Pappapasserpå

Det er 100 år i år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Dette skal selvfølgelig feires. Ikke at en så lenge klarte å holde over halvparten av folket utenfor styre og stell. Men, at man endelig tok til fornuft.

Sånt får meg jo til å tenke. Hva hvis?
Tenk om det var slik at bare kvinner hadde stemmerett. Hva da? Hvor ble det av menns stemmer og hvilke endringer ville kvinnene gjort? Jeg tror vel ikke det hadde ført menn inn på kjøkkenet og hjem for å passe barn. Det er en hovedsakelig biologisk grunn til at kvinner har hatt og enda har, mye ansvar på dette området. For huset og hula. De nære ting. Ikke alene, som i “gamle dager”. Jeg og mange andre menn bidrar etter hvert med mye. Så sent som sist torsdag vasket og brettet jeg en haug med klær. Og jeg lagde middag. Ellers har jo vaskemaskinen og oppvaskmaskin frigjort mye tid, for hele familien. 
Men, det finnes kulturer (i hvert fall har de eksistert) der det er kvinnene som tar alle store avgjørelser. Både hjemme ogi forhold til omverdenen. Man snakker da gjerne om at man har noe som ligner et matriarkat. Fra høyskoletida husker jeg ei bok i sosialantropologi om folket på Trobriandene der kvinnene hadde makta. Men, ikke uten at mennene deltok på møter. Det var mer at status og makt ble arvet via mors familie. Og at de hadde det endelige ordet om mennene tok diskutable avgjørelser. En høyesterett bestående av «likekvinner». Og jeg tror nok at kvinner her i landet også påvirket beslutninger lenge før stemmeretten ble innført. Hvem vet, kanskje hadde 1. verdenskrig vært unngått om flere europeiske land enn Norge, hadde innført kvinnelig stemmerett tidligere. Norge var av de aller første i Europa og var nøytral under første «verdenskrig». (Det var nå vel strengt talt en europeisk krig.)

Julianne markerer 100 år med stemmerett

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er blant annet når det gjelder å løse konflikter uten å ty til vold, at jeg tenker kvinner kunne bidratt med noe annet. (De er jo så glad i å snakke. Forhandlinger og diplomati er alternativet til krig.) Norge var som sagt nøytralt under den første verdenskrigen. Og vi skulle vel være det også under andre verdenskrig. Det var i hvert fall ikke blitt brukt mye penger på våpen i mellomkrigstida. Derfor var det så lett for Tyskland å okkupere Norge. Jeg tror kvinnelig stemmerett hadde noe å si i forhold til beslutningen om nøytralitet. Det og at vi nylig var blitt et selvstendig land.
Nå har jo Norge de senere år blitt dratt med i stadig flere konflikter. Nå senest i Afghanistan. Mest pga. USA sitt maktmisbruk i FN og det avhengighetsforholdet som oppsto etter Marshall-hjelpa og innlemmelsen i NATO. Men, på den andre siden kunne jo Norge sagt nei til å delta i Afghanistan. Det var fullt mulig. Til og med SV som er et av partiene som tradisjonelt får flest kvinnestemmer, stemte for å delta. Tyskland sa nei, de! Så kanskje tar jeg feil når det gjelder det å ty til vold. Eller så har alle kjemikaliene vi får i oss gjort kvinner mer aggressive enn de før var. Det eller vellykket hjernevasking av hele folket. For i Afghanistan deltar altså norske styrker og bidrar til å drepe afghanere. Sivile, terrorister og alle andre som kommer i veien for «demokratiet».

Nei, prinsippet om at alle skal ha stemmerett er nok viktigere i forhold til at alle skal bli hørt. Uansett hva man måtte finne på å mene. Og uansett kjønn, religion, etnisitet og hudfarge.
Lurer på hva sametinget tenker om dette?

Dnort

Nå rundt nyttår er det tid for de store tanker. Her er noe jeg har gått og tenkt på. Får vel kalle det en slags nyttårstale.

Det sies at man ikke kan leve av luft og kjærlighet. Det er gjerne gamle og fornuftige folk som sier sånt, så man burde nok hørt etter. Og det er jo klart at det kan bli tøft i lengden å overleve uten f.eks. mat. Og da må man nok jobbe litt. Men, nok fornuft, for det er ikke det det skal handle om i dag.

Noe av det ekleste jeg kan tenke meg er kvelningsfornemmelser. Noen episoder i delvis sammenraste snøhuler i barndommen, har sørget for det. Bittelitt klaustrofobi fikk jeg vel også. Og så var det den natta jeg våkna av svært dempet, men vedvarende skriking. (Jeg våkner lett av lyder, noe katta benytter seg av når den må ut midt på natta.) Julianne var bare noen måneder gammel og lå i egen seng på eget rom.
Da jeg kom inn på rommet var det helt stille. Det viste seg at hun hadde fått teppet sitt over hodet og ikke klarte å få det vekk igjen. Da pappa tok teppet vekk hørte han et stort sukk. Som om det var vakuum der under. Jeg har aldri vært så lettet og samtidig livredd. Jeg plukket henne opp og da hun skrek igjen, gråt jeg av lettelse og bar henne inn til oss. Der ble hun noen måneder til. For sikkerhetsskyld. Man tuller ikke med luft! Må vel legge til at fødselen hennes tok lang tid og at hun måtte få tilført rent oksygen rett etter. Ikke rart mine verste mareritt handler om luftmangel.

Nok av både luft og kjærlighet…og pinnekjøtt

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når det gjelder kjærlighet har jeg ikke opplevd noen egentlig mangel på slikt. Et meget ønsket barn var jeg dit jeg kom. Jeg antar man også lærer kjærlighet som lite barn. Det å kjenne seg så elsket som jeg fikk oppleve, gjør dessverre ikke alle. Selv om det tok sin tid å få en kjæreste, hadde man alltid familien og venner. Likevel fikk man smake litt på svartsynet og følelsesløsheten som følger med ensomhet på en liten hybel i den store byen. Men, det finnes alltid mennesker som er ensomme. Som ikke har noen. Verken noen som er glade i dem eller som de er glade i. Jeg tror det er veldig vanskelig å leve slik. Ja, kanskje egentlig umulig. En naturlig reaksjon vil da være å oppsøke et fellesskap, men ikke alle gjør det.
Uansett årsak, tror jeg ingen egentlig ønsker et annet menneske en slik skjebne. Ensomhet dreper. Mennesker trenger en flokk. I hvert fall en liten en. Noen av de verste forbrytelsene man har sett har hatt sitt utspring i mangel på kjærlighet eller mangel på kjærlighetsevne/empati. Det er jo kjærlighet som bringer oss til verden. Så da sliter jeg med å kjøpe argumentene til «hjelp til å avslutte livet»-grupper. Selv en av de bøkene som har blitt sitert i de fleste krigene (for eksempel den Norge hjelper til med å holde igang i Afghanistan), har et kjærlighetsbudskap. Elsk din neste som deg selv.

Ja, livet hadde vel ikke vært mulig å leve uten luft og kjærlighet. Og på mange måter er vel det de to viktigste forutsetningene for livet på jorden. Alt annet kan en klare seg uten. I hvert fall noen dager. Så nei, man kan ikke leve kun av luft og kjærlighet. Men, prøv å leve kun av rikdom, status, makt og andres beundring i noen år og jeg kan garantere et kort liv.
Derfor, bruk det nye året til å gi av deg selv i stedet for å kreve av alle andre. Eller som kreftsyke Per Fugelli sa: Ikke vær et 1-tall i verden. Ta vare på flokken din!

Dnort