Å gå i tog på 1. mai e ikke nokka æ har vokst opp med. I bygda æ kommer fra hadde man ingen arbeidsgivera å protestere mot. I Kirkenes stille saken sæ litt annerledes.

Bønder og fiskera e jo sine egne arbeidsgivera og holder heller denne hviledagen hellig. Så da ble det kun 17. mai tog hos oss. I Kirkenes derimot e det lange tradisjona for å marsjere med høye faner og særdeles røde flagg. Også ungan deltar. Helst på sykkel… 

Hornmusikken e en selvfølge. Sjøl om Bjørnevatn Ungdomskorps begynner å dra på åran, drar dem også mange fans. I år hadde dem sikkert over 300 følgera. De fleste av dem gikk bak korpset…

Ikke alle va like fornøyd med været. Det veksla mellom sny og regn hele dagen. Og det va surt og kaldt. Den skjønne og milde mai e kraftig forsinka her i Kirkenes. Men, vi vet jo kor vi bor…

Fortroppen på sykkel leda an opp til Wesselborgen sykehjem. Der va det kransenedleggelse. Og det kunne se ut til at de gamle også hadde lagt sæ. Så ikke en eneste av dem som va med på å bygge landet. 

Inne på Samfunnshuset va det is til alle ungan. Og de voksne fikk glovarm kaffe å varme sæ på. Gode kaker og tildels flotte taler, ble også servert. Svekkelsen av arbeidsmiljøloven va en sak som engasjerte. Gratis kino etterpå engasjerte nok mer, for ungan.

Så va det verdt å trosse værgudan, traske gatelangs og høre på et gammelt korps? Selvfølgelig, å komme sammen med så mange meningsfeller en dag i året e verdt det!

Va det 1. mai tog i hjembygda mi i år? Vel, når de fleste der mottar “lønna” si fra staten, e det antakelig lite å protestere på. Dessuten har jo sauan begynt å lamme…

Dnort

Hei på deg, du som sit og kopar framføre EDB-maskina di. Du har kanhende høyrd soga om mjølkeheksa? Då minnest du nok også at onkel Rolv lova deg ei ny forteljing? Ei om Badetrollet. Det er det du no skal få. Men, fyst, til gleiing for nye lesarar og lyttarar:

Soga om mjølkeheksa

Har du ikkje høyrd om Badetrollet? Du veit jo at dei vaksne ikkje fortel deg alt. Men, når dei har lagt deg og trur at du ikkje lenger kan høyre dei, då snakkar dei ikkje om anna enn badetroll, dodrauger og mjølkehekser. I sær Badetrollet. For sjøl om dei ikkje kan se trollet som du kan, så er dei redde det finnst. Og Badetrollet har dei sjølve vore med på å skapt. Det er difor teier dei om sanninga for deg.

Nede i havet finnst mykje rart. Hai er eitt døme. Og dei vaksne sei at me ikkje har hai her i Norge. Då kan e fortelja deg at det er ikkje sanning! Me har hai. Me har dei endå på landjorda. Men, børshaiar kan eg jo fortelja om ein annan gong. Dei er ikkje på langt nær så ofselege og lumske som Badetrollet. Og det er mørkeblått og grådig på små lettlurte og fattige ungar. I sær dei som har foreldre som ikkje arbeidar. Og det finnst også alle plassar der ein bader. Eit badekar til dømes. Du trur du sit trygt der og plaskar i det varme vatnet. Men, like under proppa i badekaret ligg trollet og lurer. For det ventar på at du skal bli mjuk og føyelig av alt det varme vatnet. Det beste Badetrollet veit er nakne, skrukkate og vasstrukne småungar! Og så snart du trekk i proppa for å slippe ut badevatnet, så slepp du inn Badetrollet som kjem og trekk deg med ned til havet. Kor mykje du skrik og jamrar deg, så hjelper det ikkje. For dei vaksne kan ikkje koma til og hjelpe.

Og nede i den kaldaste, djupaste, mørkaste og mest skitne delen av havet der sit SIV JENSEN, ERNA SOLBERG og resten av REGJERINGA, saman med STØTTEPARTIA og kallar på deg. “Kom å få skattelette og nye vegar,” lokker dei. Men, du er jo eitt barn. Og du veit betre. Ein kan ikkje ete skatteletta og nye vegar er livsfarlege å leike på!
Så ta deg i akt. Neste gong dusjar du. Med sparedusj. For dei vaksne i huset ditt har ikkje råd meir til at du ligg og plaskar i litervis med varmtvatn…

Merknad – Her kan du få ein vaksen til å lesa for deg om du vil vite meir: http://www.abcnyheter.no/penger/okonomi/2014/12/03/213163/borgerlig-uforeforlik-rammer-4500-barn

Dnort

I disse ebolatider e det vel kanskje på tide å skrive litt alvor. Ka som kommer etterpå, har beskjeftiga oss menneska siden tidenes morgen. Og mange religiona har færdige svar…

Men, det er nokken spørsmål sjøl ikkje de mest reliøse kan svare tilnærma truverdig på. Æ har jo vokst opp på 70-tallet da Norge vel va det man kan kalle et kristent land. Vi sang salma på skolen, ba bordbønn og gikk på søndagsskolen. Og “i de dager” trudde man no like mye på himmeln som på hælvete. Og va man snill nok, på rett måte sælfølgelig, kunne man ende opp i himmeln. Der fikk man treffe igjen dem som hadde vandra heden* før man sjøl. Alle (stortsett) blei gjenforena i himmeln, før eller seinare.

For de stakkars forvirra sjælan som i dag raljere over musliman sin absolutte og strenge tru. Vi va ikkje så mye bedre/værre på 70-tallet. Enda godt ut på 80-tallet va gudstrua tæmmelig bokstavelig hos de aller fleste. Trur du mæ ikkje, kan du bare sjekke ut låta under som er fra ei plate som over 50 000 nordmenn kjøpte i 1984. Og det e altså ikkje meir enn akkurat 30 år sida han Håkon Banken stilte følganes spørsmål, på vegne av fleire: Kan jeg ta med meg hunden inn i himmelen? 

* “Å vandre heden” va et uttrykk som æ lenge tolka som at den det gjaldt va hedning. Det vil si at han endte lukt i hælvete. Hin’main befant sæ (i følge mi ekstra bokstavtro tolkning) i det hinsidige. Himmeln va med andre ord ikke spesielt overbefolka da æ va liten…
Dnort

 

Mye e skrevet om det å stå opp mot overmakta. Om å si fra og engasjere sæ. Men, ka gjør du sjøl når ingen andre gjør nokka?

Som medlem av en fagorganisasjon og en ivrig samfunnskritiker, har æ lenge brukt en god del tid på å engasjere mæ. Daglig i jobb/fagforenings-sammenheng og ellers på facebook og andre sosiale media. Men, det e jo ikke nok. Langt ifra. E saken alvorlig nok, må man gjøre mer. Dessverre blir det oftest til at man håpe noen andre gjør det. Derfor vil æ gjerne fortelle om en gang æ bare sa fra. Sånn helt uoppfordra.


Magnus med sin Ida Emilie som jobber sammen for en sak dem tror på. 
(Fra Velferdskonferansen 2014) 

Å være forelder e en flott, men vanskelig oppgave. Og det e nokka man må takle mye mer på sparket enn det aller meste anna. Så når skolen dattera mi går på, krevde at foreldran involverte sæ mer i leksan demmes, stilte æ selvfølgelig opp. Her skulle det sikres at ungan fikk den hjelpa dem treng. Man vil jo selvfølgelig bidra så godt man kan. Problemet viste sæ å være at måten det skjedde på, ikke va særlig gjennomtenkt.
“Pappa, æ har jo gjort leksan mine!” Ho sto der med tåra i øyan. Ho va sint og æ va sint. Det va lite av det vi hadde sagt som kunne ha blitt etterfulgt av hjertesymbola og smilefjes…
Æ hadde bare prøvd å få ho på åtte til å gi mæ et aldri så lite bevis på at ho hadde forstått det ho hadde lest. Historia ho nettopp hadde lest va så banal at det gjorde vondt, bare å spørre. Dattera mi kan lese. Æ vet jo det. Men, som forelder hadde skolen min forplikta mæ til å undersøke måloppnåelsen i fagan det va lekser i. Kan eller kan ikke. Det va da æ bestemte mæ. Nok e nok…

Da ho hadde lagte sæ etter å ha fått flere nattaklemma enn vanlig, satt æ mæ ned og skreiv en e-post. Det ble en lang og temmelig følelseslada redegjørelse, med mange utropstegn i. Den va stila til skolen hennes. Heldigvis hadde æ vett nok til å sende den til mæ sjøl, på jobb. Dagen etter leste jobb-Dnort gjennom e-posten fra den frustrerte pappaen. Og han redigerte med hard hånd og tok vekk alle uttropstegnan.Og så sendte han e-posten til læreren hennes. 
Æ fikk aldri nokka svar. Æ hørte heller aldri at FAU (Foreldrenes Arbeidsutvalg) tok opp saken. Den helt opplagte innføringa av en mistillitskultur mellom foreldre og egne barn burde jo vært påtalt. Men, det forble tyst. Det skjedde nokka likavel. I høst da ho som no hadde rukket å bli ni begynte i fjerde klasse, va måloppnåelsekontrollen borte. Den skulle heller gjøres som en stikkontroll av læreran. Og det e jo uansett dem som e fagpersona. Det e dem som e satt til å sørge for at ungan vårres lære å lese og skrive. Og som rapportere tilbake til oss kordan det går.

Så ka har det her å si for dæ? Da må æ nesten spørre: Har din sjef tillit til at du gjør jobben din? I så fall e du heldig. For dagens ledelseskultur e prega av en stor grad av mistillit til egne ansatte. Akkurat som forholdet mellom pappa og datter i eksemplet over. Og det e mistillit til motivan vår for å stille på jobb. Til og med til korfor man engasjere sæ i saker som angår jobben. Æ kunne lagt ut i det lange og det breie om målemani og kontrollhysteri. Om NPM og OHI. Men, det bør egentlig være godt kjent ka som skjer i arbeidslivet i dag. Som voksen kan æ nesten ikke reagere med tåra. Men, til tider e det jaggu fristanes…

Dnort

Æ har alltid likt dem som e litt annerledes. Ikke bare fordi æ sjøl e det, men mest fordi dem gjerne e sæ sjøl og mer til å stole på.

For en masse år siden bodde æ på Hansnes i Karlsøy kommune. Æ ble kjent med han via storesøstra til en som æ va støttekontakt for da. Til tross for at kompisen til storesøstra va lensmannsbetjent, va han ualminnelig lite kjedelig og korrekt. På privaten hadde han stor sans for svart humor og Monty Python. Nokka vi har til felles. Vi snakka nesten aldri jobb og vi hadde mye moro sammen. Han va en friluftsmann som i tillegg likte fart og spenning. Han drev med fallskjermhopping, mens æ likte best å gå tur. Vi kunne gå lange tura der alt vi gjorde under veis, va å fortelle de mest rabiate alle-barna vitsan vi kunne komme på. “Alle barna gikk tur, unntatt Sjur. Han satt i bur”…

Da æ traff Fruen va han en viktig støttespiller. Og samtidig som han va en fyr å stole på, va han også full av smågale påfunn. På tur til byen den kvelden æ traff min tilkommende, dro han i håndbrekken i ei rundkjøring. Han skremte sjåføren såpass med den manøvren at ho fikte til han. Det gikk jo bra og vi kom fram. Og da æ senere skulle “ta forholdet videre” va han rett og slett både coach og heiagjeng. I tillegg til at han forsynte mæ med nok single malt whisky til at æ fikk gjort mer enn å prate. Og lensmannbetjenten endte da selvfølgelig opp som forlover da Fruen sa ja.

Da vi etter hvert flytta til Kirkenes, va det at han no bodde her pga. jobben som politmann, ganske så avgjørende. Det ble mange hytteturer i lag og mye anna tull og tøys. Da faren min døde, va han den første æ ringte. Så noen tima etter dødsbudskapet, satt vi to sammen midt på natta og så en gammel Monty Python episode. Absurd humor og sorg passe faktisk godt sammen. Og æ trur at han tenke som æ også ville gjort. Når noen går bort e det eneste man kan gjøre noe med, å vise omsorg for de som e igjen. For han va og han e fortsatt, en som bryr sæ om andre. Og selv om vi etter hvert mista kontakten da han flytta sør, vet æ at han fortsatt e den samme tullingen som før…

For nån daga siden ble han dømt til tre års fengsel for en episode som etter mitt syn, svært sannsynlig handle om å ha vist for mye omsorg. For det som samfunnet mener e feil tidspunkt. Og før det, for et menneske som burde fått anna hjelp, enn bare det litt ukonvensjonelle vennskapet hans.

Sånn, det måtte bare ut. Håpe alt ordne sæ for dæ, Lars…

Dnort

En kald høstdag på Salong Eriksson.

– Ja, da var det på tide med en klipp..!?

– Nå har jeg ikke bestilt time, da…

– Joda, det gjorde DU høsten 2013!!

– Vel, var jo på tide å slippe noen andre til.

– Og vår salong fikk jo dette anbudet. Bedre løsninger for folk flest er mottoet vårt, men det kjenner du jo til.
Og det SKAL VÆRE KORT?!!

– Hadde bare tenkt å stusse litt…

– Altså skal du forkorte LENGDEN på håret. Skalla er jo også på moten. Vi har et VELDIG fordelaktig tilbud på flint…

– Nei, nei, for all del, du skal bare stusse litt i tuppene. Det står da på plakaten ved inngangsdøra at “kunden er konge!”

– JO, for så vidt. Den er riktignok litt GAMMEL, men TANKEN BAK var god!!

– Hva behager!?

– Det er ikke nødvendig å ROPE!

– Du har da ikke gjort annet siden jeg kom inn.

– Å, beklager. En gammel vane der fra tiden som nettroll…. nettrollespill, hehee. Skal prøve å uttrykke meg med mindre bokstaver, bokstavelig talt. Heheee…

– Hvor er saksa di?

– Her bruker vi kniv. Mye mer effektivt og robust, skjønner du.

– Man klipper da ikke hår med kniv. Ingen har gjort det siden saksa ble oppfunnet. Flere bruker faktisk maskiner nå.

– Nå har jo du bestilt time her. Og det må da ikke komme som noen overraskelse at vår salong bruker andre metoder enn din forrige?!

– Jeg har altså IKKE bestilt time. Mulig jeg kan ha kjøpt et gavekort til naboen…
Men, jeg vil slett ikke få håret skjært av! Det er barabarisk!

– Vellvell, for noen kroner ekstra kan jeg bruke maskin. Den er litt… Ja, vi har nettopp fått den fra Salong Sam, så den er sikkert kjempefin og ROBUST!

– Nå roper du igjen.

– Jeg beklager igjen. Dette er litt uvant…

– Det henger da et fagbrev ved inngangen med ditt navn på.

– Det stemmer. Og jeg tar ansvar, midlertidig…

– Den her hårklippen har du med å ta ansvar for MED EN GANG!

– Jo, for så vidt. Nå er det forresten du som roper.

– HÆ?!

– Du roper. Du må gjerne bruke innestemme.

– Vær så snill, bare få det overstått… Man skal høre mye før ørene faller av.

– De kan vi lime på igjen, heheee… Fint vær i dag.

– Hva? Hører du i det hele tatt etter?!

– Da blir det maskin. Skal vi se… Oi, hehee… Der ja, nå virker den… Da tenker jeg vi begynner med ørene.

– Ja, kort ved ørene…

– Det er faktisk vår spesialitet.

– Men, for f..n! Hva er det du gjør?!!!

– Nå roper du igjen.

– AUUUUUUUU!!! Det BLØR!!!!!!!

– Fryktelig høy innestemme du har…

– ØRENE MINE!?!?!!

– Du trenger dem ikke lenger. Alt skal vekk. Heheee….

Her om dagen tenkte æ på nokka æ burde skrive om. Det va en skikkelig lur tanke 
altså. Men, så utsatte æ skrivinga…

 

I dag har æ tid til å skrive. Det vil si, æ hadde nok tid den dagen også. Det va bare nokka 
anna æ måtte gjøre først. Resultatet e uansett, at no har æ glømt ka æ tenkte. Den skikkelig
fabelaktig smågeniale tanken æ hadde, e borte. Den ble sikkert lei av å vente og har no 
enten gjømt sæ eller gått videre til et anna hode. Eller har den dødd av kjedsomhet? Kem 
vet med sånne tanka.

Det e ikke første gang æ har opplevd det her, så æ burde jo vite bedre enn å utsette 
skrivinga. Og det gjelder jo i mange andre tilfeller. For eksempel når man har lovd en 
kompis å hjelpe til med en oppgave. Det passa liksom ikke helt den dagen man ble spurt. 
Kom litt brått på. Hadde jo sånn delvis planlagt å gjøre nokka anna. Men, kanskje på 
lørdag? Og så vise det sæ litt senere at på lørdag, ja da går det heller ikke. For da skal vi jo 
på Markedsdagan oppe på Svanhovd. (Sorry Marius. Ka med søndag..?)

 

Talen min hadde æ heldigvis skrevve ned…

Far min brukte å si nokka sånt som: «Det e ingen vits i å utsette til i mårra, det du kan 
gjøre i dag.» Men, det og ordtaket: «Bedre føre var enn etter snar» står i glemmeboka, 
som æ alt for sjelden slår opp i. Den boka e utrolig innholdsrik. De beste blogginnleggan 
mine finnes nok også der. Da æ for en herrens masse år sia førte dagbok, havna mange 
tanka i dagboka. Men, når æ no blar i dagbøkene mine, vise det sæ at det meste e ganske 
ordinært. 

Så koffør driv man da å utsette, når man vet kor galt det kan gå? Kanskje fordi det ikke 
va viktig nok. Den tanken æ hadde va muligens ikke akkurat en åpenbaring. Gjerne litt 
halvferdig tanke som viste sæ å være lite verdt å dele. Æ håpe i hvert fall det. For om 
det va svaret på meningen med livet eller en løsning på kreftgåten, så har æ tabba mæ 
skikkelig ut!

På forhånd, sorry verden…

 

Dnort 

Det er lenge siden det var krig i Norge. Så lenge siden at de som ennå husker den, var barn eller ungdom da den fant sted. Min mor er en av dem.

Krigen i Syria raser videre, men der er det borgerkrig. Og slik det nå utvikler seg er det snart alle mot alle. Fra høsten 1939 til høsten 1944 var Nord-Norge okkupert av andre lands soldater. I Kirkenes der jeg nå bor, var det daglige krigshandlinger og bombing. Ellers i landet var det lenger mellom hver gang folket fikk oppleve slikt. Der min mor kommer fra (Vorterøya i Nord-Troms) passerte på mange måter krigen forbi og ble ikke en realitet før like før den ble avsluttet. Alt av hus ble evakuert og brent ned som noe av det siste som skjedde før tyskerne kapitulerte. 


Bilde fra filmen som vises i Andersgrotta

For ikke så lenge siden var vi via jobben på besøk i tilfluktsstedet som ble mest brukt under krigen her i Kirkenes. På slutten gikk det flyalarmer flere ganger for dag. Andersgrotta ble mer et hjem enn et tilfluktssted, til tider. Kirkenes ligger like ved grensa til Russland og tyske og østerrikske tropper hadde en masse utstyr og soldater her. I tillegg til alle kanonstillingene som ennå gjennomhuller fjellene og bergene her. Å vokse opp i Kirkenes må ha vært svært annerledes enn å vokse opp på Vorterøy. Og det man opplever i oppveksten er jo med på å forme deg og hvordan man selv er med på å forme samfunnet i ettertid. Uansett så var det en ting man var helt enige om. Landet skulle bygges opp igjen og sikkerhet skulle prioriteres.

Tanken om å bygge landet og sikre at innbyggerne hadde det bra, fikk lenge råde grunnen i Norge. Jo fjærnere krigen har blitt, jo mindre har dette blitt lagt vekt på. De som styrer landet i dag har vokst opp med trygghet og penger i overflod. Det er i hvert fall eneste forklaring jeg kan finne på at man siden begynnelsen av 80-tallet har vært med på et massivt sjansespill med aksjer og fri flyt av kapital. Og nå ved siste valg var det de som iverer aller mest for enda mer bingokapitalisme, som vant. Å bygge landet og skape trygghet kan jeg garantere at ikke blir prioritert. Ikke når man ønsker å bruke oppskriften som skapte krisa som raser i resten av Europa.

Om ikke lenge kan man stå overfor at ett eller flere land i Europa velger en facistisk regjering. Norge kan være på vei tilbake til den politiske tilstanden man hadde før utbruddet av 2. verdenskrig. Denne artikkelen fra Dagbladet om De Frisinnede, anbefales i så måte. Alt går visst i sykluser…

Syden, ditt nærmeste ferieland. Brun, blid og ufattelig rik. På besøk i Hellas blir man mer klar over kontrastene i Europa. Kreta er ikke bare en ferieøy.

Vi var jo der for å kose oss med sol og varme. Men, som den urolige karen jeg er, klarte jeg ikke ligge stille og bare nyte. Det var bare for mye å se. For mye å glipp av. Og så hater jeg kombinasjonen solkrem og sand…

Heldigvis var hotellet utstyrt med et flott basseng. Der ble det vasset, svømt og dykket. De eneste grekerne vi så der var på jobb. Noen må jo skjemme bort alle de bleike, rike oljemilliardærene.

Inne i byen Chania fikk euroen føtter å gå på. Finanskrisa merket vi lite til. Andre hadde det nok noe værre. Men, de hadde i hvert fall en jobb å gå til de fleste vi så.

Noen kjørte også til og på jobben. Kunne bli en del venting, men da sier man bare “seka seka”. (betyr noe sånt som “slapp av, det ordner seg.) Kanskje litt gammeldags framkomstmiddel. Men, så er de glad i å ta vare på det gamle på Kreta.

Nicos i baren var også brun og blid. Og gammel. Han kunne fortelle at han egentlig skulle gå av med pensjon for ett år siden, men så kom krisa og Hellas hevet pensjonsalderen med tre år. Det skal lønne seg å jobbe…

“But, let us not be down-hearted. One total catastrophe like this is just the beginning!” Mens man var med på guidet sykkeltur oppe i fjellene, fikk man god tid til å fundere på gamle Life Of Brian sitater. 

Appelsiner og oliven gikk det i der. Jordbruket er også viktig på Kreta. I den varme årstiden livnærer mange seg av turisme, mens det er annet en nypressede euro som høstes ellers. Og jordbruket er langt fra industrielt.

Redskapen som brukes er oftest veldig gammel. Ikke nødvendigvis fordi man aldri kjøper noe nytt. Heller fordi man aldri kjøper noe man allerede har. Kommer det nye modeller på markedet, kan man saktens klare seg med det man har, så lenge det virker. Min avdøde far ville likt den innstillinga. Han kastet heller aldri noe som kunne komme til nytte.

Gamle instrumenter ble ennå spilt på. En bouzoukispiller i Chania skapte litt ekstra liv i en travel handlegate. Flott instrument som er sentral på de utallige cd-utgivelsene med gresk folkemusikk, som var å få kjøpt.

De små gledene i livet er det viktig å ta vare på. En marihøne fikk blandt annet stor oppmerksomhet. Husets yngste er en sann dyrevenn og skulle gjerne harr marihøna med seg hjem. 

En meget ung gatemusikker kunne vi heller ikke ta med hjem. Forhåpentligvis hadde han et allerede. Kanskje han trivdes med å spille trekkspill. Men, det så bokstavelig talt ut som en hard jobb.

Banker som Citibank, har vært med på å gjøre livet til den greske befolkningen svært så tøft. Og talende nok var denne minibanken på andre siden av hotellet vårt, nesten aldri i drift. Fri for penger?

Uansett, vi var jo fornøyd med ferien vår. Og kanskje har de et bra liv på Kreta. Turismen bringer inn mye penger. Muligens går mye av pengene i lommene på velhavende reiseselskaper og hotellkjeder. Men, jobber til lokalbefolkningen blir det. Man så ikke mye til innleide vikarer fra Øst-Europa. De drar til Norge. Der er det virkelig er penger å hente!

Dnort

Uvaska hedning, kaller fruen meg av og til. Jeg er vel ikke verdens mest religiøse mann. Tenker nok for mye alternativt til å fortape meg i bare en religion. Og søndag er jo hviledag, så da skal man vel sove lenge og ikke løpe i kirka?

Menigheten i Sør-Varanger hadde bestemt seg for å holde gudstjenesten under åpen himmel. Så da kunne man jo ikke skylde på kirkeskrekk eller klaustrofobi. Nærmere deg min gud. Dette skulle skje i Neiden. Nærmere Finland. Så vi (fruen) meldte oss på. At presten er en kul kis som holder med riktig fotballag (Liverpool) hjalp litt på motivasjonen. Øystein og jeg deler i hvert fall en “religion”.

Alle som ville være med kunne få sitte på menighetsbussen. Vi kom fram litt før tida og satt og lurte på om kanskje det hele var avlyst. Ingen andre satt og ventet. Men, bussen kom den. Bare litt forsinka. Da Julianne fikk se hvem sjåføren var kom det fra henne: “Men, det e jo presten!” Joda, Øystein har tydeligvis sertifikat for liten lastebil. Med en ekstra som ble tatt på litt senere, var vi fire som var med på bussen. En minibuss med mini-menighet. 

Heldigvis viste det seg at det kom flere til denne litt sene påskegudstjenesten. De hadde bare valgt å kjøre dit i egen bil. Sangkoret Fossekallen fra Neiden sto for det meste av sangen og vi satt komfortabelt inne i Gapahuken ved Stormælen Folkesti. Jeg liker jo også å synge så salmesynginga gikk greit. Selv om den eneste påskesangen jeg kan “Påskemorgen slukker sorgen” ikke sto på reportoaret denne dagen.

Etterpå kunne man slukke tørsten med nytrukket bålkaffe. Kaffekjelen tok presten og svingte over hodet, for det hadde han sett at man gjør for at den skal trekke fortere. Det var sånn passe vellykka. Men, kaffe og til og med grilla pølser, ble det. Og da sola endelig trengte gjennom skyene, kunne man kanskje begynne å kjenne seg en smule salig. Ungene som var med, fant hverandre etter hvert og lekte sisten. Og akkurat da de hadde det som morsomst var det noen voksne som bare måtte hjem. Noen som kjenner seg igjen?

Men, menighetsbussen skulle ikke rett hjem. Den uvaska hedningen slo frampå til sjelesørgeren om vi, når vi først var så nært, ikke skulle ta en svipptur over grensa. På andre siden holder de ikke hviledagen fullt så hellig. Og argumentet om at Guds veier er uransakelige, falt i vigsla jord… Så da fikk man sannelig en aldri så liten harrytur på kjøpet. Salige er de som tørster hvisket jeg til fruen. Men, neida, denne gangen ble det ikke handlet drikkevarer…

Uansett, alle var enige om at det hadde vært en velsignet tur!

Dnort