Kategori: Store spørsmål

Se til Finnmark

LO Stat Finnmark ønsker at nordområdesatsinga nå som resultat av alt bråket rundt fylkessammenslåingene, får et konkret innhold. At mere av de pengene som tjenes inn i Finnmark blir investert her. Da må man spesielt her i nord investere i offentlig arbeidsplasser. De private har en lei tendens til å forsvinne dit det bor mer folk. Og da holder det ikke å lage lange utredninger og reformere, uten støtte i befolkningen.

Det blåser en tvangsreformvind over landet

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

President Roosevelt oppfordret i sin tid verden til å se til Norge (Look to Norway). Dette var i en tale om motstand mot Tysklands okkupasjon. Norges motstand og kampvilje var beundringsverdig. Og er ikke det en bra ting ellers også? At vi ikke så lette aksepterer overmakt og tvang? I Finnmark har det som kjent i lang tid vært opprørske tilstander. Men, denne gangen er det mot egne landsmenn. Et knapt flertall på Stortinget har bestemt at fylket skal nedlegges og innlemmes i en region, sammen med Troms. En full kapitulasjon forlanges av Regjeringen.I mange år har det vært snakk om en nordområdesatsing, men med lite eller ingenting av merkbar effekt. LO Stat i Finnmark tok i forbindelse med denne satsingen initiativ til opprettelsen av Sykehusinnkjøp som ble lagt til Vadsø. Nærmere 50 arbeidsplasser betyr det. Men ellers har Finnmark mistet stadig flere arbeidsplasser. I staten har man sentralisert og flyttet ut av Finnmark stadig flere stillinger. Forsvaret har blitt bygd ned. Spesielt i nord. Skattekontor, lensmannskontor og andre offentlige kontor har forsvunnet eller blitt nedbemannet. NAV-kontorene og mange andre offentlige arbeidsplasser vet vi står for tur.

Fylkene i den planlagte Viken regionen har også begynt å vurdere stans i arbeidet med sammenslåing. Det gjennomgående problemet synes å være en manglende plan for hvordan og av hvem, oppgaver blir løst i regionene. Det store flertallet i Finnmark har sagt nei til sammenslåing med Troms i en folkeavstemming. Vår oppfordring til politikerne er å legge vekk kjepphester, ta av skylappene og se til Finnmark. For her venter vi fortsatt på det tas sats i nordområdesatsinga!

Dnort

Det begynte med at jeg våkna en dag og følte meg “rar” i høyresiden av kroppen. Jeg følte meg liksom nummen i deler av foten, armen og oppover nakken. Ellers følte jeg meg OK. Tidligere hadde jeg bestilt legetime for å sjekke noe annet og det var ennå noen uker til timen. Skulle jeg be om tidligere time eller vente til den planlagte timen? Det endte med at et viktig møte i fagforeninga ble prioritert. Ting har jo en tendens til å gå over. Og dessuten er jeg jo mann. Vi blir aldri så syk at det er noen vits i å gå til legen…

Nummenheten gikk ikke over, men ble ikke verre. Da jeg omsider kom meg til legen nevnte jeg denne merkelige følelsen og at balansen min kanskje var litt dårlig. Han målte blodtrykket, konstaterte at det var kjempehøyt og sendte meg rett på sykehuset. Derfra og i nesten en uke var jeg innlagt. Etter masse tester og undersøkelser kom man fram til at jeg ikke bare hadde høyt blodtrykk, men jeg hadde også hatt et lite hjerneslag. Ja, kanskje to faktisk! Hjerneinfarkt ble også brukt som begrep. Hæ!? Det går da ikke an! Jeg er jo en frisk og aktiv fyr. Infarkt er jo alvorlige greier. OMG og WTF!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

På den andre siden er man jo neste 50 og på tross av litt aktivitet har man jo ikke verdens sunneste livsstil. Og når jeg undersøkte så viste det seg at høyt blodtrykk var en familiesvakhet. (Det er jo godt å ha noe å skylde på.) Jeg følte meg like røten og falleferdig som hytta på bildene. Klar for kondemnering med et indre som var begynt å gå i oppløsning. Jeg fikk føle på dødsangst og på å ikke ha kontroll på kroppen. I begynnelsen prøver man seg jo fram i forhold til medisin. Og kroppen må også venne seg til den. Jeg har aldri brukt noen medisin. Det ble mange rare og ekle utslag og følelser av dette pillekjøret. Men, heldigvis har jeg venner som har vært igjennom det samme. Takk og lov, for ei stund var det ille.

Noe måtte gjøres med helsa i tillegg til å ta medisinen. Vi kan ikke ha det sånn! Så da ble det røykeslutt, trimstart, kostholdsendring og alkokutt. En drøy måned senere røyker jeg fortsatt ikke. Går daglige turer, spiser mindre snacks, drikker ikke kaffe og drikker alkoholfritt øl innimellom. Det er en lang vei igjen, men jeg føler meg litt mindre røten. Alle øvelsene fysioterapauten har pålagt meg hjelper også. Det begynner også å skje noe med balansen. Tennene pusses mens jeg balanserer på et ben. Jeg svømmer en gang i uka. Siste måling av blodtrykk viser fin framgang, men det er mer å gå på. Så her blir det ikke noe kortvarig opplegg.

En hyggelig effekt av det hele har vært at jeg har kommet i gang med å lytte skikkelig på musikk igjen. Ikke det at jeg har stoppet med det, men når man går tur med en Discman og hører på musikken man har med, blir opplevelsen en annen. Man får med seg så mye mer. Og samtidig er man utendørs og trimmer. Jeg går fort. Hadde med meg en kollega en dag og hun hadde skrittmåler med. Der hadde det blitt registret 20% løping. Og hun hadde barnevogn med. Så det gikk unna.
Jeg fikk jo ikke dratt til Liverpool til siste seriekamp som planlagt, men sparte vel noe penger på det. Men, alt kan man jo ikke skylde på hjerneslaget. At Liverpool tapte finalen i mesterligaen skyldes definitivt alt annet enn min helsetilstand. En viss Ramos skal få det meste av skylda. J..la k.k!

Prikken over i-en…

Til slutt et hjertesukk. Mens jeg var innlagt og etterpå, har saken om luftambulansekrisa pågått. Fly som skal sørge for at alle som har lang vei til sykehus får livsviktig hjelp, har stått på bakken. Den blåblå regjeringen skylder på alle andre og gjør minimalt med problemet. At de faktisk har ansvaret ser ikke ut til å affisere. den ulydige befolkninga i Finnmark som nekte å la seg slå sammen med Troms skal tuktes. Et dødsfall må nok til for at noe skjer og jeg er sjeleglad for at det nå ser ut til at det ikke blir mitt liv som blir ofret i anbudsprosessens navn. Så Mr. Ramos, æ trekke det tilbake. Det e ikke du som e en j..la k.k. Det e Mr. Høie og store dela av Stortinget. Måtte dokker brenne evig!

Dnort

Barn er søte og sjarmerende. Selv jeg var vel det. I hvert fall om en skal dømme etter antall likes på Facebook. Donald Trump er alt annet enn søt. Direkte usjarmerende er han.

Denne posten begynte med at ei dame fra hjemplassen min (Nordeidet) la ut et gammelt bilde av meg, nå like før OL. Iført 70-tallets norske variant av dongeri. Olabuksa rula. Jeans fikk man nesten ikke kjøpt. Norsk privatøkonomi på 70-tallet var ikke all verden. I den grad man hadde en privatøkonomi i det hele tatt… 
Og verden var ennå ikke så amerikanisert som nå. Selv i USA var vel da det å velge en så lite sjarmerende president som Donald Trump, en direkte latterlig ide for de fleste. Men, en amerikansk president som er sympatisk har alltid vært fabelaktig utopisk. De har alle som en vært svært så krigersk. Spesielt fredsprisvinneren Barack Obama.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Så der sitter jeg en gang i 1972 og er kjempekry fordi jeg har både dongeribukse og gyngehest. Kan det bli bedre? Buksa er riktignok full av bleie med et muligens meget usjarmerende innhold. Men, det vil jo aldri kunne stinke så kraftig og være så farlig for resten av verden, som politikken til Trump og co. 1972 var for øvrig samme år som Watergate-skandalen…
I USA er det bare de rikeste som har råd til å dra på ferie. Ferie er ikke noe man har krav på og som er betalt for alle. I Norge i 1972 var det heller sjelden å dra på ferie. Mens det i dag er en selvfølge for de fleste. Og det er en selvfølge at barna skal være med. Om foreldrene mine skulle ha dratt noe sted i 1972, hadde det nok vært under forutsetning av at jeg havna på feriekoloni hos besteforeldrene mine. (Begge er med på bildet under.)

Selv om vi tidlig på 70-tallet hadde dårlig råd i Norge og nå har alt for mye penger til rådighet, har vi hele tiden beholdt noe vi kaller den norske modellen. Modellen var selvsagt da, men under press nå. Med mye penger følger mindre ansvarsfølelse hos folk flest. Da holder det gjerne at partiene du stemmer på sier at de er for “folk flest”, selv om de ikke har tenkt å være det vanligvis legger i begrepet.
Man hadde jo råd til dels dyre julegaver i 1971. Men, da måtte man ofte spare penger en stund. Selv trehjulssykkelen som er i den svære pakka bak meg på bildet, kosta mye dengang da. Når pappa satt og dro seg i skjegget med et lurt glimt i øyet, var det nok fordi han var litt stolt over hva han hadde klart å få i hus. Rød og dyr var den. Ikke like rød som kinnene mine. Men, ganske langvarig lykke kunne kjøpes da.

I dag har vi alt fra før. Selv barna har det og jula blir for mange en øvelse i å virke mest mulig perfekt. Lykken skal kunne være dokumenterbar og mulig å vise fram på internettet umiddelbart. Bildet av meg og pappa fikk vi se en måned senere sammen med de 24 andre bildene fra året som gikk. Og de havnet i beste fall i et album som bare ble bladd i av og til. Må vel likevel kunne si at vi både er søte og sjarmerende begge to.

Politikere som virkelig vil det beste for hele samfunnet og er ordentlig sjarmerende er blitt en sjeldenhet. Nesten som fabeldyr å regne… 

Dnort

Som en ivrig bruker av facebook har man blant annet vært svært så frempå om søppel og hvor fullt havet er av det. Og det må vi jo gjøre noe med!

Som kjent fanger ordet og dessuten hadde jeg trykket “interessert” på en aksjon. Det var jo lenge til søndagen og mye kan jo komme i veien. Men, neida. Den gang ei. Selv været hadde konspirert mot meg og blitt alt for godt…

Plast i plast

Så da ble det opp i otta. Enkelte av de som kom hadde faktisk vært oppe før otta. Vi var betraktelig færre enn antallet som hadde trykka “interessert” eller “deltar”. Min teori om at jeg ikke er alene om å være stor i kjeften eller litt for ivrig på å tykke “like”, ble bekrefta. Men, de som kom var det desto mer tak i. Noen kom også i båt. Og båtene trengtes for vi skulle til ei øy med for meg, et kjent og kjært navn. 

Et lite utvalg av skattene vi fant

Var det mye plast på stranda da? En klimaskeptiker hadde nok hatt vanskelig for å finne ut av det. For sånne folk er status quo normalen. Søppel har vi jo alltid hatt. Og plast på strendene har vi jo hatt siden plasten ble oppfunnet en gang på 50-tallet. Men, som den klimahysterikeren jeg er må svaret på spørsmålet uten tvil bli JA! 
Jeeesus det var mye plastdrit!

Se ka æ fant!

Ellers fant man jo en masse jernskrammel og etterlatenskaper fra krigens dager. Men, dette var jo sosialt også og vi fikk skravla litt i matpausene. Praten gikk i hvaler fulle av plast. Hvordan plastflasker har tatt over for glassflasker. Og hva som er en normal graviditet og hvor slitsomt det kan være å få kommentarer om babymagen hele tida. Siste samtaleemne var naturlig nok da utgangspunktet var stranda hval…

To frontkvinner fra Naturvernforbundet

Vi ble alle kjørt over med båt til Reinøya i Reinøysund. Jeg er jo oppvokst på Reinøya i Troms. Men, på denne Reinøya hadde det også bodd folk. Dette er i nærheten av Ropelv der den ene av båtførerne (Helge) er fra. Han kunne en masse historier om folk. Blant annet bodde det en mann i det gamle huset på bildet over som ble født flere måneder for tidlig. Han måtte bæres over en islagt fjord for å få hjelp og ble lagt i en varm steikovn for å vekkes til live. Han var senere med og samlet inn fastfrosne lik av tyske soldater etter et forlis under krigen. Og han kunne ellers være tynnkledd ute i den verste vinterkulda. 

Noen få av de alt for mange posene som ble fylt

Vel, man hadde sitt å slite med før i tida. Men, plast hadde man ikke. Det tar hele 450 år før naturen klarer å bryte ned en enkelt plastflaske. Så har du en beskjed til barnebarnebarne…osv barna dine, skriv den ned og putt den i ei plastflaske og kast den på havet. Når den en gang åpnes om noen hundre år kan det kanskje stå “Sorry, var visst klimaskeptiker likevel”…

Trond G.

Det ligger ute en og del bilder fra Hubble på hubblesite.org. Og noen av dem er så flotte og mystiske at man blir sittende å gape.

I bildet under kan man også forestille seg at man ser figurer. Selv synes jeg det ser ut som om en astronaut (til venstre) har funnet et gjennomsiktig egg med en alien (til høyre) inni…

Nebula – Orion

Sjekk ut sida og kos deg med alle de fantastiske bildene.

PS. Et nytt og 100 ganger kraftigere teleskop er visst under planlegging. Om man får se langt nok ut, får man kanskje et glimt av meningen med livet?

Dnort
 

Her om dagen tenkte æ en tanke om nokka æ burde skrive om. Det va en skikkelig lur tanke altså. Men, så utsatte æ skrivinga?

I dag har æ tid til å skrive. Det vil si, æ hadde nok tid den dagen også. Det va bare nokka anna æ syntes æ måtte gjøre først. Resultatet e uansett, at no har æ glømt hele greia. Den skikkelig fabelaktig smågeniale tanken æ hadde, e borte. Den ble sikkert lei av å vente og har no enten gjømt sæ eller gått videre til et anna hau. Eller har den dødd av kjedsomhet? Kem vet med sånne tanka.

Ta en dukkert? Kanskje litt senere…

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det e ikke første gang æ har opplevd det her, så æ burde jo vite bedre enn å utsette skrivinga. Og så gjelder det jo i mange andre tilfeller. For eksempel når man har lovd å måkke sny. Det passa liksom ikke helt da man kom på det. Kom litt brått på. Hadde jo sånn delvis planlagt å gjøre nokka anna. Men, kanskje litt senere? Og så vise det sæ plutselig litt utpå våren at det ikke e nokka sny å måkke…

Far min brukte å si nokka sånt som: «Det e ingen vits i å utsette til i mårra, det du kan gjøre i dag.» Men, det og ordtaket: «Bedre føre var enn etter snar» står i glemmeboka, som æ alt for sjelden slår opp i. Den boka e utrolig innholdsrik. De beste blogginnleggan mine finnes nok også der. Da æ for en herrens masse år sia førte dagbok, havna mange tanka i dagboka. Men, når æ no blar i dagbøkene mine, vise det sæ at det meste e ganske ordinært.

Gå en tur på ski? Ja!

Så koffør driv man da å utsette, når man vet kor galt det kan gå? Kanskje fordi det ikke va viktig nok. Den tanken æ hadde va muligens ikke akkurat en åpenbaring. Gjerne litt halvferdig tanke som viste sæ å være lite verdt å dele. Æ håpe i hvert fall det. For om det e svaret på meningen med livet eller en løsning på kreftgåten, så har æ tabba mæ skikkelig ut!

På forrhånd, sorry verden?

Dnort

Det er vår og mye som skal ordnes inne og ute på den lille gården. Mor og far er litt slitne og vil slappe av etter middag. Det er ennå lenge igjen til Barne-TV…

Det er ikke mange måneden til deres 7 år gamle gutt skal begynne på skolen. Dette har han gledet seg til helt siden nabogutten begynte å forsvinne hver formiddag, for å gå på skole. Gutten er en vitebegjærlig liten pjokk. Dette er lenge før internett og Google…

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Gutten (G): Kan menneska fly?
Mor (M): Hysj, far din skal sove!
Far (F): (Fjerner avisa som ligger over fjeset, der han ligger i sofaen.) Æ søv ikkje.
G: Ikke sant? Vi kan fly, viss vi vil?
F: Har du nån gang sett nån av oss fly?
M: Han mene nok å fly med fly…Fra en flyplass altså.
G: Men, æ…

(Far avbryter kontant og med en mine som signaliserer at denne saken bør være ferdigdiskutert.)

F: Æ skjønne jo det. Æ e ikke dum! Og nei dokker kan ikke og æ kan ikke. Selv ikke kongen en gang kan fly, anna enn som med et fly!
M: Kom så går vi på kjøkkenet. Far din treng å sove litt.
G: Natta pappa…
F: Æ søv meddag. Du treng ikke ønske mæ god natt riktig enda.
G: Meddag pappa…
M: Kom no, du kan hjelpe mæ med oppvasken.

(Inne på kjøkkenet. Mor har begynt på oppvasken. Gutten står på en stol ved siden av henne, klar med en tørkeklut.)

G: Han Åge sa at vi kan fly…
M: Han Åge må du ikke høre på. Han e litt for glad i å skrøne. Dem e sånn hele familien… No må du tørke da.
G: Han Åge går på skolen.
M: Det der har han ikke lært på skolen, lille venn.
G: E det ikke stygt å lyge? Da kan man komme til helvete.
M: Nei, det e ikke bra. Men, man kan jo fortelle ei lita skrøne da.
G: Somforeksempel..?
M: “Menneska kan fly! Det e bare å tru nok på det og tenke hardt nok på det, så vil du til slutt kunne fly!!”
G: Næh, e det sant?!
M: Det va et eksempel på en skrøne. Ta no ikke alt så bokstavelig.
G: Va det derfor du lagde harepusa med fingran dine, mamma?

(Far står i døra til kjøkkenet. Forsøket på middagshvil har visst strandet på egen nysgjerrighet.)

F: Nå, klare du å snakke vett i guten?
M: Han e vettig så det holder, det vet no du også.
F: Nåja, kjæften går no i ett som på ett kvinnfolk… he he he…
M: No må du bare passe munnen din. Små gryter har ører.
G: Ka før gryte? Vi har jo bare sånne store.
F: Ser du, heilt håpløst…
M: Sku ikke du sove meddag? Gå no og legg dæ! Du sko vel fikse de gjerdan i kveld?
G: Kan æ være med å fikse gjerdan?
M: Vi må no bli ferdig med koppan først. Dessuten blir det for seint. Det e nok etter at du har lagt dæ.
F: (Ertende) Nå, kan vi menneska fly.
G: Ja mamma, kan æ fly?!
F: Æ hadde no rukket over fleire gjerda da…

(Mor slutter å vaske og står og tenker litt. Et smil brer seg etter hvert over ansiktet.)

M: Ja! Alle kan fly. Så mye dem løste. Uten å kjøpe billett på svindyre fly. Det e fullstendig gratis…
G: (Triumferende) Æ visste det. E bare å flakse med arman…
M: …nå man søv!
F: Ka du vase med?
M: Når man drømme kan man gjøre ka som helst. Har du lyst så e det bare å flakse med arman, så fær du av gårde. Vooosjj…
G: (Ettertenksomt) Kan æ gå og legge mæ no?
M: Æ synes dokker begge skal gå og legge dokker. Bare ikke veiv ned alle blomsterpottan mine i søvne…

THE END

Livet e bevegelse. Å sitte stille og gjøre ingenting e en kunst i sæ sjøl. Få oppdateringe av bloggen kan tyde på at æ beherske akkurat den kunsten. Du tar både rett og feil.

Eventuelt kunne det jo være at æ e blitt angreppe av en horde med latmakk. At æ rett og slett ikke isst å gjøre nokka som helst. Så gorre, peise lat at det rett og slett må kunne betegnes som et under kver gang æ trekke pusten. Men, nei, så enkelt e det nok ikke. Ingenting e egentlig enkelt. Selv ikke det å være lat e enkelt. Ikke for min del i kvert fall. Hos mæ kreves en masse viljestyrke å klare å holde sæ i ro over lang tid. Æ gjør egentlig nokka hele tida. Sitt æ lenge stille så e det bare for å pønske ut ett eller anna. Det e i hvert fall ikke for å sole sæ eller slappe av. Selv når æ ikke gjør nokka, gjør æ nokka…

Her om dagen kjeda æ mæ såpass at æ tvang med mæ resten av familien i en akebakke bare nån kilometer unna. Den e no egentlig et skilekanlegg, men vi bestemte oss for å definere bruksområdet vidt. Akematter og akebrett fikk større og større fart for hver gang vi satte utfor. Julianne ble som oftest forbirennt på slutten av bakken, av den nokka tøngre pappaen. En pappa som på tross av problemer med å sitte stille, har klart å pådratt sæ nån kilo ekstra ballast. Eller vinterisolering som æ velge å kalle det.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Musikk e jo nokka æ har hatt en lidenskap for så lenge æ kan huske. Og platesamlinga vokser stadig. Nylig va æ en tur i Tromsø. Og der finn man platesjappa Backbeat. Sammen med en anna vinylenstusiast, økte vi sikkert dagsomsetninga til den lille butikken med en 2-300%. Og der har du altså en ting til som æ e opptatt med når når æ ikke har nokka anna å gjøre. Å høre på musikk. Aktiv lytting. Gjerne med headset på.
Men, såpass arbeidsretta e æ altså blitt, at når æ endelig klare å rive mæ laus fra alt anna, så vaske og brette æ klea nede i 1. etasjen der anlegget står. Samtidig med lyttinga. Musikk til arbeidet e jo en bra ting. Har æ bare god nok musikk til, kan æ omså vaske gulvan…

De værste dankdriveran e som kjent kunstneran. Gjør ikke en skit og så stille dem den ut. Det vil si. Enda værre må jo dem som bruke av den begrensa fritida si på å se på skiten, være. (Beklager den vel folkelige språkbruken, men den e av og til nødvendig.) Og æ må innrømme at æ nylig også har vært på kunstutstilling. Æ blei til og med tatt bilde av da æ va der. Så det nøtte ikke å nekte. Æ e for evig og alltid avslørt som den unnalureren av en kunstnisse æ e. Bevisan finnes på facebook-sida til Pikene på Broen, som nylig arrangerte nok et Barents Spektakel. At et såpass livlig og tilstedeværende arrangement e et resultat av rein og skjær skoft, e jo et aldri så lite mirakel.

Selv på jobb driv æ å snik mæ unna ordentlig arbeid. Søke til stadighet permisjon for å komme mæ unna alt mase om å bidra med nåkka nøttig. Helst nåkka som kan telles og vises fram i et fargerikt diagram. I stedet ligg æ å dreg mæ, nån ganga til langt på dag, på hotellrom rundt i Norge. Unnskyldinga e a man jobbe for å forbedre arbeidsforholdan til alle i bedrifta. At man representer mange tusen ansatte og til og med har fellesskapets beste på agendaen. Men, man e jo gjennomskua for lenge sida. Folk som e overbevist om at ingen kan trives på jobben, har for lenge sida konkludert med at alt fraværet mitt e rein flukt.  

Og når endelig søndagen kommer og det e hviledag. Kor finn du mæ da? Joda, da har æ rømt igjen…

Trond G.

Vi menn har vesstnok en tendens tel å takle midtlivskrisa med å bruke mye penga. Ikke det at æ føle på nokka krisestemning. Men, de stor kjøpan uteblir enda.

Forventa levealder for en norsk mann har forlengst passert 80 og e på god vei mot 90. Så da sku æ jo være midtlivs no. Men, nokka mindre gnaidden e æ ikke blitt. Den ekstra bilen som nesten alle har, e ofra på miljøengasjementets alter. Men, en liten båt hadde no vært kjekt å ha? Æ va faktisk på vei til å kjøpe en tidlig i høst. Men, det ble med en prøvetur. Og så æ som e så glad i være på havet…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bil har man jo, sjøl om det “bare” e en. Og det e no mest fruen som kjøre den. En kul gammel motorsykkel hadde man no kunne ha unna sæ, likevel? Ja, man måtte no ha kjørt opp til sykkellappen først. Og det skulle æ no klart. I hvert fall teorien. Men, så va det no det at han skal kjøres av mæ. Engstelig som man e og motoranalfabet e man også. Nei, æ trur ikke det blir nokka klassisk midtlivskrise på mæ.  

Æ må nok nøye mæ med noen mindre innkjøp. Konsertbillettan til de godt over middelaldrene rockeran i Iron Maiden og ELO til våren får holde. Blir no dyrt nok når man legg til flyreisan og lommepenga. Øyeblikksopplevelsa e gjerne ganske så ubetalelig. Og musikk blir aldri gammel.

PS. Turen til Liverpool i februar for å se en eneste kamp, kommer til å koste omtrent det samme som en pent brukt konebil, så æ e no med å holder kjøpefesten igang æ også. Men, det blir altså med den ene bilen enda…

Dnort

Å gå i tog på 1. mai e ikke nokka æ har vokst opp med. I bygda æ kommer fra hadde man ingen arbeidsgivera å protestere mot. I Kirkenes stille saken sæ litt annerledes.

Bønder og fiskera e jo sine egne arbeidsgivera og holder heller denne hviledagen hellig. Så da ble det kun 17. mai tog hos oss. I Kirkenes derimot e det lange tradisjona for å marsjere med høye faner og særdeles røde flagg. Også ungan deltar. Helst på sykkel… 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Hornmusikken e en selvfølge. Sjøl om Bjørnevatn Ungdomskorps begynner å dra på åran, drar dem også mange fans. I år hadde dem sikkert over 300 følgera. De fleste av dem gikk bak korpset…

Ikke alle va like fornøyd med været. Det veksla mellom sny og regn hele dagen. Og det va surt og kaldt. Den skjønne og milde mai e kraftig forsinka her i Kirkenes. Men, vi vet jo kor vi bor…

Fortroppen på sykkel leda an opp til Wesselborgen sykehjem. Der va det kransenedleggelse. Og det kunne se ut til at de gamle også hadde lagt sæ. Så ikke en eneste av dem som va med på å bygge landet. 

Inne på Samfunnshuset va det is til alle ungan. Og de voksne fikk glovarm kaffe å varme sæ på. Gode kaker og tildels flotte taler, ble også servert. Svekkelsen av arbeidsmiljøloven va en sak som engasjerte. Gratis kino etterpå engasjerte nok mer, for ungan.

Så va det verdt å trosse værgudan, traske gatelangs og høre på et gammelt korps? Selvfølgelig, å komme sammen med så mange meningsfeller en dag i året e verdt det!

Va det 1. mai tog i hjembygda mi i år? Vel, når de fleste der mottar “lønna” si fra staten, e det antakelig lite å protestere på. Dessuten har jo sauan begynt å lamme…

Dnort