Har man en arbeidsgiver som er ualminnelig glad i å gjøre undersøkelser, kan det jo bli litt mye.
Måtte bare lage litt ny tekst til en gammel Tommy og Tiger’n stripe…
Dnort
Æ har alltid likt dem som e litt annerledes. Ikke bare fordi æ sjøl e det, men mest fordi dem gjerne e sæ sjøl og mer til å stole på.
For en masse år siden bodde æ på Hansnes i Karlsøy kommune. Æ ble kjent med han via storesøstra til en som æ va støttekontakt for da. Til tross for at kompisen til storesøstra va lensmannsbetjent, va han ualminnelig lite kjedelig og korrekt. På privaten hadde han stor sans for svart humor og Monty Python. Nokka vi har til felles. Vi snakka nesten aldri jobb og vi hadde mye moro sammen. Han va en friluftsmann som i tillegg likte fart og spenning. Han drev med fallskjermhopping, mens æ likte best å gå tur. Vi kunne gå lange tura der alt vi gjorde under veis, va å fortelle de mest rabiate alle-barna vitsan vi kunne komme på. “Alle barna gikk tur, unntatt Sjur. Han satt i bur”…
Da æ traff Fruen va han en viktig støttespiller. Og samtidig som han va en fyr å stole på, va han også full av smågale påfunn. På tur til byen den kvelden æ traff min tilkommende, dro han i håndbrekken i ei rundkjøring. Han skremte sjåføren såpass med den manøvren at ho fikte til han. Det gikk jo bra og vi kom fram. Og da æ senere skulle “ta forholdet videre” va han rett og slett både coach og heiagjeng. I tillegg til at han forsynte mæ med nok single malt whisky til at æ fikk gjort mer enn å prate. Og lensmannbetjenten endte da selvfølgelig opp som forlover da Fruen sa ja.
Da vi etter hvert flytta til Kirkenes, va det at han no bodde her pga. jobben som politmann, ganske så avgjørende. Det ble mange hytteturer i lag og mye anna tull og tøys. Da faren min døde, va han den første æ ringte. Så noen tima etter dødsbudskapet, satt vi to sammen midt på natta og så en gammel Monty Python episode. Absurd humor og sorg passe faktisk godt sammen. Og æ trur at han tenke som æ også ville gjort. Når noen går bort e det eneste man kan gjøre noe med, å vise omsorg for de som e igjen. For han va og han e fortsatt, en som bryr sæ om andre. Og selv om vi etter hvert mista kontakten da han flytta sør, vet æ at han fortsatt e den samme tullingen som før…
For nån daga siden ble han dømt til tre års fengsel for en episode som etter mitt syn, svært sannsynlig handle om å ha vist for mye omsorg. For det som samfunnet mener e feil tidspunkt. Og før det, for et menneske som burde fått anna hjelp, enn bare det litt ukonvensjonelle vennskapet hans.
Sånn, det måtte bare ut. Håpe alt ordne sæ for dæ, Lars…
Dnort
En kald høstdag på Salong Eriksson.
– Ja, da var det på tide med en klipp..!?
– Nå har jeg ikke bestilt time, da…
– Joda, det gjorde DU høsten 2013!!
– Vel, var jo på tide å slippe noen andre til.
– Og vår salong fikk jo dette anbudet. Bedre løsninger for folk flest er mottoet vårt, men det kjenner du jo til.
Og det SKAL VÆRE KORT?!!
– Hadde bare tenkt å stusse litt…
– Altså skal du forkorte LENGDEN på håret. Skalla er jo også på moten. Vi har et VELDIG fordelaktig tilbud på flint…
– Nei, nei, for all del, du skal bare stusse litt i tuppene. Det står da på plakaten ved inngangsdøra at “kunden er konge!”
– JO, for så vidt. Den er riktignok litt GAMMEL, men TANKEN BAK var god!!
– Hva behager!?
– Det er ikke nødvendig å ROPE!
– Du har da ikke gjort annet siden jeg kom inn.
– Å, beklager. En gammel vane der fra tiden som nettroll…. nettrollespill, hehee. Skal prøve å uttrykke meg med mindre bokstaver, bokstavelig talt. Heheee…
– Hvor er saksa di?
– Her bruker vi kniv. Mye mer effektivt og robust, skjønner du.
– Man klipper da ikke hår med kniv. Ingen har gjort det siden saksa ble oppfunnet. Flere bruker faktisk maskiner nå.
– Nå har jo du bestilt time her. Og det må da ikke komme som noen overraskelse at vår salong bruker andre metoder enn din forrige?!
– Jeg har altså IKKE bestilt time. Mulig jeg kan ha kjøpt et gavekort til naboen…
Men, jeg vil slett ikke få håret skjært av! Det er barabarisk!
– Vellvell, for noen kroner ekstra kan jeg bruke maskin. Den er litt… Ja, vi har nettopp fått den fra Salong Sam, så den er sikkert kjempefin og ROBUST!
– Nå roper du igjen.
– Jeg beklager igjen. Dette er litt uvant…
– Det henger da et fagbrev ved inngangen med ditt navn på.
– Det stemmer. Og jeg tar ansvar, midlertidig…
– Den her hårklippen har du med å ta ansvar for MED EN GANG!
– Jo, for så vidt. Nå er det forresten du som roper.
– HÆ?!
– Du roper. Du må gjerne bruke innestemme.
– Vær så snill, bare få det overstått… Man skal høre mye før ørene faller av.
– De kan vi lime på igjen, heheee… Fint vær i dag.
– Hva? Hører du i det hele tatt etter?!
– Da blir det maskin. Skal vi se… Oi, hehee… Der ja, nå virker den… Da tenker jeg vi begynner med ørene.
– Ja, kort ved ørene…
– Det er faktisk vår spesialitet.
– Men, for f..n! Hva er det du gjør?!!!
– Nå roper du igjen.
– AUUUUUUUU!!! Det BLØR!!!!!!!
– Fryktelig høy innestemme du har…
– ØRENE MINE!?!?!!
– Du trenger dem ikke lenger. Alt skal vekk. Heheee….
I flere år har det på slutten av presentasjonen av bloggen, stått at æ skriv på ei bok. Det stemme nok ikke heilt. En som ikke bare har det i ingressen, men gjør nokka med det, e Jakob Arvola. Det e debutboka hannes det skal handle om her.
“Det går ikke over” e en samling fortellige om forskjellige menneska fra ulike dela av Norge. Nokken av dem fra Finnmark. Fortellingen e også spredt ut over hele forrige århundre. Det e tildels dyster lesning det her. Jakob har pløyd dypt ned i menneskelig mørke. Her e det mye ensomhet, avstand, taushet og skam. Undertegnede kjenner forfatteren som en god humorist. Og all god humor har en alvorlig bunn. Her e det mer som om humoren sniker sæ umerkelig inn mellom alt alvoret. Originale vinklinge og underfundige vendinger florere. For Jakob skriv og beskriv tildels mesterlig. Og med mye poesi i språket. Uten at det blir påtatt. Sånt like æ. Ei god “feel-bad”-bok krever sin mann. Og æ trur faktisk Jakob Arvola har skrevve ei som e verdt å lese for flere.
Jakob e forøvrig kjent fra mange år som journalist i NRK. Og før han fløtta sørpå for noen år sia, oversatte han også flere Sinatra-låte til nord-norsk. Noen av dem spilles stadig på Finnmarkssendinga. Bloggen hannes må også nevnes. Den e full av innfall og pussige historier. Liker du bloggen, kan du trygt kjøpe boka.
No som mørketida e over oss, kommer “Det går ikke over” inn i stua som en god venn full av mørke betroelser. En fest for to. Dæ og boka. Og muligens flere glass rødvin. Skulle det bli for mye, kan du no trøste dæ med at det faktisk går over…
Dnort
PS. Etter å ha lest de tre siste fortellingen i boka i dag (282814), vil æ vurdere at den her boka fortjener en klar 5-er på terningen.
Her om dagen tenkte æ på nokka æ burde skrive om. Det va en skikkelig lur tanke
altså. Men, så utsatte æ skrivinga…
I dag har æ tid til å skrive. Det vil si, æ hadde nok tid den dagen også. Det va bare nokka
anna æ måtte gjøre først. Resultatet e uansett, at no har æ glømt ka æ tenkte. Den skikkelig
fabelaktig smågeniale tanken æ hadde, e borte. Den ble sikkert lei av å vente og har no
enten gjømt sæ eller gått videre til et anna hode. Eller har den dødd av kjedsomhet? Kem
vet med sånne tanka.
Det e ikke første gang æ har opplevd det her, så æ burde jo vite bedre enn å utsette
skrivinga. Og det gjelder jo i mange andre tilfeller. For eksempel når man har lovd en
kompis å hjelpe til med en oppgave. Det passa liksom ikke helt den dagen man ble spurt.
Kom litt brått på. Hadde jo sånn delvis planlagt å gjøre nokka anna. Men, kanskje på
lørdag? Og så vise det sæ litt senere at på lørdag, ja da går det heller ikke. For da skal vi jo
på Markedsdagan oppe på Svanhovd. (Sorry Marius. Ka med søndag..?)
Talen min hadde æ heldigvis skrevve ned…
Far min brukte å si nokka sånt som: «Det e ingen vits i å utsette til i mårra, det du kan
gjøre i dag.» Men, det og ordtaket: «Bedre føre var enn etter snar» står i glemmeboka,
som æ alt for sjelden slår opp i. Den boka e utrolig innholdsrik. De beste blogginnleggan
mine finnes nok også der. Da æ for en herrens masse år sia førte dagbok, havna mange
tanka i dagboka. Men, når æ no blar i dagbøkene mine, vise det sæ at det meste e ganske
ordinært.
Så koffør driv man da å utsette, når man vet kor galt det kan gå? Kanskje fordi det ikke
va viktig nok. Den tanken æ hadde va muligens ikke akkurat en åpenbaring. Gjerne litt
halvferdig tanke som viste sæ å være lite verdt å dele. Æ håpe i hvert fall det. For om
det va svaret på meningen med livet eller en løsning på kreftgåten, så har æ tabba mæ
skikkelig ut!
På forhånd, sorry verden…
Dnort
All moro e ikke digital. Og e det varmt, e jo en vannspreder mye mer moro enn Nintendo.
Her e en kort video fra sommeren som va. Ja, for no e det høst og kaldere. Vannsprederen e satt bort og det samme gjelder gressklipparn. Gode nyheter for en smålat hageslave.
Men, minnan e jo fine å ha…
Vannmoro på plenen
Dnort
Mamma ble nylig 80 år. Her e talen æ leste opp på dagen:
En 80-årsdag e jo sjelden (ja, du har jo ikke fyllt 80 før!) Så man må nesten få lov til å holde en liten tale for dæ. Ja, 80 år e lenge for oss menneska og det har jo skjedd masse på de åran. Norge har i følge statistikkan gått fra å være et fattig og trist land til å bli det beste landet i verden å bo i. Vi blei nettopp kåra til det det for n’te gang. Samtidig meldes det at 1,2 miliarder menneska leve i ekstrem fattigdom. Men, la no det ligge. Det her skal jo først og fremst handle om dæ, mamma.
Mamma på selve dagen (Bildet e lånt av daddaen min ho Ragnhild.)
Du ble født 1. august 1934. Det va både en gledens og sorgens dag. Hitler fikk gjennom en ny lov den dagen som gjorde at han kunne bli enehersker i Tyskland. Men, så ble altså du født samme dag. Og du har jo fra første dag spredt glede og kjærlighet. Og det e nok en viktig grunn til at så mange har samla seg her på huset i dag for å feire dæ. Du en av de sjeldne som virkelig og genuint bryr sæ om andre menneska. Ikke bare mens du jobba på sykehjem. Også etterpå. Og æ føle mæ heldig som fikk lov å vokse opp med dæ som mor. Å være så inderlig ønska, e ikke alle forunt.
Du e nok av de få i Norge i dag som har opplevd virkelig og utfattig armod. Spesielt etter krigen da dokker returnerte til nedbrente hus i Djupdalen på Vorterøya. Den første vinteren i provisoriske rækved-hus ble gjenfortalt ofte nok da æ vokste opp. Kontrastan til nyrike olje-Norge på sent 70-tall, va enorm. Så klaga æ på for få leka og for lite godteri i forhold til de andre ungan, va ei historie om krigsårene det eneste man kunne være sikker på å få. Det og det vante spørsmålet: «Om alle de andre ungan hoppa på havet, sku du hoppe etter..?!»
Det har no i ettertid vist sæ å være en god ballast å ha med sæ. Og så e det jo ikke sånn at det her, bare va nokka du sa. Selv da æ ringte heim for å høre ka du ønska dæ til 80-årsdagen hadde du ikke nokka større ønska enn en ny tannbørste. Og så va du visst fri for knekkebrø?
Æ skal ikke holde nokka lang tale. Men, æ har lyst til å avslutte med et forsøk på å gjenfortelle det du fortalte mæ om den gangen da fader?n og du skulle godkjennes som adoptivforeldre. Ikke bare fordi den delvis handle om mæ. Men, også fordi den kanskje sir litt om dæ:
“Ja, han kom jo med lokalbåten og det va i mai. Det kan ha vært på samme tia som du blei født. Æ huske ikke helt. Sauan va no ihvertfall ikke ferdig med å lamme. Men, no va det altså endelig kommet så langt at adopsjonskontoret i Tromsø vurderte oss som mulige kandidata. Han va jo fint kledd i dress og slips den karen. Så det va ikke vanskelig å skjønne kem han va, da han kom av båten. Du ska tru folk såg etter oss da æ tok han med mæ heim. Ja, fardin va jo opptatt med å ta imot varan. Nåja, han va no nødt tel å gå nån kilometer grusvei i full vårløsning i finskoen sine. Og likar blei det no ikkje når æ tok han med i saufjøsen. Også der stilte han i lakksko. Ja, for æ sa det te han, sauan og smålamman må no få mat først. Han va jo kommen for å se korsen vi hadde det. Fjøsen ville han no sjøl være med i. Så det kunne æ jo ikke nekte han. Han så stakkar ikke videre ut etterpå. Æ vet ikke om dressen va av lammeull. Men, fjøs lukta det nok av han heile veien heim til Tromsø.
Mamma holder takketale. (Også Ragnhild sitt bilde.)
Etter at æ hadde fådd servert han kaffe og litt kake, spurte han ka meir æ dreiv på med. Så æ måtte vise han væven. Æ hadde på ei matte som æ nesten va ferdig med. Den likte han og sa at han gjerne sku hadd ei sånn sjøl på kjøkkenet sitt. Ellers sku han jo intervjue oss. Sammen og kver for oss. Og mens han snakka med fardin, sprang æ opp og vevde ferdig den matta han hadde sedd på. Og den fikk han no med sæ når han dro videre. Og så, ikke så mange måna etterpå, fikk vi plutselig beskjed om å komme til Tromsø og hente dæ.»
Det hadde lenge vært snakk om adopsjon fra Asia eller Afrika. Så æ kunna jo vært både gul og blå. Men, æ e faktisk født i Tromsø av to innfødte der. Omsorgen for sauan og den gode samtalen var nok avgjørende for at æ blei Nordeidværing. Men, kem veit. Det kan også være at jeg ble kjøpt for ei matte…
Kjære mamma. Ho Julianne sa her om dagen at ho håpa at du leve til du minst e hundre. Ho har allerede begynt å planlegge bursdagen din da. For egen del håpe æ du får leve så lenge du vil og at du får beholde helsa. Så sprek en 80-åring e ingen selvfølge. Men, så en også du en sjelden blomst.
Så folkens, skål for helsa og skål for ho mamma!
Her kommer en reprise av et revidert eventyr æ skreiv en gang i fjor. Grunnen til reprisen e min beslutning om å gå over til å skrive på dialekt. Det e foreløpig et prøveprosjekt.
Innholdsmessig e historia om Bukkene Bruse oppdatert en god del siden sist…
Det heile begynte egentlig en fredags kveld i midten av juli. Trollet som bodde under brua hadde blidd invitert på fæst. Det va ikkje ofte han va sosial. Han satt no mest for seg sjøl og spikka portretta av seg sjøl i helfigur, som han solgte til forbipasseranes turista. Å selge trollfigura var nokka han likte. Da kunne han være mer i «trollerolla». Ute blant andre troll var han meir utrygg. Å være sæ sjøl og risikere å blottlegge sæ, tok på meir enn hos troll flest. Han hadde med andre ord sosial angst så det holdt. Derfor hadde han nok drukket meir enn han tålte av trollebrygg. (Eller tøstevatn som det ofte ble kalt.) Egentlig likte han ikkje trollebrygg nokka særlig. Kaldt elvevatn va det beste han visste. Men, han hadde liksom ikkje så mykje ainna å bidra med på en fest enn å være sånn passelig brisen. De andre trollan fortelte æventyr om rare menneska, mens han drakk og prøvde å humre med når de andre flirte. Og no satt han her på en lørdags formiddag og hadde det ondt. Mest ondt i den ensomme sjæla si, men også frøktelig ondt i haue.
Bukkene Bruse hadde lenge planlagt turen til sommerbeitet. Bonde Bruse va på uføretrygd og hadde planlagt å avvikle hele drifta til nyttår. Skulle ting ordne sæ for bukkan, måtte dem sjøl ta affære. På sætra dem sku til, venta en masse ensomme geiter. Så alt snakket demmes om å gjøre seg feit, va det nok lite sannhetsgehailt i. Aktiviteten dem forventa mest av, burde tære på fettet så det holdt. Den Store Bukken Bruse hadde vært der mange ganga før og hadde fortalt de utroligste historier. Og Den Minste Bukken Bruse hadde slukt rått, alt skrytet til den eldste. Derfor va det den minste av dem som trippa først. Den Mellomste Bukken Bruse var også med og gikk i midten, men va no ikkje så voldsomt opptatt av de geitern. Det va han som hadde prata mest om å spise seg feit og slappe av.
Mens alle tre gikk i egne tanka, kom dem til ei bru. De to eldste visste ka som venta dem, så dem lot den minste få gå først. Han va uansett ivrig i tjenesten, no som dem nærma sæ sætra. Da trollet ble vekt av den intense trippinga til Den Minste Bukken Bruse, reagerte han med å brøle: «Kæm i svartsvidde granskauen e det som driv å trampe på brua mi!» Han overdrev nok litt. Han eide jo ikke akkurat brua. Dessuten va det jo ikkje tramping den her bukken dreiv på med. Men, i den formen trollet no va, blei aillt han gjorde både klossat og lite gjennomtenkt. Svaret han fikk va vel greit nok, men no som han likevel va våken, fikk han løst til å skremme litt. Den spede stemmen til bukken, gjorde at han tok litt i: «No kjæm æ og tar dæ,» brølte han. Han hadde sjølsagt ikkje tenkt å ta nån som helst. Aller minst en bukk. Sulten va han, men bukka smake slettes ikkje godt. Han va forresten på lavkarbodiett, igjen. Så han ba heller bukken om å hute sæ av brua. Den Minste Bukken Bruse sprang så fort han kunne over og trollet duppa av igjen.
De andre to bukkan sto ei stund og diskuterte, før den mellomste meldte seg frivillig til å være neste over. Den største bukken va merkelig nok ikkje så ivrig på å gå over. Den Mellomste Bukken Bruse derimot syntes det va spennandes med troll. Og da trollet på nytt trua med å komme og ta han også, va det rett før han sa «værsågod». Men, han tok seg i det. Nokka sånt ville nok ikkje storebroren hans akseptert. Trollet hadde no begynt å bli rimelig irritert av å bli vekt til stadighet. Han brukte å si at han ikkje va av de peneste trollan, så han trengte sin skjønnhetssøvn. Det stemte no ikkje heilt. Han va vel heller et av de flottaste trollan som fantes. Men, så fylt av dårlig selvtillit som han va, forblei han eneboer. Nokken interessante trolldamer hadde han heller ikke møtt så langt. Gnien va han i tillegg. Ellers hadde han kjøpt sæ ei hule å bo i. Men, å bo under brua va gratis. Han måtte bare passe på at Veivesenet ikkje fikk vite om det. Det va det vesenet som eide brua. Ingen hadde sett nokka til Vegvesenet på massevis av år. Så det gikk no noen fantastiske historia om kor fæl det her vesenet va, at selv trollet under brua va redd det. Den Mellomste Bukken Bruse gjentok det den minste hadde sagt, før han gikk. Den feige storebroren skulle sannelig annonseres! Trollet mumla, «la gå da» og bukken kunne i øyekroken se at Den Store Bukken Bruse sto og grov usikkert i grusen, et godt stykke fra brua.
De to første bukkan hadde kommet temmelig lettvint over. Det gjorde storebroren demmes enda mer usikker, der han sto og lagde svære hull i den allerede skrøpelige grusveien. Evig ungkar va han jo. Delvis fordi han utstrålte mye usikkerhet i nærheten av geiter. Det her med å være kul fikk han bare ikkje til. I tillegg va han en skrytepave som ikkje hadde lært seg nokken av de tingene geiter liker aller best. Sånt som å tygge drøv med en selvsikker mine og å lytte oppmerksomt til mekringa demmes. Alt skrytet hans til de to andre, va også bare gjenfortelling av andre bukka sine geitehistorier. Sjøl hadde han knapt nok drista sæ til anna enn litt lekestanging med nån geiter. Selv det va lenge sida. Og no skulle han altså over den hersens brua. Han hadde grudd sæ til det hele turen. Som liten bukk hadde trollet under brua skremt han nokka voldsomt med brølinga si. Bukken kjente beinan begynne å sjelve, bare ved tanken på å gå over. Han hadde egentlig mest lyst til å gå hjem igjen. Der var det heller ingen geiter som kunne komme til å avvise han. Og så kunne han jo kose seg med alt det deilige fôrmelet aleina. Men, å vise sæ som feiging, skremte han meir enn trollet. Han hadde tross alt ett image å ta vare på. I hvert fall innbilte han seg det.
Plutselig dundra det nokka voldsomt i brua. Trollet visste jo kem som kom. Men, maken til spetakkel hadde han ikke opplevd siden slutten av andre verdenskrig. Rett nok var han ekstra lydsensitiv i dag, men det fikk da være måte på! «Kem i huleste e det som prøve å rive ned brua til Vegvesenet!» skreik han. Han syntes ikkje han kunne fortsette å påberope sæ eierskapet over ei offentlig bru. Svaret han fikk va fra en skjelven pipestemme han hadde hørt før. Den Store Bukken Bruse tok jo i så godt han kunne. Men, hørte sjøl at stemmen langt fra va så barsk og bukkat som han hadde tenkt. Trollet brølte nok en gang, mest av gammel vane, «No kjæm æ og tar dæ.» Men, svaret blei overraskanes «Ja, bare kom!»
Den Største Bukken Bruse angra sæ straks han hadde sagt det. Han hadde slettes ikkje tenkt å slåst. Nok en gang hadde han latt kjæften gå før han tenkte. Så ka gjør man da? Jo, bukken la ut om kor stor og sterk han va og ka han hadde tenkt å gjøre med trollet. Han overdreiv så kraftig at trollet nesten måtte flire. Øya så stor som tinntallerkena va det bare de aller største trollan som hadde. Dessuten va det no vel ingen som brukte tinntallerkna lenger?
Trollet reiste sæ opp i full lengde og kikka over brukanten. Va no best å sjekke. Framfor han sto en bukk og skalv, så klovan klapra som kokosnøtter mot brusteinan. Trollet kunne ikkje lenger holde igjen latteren. Da klikka det for Den Store Bukken Bruse. Han blei så adrenalinsint at han sprang til og stanget trollet rett i nesen. Trollet ble så forfjamsa at han tok et steg bakover og sklei på en stor glatt stein. Så falt han bakover i elva, så lang han va og slo haue såpass at alt gikk i svart.
Oppe på brua sto en like overraska bukk. Han hadde nedlagt et heilt troll. Med ett einaste støt! Nokka han ikkje hadde tort å tenke på en gang. Endelig kunne han gå trygt over brua uten at nån ropte til han. Alle åran med usikkerhet og redsel for å dumme sæ ut, raint av han. Og han kjente at en ny og ukjent følelse steig opp i han. Hjertet slo liksom roligare og sikrar. Han gikk til og med litt annerledes. Brattere i nakken og no først i det lille følget, gikk Den Store Bukken Bruse med sjølsikre skritt mot sætra og alle geitern som venta på dem. Lillebror dilta forventningsfull etter. Mens den mellomste led valgets kvaler der han gikk et stykke bak. Han syntes synd på trollet som lå der i elva. Kanskje han bare hadde besvimt? Det lange, gyllne håret til trollet flaut i strømmen. Han så sårbar ut der han lå. Og ualminnelig vakker, til å være troll?
På sætra fikk geitene en travel sommer. Og hjem kom dem så full av kje at bonden fikk hendern full rundt juletider. Glede og harmoni råda i fjøsen. Sjøl den litt tafatte Bonde Bruse skjerpa sæ og tok ekstra godt vare på buskapen sin. Og derfor ble det også produsert melk til den store gullmedalje. På tross av at han hadde latt buskapen gå for lut og kaldt vatn den siste tida, gikk gården no så det suste. Tapet av den ene bukken i sommer, hadde han fått rovvilt-ærstating for. Sannsynligheta for at ørna kunne være synderen, va vurdert som stor i følge Fylkesmannen. Bonden bestemte sæ derfor for å si fra sæ uføretrygda og satse for fullt på økologisk gårdsdrift. Og sia no melkebilen hadde lagt om ruta, måtte til og med Veivesenet vise sæ igjen og oppgradere veien som gikk forbi gården! Men, veien og brua opp til sætra ble det ikkje gjort nokka med. Det hadde man ikkje midla på budsjettet til. Dessuten va det jo bare en kommunal vei.
Og under ei bru, halvveis mellom gården og sætra, satt det fortsatt et troll og spikka figura. Like redd for Vegvesenet som før. Men, det var et lykkelig troll som satt der. Et troll som ikkje lenger va ensom…
Og snipp snapp snute, så var eventyret om Bukkene Bruse versjon 2 ute!
Fritt etter Asbjørnsen og Moe
av Trond Gaasland
Her om dagen tenkte jeg at det nok var lenge siden jeg hadde skrevet på bloggen. Siste gang var i mai og da var det bare en epistel med noen bilder. Jeg liker jo å skrive, så noe må det da være å skrive om!
Denne gangen hadde jeg egentlig tenkt å skrive om ting man prater om når man står i kø. Kanskje for å kjøpe ferske reker. Folk gjør jo sånt ennå. I hvert fall her i Kirkenes. Men, å skrive om det ville jo bare vært tullball. Og sist noen brukte ordet tullball, var nok den gang for lenge siden, da man faktisk snakket sammen i kø. Folk står nok bare og taster på mobiltelefonene sine, tenker jeg. Ingen snakker noe særlig lenger. Om de gjør det, er det helst med noen hjemme som lurer på nårtid man er hjemme med de rekene. Og hvilken hvitvin passer egentlig best til Varangerreker?
Det folk ellers gjør, er å kommentere. Helst gjør de ikke det heller. De mest effektive trykker “liker” og deler videre. Og man skal helst ikke mene for mye og for sterkt. Da havner du fort utenfor. Det meste av dette skjer på det som kalles facebook. Fjæsboka eller bare FB, blandt venner. Ja, for alle er jo venner på FB. Men, det er slett ikke sikkert du hadde kjent igjen han eller hun som står foran eller bak deg i rekekøa. Ikke en gang om dere er venner på FB. Om du har 600-700 av dem tilgjengelig med noen få tastetrykk, er det ikke så lett å vite hvordan alle ser ut, selv om det er en bok full av fjes.
Men, om nå en raring likevel prøvde å starte en samtale i køa, hva kunne man da snakket om? Rekeprisene kanskje, nei de er vel kjent for alle i køa. Og var man usikker var det bare å sjekke FB-sida til Dansken som selger rekene. Været da? Det var en sikker vinner før. Gløm det. Alle har jo en vær-app som både forteller om været du akkurat da opplever på kroppen. Og om det været som kommer der du står, i Stjørdal eller i Mumbai. Fotball må da gå an? Nei forresten, folk er nok lei av all VM-fotballen som har vært den siste måneden. Hva med utviklinga i Ukraina eller på Gazastripen? Neppe passende i en kø der flesteparten enten ville vist til at dette tross alt ikke ville skjedd i Kirkenes og uansett ikke ville gjøre seg upopulær med å ha en mening som avvek for mye fra offisiell norsk utenrikspolitikk. Og det blir jo heller ikke noen lang samtale om svaret fra motparten, mest sannsynlig blir et kort: “Ja, huff…”
Jeg tipper man hadde snakket mest om FB og apper. Eller hva som er den beste telefonen for å ta bilder. For når man en gang kommer fremst i køa og forhåpentligvis får kjøpt disse kjempestore og saftige rekene, skal de jo helst foreviges på facebook. Eller på twitter og andre digitale parkeringsplasser for synsinntrykk. Men, hva vet jeg. Har jo aldri stått i den køa. Jeg kjøpte de samme rekene litt senere på dagen på Joker…
Så da avsluttes det hele med et hyggelig bilde fra da rekene ble fortært. Selvfølgelig ute og i strålende sol. Bildet er hentet fra facebook…
Vi høres på facebook, folkens!
Dnort
Det var lørdag og lite skjedde. Så siden min fotointeresserte kompis skulle avgårde på sykkeltur med kamera, heiv jeg meg med. Selv tok jeg bare mobilen med.
Noe profesjonelt fotoutstyr har jeg uansett ikke. Så da fikk det holde med kameraet på mobilen. Min oppakning ble da også vesentlig lettere enn proffen sin. Alle filmer har jo en “filmen bak filmen”-sekvens. Her kommer bildene bak…
Møtestedet var ved en container fra Fretex. Takk for gaven står det på den. Men, det blir nok ennå en stund til de får sykkelen min. Ellers er det jo vår og tid for å gå gjennom alt det man har liggende. Så Fretex skal nok få mye fint i år også.
Lange linser og masse zoom er tingen. Utstyret må være i orden. En sommerfugl som klekkes på andre siden av sundet, kan muligens være i fokus her. Her gjelder det å sikte godt. Vi andre får nøye oss med passe pene landskapsbilder fra Elvenes.
Ellers er det viktig å få med seg motiver som ikke alle har fra før. Der vi hadde stanset lå det en masse stein lagret etter veibygging i nærheten. Noen hadde i tillegg funnet det for godt å lagre sommerdekkene sine der. Det lå flere i nærheten. Litt risky å legge dem igjen der. Noen kunne jo finne på å stjele dekkene…
Sykkelturen tok oss helt til Jakobsnes. For en heller utrent kropp er 16 kilometer langt så det holder. Særlig når en skal like langt tilbake igjen. Utsikten var upåklagelig. Der har man jo panoramautsikt til perlen i øst, Kirkenes. Ok, kanskje ikke noen perle, men absolutt verdt å se litt på avstand.
Mine forsøk på nærbilder var bare sånn passe vellykket. Men, jeg fikk i hvert fall med meg nyklekte gåsunger. De sto og småfrøs og lurte vel på hvor det ble av sola. Den drev stort sett og gjømte seg bak skyene. Skyer som truet med regn.
Vi brukte god tid ute på jakobsneset. En tjeld ble blant annet grundig fotografert. Når det sier klikk-eti-klikk og telelinsa zoomer som besatt, ja da er det tegn på at blinkskuddet er innen rekkevidde. Og lykken var komplett da fotografen fikk foreviget et par utgåtte sko på en stein…
Selv er jeg vel mest fornøyd med dette bildet av et sjeldent solglimt. Turen tilbake ble preget av regnvær og flere mislykkede forsøk på å “gå i brudd”. Dusjen etterpå var for rene spa-oppholdet, å regne.
Dnort