Har nettopp sett The Incredibles. En animasjonsfilm der alle i familien har superkrefter. Artig film, men den fikk meg til å tenke…
Hvorfor finnes det ikke superheltfilmer med folk som er super på noe som er mulig? Her er noen superhelter jeg kunne tenkt å se en film om:
Mr. Polite: En superhelt som er så høflig og ordentlig at alle hans fiender blir som små barn igjen og ikke tør gjøre noe galt i frykt for å bli satt på plass av Mr. Polite.
Superorganizer: Denne superhelten kan rydde opp i et hvert kaos og alfabetiserer sine fiender.
Cleanman: Vasker og rydder alt som er skittent og rydder unna slemmingene sammen med Superorganizer.
Mammadamen: Hvem som helst får dårlig samvittighet når skravla på Mammadamen starter opp. Alle skurker ønsker å være snill når Mammadamen får snakket til dem.
Sjarmkvinnen: Sjarmerer alle i senk. Ett smil og du legger bort alle planer om overtagelse av verden.
Morroklumpen: Får alle til å le og glømme alle onde forsetter. Gift med Sjarmkvinnen.
Det er sikkert flere mulige superhelter jeg ikke har kommet på. Men, viktigst er at alle har og utnytter evner vi alle har. Bare til det aller ytterste. Man trenger ikke være supersterk for å redde verden!
De stolte foreldre måtte jo få Julianne døpt en gang. Dagen hadde kommet i går og sammen med 4 andre jenter skulle gullungen døpes i KIrkenes Kirke. (The Church of all Churches…) Alle, unntatt hovedpersonen selv, var vel spent på hvordan dette skulle gå. Og bra gikk det.
Mange hadde kommet, fra fjærn og nær. Fra tanter fra Nederland til gamle naboer. Været var sånn passe først på dagen, men tok seg veldig opp utover dagen. Etter flere dager med drittvær var det som et tegn fra oven når sola brøt igjennom da vi kom ut på kirketrappa. At Julianne er et solskinnsbarn visste vi. Kanskje vil hun også skinne alle dager…
Til koldtbord kom ca. 20 stk. og da var den relativt store stua vår ganske så sprengt. Det gikk fint tross trengselen. Ingen begynte å sloss da vi kom til kakene heller. Den eneste form for fysisk utskeielse var en lengre crockett turnering i hagen. Folk kom og gikk, pakker ble pakket ut og hovedpersonen selv bare smilte og lo. Det er vel fint å være populær og med alle de fine gavene hun fikk følte hun vel at det var på sin plass å vise seg fra sin beste side hele dagen. Det vil si, nesten hele dagen.
Hanne og Julianne
Selv om Julianne “stompa av” i 8 tida, fortsatte feiringa. Og til slutt endte noen av oss faktisk opp på byen på en pub. Fant ut at “banfoten” trengte å krympes mere. Gamle tradisjoner blir som nye! En kjenning vi traff der lurte på om presten satt hjemme og passet barnet. Vet ikke om det er tradisjon her i Kirkenes, men min mor gjorde i hvert fall den jobben. Da vi kom hjem igjen lå en stor, skummel tøyhund som Julianne hadde fått, i yttergangen og holdt vakt. Bestemor-humor… Alt i alt en flott dag og vi tre kan jo her og nå takke alle som kom og gjorde dagen til det den ble. Tusen takk!
Jeg ER en snill gutt. Det har jeg alltid vært. I hvert fall i følge mamma. Bare en gang (jeg kan huske) har jeg gjort noe jeg kunne endt i fengsel for – trodde jeg. Jeg var 8 år da jeg begynte på min korte kriminelle løpebane.
Det hadde seg sånn at jeg og mange andre av mine lekekamerater samlet på bruskorker. Det var ikke bare cola korker. Solo hadde på den tiden bilder av stumfilmstjerner på korkene. Som den store stumfilmentusiasten jeg var (jeg flirte til jeg holdt på å kikne av når Charlie Chaplin og Harold Lloyd skled på bananskall og lignende), var disse korkene ekstra mye verdt. Å få tak i korker var ikke så lettvint. Det var ikke hver dag man kunne drikke brus. ”Det e vainn i springen!” var beskjeden man fikk om man prøvde å mase om brus på en hverdag. Men, siden pappa hadde landhandel og solgte brus der, fantes det en mulighet til hurtig økning av samlingen.
På butikken hendte det at kundene drakk en flaske brus på stedet. I sesongen for høying og siloslått gikk det ekstra mye brus til tørste bønder. Så tørste var de at en av dem drakk en hel flaske med sjøvann som han trodde var sitronbrus, på styrten. Kompisen hans hadde vært en tur i fjæra med flaska mens bonden sto og prata med postmannen som akkurat kom forbi. Sjøvannet kom selvfølgelig i retur. På kompisen. Denne tørsten ble det korker av. Og disse havnet i en stor pappeske pappa hadde bak disken. Det var en eske som bare ble tømt når eska var full. Pappa tømte den aldri før. Jeg gikk og jaktet på denne eska hver dag og så en dag sent på sommeren var den full og skulle tømmes i fjæra. Jeg spurte pappa om å få tømme den for han. Han lurte nok på hvorfor jeg plutselig var så villig til å hjelpe til, men jeg fikk i hvert fall lov. Forventningsfull og ikke så lite opprømt tok jeg eska med meg ut av butikken. Her skulle samlinga kompletteres! Og du verden så misunnelig de andre ungene skulle bli!!
Akkurat da jeg kom ut døra traff jeg på en lekekamerat som var 3 år eldre enn meg. Da jeg ristet på hodet og svarte ”ingenting” med høy pipestemme, på spørsmålet om hva jeg bar på, ante han nok ugler i mosen. Han fulgte derfor etter meg ned i fjæra og siden han var større og sterkere enn meg, ble vi på et vis enige om å dele korkene mellom oss. Det var mest øl-korker i eska. Vi snakker da om Brigg som tilsvarer dagens lett-øl. Men, innimellom lå det små skatter som mitt grådige lille hjerte gråt blod for hver gang ”kompisen” min fant en han tok. Der og da skjedde det nok en liten kortslutning oppi mitt ellers så lyse hode. Korkene skulle nok havne i mine lommer igjen…
Som en liten Smygolf (bedre kjent som Gollum fra Ringenes Herre) tenkte jeg at siden han hadde ”stjelt” korkene fra meg, skulle de stjeles tilbake. (”They stooole it from usessss!”) Noen dager senere skulle han og hele familien på ferietur og siden jeg visste hvor i huset han brukte å gjømme sine ting, skulle nok Operasjon Kork gå greit. Bare jeg kunne komme meg usett inn og ut av huset. Etter en liten rekognosering i området ble et kart tegnet med fluktrute og plan for hele operasjonen. Filmene om Olsenbanden var inspirasjon her. (Jeg er lettpåvirkelig når det gjelder film. Min første film var ”Tut og kjør” med Dizzie Tunes og de hadde en bil som kunne fly. På vei hjem fra kinoen var jeg overbevist om at den slitne, gamle folkevogna vi kjørte i, ville lette hver hang vi nærmet oss en bakketopp.)
Da dagen kom, snek jeg meg som en liten Hiawata gjennom høyt gress, rundt hjørner, bak fjøsvegger og over og under gjerder, til jeg kom til huset som var mål for operasjonen. Jeg klatret opp på verandaen deres og kom meg inn i huset via verandadøra jeg visste var åpen. Jeg fant det jeg lette etter ganske raskt (”my preeeeeessssious…”) og kom meg ut på verandaen igjen. Akkurat da jeg skulle til å klatre ned og forlate åstedet, kom det en gammel mann opp mot huset! Jeg heiv meg skinnflat på verandaen og gjømte meg inntil veggen. Han gikk inn i huset og kom ut igjen etter en stund. Da hadde jeg holdt pusten rekordlenge og slapp et lettelsens sukk da han syklet vekk. Siden han bare dro igjen var jeg sikker på at jeg ikke hadde blitt oppdaget.
Den gang ei… Da jeg hadde hatt de 11 korkene som jeg hadde returnert til sin rettmessige eier (meg!), i noen dager, ble jeg brått revet ut av lykkerusen. En ettermiddag jeg gikk av skolebussen, kom mora til kompisen min ut på verandaen og kauket. Jeg nok hadde blitt oppdaget av bestefaren som hadde vært og vannet blomster den dagen jeg lå og rullet på verandaen deres og at jeg som den TYVEN jeg var, hadde blitt anmeldt til lensmannen! I min planleggingsiver hadde jeg glømt at alle Olsenbanden-filmene endte med at Egon Olsen måtte i fengsel. Og nå var det min tur! Lensmannen var allerede på veg, så jeg skulle bare passe meg!!
Nevnte jeg at jeg var lettpåvirkelig? Med hjertet i halsen og panikken lysende ut av øynene, la jeg beina på nakken og løp det jeg var god for til jeg plutselig var halvveis oppe på fjellet. Der fant jeg Lars-eks. lensmannsbetjenten stor stein å gjømme meg bak. Derfra kunne jeg også se huset vårt. Da kom tårene. Skammens tårer. I tillegg til fornedrelsens hulk og selvmedlidenhetens snørr. Heldigvis hadde jeg glømt å spise matpakken min den dagen, så jeg kunne trøstespise litt der bak steinen. Etter ca. en time kom det en skikkelse jeg ikke kunne kjenne igjen, gående opp til huset vårt. Det måtte være lensmannen! Han gikk inn og ble der. Lenge…
Det var begynt å bli høst og etter hvert begynte det å mørkne. Det ble kaldt også. Men, hjem gikk jeg ikke. I hvert fall ikke så lenge lensmannen satt der klar med handjern og batong. Ja, for sånt hadde nok lensmannen. Sulten gnaget ganske mye etter hvert. Rundt meg var det bare tyttebær og tyttebær var (og er) ”æsj”. Selv når man var skrubbsulten. Tørst var jeg også. Barne-TV var nok ferdig eller? Kanskje lensmannen ikke ville sette meg i fengsel? Han gjorde det kanskje ikke hvis jeg kom gråtende inn?
Jeg bestemte meg for å gå ned og møte min skjebne. Om ikke tårer hjalp og jeg måtte i fengsel, ville jeg i hvert fall få vann og brød. Forhåpentligvis var brødet like godt som mammas. Jeg hadde ikke hørt noe om pålegg og smør på dette brødet, så jeg måtte nok venne meg til å spise tørt brød. Uten melk til. Og så var det denne kula rundt beinet. Det eneste jeg kanskje så litt fram til var å få en sånn stripete fangedrakt. Mens jeg gikk der i dype tanker om forbrytelse og straff, var det noen som kom ut av huset. Jeg var nå så nær huset at personen godt kunne se meg om han så etter. Det skjedde ikke. I hvert fall gikk han bare nedover veien til bygda. Kanskje skulle han bare hente Svartemarja mens han ventet? Jeg stålsatte meg og gikk inn…
Da jeg forsiktig åpnet døra til kjøkkenet og så mamma sitte der og klippe mattefiller, kom tårene igjen. Jeg gråt og gråt og mamma kunne ikke annet enn å trøste. Pappa kom til og trøstet litt han også. De var kanskje mest sint på frua som hadde truet med lensmann og skremt vettet av den litt for fantasirike lille gutten deres. Jeg fikk høre at det bare var en gammel kjenning som hadde vært på besøk. Om jeg spurte om det også var en gammel kjenning av politiet, vet jeg ikke. Men, stemninga steg flere hakk når jeg hadde fått forsikret nok en gang at det ikke var lensmannen som hadde vært på besøk og at jeg slett ikke måtte i fengsel. Mer ble det ikke sagt om saken. ”Ransutbyttet” ble levert tilbake neste dag og dermed var også min karriere som innbruddstyv over.
Senere fikk jeg andre idoler enn Egon Olsen. Med forbilder som The Beatles, The Sweet og Slade kan jeg ikke si at jeg lyktes noe bedre i å bli rockestjerne. Heldigvis…
I dag må jeg skryte litt av min kjære. Jeg kom i skade for å kalle henne Farina i går og det var ikke noen suksess…
Saken er den at hun har en sak på menyen av og til som bare er helt fantastisk. Vi snakker om mat altså! Når hun disker opp med denne retten løper tennene i vann allerede ved innkjøp av råvarene. Hver for seg er ikke disse råvarene så spesielle, men sammen blir det en smaksbombe av de sjeldne!
I dag skal dere derfor få servert en oppskrift på Chicken in disguise:
Aberginen og tomaten deles i skive. Surr bacon rundt kyllingfiletene og stek dem til de blir hvite i kjøttet. Legg de skivede grønnsakene rundt kanten inni en ildfast form. Skivene stables annenhver tomat/aubergin. Legg de stekte kullingfiletene midt i formen.Bland creme fraischen og en passelig mengde sweet chili sauce og hell dette over det som er i formen. Om du vil ha på litt ekstra chili eller andre krydderier går det, men vær forsiktig. Settes på 200 grader i ovnen og stekes i ca. en halv time. Denne retten er i tillegg så sunn og har så lite fett (baconet kan droppes) at den vel må kunne betegnes som helsekost. Voila!
Chicken in disguise er så godt at undertegnede som den kamuflerte kyllingen han er bare må krype til korset og be om unnskyldning for sammenligningen med Faraos manipulative frue… Bubuu?
De fleste har vel hørt om pyramidene i Egypt, Babylons hengende haver og Stonehenge i England. Mange har lurt på hva som fikk folket til å legge ned så mye arbeid i noe så lite matnyttig. Man har ment at det har vært for å tilfredsstille hedenske guder. Jeg har en annen teori…
I riktig gamle dager var det i mange samfunn ikke nødvendigvis sånn at menn var de som bestemte. De fikk gjerne sitte i viktige posisjoner, men bestemmelsene ble for eksempel tatt av et råd av kvinner. Titler og status ble mange plasser arvet fra mor til barn og ikke fra far til barn som har vært vanlig i den vestlige verden. En matrilineær arvelinje kalles dette. Hva har dette med saken å gjøre, spør du kanskje? Vel, saken er den at dette er ganske så relevant også i dag. Spesielt når man snakker om stell av hager og oppussing av hus. Hvem tror du det er som tar initiativ til og legger planer for, hvordan de vil ha det rundt seg? Det er og har egentlig alltid vært kvinnfolk. Hadde det vært opp til oss mannfolk hadde vi nok ennå holdt til inni huler og under fjellknauser.
Men, tilbake til de underverkene jeg nevnte først. Jeg tror byggingen av pyramidene og Sfinksen kom til omtrent slik:
Farina: Æ e no lei av aill dein hær sainna. Det e jo så kjeeedelig hær i ørken! Farao: Men, vi har jo Nilen og båtan og masse korn. Farina: Båta ja. Det e no ailt du tenke på! Ut å seile tel stadighet og pusse på de båtan. Ka har æ? Farao: Du har jo ongan! Å så aille tjæneran, ett fint hus og så mye gull du kain ete…he he… Farina: Æ vil ha hage! Farao: E du forrykt! Vi bor jo mett i en ørken!! Farina: Ja, da vil æ ha nokka ainna. Bygg mæ nokka stort å flott av stein! Farao: Tja, vi e no gådd i gang med ett gravkammer no… Farina: Akkurat, det e det æ vil ha. Nån kjæmpesvære gravkammer. Farao: Ja, men det e no bare du og æ som skal ligge der kjære… Farina: Dem treng vel ikke være så jævla pinglat som det du bruke å bygge. Det her må vises! Du e da selveste Faraoen?! Farao: Ja ja, du sir nokka der… Farina: Ka om vi får bygd en svær pyramide. Æ så det va siste skrik i siste Pergament æ leste. Farao: Ja, men det kan jo komme tel å ta fleire år! Og tenk ka trella vi da treng… Farina: Neeeida, tull og vas! Du sir bare at du har fått en ny åpenbaring fra solguden vår, så får du folket i arbeid. Du e ailt for snill med dem! Dem treng nokka vettig å gjøre når dem ikke dyrke korn. Farao: (mumler) Vettig? Skal det her være vettig? Farina: Ka du sa? Nå, og så kain du få lagd en diger statue av katta. Farao: Statue av katta. Ka i alle solguders navn e det du fable om. Har du fått solstikk?! Farina: Buhuhuuuu, du e’kje gla i mæ…! Farao: Så så, æ e jo tross ailt Farao. Det skal nok bli ei råd. Farina: Snufs, trur du virkelig det? Farao: Vi får vel gjøre katta tel et hellig dyr? Farina: Åh, takk Faraobassen min. Du har no bestandig så gode idea! Farao: Nåååh… Farina: Kom kjæresten min, så skal æ vise dæ nån tegninge æ har lagd…
I går kom jeg hjem etter en lang dag, først på jobb og så tre timer som bingovert. (Se gårsdagens sak.) Da sto ”Farina” klar i trappa med spade og arbeidshansker. Her skulle lages steinbed! ”Farao” hadde bare med å begynne å spa. Dårlig med lettlurte undersåtter her i gården. Men, i dag har i hvert fall kontorfingrene mine antydning til treller!
Dnort
PS. Steinbedet ble fint det. Ikke akkurat Stonehenge eller Babylons hengende haver. Men, det vises godt. Neste byggeprosjekt blir reparasjon av steintrappa og så muring av en fontene i hagen. Når jeg tenker meg om, nærmer vi oss kanskje et slags Stonehenge om noen år…
Da Julianne kom hjem og begynte å sette dagsorden her i huset, ble det fort mange ting man ikke lenger kunne gjøre så ofte. Noen ting er viktigere enn andre og viktigst for meg er å få hørt musikk. Det ble nesten umulig siden hun trenger så mye oppmerksomhet. En musikkoholiker som meg sliter litt da!
Etter en måneds "tørrlegging" av øregangene fant jeg til slutt en måte å slå to fluer i en smekk. Når vi er ute og triller tur i barnevogna er alt bare fryd og gammen. Uansett hvor mye skriking det er før vi starter, er det som å slå av en bryter når man begynner å trille. Fra hypersonisk vræling til musestille nede i vogna. Det var derfor jeg fant ut at en discman måtte kjøpes.
En rimelig og liten sak som spiller CD’er og MP3 plater ble innkjøpt. Og siden har pappa gått tur! Det er utrolig hva man orker bare motivasjonen er stor nok. Noen stor turgåer har jeg aldri vært. Men, etter at min nye musikalske venn kom i hus, har det blitt utrolig mange mil med barnevogna. En times tur nesten hver dag kan ikke være annet enn sunt. Både for meg og for Julianne. Hun koser seg i vogna og jeg koser meg med go’lyd i ørene.
Der jeg traver av gårde etter gangstien mellom Kirkenes og Hesseng er det flere ganger jeg har tatt meg selv i å gå i takt med musiken. Det gjelder også å passe seg så en ikke begynner å synge med. Ingenting er vel mere idiotisk enn en tulling med barnevogn som synger i fistel til The Darkness…? Jeg har eter hvet fått noen kommentarer fra bilister som har observert meg, på at det ser ut som jeg er sint. Men, det raske ganglaget og den konsentrerte minen er kun utslag av mye rock’n’roll.
Og sånn blir det nok en stund fremover. Julianne lytter til fuglesang og pappa får gått gjennom alle CD-platene sine. Det er nesten så jeg gruer meg til hun ikke vil trilles lengre. Når den tid kommer får man vel kjøpe henne også en discman? Så blir det kanskje: "Ut på tur, aldri sur, bare vi har en discman på lur."
Har man lite å gjøre kan det i mitt tilfelle bli sendt en del e-mailer. Her er en som omhandler en tysk barnesang som jeg synes er litt pussig. Litt respons fikk jeg også…
Til alle foreldre Vi i Landsorganisasjonen For Fedre (LOFF) har i den siste tiden sett at flere andre interesseorganisasjoner har kommet med forsøk på revidering av gamle barnesanger. Da spørsmålet om revidering i sin tid ble tatt opp, var det etter at LOFF hadde arbeidet for dette i flere år. Odelstingsproposisjon som omhandler dette (OT prp. nr. 78b om Lov om revideringer og oppdateringer av musikalske verker, også kjent som Musikkrevisjonsloven) nevner faktisk LOFF i de første forskriftene, datert 1972. Det er derfor med stor forundring og til tider bestyrtelse at vi kan konstatere den pågående trenden med forsimpling av våre sangskatter. Det har aldri vært LOFF’s mening at folkefavoritter som "Byssan lull" og "Bæ bæ lille lam" skal omskrives bare fordi de er gamle og inneholder enkelte lite brukte ord. Heller tvert i mot. Vi må ta vare på særegenhetene i disse sangene. I en verden der alt forandrer seg stadig fortere, er disse sangene en trygghet og en trøst når verden rundt oss raser avgårde. Når dette er sagt må vi også få påpeke at det finnes sanger som trenger revisjon. Et godt eksempel er den gamle tyske barnesangen "Kleine Pieter Eiderkopf" som på norsk heter "Lille Petter edderkopp". Da denne ble oversatt til norsk tidlig på 1920 tallet ble teksten også mye preget av tidens ånd. Nasjonalsosialisme eller nazisme som det etter hvert ble kjent som, preger desverre denne sangen i alt for stor grad. Vi har gått gjennom sangen og analysen viser at den tilsynelatende uskyldige teksten er full av nazistiske symboler, tanker og ideer.
Første strofe lyder slik: Lille Petter edderkopp klatret på min hatt.
Forklaring: – Petter var i sin tid ett av mange kallenavn jødene ble tildelt. At Petter er liten er et klart tegn på at det er den jødiske minoriteten en her refererer til. – "Edderkopp" var det man i 30-årene kalte det man mente var hovedmennene bak "den jødiske planen om overtakelse av Europa". "Edderkoppene" styrte det meste av forretningslivet i Europa i følge nazistene. – "Hatt" var noe ingen med rent arisk blod i årene skulle bruke. Folk med "blandet blod" og jødesympatisører var derimot kjent for bruk av bredbremmede hatter. Nazistene brukte sjelden hodeplagg. Beret og andre uniformslignende bekledninger kunne dog brukes. Da Gestapo sener begynte å bruke bredbremmede hatter (og lang frakk) var dette kun for å gli ubemerket inn i jødiske miljøer. Den hatten det her snakkes om er altså en Gestapo hatt.
Andre strofe lyder: Så begynte det å regne og Petter ned han datt.
Forklaring: – Regnet symboliserer her det rene ariske blod og de tanker og ideer som er riktige og "gode" i så måte. – At regnet kommer og får Petter til å falle er uten tvil et metafor for nazismens fortreffelighet og at jødenes maktposisjoner kan bekjempes. – Regn er for de aller fleste barn ubehaglig og forklarer følgelig også bruken av "ubehagelige" metoder for bekjempelsen av jødene. "No pain, no gain" heter det på engelsk. "Nazi scheisse" (tolket på norsk betyr det noe sånt som godtondt) er et uttrykk som den dag i dag brukes i Tyskland.
Tredje strofe lyder: Så kom sola og skinte på min hatt.
Forklaring: – Her holder det vel å nevne at jødenes David-stjerne selvfølgelig også er en sol. Sola som skinner er følgelig jødenes motstand og uvillighet til å underordne seg "den herskende rase".
Siste strofe lyder: Da ble det liv i Petter kropp som klatret på min hatt.
Forklaring: – Solas tilstedeværelse og viktigere, fraværet av regn, fører til at Petter (jødene) livner til og begynner å ta over kontrollen igjen. En sier med dette at motstanden og bekjempelsen av jødedommen må være konstant. All nøling vil føre til oppblomstring av jødiske "ideer" og jødenes overtagelse og kontroll over den dominerende "rasen".
Konklusjon: En hver barnesang kan være preget av "tidens ånd". I tilfelle "Lille Petter edderkopp" er hele sangen så spekket av nazistisk tankegods at den må sies å være et av de mest vellykkede forsøk på hjernevasking av småbarn som noen gang er utført. Norsk og europeisk ungdom ble altså fra tidlig på 1920 tallet forhåndsprogrammert til å hate jøder og elske nasjonal sosialismen og Gestapo. Resultatet av den nazi-propagandaen som jo grep inn i alle deler av samfunnslivet på 1920 og 30-tallet, fikk en se under andre verdenskrig. På mange måter kan man si at en "uskyldig" barnesang kan tilskrives en stor del av skylden for jødeutryddelsen i Europa.
LOFF anbefaler derfor at denne sangen, om den i det hele skal brukes, skrives kraftig om. I og med sangens historie bør en i tillegg gjøre forandringer i melodien. Selv denne vil kunne bringe tankene tilbake til nazismens dager. Et godt eksempel er Tysklands nåværende nasjonalsang som ikke lenger inneholder det opprinnelige førsteverset. Men "alle" tenker fortsatt "Deutschland, Deutschland über alles" når de hører melodien.
Vårt forslag til ny tekst er som følger:
Lille Mari hønemor likte alle folk. Hun kunne alle språk og trengte ingen tolk. Så ble hun med barn, så tykk og trinn. Barnet det ble velskapt, men var født fargeblind.
Vennlig hilsen LOFF
Kjære LOFF Vi i BH (Bestyrtede husmødre) tar det selvfølgelig meget ille opp at vi i årevis har nynnet med på nedbrytende propaganda og vil sporenstreks implementere den nye og moralsk høyverdige versjonen i våre aftenstunder og kosetimer med de små. Synd at uttrykket nazischeisse må utgå, det klinger jo så godt på tungen…
For BH – Nile
Kjære Nile Det er med lettet hjerte vi kan konstatere at vi så langt har 100% støtte fra befolkningen på dette. Vi håper dette fortsetter. Særlig sett i lys av dagens nyheter om at en av prinsene i England nylig ble avfotografert i full naziuniform. Hans avdøde mor, Diana skulle visstnok ofte ha sunget "Itsy bitsy spider" (den engelske varianten av sangen) for sine sønner…
Vennlig hilsen LOFF
Kjære LOFF Med stor interesse har vi lest om dine problemer. Herved vil vi som bekymrede, fremtidige, tanter på det mest inntrengende be om ikke å forkaste alle tyske sanger. Tyskland har siden andre verdenskrig betydd mye for utviklingen av Europa. Var det ikke i Tyskland en mur som falt? Hva vi særlig vil vektlegge, som utdannet geograf og politikolog, glem ikke hva Tyskland har betydd for oppdagelsen av fjerne verdensdeler med korrekte nedtegnelser i form av geografiske, naturvitenskapelige verker. Vi vil herved oppfordre til likevel å synge tyske sanger som samtidig er politisk korrekt, ikke moraliserende, og som bare har som formål å lære barna om naturen.
Vedlagt følger et eksemplar av et slikt musikkstykke.
Å stå opp om morgenen kan for noen fortone seg som en nesten uoverstigelig oppgave. Ja, enkelte kjører faktisk til jobben i halvsøvne. Avisa VG hadde i dag en sak om norske bilister som sovner i bilen. Også på vei til jobb. (link) Selv går jeg til jobb, for sikkerhetsskyld…
Egentlig har jeg aldri hatt problemer med søvnen. Mamma har fortalt at jeg som liten var så flink til å sove og var så stille når jeg ble lagt i seng, at hun stadig måtte opp på loftet å sjekke om jeg var i live. Jeg var jo en vakker liten baby, så det skjønner jeg godt. Selv må jeg innom Julianne og sjekke innimellom etter leggetid. De er jo så søt når de sover…
Men, så var det å stå opp da. For egen del må jeg bare si at jeg aldri helt har kunnet synes synd på de som har problemer med å våkne. Kan jo hende det har noe å gjøre med at jeg spretter opp så snart klokka ringer. Uansett hvor deilig drømmen er og hvor koselig og varm dyna føles. Med en kone som er mer dovendyr enn meg, er det også jeg som våkner først når Julianne-alarmen går. Men, man tilpasser jo seg hverandre etter hvert, så jeg har jo også begynt å bruke snooze-knappen på vekkerklokka en sjelden gang. I hvert fall i helgene.
Så vár som jeg er for lyder på morgenen, skal det lite til før jeg rykkes ut av søvnen. Og når klokka ringer så kan reaksjonen være som om noen hadde koblet meg til strøm og pumpet meg full av adrenalin. Det er nummeret før hjerteattakk hver morgen, så vi har måttet skaffe oss en vekkerklokke som ikke ringer for bråkete…
Noe A-menneske kan man likevel ikke sies å være. Får jeg lov og ikke blir vekt, kan jeg sove til langt på dag. Det er det ikke alle som får til. Selv om de trenger mer søvn, får de ikke sove mer når klokka er for eksempel 06.00. Da er det opp å koke kaffe og rulle røyk eller hva det nå er de har lagt seg til vane på morran. B-mennesker har det helt motsatt av A-menneskene. De klarer ikke våkne helt før de er helt uthvilt, uansett hvor viktig det er at de står opp. B-mennesker bør ikke kjøre bil tidlig på dagen!
Kanskje finnes det også C-mennesker. Det er i så fall sånne som meg som våkner når de skal og sover når de kan. Eller har det bare med vaner og uvaner å gjøre? Om man må opp på et visst klokkeslett, kan det jo være fordi man for eksempel, har blitt vant med å drikke kaffe da. Eller en kommer seg ikke opp på når man skal, fordi man har blitt vant med å få sove fem minutter ekstra etter at klokka har ringt. Hvis det er slik at vi alle har en indre klokke, er det jo mulig at vi alle har en alarmfunksjon på denne. Og den må det jo gå an å slå av og på…
Morgenstund bør egentlig være gull hver dag. Det gjelder bare å skaffe seg nok søvn først. Morgenstunder med en pludrende Julianne i sengen mellom en mamma og pappa som kan ligge å døse så lenge de vil, er i hvert fall noe av det fineste som fins. Og Julianne er jo et lite gull…
Schnappi das kleine Krokodil gikk til topps på de tyske hitlistene våren 2005. Den var også en liten hit i Norge. Søt sang, men vanskelig å forstå for de som ikke kan tysk, så jeg lagde likegodt en Norsk oversettelse. Først orginalen:
Ich bin Schnappi, das kleine Krokodil Komm aus Ägypten, das liegt direkt am Nil Zuerst lag ich in einem Ei dann schni-,schna-,schnappte ich mich frei
Ich bin Schnappi, das kleine Krokodil Hab scharfe Zähne, und davon ganz schön viel Ich schnapp mir was ich schnappen kann Ja ich schnapp zu, weil ich das so gut kann
Ich bin Schnappi, das kleine Krokodil Ich schnappe gern, das ist mein Lieblingsspiel Ich schleich mich an die Mama ran Und zeig ihr wie ich schnappen kann
Ich bin Schnappi, das kleine Krokodil Und vom Schnappen, da krieg ich nicht zu viel Ich beiß dem Papi kurz ins Bein Und dann, dann schlaf ich einfach ein
PS. Synes du denne låten er dum og at det bare er tyskere som kan finne på å sende så idiotiske sanger til topps på listene sine? Da skal du vite at i England gikk nylig The Crazy Frog Song til topps…
Det var en gang en gutt som bodde langt ute på landet i et land langt mot nord. I dette vinterlandet der folk hutret rundt og småfrøs selv på varme sommerdager, hadde det lenge føltes kaldt selv om det ikke egentlig var det. I hvert fall følte denne bondegutten, som vi jo kan kalle Trond, det sånn. Det er ofte slik med folk som føler seg ensom og ensom det var Trond…
Trond hadde en familie som var glad i han og noen venner også, men han hadde egentlig alltid følt at hjertet hans måtte være litt kaldere enn andres. Ensomme gutter trenger masse kjærlighet for at hjertet deres ikke skal fryse. Dette skjønte Trond og han visste også at det eneste som hjalp var å vinne hjertet til en prinsesse som også følte seg ensom.
I mange år dro Trond rundt i vinterlandet og lette etter en slik prinsesse. Etter hvert hadde han begynt å tro at han aldri ville finne den prinsessen han lette etter. Han traff mange ulike prinsesser, men ingen av dem ville ha en bondegutt med et kaldt hjerte. Selv om ingen av dem noen gang sa noe om det, skjønte Trond at hans følelse av ensomhet skremte bort alle prinsessene. Han var også litt kunstnerisk av seg og skrev derfor mange sørgelige sanger om ensomhet. Disse satt han og spilte og sang helt for seg selv. Trond syntes nok litt synd på seg selv. Men, mest synd syntes han det var at det kanskje fantes en prinsesse der ute som trengte akkurat han og som også følte seg ensom fordi han ikke hadde klart å finne henne ennå. Trond hadde nesten gitt helt opp å lete da noe helt fantastisk skjedde en helt vanlig fredag.
Bondegutten Trond satt som vanlig alene og kjedet seg litt. Det var helg og han hadde fri, men ikke noe å gjøre. Plutselig ringte en venn som hadde tenkt seg til Den Store Byen sammen med en av de andre vennene til Trond. De lurte på om han ville være med. Det ville Trond og slik var det at de tre endte opp på en av de plassene i Den Store Byen der mange mennesker møtes for å danse og ha det morsomt. Trond hadde vært der mange ganger før og selv om det var mange prinsesser der også denne kvelden, hadde han ikke noe håp om å finne den han lette etter der. Etter at de hadde vært der en god stund begynte Trond å føle seg ekstra ensom. For sånn kan det også være, at man føler seg enda mer ensom blant mange folk. Plutselig følte Trond at det var noen som så på han. Han så seg rundt og litt bortenfor ham satt en vakker prinsesse litt for seg selv. Hun var ikke helt alene. To andre prinsesser satt sammen med henne. Men, det var noe med henne som gjorde at det virket sånn. Trond tok mot til seg, reiste seg opp og gikk bort og satte seg på andre siden av bordet prinsessen satt ved. Det var liksom greit å ha ett bord mellom seg, noe å støtte seg på, i tilfelle prinsessen viste seg å være nok en helt vanlig prinsesse. Bondegutten Trond kunne nå for første gang se prinsessen dypt inn i øynene og det var noe der inne som virket forlokkende. Kunne det virkelig være denne prinsessen han hadde lette så lenge etter? Følte hun seg like ensom som han? De pratet lenge sammen og danset også litt. Prinsessen som vi jo kan kalle for Elin, kom egentlig fra en by helt på den andre siden av det store vinterlandet. Trond kunne ikke helt fatte at en slik vakker prinsesse ville ha noe med han å gjøre i det hele tatt. Og plutselig følte at noe var i ferd med å skje med det kalde hjertet hans. Det gikk litt fortere og Trond følte seg så svimmel at han måtte sette seg ned litt. Han endte opp på kne foran prinsessen. Da han så opp på henne visste han ikke helt hva han skulle si. Han ba henne skrive opp telefonnummeret sitt på en lapp, slik at han kunne ringe prinsesse Elin senere og si det han ikke kom på nå. Til hans store forbauselse gjorde hun det og mens Trond undersøkte hva hun hadde skrevet, forsvant prinsessen sammen med sitt følge, like fort som hun hadde dukket opp.
I flere dager etterpå gikk bondegutten Trond og lurte på hva han skulle si til prinsesse Elin hvis han ringte henne. Da han etter hvert hadde bestemt seg for å be henne med på kino, ringte han nummeret som sto på lappen. Den som svarte het ikke Elin og kjente heller ingen som het Elin. Trond prøvde å slå nummeret en gang til. Det kunne jo hende at han hadde forvekslet noen tall. Men, han kom fram til samme person som sist. Trond begynte å tenke at prinsesse Elin hadde gitt han feil nummer med vilje for å bli kvitt han. Det ville i så fall være forståelig. Han hadde jo vært ganske så bråkjekk den kvelden. Men, han fikk ikke dette helt til å stemme så han bestemte seg for å lete etter det rette nummeret. Han visste nemlig hva prinsesse Elin hadde til etternavn. Nå har vanligvis ikke de kongelige noe etternavn, men de fleste prinsessene har faktisk det. Nå var det slik at det fantes flere i Den Store Byen som hadde akkurat samme navn som prinsesse Elin. Men, Trond var fullt bestemt på å finne henne, så han ringte alle sammen i tur og orden. Han fant henne til slutt. Så snart han hørte stemmen hennes begynte hjertet å slå litt fortere igjen. Stemmen hans ble rar og halsen tørr. Han fikk likevel avtalt at de to skulle gå på kino sammen senere. Han merket at hjertet fortsatte å slå litt fortere så snart han tenkte på henne, mens han ventet på den dagen de skulle gå på kino sammen.
Dagen han ventet på kom og han dro til Den Store Byen igjen. Denne gangen helt alene. Det skulle det bare være de to som var sammen. Dette var mye skumlere enn å være alene, sammen med mange kjente. Det var derfor bondegutten Trond hadde avtalt at de skulle gå på kino. På kino må man ikke sitte og se på og prate med hverandre hele tiden. Trond skulle møte prinsesse Elin et bestemt sted i Den Store Byen. Da han kom dit var ikke Elin der, men hun kom snart gående mot ham. ”Hei”, sa hun mens hun blunket skjelmsk, ”der er du jo!” Trond kunne nå for andre gang se prinsessen dypt inn i øynene og det var noe der inne som virket lovende.
Kinobesøket gikk greit. Filmen var bra og Trond hadde nesten hold litt rundt Elin. Etterpå fant de ut at de måtte gå og spise noe. Dette skulle vise seg å bli en større utfordring for Trond. Det var et slit å holde samtalen i gang. Og å spise pizza foran noen en vil imponere er nesten umulig. Det hele ble mest bare pinlig syntes Trond, men da de var ferdig ble han invitert hjem til prinsesse Elin på kaffe. ”Ha, ha, kaffe…” tenkte bondegutten og forestilte seg noe helt annet. Unge gutter gjør gjerne det. Da de senere hadde drukket litt kaffe og pratet litt mer, skjønte Trond at det nok ble med den kaffen. En skuffet gutt kjørte den lange veien hjem den kvelden og spilte trist musikk for seg selv da han kom hjem. Av en eller grunn var det å bare få servert kaffe for han, det samme som å bli bedt om å dra hjem og ikke ringe igjen.
Og det var det bondegutten Trond gjorde. Men, så flere dager etter fikk han via en venninne av en venninne av en prinsessekollega av prinsesse Elin, vite at hun hadde snakket om han og at hun lurte på hvorfor han ikke ringte igjen. Hjertet hans som hadde rukket å bli like kaldt som før, livnet til igjen. Var det ennå håp?! Dagen etter dro han til Den Store Byen på fotballkamp og stakk en snartur innom prinsesse Elin på vei hjem. Denne gangen spilte de kort sammen. Han fikk kaffe denne gangen også, men da Trond for tredje gang så prinsesse Elin dypt inn i øynene ble han mer sikker enn han noen gang hadde vært. Dette måtte være hun han hadde lett etter så lenge! Det var noe med måten hun lo og blunket med øynene når hun tapte i kort som gjorde at han ble så sikker. Sånt kjenner man også i hjertet sitt og det stadig varmere hjertet til prins Trond sa ja, ja, JA! Det endte med at de avtalte å møtes på den samme plassen de hadde møttes første gang, noen dager etter.
Han dro derfor for fjerde gang til Den Store Byen. Det er jo som kjent på det fjerde det skal skje. Og bondegutten Trond og prinsesse Elin ble sammen denne vakre forsommerkvelden. Hjertet til Trond smeltet endelig og de giftet seg to år etter. Syv år etter at de giftet seg fødte prinsesse Elin en helt ny liten prinsesse. Prinsesse Julianne var så vakker og smilte så pent at Trond ofte tenkte at hun nok kom til å gjøre mange unge prinser ulykkelig en dag. Eller, kanskje ville hun bli like ensom og ulykkelig som han hadde vært en gang? Men, når han så henne dypt inn i øynene så han bare solskinn og glede. Og la han øret inn til kroppen hennes kunne han høre det lille hjertet hennes slå et taktfast ja, ja, JA…
