Som nybakt pappa er det jo ikke så rart om jeg blir litt lyrisk med ei så søt, lita snelle i huset. Morgenen er spesiell, så da ble detet dikt om morgenstemning…
Det sies at vi en gang klatra i trær og at eplet ikke dett langt fra stamma. Men, kæm e det da som ailltid står dær? Jo, vi blei aille tatt i mot av ho mamma.
Gå ut og lek og ikke gjør nokka galt og kom ikke hjem med sår og skramma. Det va ikke ailltid vi gjor som befalt. Trøsta og tilgitt blei man dog av ho mamma.
Seinar va det låvv og æksjen som gjaldt og vi breinte oss jo ganske ofte på flamma. Grudde oss nok tel å bli voksen og aillt. Men, bekymra sæ mæst, det gjor ho mamma.
En hver e jo sin egen lykkes smed. Men, uløkka spør sjelden før dein ramma. Heildigvis lar ho dæ ailldri vær i fred. For akkurat det e jo jobben tel ho mamma.
Ka sku æ gjort om du ikke faintes. Med eiller uten e slett ikke det samma. Kæm skjentes på mæ når æ baintes. Det va no bæst vesst det va ho mamma.
Det er ikke godt å si når det skjedde og hvorfor, men en gang etter at 70-tallet var over, var det noen som fant ut at barn måtte sikres. Barnesikring og tiltak for å sikre barn mot all verdens skader og brå død, ble plutselig pålagt alle. Før det var det vel opp til den enkelte forelder å ta vare på barna sine. Og i de fleste tilfellene var vel fraværet av barnesikring nærmest total. Hvordan jeg overlevde en så dødsfarlig barndom har jeg mange gang lurt på. Og jeg var av den forsiktige sorten…
Fra man var født levde man med en konstant trussel om tidlig død eller i hvert fall stor fare for å pådra seg et alvorlig handicap. Vokste man opp på landet var farene ekstra mange og ekstra store. Her er noen eksempler:
– Det første mange tenker på når man nevner ordet barnesikring, er vel ulike tiltak i bilen. Spesialtilpassede barneseler, puter å sitte på og for de minste, egne barneseter med støtte for nakke, med mye mer.
Dette var det dårlig med i pappas gamle Toyota Hi-Ace! Jeg og min bror satt og klamret oss til hverandre på en slags benk med trekk av skai. Sikkerhetsseler fantes ikke på benken. Og benken var løselig festet til gulvet med to stropper. I tillegg var vi avdelt fra de voksne med en vegg med et lite luftehull i. For å komme i kontakt med de der fremme måtte vi reise oss opp fra benken (i fart) og stå på tå for å nå opp til hullet i veggen. Fordelen var jo at vi to kunne bråke en masse uten at de der framme truet med at vi måtte ”gå resten av veien”. Bilen var selvfølgelig godkjent av norske myndigheter. Pappa var en lovlydig mann.
Dette kunne ha hendt: I en av pappas halsbrekkende forbikjøringer på den endeløse landeveien til Karesuando, kunne plutselig en reinflokk hoppet ut i veien og blitt påkjørt. Airbager fantes jo ikke og bilen vår var ikke akkurat laget av stål.
Broder’n som sikkert hadde stått og mast om is hadde nok dødd momentant. Jeg som satt på plassen min hadde blitt kylt framover i voldsom fart og muligens knekt nakken eller bristet hodeskallen.
Sjansen for å våkne på et sykehus som familieløs krøpling med et kjempekrav på en masse ”ærstatning” fra en illsint reineier, var altså overhengende. Hele barndommen! Jeg vokste tross alt opp på Reinøya…
– Å pålegge landets innbyggere strengere sikkerhetskrav er jo en grei sak når det gjelder bilkjøring. Vanskeligere har det nok vært å tre regler ned over ørene på folk når det gjelder sykling. Der er det gjerne en hjelm som helst skal trees ned over ørene.
Da jeg lærte meg å sykle var allerede støttehjul introdusert. Et stort framskritt fra tiden da eneste redning for ustødige nybegynnere var å sikte seg inn mot støa og relativ myk landing i Nordishavet. Likevel ble det etter hvert tid for å ta disse av. For min del gikk jeg rett på uten støttehjul. Mine sparsomme foreldre syntes støttehjul var unødig sløsing for pysete unger.
Uten hjelm, sykkelhansker og annen sikring, kunne det gått slik: En panikkslagen 5-åring som har hentet fart lengst oppe i Butikkbakken, med ustø kurs mot en møtende traktor, svinger ned mot havet og unngår så vidt å kjøre på en telefonstolpe eller en sau som ligger og tygger drøv. I stedet treffer forhjulet en av de mange store steinene nede i fjæra. På fjæra sjø var det mer stor stein langt utover. Å slippe fra noe sånt med hjernerystelse og begge armene i gips ville blitt betraktet som hell i uhell!
Jeg slapp heldigvis unna med noen skrubbsår på hendene og såra stolthet, men etter litt øvelse kunne også jeg sykle, uten å holde i styret til og med!
– Da jeg var liten likte jeg å klatre. Faktisk er mitt første barndomsminne en klatreepisode fra sykehuset. Det som må ha vært en anestesilege og en sykepleier kom med en svær, skummel sak i hendene. Antakelig et apparat som skulle brukes til å bedøve meg. Jeg ante nok faren, for det var en 2-åring som var på god vei ut av den høye sprinkelsengen, de så vidt fikk tak i.
Senere klatra vi i og på alt som fantes. Alle ungene i bygda lekte som regel sammen. Fra meg som minstemann og til de i ungdomsskolen. Som en flokk apekatter for vi over alt og klatret der det var noe å klatre i. At mennesket stammer fra apene var nok ikke vanskelig å skjønne for de som så oss.
Og var det noen klatrestativer med støtsikker EU-sand under som de voksne passet på at vi holdt oss til? Å, nei du! Vi klatret selvfølgelig i trær, men det var bare barnemat i forhold til de virkelige farene vi utsatte oss selv for. Jo brattere og skumlere fjell, steinbrudd, overhengende snøskavler og lignende vi kunne finne, jo bedre. Bare en gang kan jeg huske at jeg falt ned fra stor høyde. Fra et stillas som var ca. 3 meter høyt datt jeg ned og landet på ryggen. Verden sto litt stille før jeg traff bakken og jeg husker at jeg tenkte: ”Nå dør jeg…”
Da jeg lå på bakken kjente jeg faktisk ingenting. Det gjorde ikke vondt noen steder og jeg kunne lett reise meg opp og klatre videre. Der og da bestemte jeg meg for å tro litt mer på Gud og Jesus og sånt, og be Fadervår hver kveld. Når folk begynner å prate om englevakt er jeg heller ikke den første som fnyser og hever på øyenbrynene.
Og det var heller ingen vits å gå hjem og klage til foreldrene over at man nesten hadde dødd. Man risikerte bare å få skjenn fordi man hadde vært så uforsiktig. Alle sår og blåmerker ble derfor forklart med at man hadde løpt litt fort, falt og slått seg.
– Innendørs i hjemmet man vokste opp i var det heller ikke mye som var sikret. I dag ville det vært en grind foran trapper, barnelås på skap, sidekanter på komfyren og alt som er potensielt farlig for barn er gjømt bort og forseglet i egne skap. (Bortsett fra kabel-TV, spillemaskiner og annen underholdning som visstnok er så viktig at barna bare må få tilgang til dette, uansett hvor fantasiløse, virkelighetsfjærne og amoralske de måtte nede opp…)
Hjemme hos oss hadde vi en stupbratt loftstrapp med et overheng det var utrolig artig å henge og dingle i så snart man ble lang nok til å nå opp. En av favorittlekene til meg og min 3 år yngre lillebror, var leken ”du tør ikke å…” Ja, hele poenget med ”leken” var å gjøre noe ekstra dristig. De sjeldne gangene det var sirkus på TV satt vi klistret og så etter noe vi kunne utføre hjemme. Balansering av lillebror på føttene så jo mulig ut helt til jeg fikk lillebroren i retur med føttene først rett i ”lillekaren”.
Neste som måtte prøves ut var trapesen i huset. Overhenget i trappa skulle det turneres i. Selvfølgelig måtte broder’n i ”manesjen” først. Jeg løftet han opp, så at han hadde tak og slapp så. Der hang han vel i 2 sekunder før de svette små fingrene hans glapp taket da han begynte å svinge seg. Med hodet først i den harde tretrappa og påfølgende vill ferd ned resten av trappa, var det et under at han overlevde. At han var i live var ikke så vanskelig å skjønne. Han skrek som en stukket gris i nesten en time. Jeg rakk akkurat å roe ham ned før foreldrene våre kom hjem fra jobb. En velbegrunnet trussel om at vi kunne ende på barnehjem om dette kom ut, sikret arbeidsro for sirkusdirektøren.
Et år hadde vi en kalv til lekekamerat. Syver som han ble døpt pga. et syvtall i panna, gikk rundt utenfor huset bundet fast i en telefonstolpe. Dette gjorde det mulig å for eksempel arrangere rodeo. Vi visste selvfølgelig ikke hva rodeo var og om oksekalver var mulig å ri på måtte bare prøves ut.
Nok en gang ble broder’n meldt på som første frivillige. Ute på marka var det ingen tretrapp å slå seg på, så han var ikke så vanskelig å overtale. Jeg dirigerte en kjøkkenstol bak kalven og broder’n tok sats og hoppet på. Han traff vel bakken med et dump etter ett sekund denne gangen. Ingen hyl å høre, så jeg gjorde meg klar med stolen da kalven hadde roet seg og sto stille. Det jeg ikke tenkte på var at kalven nå sto rett foran telefonstolpen.
Man kan vel si det sånn at kalven hjalp broder’n med å ta igjen for hjernerystelsen hans. Men, jeg hadde visstnok holdt meg oppå i hele tre sekunder!
Som nybakt forelder er man selvfølgelig klar over alle farer som lurer for ens små solstråler og lista over ting som sikres og forsvarliggjøres blir stadig lengre. Men, av og til lurer på hvor bra all denne sikkerheten er. Og som salige svigerfar, som underholdt seg og sine kamerater med stjålet ammunisjon fra tyskerne, brukte å si: ”Det blei no folk av oss åsså!”
Noe skal man ha å gjøre når man sitter hjemme og passer barn. De sover jo en del (heldigvis).
Vår lille 3 måneders tulle heter Julianne og er stort sett grei å ha med å gjøre. Mye greiere enn faren som ofte kan være vanskelig å leke med. Men, vi to leker godt i lag (så lenge jeg får bestemme litt). Kona er ute noen dager i arbeidslivet og jeg triller, bærer, bysser, traller og mater etter beste evne. Ja, og så er det jo en og annen skitbleie som må skiftes.
Når jeg får tid (og det var mere tid før) driver jeg på med musikk. Spiller ikke så mye gitar lengre, men hører desto mere musikk. Mange påstår at de er altetende. Det skal ikke jeg gjøre, selv om jeg kanskje kunne ha krav på å si det. For det er mye rart i den etter hvert enorme platesamlinga mi. (Ja, den er mest min, selv om vi har felleseie…) Alt fra det stilleste og mykeste fra Maria McKee og Tori Amos til det sinteste og hardeste fra Rammstein, Ministry og Turbonegro.
Ja, og så er jeg stor fan av The Beatles og The Soundtrack of Our Lives (TSoOL). Førstnevnte grupe er nok årsaken til den brede musikksmaken. De gjorde det meste i sin tid. Sistnevnte er det rockebandet i dag som virkelig har noe å by på, i hver note de lirer ut av seg. Har vært med i fan-klubben der en tid og deltar en del på chatte-forumet deres. www.tsool.net
Ellers har jeg jo tanker om mangt og meget. Liker å skrive ting. Revytekster har jeg prøvd meg på med vekslende hell. Her på disse sidene vil jeg legge ut noen av mine skriblerier etter hvert. Det blir ikke nødvendivis så mye om hva jeg har spist til middag i dag og om Julianne har gjort eller sagt noe artig. Hverdag er det nok av, men vi får vel se. Neste innlegg komer til å handle om kallenavn av en eller annen grunn…
