Litt badepoesi…
Helt spiller naken i ett badekar.
Plaske og sprute så skummet det skvett.
Ei lita jente og en liten kar.
Hadde bare livet vært like lett.
Dnort
Ikke før freddan
Tidlig til jobben i sprengfrost.
Så kaldt det knirke i leddan.
Det meldes no som hverdagskost.
Blir ikke bedre før freddan.
Sett og ser tomt ut i lufta.
Enda for lenge tel meddan.
All arbeidslyst e fordufta.
Fri får æ ikke før freddan.
Sliten men glad. No e det dags.
Endelig e det blidd freddan!
Men, alle blir ikke gjort tel lags.
Æ sovne straks under pleddan.
Lørdags kveld og litt på druen
Man føle at man blir sedd an.
Æ ymte så frampå tel fruen
Svaret blir: Ikke før freddan!
Dnort
Alle ønsker å bli satt pris på. Det var tanken bak dette diktet. Sendte det på mail hjem fra jobben og fikk dette svaret: "Gjett hvem som kommer hjem til en kald skulder idag…"
Å, du min kjæraste edelstein og smykke.
Du bringjar meg jamt den største lykke.
Eit skimrande ljos i den kalde, myrkje nott.
Du lyser framføre meg og varmar så godt.
Kva var vel eg om blott ein bortkomen gut
om ikkje du med meg hadde halde ut.
Betre enn kongars festmat og finaste vin.
Eg elskar deg min trufaste datamaskin…
Din trugne Dnort
Her er et dikt som er sterkt inspirert av lyrikken til tungmetallgrupper som Manowar, Judas Priest og Dio. Sterke følelser trenger sterke ord!
(In English: Here’s a poem that is heavily influenced by the lyrics of heavy metal groups like Manowar, Judas Priest and Dio. Strong feelings need strong words!)
In the early rainy morning
as he rode his stallion Lightning.
the knight heard without warning.
A calling oh so frightning.
He had no chance to turn around
his stallion kept on running.
It stopped, he fell onto the ground.
And what he saw was stunning.
There she stood, tall and proud.
The wind blowing through her hair.
“Oh, my god!” he said out loud.
He just had to stand and stare.
The queen of hearts, his lady love
from heaven up above.
Finally here
oh so near.
What could there be to fear?
Out of nowhere a dragon came.
Picked her up and flew away.
Full of fear she cried out his name.
Now he had this beast to slay.
He jumped up on his loyal friend.
Rode it as fast as he could.
He found the dragon in the end.
and bravely fought like one should.
The fight was hard, but he fought best.
His sword of steel killed the beast.
The sun went down into the West
Lady love was very pleased.
The queen of hearts, his lady love
from heaven up above.
Finally here
oh so near.
What could there be to fear?
Fire and rain he had gone through.
One thing he had not forseen.
Not until she undressed, he knew
the queen really was a queen.
Dnort
Det er en stund siden jeg presenterte revytekster. Disse er altså egenproduserte og ennå ikke framført på scene. KROT (Kirkenes Revy Og Teaterlag) har tatt en pause på ubestemt tid, men tekstene kan jo være interessante for andre enn folk i Kirkenes. Har tidligere skrevet om hunder og deres eiere og her er en nid-rap til dem…
Bæsj-i-lomma-ræpp
Æ løp en tur på stien for å høre skogens ro.
Hadde med en huind. Vi trimma begge to.
Æ følte mæ så sprek og tøff som han Rockey,
Men, pluts’lig stoppa huinden og satt sæ ned i hockey.
Bæsj i lomma – Bæsj i lomma.
Æ gikk ned, ned på kne – for å plukk dein opp.
Bæsj i lomma – Bæsj i lomma.
Men ka fanken, kjente stanken. Det sa bare stopp.
(Ikke fan om æ tar med mæ hjem nokka sånt.
Den e’kje engang min. Huinden den e lånt!)
Æ så mæ kjapt rundt og æ så ingen andre.
Så røyste æ mæ opp og vi begynte å vandre.
Igjen lå en kabel som det einda rauk av.
Men, plutselig hørte æ en tuilling som kauka.
Bæsj i lomma – Bæsj i lomma.
Du har med – å ta med – det huinden din har låra!
Bæsj i lomma – Bæsj i lomma.
Æ snudde mæ og grudde mæ. Stoltheta va såra.
(Ikke fan om æ tar med mæ hjem nokka sånt.
Den e’kje engang min. Huinden den e lånt!)
Så da sto æ der igjen og stirra ned på bakken.
Nabohuind får trim og det her e takken?!
Det kunne ha gått greit. Ja, som fot i hose.
Hadde æ bare huska på å ta med mæ en pose…
Bæsj i lomma – Bæsj i lomma.
Ka gjør man – når en mann – e i sånn en vanske?
Bæsj i lomma – Bæsj i lomma.
Skit la gå, faen og, æ fikk vel ofre en hanske.
(Ikke fan om æ tar med mæ hjem nokka sånt.
Den e’kje engang min. Huinden den e lånt!)
Mens æ sto der med hainda full av scheisse,
kjente æ plutselig at æ sjøl måtte baisse.
Æ slang fra mæ hansken, la beinan på nakken.
Æ dreit i heile skiten som lå igjen på bakken.
(Ikke fan om æ tar med mæ hjem nokka sånt.
Den va’kje engang min. Huinden den va lånt.)
Bæsj på stien – Bæsj på stien.
Det e nok – av sånt folk – med ei ainna formening.
Bæsj på stien – Bæsj på stien.
Til våren – da går dem – og plukke den opp….
…folkan fra Sør-Varanger Jeger- og Fiskerforening!
Dnort
Et lite julebilde i dag. Og om å gi noe til ei som ennå ikke har fyllt år.
Det å gi eller det å få
fint er det, både og.
Det er tanken som teller
uansett innhold du velger.
Men, hva enn du nå gir
husk massevis av papir!
Dnort
Tanker i en appelsinbåt.
Sitter her alene i min appelsinbåt.
Skulle båten tippe blir jeg ikke våt.
Men, tipper gjør den ikke, tror jeg.
Og gjør den det hjelper mor meg.
Spiser appelsin og traller en trall.
Traller mest for jeg liker ikke skall.
Innenfor skallet finnes det jeg vil ha.
Far rensker nok om han får det til da.
Julianne med en appelsin i båten sin
Dnort
Som aktivt medlem av byens revygruppe KROT har jeg skrevet en del tekster. Noen er blitt brukt og noen er så nye at de ennå ikke har blitt presentert for gruppa. Når og om det blir noen flere revyer for tiden usikkert, så her er en sak som jeg tror tåler å publiseres.
Dette er lokalt, så en viss kjennskap til forhold i Sør-Varanger er en fordel her. Odd Børretzen's "Måkene" inspirerte meg til å lage noe over samme mal om hyttefolk…
Hyttefolkan
Æ vil sei nokka om mett forhold tel hyttefolk. Æ hate hyttefolk…
Ikke heile tida naturligvis.
Når stille røyk stig opp av de små hyttepipan og det lyser lunt ut av de småruta hyttevinduan demmes. Da e dem en naturlig del av landskapet. Og man tenke ikke så mye på dem, verken med hat eller kjærlighet.
Men, når dem åpne kjæften og protesterer høylytt, som dem ofte gjør, da kan du se langt inn i den svartsjuke sjæla demmes.
Hvis et hyttemenneske får dispensasjon eller disp som det kalles, for motorisert ferdsel på snyskuter eller lov tel å bygge et telbygg tel hytta. Da kaste andre hyttefolk sæ på telefonen til kommunen og ”skal ha, skal ha” og resultatet e at kommunen sir nei til alle og ingen ende opp med disp eller anna som kunne gjort livet på hytta levelig. Hyttefolk eie ikke samfunnsånd.
”Skal ha, skal ha!”
Æ tør ikke tenke på korsen kommunen vår ville sett ut om hyttefolk fikk bestemme.
Og under sånne forhold tenke æ:
Æ e glad æ ikke har egen hytte. Sånn at æ måtte ha oppført mæ sånn noen lunde høflig mot andre hyttefolk. Æ ville ikke hatt ei hytte om så kasta den etter mæ!
Om du ville gitt mæ en plass å være og æ kunne velge, ville æ sagt:
”Gi meg ei gamme der ingen andre bor.
På to hundre kvadrat. Akkurat passe stor – tel mæ.”
Hyttefolk e jo kjent for å være friluftsinteressert. Glad i naturen skal dem være. Dem e kjent for å bry sæ om miljø og friskluft og sånt. Og det synes vi jo e så sympatisk.
Men æ veit ikke æ. Hvis æ hadde vært nødt tel å tilbringe helgen ved siden av en ”skal ha, skal ha”, svartsjuk hyttenabo som søyt og maste om kor bekymra han va for den her oljeomlastinga og kor stygg oljetankera e å se på. Uansett kor friluftsinteressert han måtte være. Da hadde æ ganske sikkert tenkt at det va likegodt om æ holdt mæ hjemme.
”Nei, gi mæ ei gamme. Gje mæ det æ vil ha.
Uten anna tillatelse enn den æ kan få fra – mæ.”
Æ meine, ei som æ bygg sjøl, kor og når æ vil. Fordi æ egentlig alltid har hørt tel akkurat der og fordi det bare e sånn.
Æ så en gang ute i Langfjorden. Æ har sedd det mange ganga, men også i Langfjorden, så æ to hyttefolk som plagdes no voldsomt med å få fyr på en grill, som ikke ville brenne. Midt i kirketida, med barn tel stede!
Hyttefolk oppføre sæ som uvaska hedninga nån ganga. Og som sagt: Ganske ofte hate æ hyttefolk.
”Nei, gi mæ ei gamme med peiskos og komfort.
Og spør nån da svare æ, den har stått her hundre år.”
Æ hate hyttefolk. Men, det e mange ting æ elske. Og lenge hadde æ det sånn at når æ møtte folk som, viste det sæ, ikke hata eller elska det samme som mæ. Da tenkte æ at dem måtte være litt skrudd.
Og æ trur at mange har det sånn enda.
Sama for eksempel. Som oppdrar ungan sine til ekle, små, joika-luktanes sameaktivista. Som peise terrengsyklan sine tvers over ei myr bare for å jage bort en danske som plukke på bæra demmes.
”Ikke rør bæran mine. Ellers kreve æ ærstatning!”
Æ trur at sama mener at alle andre bare kan fløtte tel – Spania.
Som sagt: Æ hate hyttefolk av de grunnan æ har nevnt tidligere. Men, hvis æ møte en som elsker hyttelivet. En som synes at på hytta der kan man virkelig få slappe av og finne sæ sjøl og få en pause fra tidsklæmma. En som e overbevist om at det eneste saliggjørende e å sette og fryse på ei nedsnødd hytte i en svær hyttelandsby der alt e det samme som hjemme, bare mindre og dårligare.
Hvis æ møter en som elsker hyttelivet og sei det. Eller hvis æ møter en same som meine at alle ikke-samer slett ikke har rett til land og vann. Men, kan få retten om man bare kalle sæ same. Da skal æ prøve å se på vedkommende med forståelse.
Men, lett blir det ikke!
”Nei, gi meg ei gamme der ingen andre bor.
På fem hundre kvadrat. Akkurat passe stor.
Ja, gi mæ ei gamme. Gje mæ det æ vil ha.
Uten anna tillatelse enn den æ sjøl ga.
Åh, gi mæ ei gamme. Helst no med det samme.
Og når æ e framme får æ være lamme – bare mæ.”
Dnort
Tenk om man kunne slette alle feil og starte helt på nytt om man gjorde noe dumt? Tanken er besnærende, men det ville vel bli litt for lettvint…
Ctrl – Alt – Delete
I dataverden har man løsning på alt
og det e ikke sjelden at ting går galt
Så når datamaskinen bare tulle skit
Ctrl – Alt – Delete
I den virkelige verden slit æ mere
Svaran e ikke der når æ ligg nere
Så en dag e det over det jordiske slit
Ctrl – Alt – Delete
PS. For dem som leste gårdagens sak, er det vel opplagt at denne funksjonen kunne kommet til nytte…
Dnort
Stillhetens hav
Etter en dag med masing og kav
skrur vi av TV og slår verden av.
Pusten går sakte og pulsen er lav.
Sammen seiler vi Stillhetens hav.
Dnort