Kategori: Store spørsmål

Å gå i tog på 1. mai e ikke nokka æ har vokst opp med. I bygda æ kommer fra hadde man ingen arbeidsgivera å protestere mot. I Kirkenes stille saken sæ litt annerledes.

Bønder og fiskera e jo sine egne arbeidsgivera og holder heller denne hviledagen hellig. Så da ble det kun 17. mai tog hos oss. I Kirkenes derimot e det lange tradisjona for å marsjere med høye faner og særdeles røde flagg. Også ungan deltar. Helst på sykkel… 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Hornmusikken e en selvfølge. Sjøl om Bjørnevatn Ungdomskorps begynner å dra på åran, drar dem også mange fans. I år hadde dem sikkert over 300 følgera. De fleste av dem gikk bak korpset…

Ikke alle va like fornøyd med været. Det veksla mellom sny og regn hele dagen. Og det va surt og kaldt. Den skjønne og milde mai e kraftig forsinka her i Kirkenes. Men, vi vet jo kor vi bor…

Fortroppen på sykkel leda an opp til Wesselborgen sykehjem. Der va det kransenedleggelse. Og det kunne se ut til at de gamle også hadde lagt sæ. Så ikke en eneste av dem som va med på å bygge landet. 

Inne på Samfunnshuset va det is til alle ungan. Og de voksne fikk glovarm kaffe å varme sæ på. Gode kaker og tildels flotte taler, ble også servert. Svekkelsen av arbeidsmiljøloven va en sak som engasjerte. Gratis kino etterpå engasjerte nok mer, for ungan.

Så va det verdt å trosse værgudan, traske gatelangs og høre på et gammelt korps? Selvfølgelig, å komme sammen med så mange meningsfeller en dag i året e verdt det!

Va det 1. mai tog i hjembygda mi i år? Vel, når de fleste der mottar “lønna” si fra staten, e det antakelig lite å protestere på. Dessuten har jo sauan begynt å lamme…

Dnort

Mye e skrevet om det å stå opp mot overmakta. Om å si fra og engasjere sæ. Men, ka gjør du sjøl når ingen andre gjør nokka?

Som medlem av en fagorganisasjon og en ivrig samfunnskritiker, har æ lenge brukt en god del tid på å engasjere mæ. Daglig i jobb/fagforenings-sammenheng og ellers på facebook og andre sosiale media. Men, det e jo ikke nok. Langt ifra. E saken alvorlig nok, må man gjøre mer. Dessverre blir det oftest til at man håpe noen andre gjør det. Derfor vil æ gjerne fortelle om en gang æ bare sa fra. Sånn helt uoppfordra.

Magnus med sin Ida Emilie som jobber sammen for en sak dem tror på. 
(Fra Velferdskonferansen 2014) 

Å være forelder e en flott, men vanskelig oppgave. Og det e nokka man må takle mye mer på sparket enn det aller meste anna. Så når skolen dattera mi går på, krevde at foreldran involverte sæ mer i leksan demmes, stilte æ selvfølgelig opp. Her skulle det sikres at ungan fikk den hjelpa dem treng. Man vil jo selvfølgelig bidra så godt man kan. Problemet viste sæ å være at måten det skjedde på, ikke va særlig gjennomtenkt.
“Pappa, æ har jo gjort leksan mine!” Ho sto der med tåra i øyan. Ho va sint og æ va sint. Det va lite av det vi hadde sagt som kunne ha blitt etterfulgt av hjertesymbola og smilefjes…
Æ hadde bare prøvd å få ho på åtte til å gi mæ et aldri så lite bevis på at ho hadde forstått det ho hadde lest. Historia ho nettopp hadde lest va så banal at det gjorde vondt, bare å spørre. Dattera mi kan lese. Æ vet jo det. Men, som forelder hadde skolen min forplikta mæ til å undersøke måloppnåelsen i fagan det va lekser i. Kan eller kan ikke. Det va da æ bestemte mæ. Nok e nok…

Da ho hadde lagte sæ etter å ha fått flere nattaklemma enn vanlig, satt æ mæ ned og skreiv en e-post. Det ble en lang og temmelig følelseslada redegjørelse, med mange utropstegn i. Den va stila til skolen hennes. Heldigvis hadde æ vett nok til å sende den til mæ sjøl, på jobb. Dagen etter leste jobb-Dnort gjennom e-posten fra den frustrerte pappaen. Og han redigerte med hard hånd og tok vekk alle uttropstegnan.Og så sendte han e-posten til læreren hennes. 
Æ fikk aldri nokka svar. Æ hørte heller aldri at FAU (Foreldrenes Arbeidsutvalg) tok opp saken. Den helt opplagte innføringa av en mistillitskultur mellom foreldre og egne barn burde jo vært påtalt. Men, det forble tyst. Det skjedde nokka likavel. I høst da ho som no hadde rukket å bli ni begynte i fjerde klasse, va måloppnåelsekontrollen borte. Den skulle heller gjøres som en stikkontroll av læreran. Og det e jo uansett dem som e fagpersona. Det e dem som e satt til å sørge for at ungan vårres lære å lese og skrive. Og som rapportere tilbake til oss kordan det går.

Så ka har det her å si for dæ? Da må æ nesten spørre: Har din sjef tillit til at du gjør jobben din? I så fall e du heldig. For dagens ledelseskultur e prega av en stor grad av mistillit til egne ansatte. Akkurat som forholdet mellom pappa og datter i eksemplet over. Og det e mistillit til motivan vår for å stille på jobb. Til og med til korfor man engasjere sæ i saker som angår jobben. Æ kunne lagt ut i det lange og det breie om målemani og kontrollhysteri. Om NPM og OHI. Men, det bør egentlig være godt kjent ka som skjer i arbeidslivet i dag. Som voksen kan æ nesten ikke reagere med tåra. Men, til tider e det jaggu fristanes…

Det er lenge siden det var krig i Norge. Så lenge siden at de som ennå husker den, var barn eller ungdom da den fant sted. Min mor er en av dem.

Krigen i Syria raser videre, men der er det borgerkrig. Og slik det nå utvikler seg er det snart alle mot alle. Fra høsten 1939 til høsten 1944 var Nord-Norge okkupert av andre lands soldater. I Kirkenes der jeg nå bor, var det daglige krigshandlinger og bombing. Ellers i landet var det lenger mellom hver gang folket fikk oppleve slikt. Der min mor kommer fra (Vorterøya i Nord-Troms) passerte på mange måter krigen forbi og ble ikke en realitet før like før den ble avsluttet. Alt av hus ble evakuert og brent ned som noe av det siste som skjedde før tyskerne kapitulerte. 

Bilde fra filmen som vises i Andersgrotta

For ikke så lenge siden var vi via jobben på besøk i tilfluktsstedet som ble mest brukt under krigen her i Kirkenes. På slutten gikk det flyalarmer flere ganger for dag. Andersgrotta ble mer et hjem enn et tilfluktssted, til tider. Kirkenes ligger like ved grensa til Russland og tyske og østerrikske tropper hadde en masse utstyr og soldater her. I tillegg til alle kanonstillingene som ennå gjennomhuller fjellene og bergene her. Å vokse opp i Kirkenes må ha vært svært annerledes enn å vokse opp på Vorterøy. Og det man opplever i oppveksten er jo med på å forme deg og hvordan man selv er med på å forme samfunnet i ettertid. Uansett så var det en ting man var helt enige om. Landet skulle bygges opp igjen og sikkerhet skulle prioriteres.

Tanken om å bygge landet og sikre at innbyggerne hadde det bra, fikk lenge råde grunnen i Norge. Jo fjærnere krigen har blitt, jo mindre har dette blitt lagt vekt på. De som styrer landet i dag har vokst opp med trygghet og penger i overflod. Det er i hvert fall eneste forklaring jeg kan finne på at man siden begynnelsen av 80-tallet har vært med på et massivt sjansespill med aksjer og fri flyt av kapital. Og nå ved siste valg var det de som iverer aller mest for enda mer bingokapitalisme, som vant. Å bygge landet og skape trygghet kan jeg garantere at ikke blir prioritert. Ikke når man ønsker å bruke oppskriften som skapte krisa som raser i resten av Europa.

Om ikke lenge kan man stå overfor at ett eller flere land i Europa velger en facistisk regjering. Norge kan være på vei tilbake til den politiske tilstanden man hadde før utbruddet av 2. verdenskrig. Denne artikkelen fra Dagbladet om De Frisinnede, anbefales i så måte. Alt går visst i sykluser…

Syden, ditt nærmeste ferieland. Brun, blid og ufattelig rik. På besøk i Hellas blir man mer klar over kontrastene i Europa. Kreta er ikke bare en ferieøy.

Vi var jo der for å kose oss med sol og varme. Men, som den urolige karen jeg er, klarte jeg ikke ligge stille og bare nyte. Det var bare for mye å se. For mye å glipp av. Og så hater jeg kombinasjonen solkrem og sand…

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Heldigvis var hotellet utstyrt med et flott basseng. Der ble det vasset, svømt og dykket. De eneste grekerne vi så der var på jobb. Noen må jo skjemme bort alle de bleike, rike oljemilliardærene.

Inne i byen Chania fikk euroen føtter å gå på. Finanskrisa merket vi lite til. Andre hadde det nok noe værre. Men, de hadde i hvert fall en jobb å gå til de fleste vi så.

Noen kjørte også til og på jobben. Kunne bli en del venting, men da sier man bare “seka seka”. (betyr noe sånt som “slapp av, det ordner seg.) Kanskje litt gammeldags framkomstmiddel. Men, så er de glad i å ta vare på det gamle på Kreta.

Nicos i baren var også brun og blid. Og gammel. Han kunne fortelle at han egentlig skulle gå av med pensjon for ett år siden, men så kom krisa og Hellas hevet pensjonsalderen med tre år. Det skal lønne seg å jobbe…

“But, let us not be down-hearted. One total catastrophe like this is just the beginning!” Mens man var med på guidet sykkeltur oppe i fjellene, fikk man god tid til å fundere på gamle Life Of Brian sitater. 

Appelsiner og oliven gikk det i der. Jordbruket er også viktig på Kreta. I den varme årstiden livnærer mange seg av turisme, mens det er annet en nypressede euro som høstes ellers. Og jordbruket er langt fra industrielt.

Redskapen som brukes er oftest veldig gammel. Ikke nødvendigvis fordi man aldri kjøper noe nytt. Heller fordi man aldri kjøper noe man allerede har. Kommer det nye modeller på markedet, kan man saktens klare seg med det man har, så lenge det virker. Min avdøde far ville likt den innstillinga. Han kastet heller aldri noe som kunne komme til nytte.

Gamle instrumenter ble ennå spilt på. En bouzoukispiller i Chania skapte litt ekstra liv i en travel handlegate. Flott instrument som er sentral på de utallige cd-utgivelsene med gresk folkemusikk, som var å få kjøpt.

De små gledene i livet er det viktig å ta vare på. En marihøne fikk blandt annet stor oppmerksomhet. Husets yngste er en sann dyrevenn og skulle gjerne harr marihøna med seg hjem. 

En meget ung gatemusikker kunne vi heller ikke ta med hjem. Forhåpentligvis hadde han et allerede. Kanskje han trivdes med å spille trekkspill. Men, det så bokstavelig talt ut som en hard jobb.

Banker som Citibank, har vært med på å gjøre livet til den greske befolkningen svært så tøft. Og talende nok var denne minibanken på andre siden av hotellet vårt, nesten aldri i drift. Fri for penger?

Uansett, vi var jo fornøyd med ferien vår. Og kanskje har de et bra liv på Kreta. Turismen bringer inn mye penger. Muligens går mye av pengene i lommene på velhavende reiseselskaper og hotellkjeder. Men, jobber til lokalbefolkningen blir det. Man så ikke mye til innleide vikarer fra Øst-Europa. De drar til Norge. Der er det virkelig er penger å hente!

Dnort

Uvaska hedning, kaller fruen meg av og til. Jeg er vel ikke verdens mest religiøse mann. Tenker nok for mye alternativt til å fortape meg i bare en religion. Og søndag er jo hviledag, så da skal man vel sove lenge og ikke løpe i kirka?

Menigheten i Sør-Varanger hadde bestemt seg for å holde gudstjenesten under åpen himmel. Så da kunne man jo ikke skylde på kirkeskrekk eller klaustrofobi. Nærmere deg min gud. Dette skulle skje i Neiden. Nærmere Finland. Så vi (fruen) meldte oss på. At presten er en kul kis som holder med riktig fotballag (Liverpool) hjalp litt på motivasjonen. Øystein og jeg deler i hvert fall en “religion”.

Alle som ville være med kunne få sitte på menighetsbussen. Vi kom fram litt før tida og satt og lurte på om kanskje det hele var avlyst. Ingen andre satt og ventet. Men, bussen kom den. Bare litt forsinka. Da Julianne fikk se hvem sjåføren var kom det fra henne: “Men, det e jo presten!” Joda, Øystein har tydeligvis sertifikat for liten lastebil. Med en ekstra som ble tatt på litt senere, var vi fire som var med på bussen. En minibuss med mini-menighet. 

Heldigvis viste det seg at det kom flere til denne litt sene påskegudstjenesten. De hadde bare valgt å kjøre dit i egen bil. Sangkoret Fossekallen fra Neiden sto for det meste av sangen og vi satt komfortabelt inne i Gapahuken ved Stormælen Folkesti. Jeg liker jo også å synge så salmesynginga gikk greit. Selv om den eneste påskesangen jeg kan “Påskemorgen slukker sorgen” ikke sto på reportoaret denne dagen.

Etterpå kunne man slukke tørsten med nytrukket bålkaffe. Kaffekjelen tok presten og svingte over hodet, for det hadde han sett at man gjør for at den skal trekke fortere. Det var sånn passe vellykka. Men, kaffe og til og med grilla pølser, ble det. Og da sola endelig trengte gjennom skyene, kunne man kanskje begynne å kjenne seg en smule salig. Ungene som var med, fant hverandre etter hvert og lekte sisten. Og akkurat da de hadde det som morsomst var det noen voksne som bare måtte hjem. Noen som kjenner seg igjen?

Men, menighetsbussen skulle ikke rett hjem. Den uvaska hedningen slo frampå til sjelesørgeren om vi, når vi først var så nært, ikke skulle ta en svipptur over grensa. På andre siden holder de ikke hviledagen fullt så hellig. Og argumentet om at Guds veier er uransakelige, falt i vigsla jord… Så da fikk man sannelig en aldri så liten harrytur på kjøpet. Salige er de som tørster hvisket jeg til fruen. Men, neida, denne gangen ble det ikke handlet drikkevarer…

Uansett, alle var enige om at det hadde vært en velsignet tur!

Dnort