Det er vår og endelig begynner det å bli lange opphold mellom snybygene. Så lenge at det kan komme fram hva som har skjult seg under snyen.

Jeg ble nå nylig valgt inn i styret til Naturvernforbundet og har lengre vært aktiv i rydding av plast i fjæra. Noe av det fineste med våren er muligheten til å ta turer langs fjæra. Jeg trives der hav møter land. Men, i de senere år har heldigvis folk fått øynene opp for at der samles det også opp mye avfall. Spesielt plast og annet seint nedbrytbart avfall.

Hva skjuler seg under…

Da jeg var liten fantes det ikke noe renovasjonsvesen der jeg bodde. Avfall som ikke kunne brennes i ovnen ble bare fraktet ned i fjæra. Kanskje det ble satt fyr på, men det meste ble borte i havet. “For havet er jo uendelig stort og alt forsvinner til slutt” tenkte man vel. Og mange tenker ennå på denne måten. Selv om Thor Heyerdal og andre for lenge siden har påvist at det i Stillehavet er et stadig voksende belte av plast og at havenes dyr og organismer sliter med det, fortsetter vi å velge billige og lettvinte løsninger. Og de inneholder oftest plast.

Alt ender til slutt i havet

Så denne våren har mye handlet om plast. Ikke bare i fjæra eller i havet. Den er over alt. I grøfter, i vann, elver, inni skogen, på et jorde osv. De som har sett filmen Wall-E kan sikkert se for seg hvilken framtid jeg frykter. Filmen har vi sett flere ganger hjemme og nylig var Julianne med på å demonstrere da elever gikk til streik for miljøet. Da var pappa stolt!

Ørreten er vel plastfri? “Hørt om mikroplast..?”

Kampen mot plasten er kanskje lettere å få folk med på. Det meste av plasten er synlig. Mikroplast er ikke det, men et forbud mot engangsbestikk er nå en start. Kampen mot det vi ikke kan se, er vanskeligere. Du kan ikke plukke opp og rydde vekk CO2. Mikroplast kan ikke samles opp i en svær søppelkontainer. Forurenset luft som fremkaller allergier får vi i oss uansett. Det kan virke håpløst, men kampen må starte et sted. Min starta i fjæra…

 

Dnort

Påska er jo en tid for å komme sammen og hygge seg…

I år er det til og med tidenes seineste påske. Våren er med andre ord kommet godt i gang og da er sjansene for strålende sol og varm vårbris meget store. Bare det ikke blir for vått…

kladdeføre

Om ikke føret er det beste kan man jo se fram til pausene der sjansene er like overhengende som overmodne snyskavler, for nygrilla pølser, varm saft og sjokkis. Bare det ikke blåser for mye…

sur vind

Om været slår til med rikelig med solskinn og godt skiføre er det i hvert fall muligheter for å få gått noen fine skiturer som kan foreviges og legges ut på sosiale medier. Bare man ikke er for mye tenåring…

anonym tenåring

Kanskje best og holde seg hjemme og satse på egen hjemmehygge. Inneklimaet er det jo litt lettere å kontrollere.

God påske!

påskepynta

Dnort

  1. Å være pappa er ikke en jobb, selv om man kan tenke det av og til…

En sensommer for 15 år siden var jeg sør i Sverige på konserttur og hadde dårlig samvittighet. Jeg hadde det for bra og følte at jeg burde vært et annet sted. Jeg skulle endelig få se favorittbande mitt The Soundtrack of Our Lives live. Det var ikke det jeg hadde dårlig samvittighet for. Nei, jeg hadde rett før reisen fått vite at jeg skulle bli far. Så der hjemme gikk fruen og ruga og her gikk jeg rundt og kosa meg glugg… Man kan vel ikke kose seg når man skal bli pappa? Og er det forsvarlig å la en tulling som meg slippe til i en så viktig og ansvarsfull stilling?!


Julianne 14 år

Med den foreløpige fasiten i hånd kan man vel si at det har gått bra. Kanskje fantes det en bedre kvalifisert søker til stillingen. Men når man har mulighet til å lære i jobben, kan selv den mest hjelpeløse og uansvarlige fysak få det til. Og det var bare helt i begynnelsen det føltes som en jobb eller noe man burde få betalt for. Fire uker fedrekvote fikk jeg da og starta denne bloggen samtidig. Jeg kosa meg faktisk fortsatt!


Kjærleik

Uten fruen hadde det neppe gått så bra. Vi har forskjellige kvaliteter. Hun fikser det meste og jeg passer på å si ja på de rette plassene…
Mitt soundtrack og love of my life er hun. Med det grunnlaget må det nesten være mulig å få til en grei innsats i papparollen. Julianne har nesten ikke klaget heller. Unntatt når jeg er teit. Og det er jeg bare ca. annenhver gang….


Tulling

Etter 14 år som pappa ser jeg fram til resten av tiden. Hva vil den bringe? Dette blir nok interessant!

Dnort

 

To sammen i kamp

mot ensom isolasjon

sann bekreftelse

mde

Dnort

Får man nye sjanser bare fordi vi har skifta kalender og brent opp en masse penger? Og hva med alle hundene, hestene, sauene og andre dyr som rømte til skogs eller til fjells, hvilken sjans fikk de? Da pappa et år glømte å ta inn sauene før vi begynte med rakettene (sånne spennende gamle ustabile med pinne og greier), måtte han dagen etter grynne (gå i dyp snø) til fjells i bakfylla for å finne dem. Det var i følge ham, bare så vidt både han og sauene overlevde den nyttårsfeiringa. I tillegg er det bekmørkt og knallkalt ute. Hva er meningen med å komme med slike flåsete kommentarer? Nytt år og nye sjanser, liksom…  

Men, vi kan sikkert være enige om at det likevel er en viss sannhet i dagens overskrift. For uansett hvor mange hindringer og utfordringer man har å forholde seg til, er anledningen alltid der til å gjøre noe med dem. Og om man har hatt problemer med å komme i gang, er nyttår en bra tid å begynne. Man må jo ikke gjennom en sykehusinnleggelse som jeg måtte i fjor vår, for å få gjort noe med røykinga. Det hjalp, men før det stumpa både fruen og jeg røyken på nyttår ett år. Det holdt en stund også. Helt til en av oss (tror det var meg) “mista” motivasjonen og begynte med festrøyking.
For endring handler om motivasjon også. I nesten 8 måneder har jeg (og fruen, hun slutta også i sympati) vært røykfri. Og sjansen for at en av oss begynner med uvanen igjen tror jeg er forsvinnende liten. Men, jeg kan jo bare snakke for meg selv. 

Pepperkakehuset over fikk ingen ny sjanse i 2019. Det ble kondemnert på nyttårsaften. Og alle beboerne som man kan se, allerede var uteliggere, har møtt en skjebne bedre enn døden i ettertid. For nyttår er ikke bare nye sjanser. Det er en naturlig avslutning på mye forskjellig. Det må ikke nødvendigvis handle om å slutte å røyke. Den muligheten har jeg jo ikke lenger. Så hva skal man finne på da? Kanskje det er på tide å begynne med noe annet. Tips mottas med takk. 

En annen klisje er å ta en kamp om gangen. Mer kjent fra sportens verden er det vel. Men, det er et uttrykk som med fordel kan brukes i mange andre sammenhenger. Man sier jo at livet er en lang kamp. Jeg tenker at livet er flere kamper og at det blir lettere å takle, en kamp om gangen. Lengden på “sesongen” kan du jo bestemme selv. For det er jo ditt liv og om du vil, kan du bestemme mye av det som skjer. Livet må ikke bare “bli sånn”. Vi har alle en vilje, ikke sant?

Dnort

Den første julen til Julianne ble feira på hjemplassen min, Nordeidet. Da bodde mamma enda i barndomshjemmet mitt og hadde pynta hele huset til jul. Jula var ny og spennende da. Selv gavepapiret var en utfordring for alle sanser. Og bestemor var gammel som bestemødre skal være..
I år feirer vi mesteparten av jula i Tromsø. Mamma bor i en omsorgsbolig uten overnattingsmuligheter. Så vi drar ut dit tidlig på juleaften og returnerer til byen når det blir kveld. Julianne er tenåring og er mest redd for at det hele skal bli kjedelig. Bestemor er fortsatt gammel. Bare litt mer skjør.

Besøkene hos bestemor har blitt til mange gode minner. Sommer på Nordeidet har vært noe å se fram til. Dietten er også en annen der. Mer rural kan man vel si. Sist vi var der, ble det uten bestemor tilstede. Helsa hennes var ikke den beste da og den er ikke noe bedre nå.
Men, appetitten til Julianne har alltid vært upåklagelig. Surmelk og kavring er fortsatt en favoritt hos ungdommen. Og en selvsagt avslutning på et godt og nyfanget fiskemåltid. Litt vanskeligere kan det være nå. Tannregulering med strikk og greier har kommet på plass.

Fra første møte har det vært et hjertelig og godt forhold. Litt lett skepsis i begynnelsen, men det gikk fort over. Nå har Julianne vokst seg høyere enn både bestemor og mor. Og det er vel ikke lenge før hun passerer pappa også. Må være all fisken, surmelka og kavringen…
Og selv om pappa enda passer på, har hun lenge passet på oss andre også. Det gjelder dem begge. Talentet for omsorg har de nok felles.

Sånn går no åran.

God jul og godt nyttår alle sammen!

Dnort

 

Den først snyen har endelig kommet. Før jeg dro på jobb i dag måtte jeg koste fram bilen som var dekket av et tjukt lag av nysny. Siden vi skal feire jul i Tromsø (snyhåll) er huset behørig dekket av julepynt. I koret synger vi Deck the halls. Det er ikke måte på hvor mye som dekkes for tiden. Med piggdekk på fra oktober er også veiene dekket av et lag med fint asfaltstøv.

Etter en førjulsvinter som har vært glatt og bar og med bare litt granbar på slutten, er det fint å endelig får dekt litt til. Det er ikke bare isen som forsvinner. Mye skitt og smuss dekkes til. Det blir en lysere mørketid. Og all hundeskiten og andre ulekkerheter utendørs forsvinner under et hvitt og vakkert lag av himmelgull…

Rundt om kring i Finnmark har man prøvd på beste vis å pynte opp brura. Inngangen til et av Altas kjøpesenter hadde satset på kaskader av lys så kraftig at man skulle tro de er mørkeredd i vestfylket. I Vadsø (på bildet over) hadde man satset mer på det klassiske. Faren for at alt blåser bort og seiler av gårde på hålkeføre var jo overhengende.

Samtidig har man jo dristet seg ut. Går jo ikke an å sitte inne hele tiden fordi det er litt glatt. Turer har vi gått. På isete stier og i hålkete løyper. Med og uten piggsko. Jeg kjøpte i desperasjon et par med pigger. Men, det viste seg å være for trangt og det endte opp med store gnagsår og nødanrop til en kompis som kom og hentet meg mitt uti lysløypa…

Men, så kom altså snyen og forbarmet seg og bredte sitt hvite teppe over oss. Jeg ønsket meg faktisk godt, normalt vintervær til jul. Så da er det bare å glede seg til jul i snyhållet Tromsø.

Man må være forsiktig med hva man ønsker seg. Det kan hende du får akkurat det… 

Dnort

Har du sett litt TV så har du gjerne hørt uttrykket ofte nok. Spesielt når noen ryker ut fra et reality-show. “Det har vært en reise…”

Livet er selvfølgelig en reise. En reise i tid i det minste. Og det man opplever blir som en film som kan spilles av stykkevis og delt inne i hodet ditt når du ønsker det. Eller når du slett ikke ønsker det…
Jeg tar jo av og til bilder og fryser med det øyeblikk fast i det digitale minnet på telefonen. Og det er alt det er, selv om det er av en fugl som har satt seg på hånda di. Selve opplevelsen, om den er aldri så magisk, har vært og gått forbi. Den kommer ikke tilbake. For på en reise får vi bare minnene med oss.

Høsten har vært her mange ganger. Den er tidvis vakker, men den er lik seg selv. Enkelte mennesker tenker at ting repeterer seg. At tiden er en sirkel. Eventuelt en pendel. Så for noen er altså livet en reise som gjøres på et begrenset område. Både sirkler og pendler har jo begrensninger. Ellers kan man jo tenke på tiden er en linje som er uendelig lang. Mange i den vestlige verden tenker slik. I forhold reiseanalogien kommer man aldri fram. Årstider som høsten blir da bare til pga. jordas posisjonering til sola. Alle de sterke og vakre fargene i naturen blir et biprodukt…

Så om livet er en reise, hvor skal vi? Trenger vi å vite det? Er det ikke viktigere å nyte turen? Få med det som skjer underveis. Også på helt vanlige og potensielt kjedelige dager. For er du nysgjerrig nok kan livet være en magisk reise. Så magisk at jeg måtte legge inn litt bildemagi på neste bilde. Midt ute i den finske urskogen mens sola gikk ned og de andre maste om at bussen måtte kjøre videre, opplevde jeg bittelitt hverdagsmagi. Noen sekunder med absolutt tilstedeværelse og nytelse. Her og nå. Aaaooouuumm…. 

Og det er livet. Livet er her og det skjer nå. Nyt det!

Dnort

“Ei bøtte med potet” var tidligere et mål på at du hadde gjort noe. Du kunne vise til konkret resultat av at tid var gått og ført til at poteter kom opp av jorda og innomhus.

“Æ tok no opp ei bøtta potet mens æ venta” kunne man få beskjed om hvis man brukte litt mye tid på å kle på seg og komme ut. Det å ta opp potet tar tid. Den bøtta tar kanskje ti minutt eller et kvarter å fylle. Om du er snar da. Trikset er å gjøre alt på en rask og effektiv måte. Så du setter to bøtter (en for småpotet og en for de større) et stykke foran der du starter. Før dette har du ruska opp all potetkålen i randa. Så starter utgravinga. Og det du finner kastes så i riktig bøtte. Noe som gir rikelig anledning til presisjonsøving. Og du kan ikke forte deg for mye med potetgravinga. Da risikerer du å hakke sund poteten.


Ei lita bøtte potet

En barndom i potetåkeren satt godt i, da jeg her om dagen skulle ta opp poteten vi har dyrka i hagen i kasser. Ikke helt som i gamle dager ble det, men det gikk etter hvert unna når jeg kom i gang med potetgrevet. Fruen som har en fortid som motvillig ugressluker fra sommerferiene i Tana, foreslo at jeg brukte hansker. Hun fikk bare et fnys til svar. (Ikke lurt å fnyse når man er forkjølet.) Man bruker da ikke hansker når potet skal tas opp?! “Vesst du e så skitfin at du må ha på hanska, kain du bare hoild dæ inne!” ville nok far min sagt. “Ingenting e reinar einn moill” kunne det også kommet fra han. Sånne uttrykk var han full av. Kjeledressen ble bare byttet ut med lagerfrakk noen timer per dag når han måtte være kjøpmann.


Fruktbare Neiden

Det å så og høste potet var en livsnødvendighet så sent som på 80-tallet. Alle middager til langt ut på 90-tallet hadde potet som en viktig ingrediens. Og min far forventet potet til alt. Så mamma måtte gjerne koke et par poteter til spaghetti med kjøttsaus eller til pannekakene. “Blir no ikkje middag uten potet” var lenge en uimotsagt sannhet. Men ikke nå leger. For nå er potet blitt usunt og farlig. Du leker nærmest livet om du spiser mye potet. Stivelse omdannes til sukker og sukker er gift! “Nokka ska main no daue av,” kunne det komme fra min far.

Er jo ikke rart om bygder som Neiden og andre fruktbare plasser blir lagt øde når det er sånn man tenker om mat. Så siste ukes potetopptaking blir nok ikke den siste. Nypotet er jo ekstra godt. Spesielt om det er selvdyrket!

Dnort

Se til Finnmark

LO Stat Finnmark ønsker at nordområdesatsinga nå som resultat av alt bråket rundt fylkessammenslåingene, får et konkret innhold. At mere av de pengene som tjenes inn i Finnmark blir investert her. Da må man spesielt her i nord investere i offentlig arbeidsplasser. De private har en lei tendens til å forsvinne dit det bor mer folk. Og da holder det ikke å lage lange utredninger og reformere, uten støtte i befolkningen.


Det blåser en tvangsreformvind over landet

President Roosevelt oppfordret i sin tid verden til å se til Norge (Look to Norway). Dette var i en tale om motstand mot Tysklands okkupasjon. Norges motstand og kampvilje var beundringsverdig. Og er ikke det en bra ting ellers også? At vi ikke så lette aksepterer overmakt og tvang? I Finnmark har det som kjent i lang tid vært opprørske tilstander. Men, denne gangen er det mot egne landsmenn. Et knapt flertall på Stortinget har bestemt at fylket skal nedlegges og innlemmes i en region, sammen med Troms. En full kapitulasjon forlanges av Regjeringen.I mange år har det vært snakk om en nordområdesatsing, men med lite eller ingenting av merkbar effekt. LO Stat i Finnmark tok i forbindelse med denne satsingen initiativ til opprettelsen av Sykehusinnkjøp som ble lagt til Vadsø. Nærmere 50 arbeidsplasser betyr det. Men ellers har Finnmark mistet stadig flere arbeidsplasser. I staten har man sentralisert og flyttet ut av Finnmark stadig flere stillinger. Forsvaret har blitt bygd ned. Spesielt i nord. Skattekontor, lensmannskontor og andre offentlige kontor har forsvunnet eller blitt nedbemannet. NAV-kontorene og mange andre offentlige arbeidsplasser vet vi står for tur.

Fylkene i den planlagte Viken regionen har også begynt å vurdere stans i arbeidet med sammenslåing. Det gjennomgående problemet synes å være en manglende plan for hvordan og av hvem, oppgaver blir løst i regionene. Det store flertallet i Finnmark har sagt nei til sammenslåing med Troms i en folkeavstemming. Vår oppfordring til politikerne er å legge vekk kjepphester, ta av skylappene og se til Finnmark. For her venter vi fortsatt på det tas sats i nordområdesatsinga!

Dnort