Jeg synger i kor og har gjort det siden i fjor høst. Og Crescendo er igang med øvinger igjen. Denne teksten, basert på en av Finnmarkstrubaduren Ivar Thomassen sine mest kjente sanger, skrev jeg før vi dro på korstevne i Lakselv i vår. Hr. Thomassen har forøvrig en ganske ny CD ute. Kjøpte den direkte fra han etter en konsert i Vadsø nylig.
Sommerferien er ikke komplett før man har gjort noe man ikke har gjort før. Variasjon krydrer livet. Spontanitet må til da.
Å gjøre noe man sjelden gjør, som rundvask vi tok i dag, holder ikke. Må være noe nytt. Så natt til mandag bestemte undertegnede seg for å gå en lang tur i ukjent terreng dagen derpå. Dette sammen med en lokal guide som kjente fjellene ved Lavvonjarg.
Oppstigningen til toppen av fjellet var bratt og slitsom. Vi hadde med to hunder som sprang fire ganger så langt, så det er ikke sikkert at vi tobeinte var de mest slitne. Utsikten innover Tanafjorden var uansett fabelaktig.
Man blir litt lang i maska etter så mye pes i oppoverbakke. Men, derfra og ut var det lettere terreng. Det vil si, om man da ikke skal løpe tulling hele resten av turen.
Vi kunne gått høyere og klatret i oppsmuldret fjell, men valgte vegetasjon og lukta av lyng. Den friske fjellufta klarner tankene. Selv på en så varm dag som mandagen ble.
Noe mål med turen hadde vi ikke. Ikke annet enn å fullføre. Men, man fikk jo med seg noen inntrykk. Den gullfargede soppen facinerte. Venner på FB har kommet fram til at det mest sannsynlig er en Brun ringløs fluesopp (Amanita fulva).
Tegn i fjell fant man også. Denne delen av fjellet ovenfor Lille Leirpollen minnet mye om Norgeskartet. Glattskurt som en akebakke var det også. Artig med naturen gitt…
Valpen Ask på fem måneder var hjertelig tilstede hele veien. Han er en breton og er i tillegg til å være ulidelig søt, utrolig utholdende. Løp ringer rundt gammelhunden Raiko på slutten.
Hele veien og nesten uansett hvor man gikk, var det massevis av stor, saftig blåbær. Men, dette var ingen bærtur, selv om noen kanskje ville påstå at vi var på en…
Lille Leirpollen er en idyllisk liten avkrok langt inn i Tanafjorden. Fraflyttet for lenge siden. Men, noen hytter besøkes fortsatt med jevne mellomrom.
Vi tok en rast ved elva mens hundene slukket tørsten. Kaffe og røyk var medbragt. Et fraflytta revehi fant man også. Ask som var passe stor inspiserte det og fant ikke tegn til liv.
Veien tilbake til Lavvonjarg gikk langs en gammel og velholdt sti langs fjorden. De firbente fikk lange ut der også. Vi på to holdt et mer bedagelig tempo.
Troppsfører og kjentmann Einar var godt fornøyd med turen. Og siste rast ble tatt midt ei stupbratt steinur. En plass fruen neppe hadde våget seg.
Sola fulgte oss hele veien. Svette, slitne og i veldig godt humør, returnerte vi til utgangspunktet. Og da var det ekstra deilig å sette seg ned og nyte kalde forfriskninger. Av og til må man bare slite litt for å sette ordentlig pris på å få slappe av…
Ikke alt er som det later til å være. Ikke minst i eventyrverden. Pappapasserpå-bloggen har gått bakom fortellingen og funnet den egentlige historien?
Vårt kanskje mest kjente folkeeventyr mangler mye på beskrivelse. Det er kort og veldig skjematisk. Gjentagende og forutsigelig. Kanskje det også forklarer at det er så populært blant de minste. Men, det Asbjørnsen og Moe har revidert bort, skal nå fram i dagen. Fortsatt eventyrlig, men mye mer forståelig.
Det hele begynte egentlig en fredags kveld. Trollet som bodde under brua hadde blitt invitert på fest. Det var ikke ofte han var sosial. Han satt mest for seg selv under brua
og spikket portretter av seg selv i helfigur som han solgte til forbipasserende. Å selge
trollfigurer var noe han likte, da kunne han være i trollerollen. Ute blant andre troll var han mere utrygg. Å være seg selv og risikere å blottlegge seg, tok på mer enn hos troll flest. Derfor hadde han drukket mer enn han tålte av trollebrygg. Egentlig likte han ikke trollebrygg så veldig godt. Men, han hadde liksom ikke så mye annet å bidra med. De andre trollene fortalte eventyr om merkelige mennesker, mens han drakk og humret med, når de andre lo. Og nå satt han her på lørdags ettermiddag og hadde vondt. Mest vondt i den ensomme sjela si, men også vondt i hodet.
Bukkene Bruse hadde lenge planlagt turen til sommerbeitet. Bonden deres var en slask som aldri gjorde noe, så skulle ting ordne seg måtte de selv ta affære. På setra ventet en horde med ensomme geiter. Så alt snakket deres om å gjøre seg feit, var nok noe overdrevet. Aktiviteten de forventet mest av, burde tære på fettet så det holdt. Den Store Bukken Bruse hadde vært der mange ganger før og hadde fortalt de utroligste historier. Og Den Minste Bukken Bruse hadde slukt alt skrytet til den eldste, rått. Derfor var det den minste av dem som trippet først. Den Mellomste Bukken Bruse var med og gikk i midten, men var egentlig ikke så opptatt av geiter. Han hadde ingen andre planer enn å spise seg feit.
Mens alle tre gikk i egne tanker, kom de til en bro. De to eldste visste hva som ventet dem, så de lot den minste gå først. Han var uansett ivrig i tjenesten, nå som de nærmet seg setra. Da trollet ble vekt av den intense trippinga til Den Minste Bukken Bruse, reagerte han med å brøle. Han overdrev nok litt. Det var jo ikke akkurat tramping denne bukken bedrev. Men, i den formen trollet nå var, ble alt han gjorde klossete og lite gjennomtenkt. Svaret han fikk var greit nok, men nå som han likevel var våken fikk han lyst til å skremme litt. Den spede stemmen til bukken fikk han til å si: «Nå kommer jeg og tar deg!» Han hadde selvsagt ikke tenkt å ta noen som helst. Aller minst en bukk. Sulten var han, men bukker smaker slett ikke godt. Vegetarianer var han også. Så han ba heller bukken om å pelle seg av broa. Før det hadde bukken stotret fram noe som trollet ikke helt fikk med seg. Den Minste Bukken Bruse løp så fort han kunne over og trollet duppet av igjen. De andre to bukkene sto en stund og diskuterte før den mellomste meldte seg frivillig til å være neste over. Den største bukken var merkelig nok redd for å gå over, mens Den Mellomste Bukken Bruse syntes det var spennende med troll. Og da trollet på nytt truet med å komme og ta han, var det rett før han sa «ja takk». Men, han tok seg i det. Noe sånt ville nok ikke storebroren hans akseptere.
Trollet hadde nå begynt å bli lettere irritert av å bli vekt til stadighet. Han brukte å si at han ikke var av de peneste trollene, så han trengte sin skjønnhetssøvn. Det stemte ikke helt. Han var vel heller et av de flotteste trollene som fantes. Men, så fylt av dårlig selvtillit som han var, forble han eneboer. Noen tiltrekkende trolledamer hadde heller ikke møtt så langt. Gnien var han i tillegg. Ellers hadde han nok kjøpt seg en hule å bo i, men å bo under broa var gratis. For han holdt det i massevis å ha tak over hodet. Og på det taket var det nå et spetakkel uten like. Trippinga hadde blitt enda mer intens. «Nok en illeluktende bukk» tenkte trollet. At det var nok en bukk ble bekreftet, men av en stemme som hørtes mer tiltalende ut enn den forrige. Så for ikke å gjøre forskjell, truet han med å komme og ta denne bukken også. Kanskje en anelse mer vennlig i stemmen denne gangen. Og bukken gjentok det den minste hadde sagt. Den feige storebroren skulle sannelig annonseres. Han kunne se at Den Store Bukken Bruse sto og grov usikkert i grusen et godt stykke fra broa. Den Mellomste Bukken Bruse trippet selvsikkert av broa mens han hvisket en liten avskjedshilsen til trollet, som denne gangen ikke la seg til å sove.
De to første bukkene hadde kommet temmelig lettvint over. Det gjorde storebroren deres enda mer usikker, der han sto og lagde svære hull i veien med de alt for store klovene sine. Evig ungkar var han. Delvis fordi han utstrålte mye usikkerhet i nærheten av geiter. I tillegg var han en skrytepave som ikke hadde lært seg en av de tingene geiter liker aller best, at noen lytter til mekringa deres. Alt skrytet hans til de to andre, var mer gjenfortelling av det han hadde hørt andre bukker fortelle. Selv hadde han knapt nok dristet seg til annet enn leke-stanging med et par geiter. Selv det var lenge siden. Og nå skulle han altså over broa. Noe han hadde gruet seg til hele turen. Som liten bukk hadde trollet skremt han sånn med brølinga si, at han nå skalv i beina bare ved tanken om å gå over. Han hadde egentlig mest lyst til å gå hjem igjen. Der var det heller ingen geiter som kunne komme til å avvise han. Så kunne han jo kose seg med alt det deilige fôrmelet alene. Men, å vise seg som reddhare skremte han mer enn trollet. Han hadde tross alt et image å ta vare på. I hvert fall innbilte han seg det.
Det dundret i taket til trollet så han trodde han skulle få det i hodet. Han visste jo hvem som kom. Maken til spetakkel hadde han ikke opplevd tidligere. Rett nok var han ekstra lydsensitiv i dag, men det fikk da være måte på! Fastgrodd i gamle tankemønstre som han var, måtte han nesten spørre hvem som trampet på broa. Det kunne jo være noen andre. Man vet jo aldri. Alle vaner har sin forklaring. Og det var jo den største bukken som svarte. Noe mer skjelven i stemmen enn vanlig. Den Store Bukken Bruse tok i så godt han kunne. Og da trollet nok en gang, mest fordi den mellomste bukken hadde oppfordret han, truet med å komme og ta han, ble svaret overraskende «Ja, bare kom!» Den Største Bukken Bruse overrasket seg selv. Han hadde slett ikke tenkt på og sloss. Nok en gang hadde han snakket før han tenkte. Så hva gjør man da. Jo,bukken la ut om hvor stor og sterk han var og hva han hadde tenkt å gjøre med trollet. Han overdrev så kraftig at trollet fort forsto at dette ikke kunne stemme. Øyne så store som tinntallerkener var det bare enkelte troll som hadde. Så trollet reiste seg i full lengde og tittet over brokanten. Best å sjekke.
Foran han sto en bukk og skalv, så klovene klapret som kastanjetter mot brosteinen. Trollet måtte le litt. Men, da ble Den Store Bukken Bruse så sint at han nå skalv av sinne. Og rett som det var, sprang han til og stanget trollet i nesen. Trollet ble så overrasket at han tok et steg bak og skled på en glatt stein. Han falt så lang han var ut i elva og slo hodet sitt så kraftig at alt gikk i svart. Oppe på broa sto en like overrasket bukk. Han hadde nedlagt et helt troll med et eneste støt. Han hadde gjort noe han aldri hadde våget å tenke på en gang. Og han hadde drept, trodde han, sin nemesis! Endelig kunne han gå trygt over broa uten at noen ropte til han. Alle årene med usikkerhet og redsel for å dumme seg ut, rant av han. Og han kjente at en ny og ukjent følelse steg opp i han. Hjertet slo liksom roligere og sikrere. Var det slik selvtillit føltes? Han gikk til og med litt annerledes. Og de to brødrene hans så på han på en annen måte.
Brattere i nakken og nå først i det lille følget, gikk Den Store Bukken Bruse. Lillebror diltet forventningsfull etter. Mens den mellomste led valgets kvaler der han gikk et stykke bak. Han syntes synd på trollet som lå der i elva. Det lange, gyllne håret til trollet fløt i strømmen. Han så sårbar ut der han lå. Og ualminnelig vakker til å være troll. På setra fikk geitene en travel sommer. Og hjem kom de så full av killinger at bonden fikk sin fulle hyre med å ta imot rundt juletider. Glede og harmoni rådet i fjøset. Selv bonden skjerpet seg og tok ekstra godt vare på buskapen sin. Og derfor ble det også produsert melk til den store gullmedalje. På tross av at hanhadde latt buskapen gå for lut og kaldt vann hele sommeren gikk gården nå så det suste. Men, han hadde mistet en bukk i løpet av sommeren. Han hadde for så vidt egentlig tenkt å slakteden lite produktive bukken. Så det gjorde ikke så mye. Dessuten var ikke kjøttet spiselig likevel.
Og under en bro halvveis mellom gården og setra, satt et troll og spikket figurer. Men, nå var sortimentet blitt noe mer variert. Et portrett av et troll og en geit gikk igjen. Det var et lykkelig troll som satt der. Et troll som ikke var ensom lenger…
I Norge har vi lover som beskytter enkeltindividet mot å bli uthengt i media. Om du snubler, slår deg og må på legevakta, er det ikke greit å vise det hele på TV. Vi verner også folk mot seg selv om de gjør noe dumt. Personvernet står sterkt i Norge. Men, slik er det altså ikke i landet der individets frihet står over alt annet.
Klart det har sin pris å prioritere “frihet” så høyt. Jo mer man vektlegger at alle kan gjøre som de vil, jo mer vil også bedrifter kreve det samme. Et hjerterått samfunn der fellesskapet ofres for idividets frihet til å tabbe seg ut gang på gang. Til slutt kan man ende opp som nylig i Florida, med et samfunn der bevepna borgervern ustraffa får skyte ned mistenkelige personer. I tillegg kan altså det hele vises på TV, pålagt en eplekjekk voice-over.
“Har du sett. Kasta av Hurtigruta på endeholdeplassen Kirkenes pga. for mye oppkast. Ja, da blir det langt å gå hjem…”
For de som synes det å le av andres ulykke er en god ide, er det bare å skaffe seg tilgang til f.eks. TV Norge kanalen MAX. På MAX får du visstnok actionfylt og uforpliktende underholdning. «Litt tøffere TV» er kanalens slagord. Det skal være sant og visst. Her er noe av det du kanskje snart får høre fra programlederen i Top 20 Countdown.
De 10 øverste i sedvannelig nedtellingsstil:
10. Katt på hett blikkfat: “Disse barna ønsket å teste hvor lenge katta tålte å være inne i mikrobølgeovnen. Heldigvis grep mor inn før det gikk galt. Barnehjem neste..?”
9: Våt, våtere, vannskrekk: “Bassengsfesten fikk uventet utfall for denne jenta. Eller gjorde den det. Å stille i toga og turban var bare en god ide så lenge hun holdt seg unna det våte element.”
8. Finnes påskeharen likevel?: “Pappa kler seg ut og ovverrasker døtrene sine. Dette uventede påskebesøket glemmer de nok aldri. Ingen bukser var nok tørre etterpå…”
7. Den nakne sannhet: “Med skjult kamera avslører ektemannen hva postmannen egentlig leverer. Mor tar stadig imot samme store pakke…”
6. Røyking ER skadelig: “Det var vel heller fallet ned fra bordet som skadet mest. Uten skadeforsikring i utlandet ble dette heller dyrt.”
5. Bestemor i trøbbel: “Det går fort for seg på russiske veier. Se opp babushka! Oisann, der røyk den pensjonen. Putin trenger nok de pengene mer en deg, gamlemor!”
4. I fyr og flammer: “Det kan være lurt å la brannvesenet gjøre jobben. Det fikke denne mannen erfare. Brent barn lukter ille, ikke sant…?”
3. Bom stopp for fallskjermhopp: “Alle fallskjermer har en reserve-fallskjerm. Det vil si, om du ikke velger å kjøpe billigversjonen. Denne karen ble litt flat da han fant det ut…”
2. Hvor ble det av huset?: “Å leke med dynamitt innendørs er ikke så lurt. Spesielt ikke når den er ferdig ladet med fenghetter og det hele. Lurer på hva forsikringsselskapet sier til dette..?”
1. Terrortull: “Å spøke om hva man har tenkt å gjøre ombord i et fly, burde ikke disse skjeggebusene ha gjort. Spesielt ikke når andre hører på. Sikkerhetsstyrkene svarte med samme mynt. men, som man ser var det ingen spøk denne gangen…”
Nummer åtte har allerede blitt vist på TV. Faren hopper plutselig ut forran kjøkkenvinduet fra yttersida, ikledd fullt harekostyme. De to døtrene skrek som besatt. Det går en svært tynn linje mellom lett skremming og å skape varige traumer. Mulig det er litt lenger til noen av de siste går gjennom det løvtynne filteret til dette programmet. Men, slik det utvikler seg er det nok ikke å veldig lenge til.
Fordi vi hadde snakka ofte om det, uten å gjøre det. Og fordi det kunne være “bra for karakteren”, ble det plutselig telttur en vakker dag i slutten av juni.
Pappa hadde valgt ut sted. En plass han hadde vært ofte på bærtur. Altså for å plukke bær. Turen begynte riktignok med at vi havna skikkelig på bærtur. Man er jo ikke akkurat en vant stifinner. Veilede andre gjør man daglig. Egen veiledning er mer uvant.
Opp på fjellet i nærheten av Ropelv skulle vi. Pappa har lagt seg til uvanen å rope “elv” hver gang han kjører forbi skiltet der, som tydeligvis oppfordrer til roping. Pappa kan være litt sær… Turen til den utvalgte plassen var ikke veldig lang. Men, ble noe preget av at to av ekspedisjonens medlemmer hadde valgt å stille i joggesko. Pappa hadde selvsagt støvler på og kunne gå hvor som helst.
Vel framme kom teltet opp etter noen runder med diskusjon og kløing av hodebunn. Plasseringa ble noe preget av et sparsomt jordsmonn. Men, teltpluggene fikk feste til slutt. Mygga hadde også fest. Helt til alle turdeltagerne var godt innsmurt i illeluktende myggmiddel.
Grillmaten smakte fortreffelig. Bøttegrill anbefales. Gjenbruk er tingen. Grilling av marsmallows var påkrevd. Ekspedisjonens yngste stilte ultimatum før turen. Heldigvis er ikke alle kravene så vanskelige å oppfylle. Og sultne mager ble i tillegg fyllt, så det holdt.
Det lille vannet vi campet ved, hadde ørret. De vaket flittig mens vi spiste. Med nyinnkjøpt fiskstang og teft for plassering, dro pappa opp den ene ruggen etter den andre. Vel, så voldsomt ruggete var de ikke. Men, det var gøy å få fisk. Helt til stanga fant det for godt å brekke! Skitt fisk og skitstang. (Pappa klagde noen dager etter, på butikken der stanga ble kjøpt. Han fikk ny. På betingelse av at han ikek skulle være så sterk neste gang.)
Så da gikk vi heller en tur. Turstien til kommunens tredje høyeste fjell gikk rett forbi. Øretoppen er ikke all verdens høy. En tur dit kan derfor anbefales. Vi gikk ikke helt til topps. Litt for sent på kvelden til det. En av oss har det for vane å bli veldig trøtt når klokka har passert åtte.
Utsikten var upåklagelig og været var som det var i hele juni, varmt og deilig. Stemningen så langt fra folk blir både avslappet og tidløs. Ingen av oss hadde med klokke. Leggetid ble det likevel ganske så umiddelbart etter retur til basecamp.
Pappa og mamma satt litt lenger oppe og beundret utsikten. Å sove i telt skal vi forbigå i stillhet. Litt regn i løpet av natta, men ikke mer enn at det var fordampet dagen etter. Vi antar at det i hvert fall var bra for karakteren. Selv om dårlige rygger ikke er helt enige.
Ekspedisjonens yngste sov faktisk veldig godt. Og kunne meddele at dette hadde vært en fin tur. Det syntes også katta da vi kom hjem. Ørreten falt i smak. Den var tross alt i kattefiksstørelse.
Syden, ditt nærmeste ferieland. Brun, blid og ufattelig rik. På besøk i Hellas blir man mer klar over kontrastene i Europa. Kreta er ikke bare en ferieøy.
Vi var jo der for å kose oss med sol og varme. Men, som den urolige karen jeg er, klarte jeg ikke ligge stille og bare nyte. Det var bare for mye å se. For mye å glipp av. Og så hater jeg kombinasjonen solkrem og sand…
Heldigvis var hotellet utstyrt med et flott basseng. Der ble det vasset, svømt og dykket. De eneste grekerne vi så der var på jobb. Noen må jo skjemme bort alle de bleike, rike oljemilliardærene.
Inne i byen Chania fikk euroen føtter å gå på. Finanskrisa merket vi lite til. Andre hadde det nok noe værre. Men, de hadde i hvert fall en jobb å gå til de fleste vi så.
Noen kjørte også til og på jobben. Kunne bli en del venting, men da sier man bare “seka seka”. (betyr noe sånt som “slapp av, det ordner seg.) Kanskje litt gammeldags framkomstmiddel. Men, så er de glad i å ta vare på det gamle på Kreta.
Nicos i baren var også brun og blid. Og gammel. Han kunne fortelle at han egentlig skulle gå av med pensjon for ett år siden, men så kom krisa og Hellas hevet pensjonsalderen med tre år. Det skal lønne seg å jobbe…
“But, let us not be down-hearted. One total catastrophe like this is just the beginning!” Mens man var med på guidet sykkeltur oppe i fjellene, fikk man god tid til å fundere på gamle Life Of Brian sitater.
Appelsiner og oliven gikk det i der. Jordbruket er også viktig på Kreta. I den varme årstiden livnærer mange seg av turisme, mens det er annet en nypressede euro som høstes ellers. Og jordbruket er langt fra industrielt.
Redskapen som brukes er oftest veldig gammel. Ikke nødvendigvis fordi man aldri kjøper noe nytt. Heller fordi man aldri kjøper noe man allerede har. Kommer det nye modeller på markedet, kan man saktens klare seg med det man har, så lenge det virker. Min avdøde far ville likt den innstillinga. Han kastet heller aldri noe som kunne komme til nytte.
Gamle instrumenter ble ennå spilt på. En bouzoukispiller i Chania skapte litt ekstra liv i en travel handlegate. Flott instrument som er sentral på de utallige cd-utgivelsene med gresk folkemusikk, som var å få kjøpt.
De små gledene i livet er det viktig å ta vare på. En marihøne fikk blandt annet stor oppmerksomhet. Husets yngste er en sann dyrevenn og skulle gjerne harr marihøna med seg hjem.
En meget ung gatemusikker kunne vi heller ikke ta med hjem. Forhåpentligvis hadde han et allerede. Kanskje han trivdes med å spille trekkspill. Men, det så bokstavelig talt ut som en hard jobb.
Banker som Citibank, har vært med på å gjøre livet til den greske befolkningen svært så tøft. Og talende nok var denne minibanken på andre siden av hotellet vårt, nesten aldri i drift. Fri for penger?
Uansett, vi var jo fornøyd med ferien vår. Og kanskje har de et bra liv på Kreta. Turismen bringer inn mye penger. Muligens går mye av pengene i lommene på velhavende reiseselskaper og hotellkjeder. Men, jobber til lokalbefolkningen blir det. Man så ikke mye til innleide vikarer fra Øst-Europa. De drar til Norge. Der er det virkelig er penger å hente!
A – Det va jo fullt fra loft tel kjeller. I fjøsen og i naustet. Alt slags rask.
B – Joda, han va no en god skrotnisse.
A – Neida, det der va overlevelsesinstinktet. Har man overlevd krigen, vet man at alt kan komme til nytte.
B – Det va ikke ho mor særlig enig i. Hiv det tel måsen va no hennes slagord…
A – Joda, men det blei no ståanes. Dessuten samla no ho på krushuinna og ainna smånips som man fikk når det va bursdag. Og du skjønne, det kom til nytte også.
B – Ka du meine. Kom alt til nytte?!
A – Alt! Rubb og rake, smitt og smule og enda litt tel.
B – Kor du tøve. Kem fan sku ha bruk for alt det derre skramle han far samla opp?
A – Utrangert snekkerutstyr, boksa med inntørka maling, morkne garn og sånt. Det va faktisk nån som hadde bruk for det.
B – Mene du…
A – Jodu, det kom en kar med en diger trailer og hjalp tel med tømminga da ho mor gikk bort. Han betalte tel og med gode penga for skiten.
B – Betalte han f.eks. for halvtom boks med Linoljekitt…?
A – Han far dreiv jo med vedlikehold av vindusprossen. Trekkfullt va det no likevel. Ka du mene?
Et lite dikt til katten Minus som må klare seg alene noen dager.
Ikke alle er like heldig som du er. Det finnes mange skjebner på vår klode. Alene, sultne og ute i all slags vær. Mens du har selskap, mat og tak over hodet.
Det er etter hvert ikke bare i luften det er vår. Det vises i høyeste grad på bakken også nå.
Desto større grunn til å komme seg ut og nyte den friske luften. Og å benytte seg av alle mulighetene til aktiviteter som var umulige å drive med i vinter. Duften av solvarm lyng og spirende vårblomster får nesevingene til å vibrere. Ut på tur og slett ikke sur. Ikke med en gang i hvert fall…
Å gå på fotballkamp hører så absolutt våren til. I hvert fall her i Norge. På vinteren kan man alltids dra til England på dyre gutteturer. Turen med Julianne til Kirkenes Stadion var (unntatt inngangsbilletten) aldeles gratis. De hadde til og med popcorn der! Kirkenes spilte cup-kamp mot TIL. Vi heia på hvert vårt lag. Mitt lag vant, uten at det lot til å affisere min medtilskuer noe særlig. Hopping i sølepytter engasjerte mer. At hun gikk hjem på stillingen 0-6 til Gutan, skyldes heller at popcornet tok slutt.
Her fra en annen tur, et konkret bevis på at det hoppes i sølepyttene. Helt nye sherrox er tingen da. Ja, og så er det en fordel å ikke være for stor. Pappaer som hopper i sølepytter, selv om skotøyet er godkjent, får fort en irettesettelse. Deltagelse på sisten er visst OK. Det samme gjelder å bære henne på skuldrene. Men, ikke å være umulig å få tak i på sisten. Samt krav om at hun også må bidra med bæretjenester. Det blir heller dårlig mottatt.
På våre turer treffer vi på mange slags skapninger. Hunder som lufter seg selv og passer på båndtvangen, er jo et artig innslag. Ønsket om å ha egen hund dukker stadig opp. Siste nytt er at hunder er av de husdyrene som påfører jorda det største ekstra energiforbruk. Deres økologiske avtrykk er enormt. De spiser kjøtt og mye av det. Dermed påfører hundene, resten av jorda store problemer. Menneskets beste venn og jordas største fiende? Duverden hva man lærer av å se på fjernsyn. (BBC sitt spørreprogram QI kan anbefales!)
Også katter forbruker av jordas ressurser. At de, sammen med hundene, gir litt tilbake, monner lite. Kablene som ligger igjen på plenen vår og langs lufteturrutene til hundene, er mest til besvær. Her i huset er det visstnok en oppgave for pappa å gjøre noe med disse økologiske avtrykkene som titter opp, rundt om på eiendommen. To fulle begre ble det. Minus var bare sånn passe imponert…
Joda, det er vår i luften. Men, den lukter så visst ikke bare roser og fioler av den!
