Nå er rådyrene gode

Å bli skutt av jaktkompisen i ryggen kan være følgene av å delta i høstjakta. Nylig ble en jeger skutt og drept av en annen i jaktlaget sitt under rådyrjakta. At det er farlig å leke med våpen er ikke noe nytt.

I min grønne ungdom tok min far meg med som ”våpenbærer” på en jakttur. Min oppgave var offisielt å bære ei hagle for gubben, slik at han hadde en ferdigladet klar om han traff på mange ryper. Uoffisielt var den lille jyplingen også på jakt og ildrøret jeg bar på var det bare jeg som skulle traktere. Vi hadde jo øvd litt på forhånd. På øversida av huset, slik at resten av bygda ikke så det. Gamlingen stilte opp diverse rask han likevel skulle hive. Og dette skulle jeg prøve å treffe. Siden patronene kostet penger, ble det ikke så mange runder. Og treffprosenten på skytebanen vår var vel heller laber.

En dyrevenn og dårlig jeger

Så voldsomt motivert for å gå på jakt var jeg vel heller ikke. Jeg skulle nemlig bære på en gammel og litt skeivskutt Kragh-Jørgensen som holdt på å slå av meg skuldra hver gang jeg skjøt med den. Tidlig opp om morgenen måtte man også. Men, av gårde til fjells bar det. Mine unge skuldre verket allerede før skytinga hadde begynt. Hagla var tung å bære på også. Og siden det var seint på høst, var skogen vi måtte gjennom først, våt. Endelig oppe på fjellet var det ingen ryper å se men desto mer kald vind.

Nå er det jo slik at man ikke skal gå rundt med ladd våpen hele tida. Og skal man ha en patron i, bør hagla være sikra. Dette hadde jeg, skuddredd som jeg var, fått med meg. Så da første rype etter flere timers gåing. fløy opp 10 meter foran meg, sto jeg lenge og pekte på den med hagla uten at noe skjedde. Og når et opphisset opphav står og kauker ”ta av sikringa”, flyr ikke rypa noe seinere. Da jeg endelig hadde fått fomlet nok til å få av sikringa, var det bare skuldra mi som kjente noe til skuddet. Rypa var alt for langt unna til å trenge å bekymre seg for om jeg hadde sikta godt nok.

Redd for å bli skutt av min egen far eller skyte han, var jeg også. Så for å ikke ”treffe noen kjente” på fjellet, ble jeg nok vel defensiv og usikker. Kanskje merket rypa dette, for den fløy stadig vekk opp rundt meg. Men, enten fløy den for nært der det kanskje kunne være folk eller den tok av bak meg. Uansett var det bar stein, mold og kratt som fikk merker fra min Kragh. Ja, og så kragebeinet og området rundt som hadde begynt å bli blått.

Etter mange timer på fjellet uten å ha drept annet enn mark og bladlus, var det endelig tid for litt mat. Siden jeg var bæremannskap hadde jeg selvsagt båret rundt på en stor og ganske tung sekk hele dagen. Sekken var av typen grå vadmel og var laget en gang på 50-tallet. Ingen anatomisk korrekte seler og stropper for best mulig bærekomfort der i gården. Så den hang som en skeiv pukkel på ryggen, men var tross alt en grei motvekt til den tunge hagla. Vi hadde jo tenkt å fylle den, men først måtte vi tømme den for noen skiver med brunost på. Lunsj på fjellet med pappa etter å ha gjort noe så voksent som å gå på jakt, var i hvert fall fint. Det hjalp jo på at han heller ikke hadde skutt noen ryper…

Resten av dagen så vi ikke en eneste rype og vi fant ut at alle rypene måtte ha rømt til et annet fjell. Så da gikk vi ned og rakk middag. Det ble ikke flere jaktturer. Kanskje fordi det var litt farlig for mine unge skuldre og lettfrosne kropp. Kanskje fordi jeg ble vurdert som farlig da det var noe tilfeldig hva jeg traff. Eller var det mest fordi det var farlig for det kjødelige opphavs stolthet. Vi fikk som sagt ikke skutt en eneste rype. Den eneste rypa som havnet i fryseboksen den høsten, var ei fader’n kjørte på med bilen…

Dnort