Pappapasserpå

Ja, for det er vår snart! Den er like om hjørnet. Vi er allerede i mars, så det er på tide. Ting skjer. Bare vent…litt til…

Noen dager med mildvær og en kunne vært forledet til å tro at våren er like om hjørnet. Sola stråler og måkene har begynt å lage rare lyder. Her hos oss er det bare atomeksplosjoner på sola som lager varme, så det må jo være noe på gang? Vi bestilte derfor litt hjelp for å komme litt på offensiven i forhold til nedsmeltingen…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Brutalt mange hestekrefter sørget for at et tjukt lag med hardpakket snø måtte gi tapt. Et mektig skue som innebærer mye lyd i tillegg. Det drønner idet snøkrystallene smeller sammen og plater med hardpakket snø stables oppå hverandre. Heldigvis er disse kreftene under kontroll og mannen i hjullasteren smiler fornøyd der han pløyer seg oppover.

På kort tid har det meste av snøen blitt ryddet bort. Maskineriet fungerer feilfritt og røyken som stiger til værs kommer hovedsaklig fra mannen bak spakene. Han gyver på uten frykt. Der jeg står kjenner jeg at bakken dirrer. Ikke mye, men nok til at hjullasterens ferd oppover oppkjørselen vår får meg til å tenke på helt andre ting en vår og fuglesang…

Dnort

Oppskrifta var enkel og velprøvd, men genial. Fotball, pils og god mat i England. Det måtte jo bare gå bra. Og med seier til favorittlaget, kunne det bli historisk.

Vi var seks som hadde søkt og fått permisjon. Både fra jobb og hjem. Fire av oss holdt med rett lag. En var i tvil. Og reiselederen holdt med motstanderen. Heldigvis vant rett lag. Han som var i tvil ble overbevist. Reiselederen var det værre med.

Her kommer noen inntrykk fra Liverpool. Og jeg har hoppet over de aller fleste fotballbildene. En tur dit kan anbefales også om man ikke er så interessert i stadioner fulle av syngende engelskmenn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi var innkvartert i et hotell nede ved Queens Dock. Og kunne skimte Liverpool Cathedral et stykke unna. Været var ikke bare grått, selv om England er kjent for mye regn og tåke. Opp mot 10 varme i mars er ikke å forakte.

Liverpool på kvelden lyste opp. Også trapper var lyssatt. Liverpool var nylig Europeisk kulturby og ble da pusset betraktelig opp. Visse steder var kontrastene litt vel store. Men, helhetsinntrykket var bra.

Liverpool hadde sitt svar på London Eye. Mens vi var der så vi ikke en eneste gang at det gikk rundt. Eller gikk det bare så sakte at vi ikke oppfattet det?

Utenfor Anfield Road viste det seg at det slett ikke bare var finnmarkinger som hadde reist langt for å være med på festen. Og fest ble det. Fest, allsang og forbrødring.

Nede i The Cavern Club var det liveband. Og de spilte nesten utelukkende tidlig Beatles. Men, aller størst suksess gjorde de med en gammel Gerry & The Pacemakers låt…

Gutta på vei hjem, sent på kveld. Minner meg på et platecover fra et fordums album. Aner ikke hvilket. Brostein er fine så lenge man slipper å kjøre på dem.

Gammelt og nytt møtes mange steder i byen. Fuglene på toppen av tårnene kalles Liverbirds. De hadde selvfølgelig en interessant historie. Sånt finner man ut av om man drar dit på sightseeing.

Da jeg i sin tid valgte “rett lag” var disse gutta avgjørende. Har nok alltid vært mer musikknerd enn fotballgeek. The Beatles er en engelsk institusjon nå. Og Liverpool har mye å takke dem for. Og med det takker jeg for oppmerksomheten.
Ta en tur du også. Med eller uten fotball, blir det helt sikkert en minnerik tur.

Dnort

På vei hjem fra barnehagen på spark, en passe grå og kald februar ettermiddag. God tid til å prate om løst og fast. Utrolig hva som kan komme fram da…

Julianne (5 år): Æ huske ka æ drømte i natt. Vil du høre ka det va?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Pappa: Klart. Fortell i vei…

J: Æ drømte om huset tel ho bestemor. Ho som bor langt unna og som vi ikke kan besøke så ofte.

P: Du mene mammaen min som bor på Nordeidet?

J: Ja, og æ drømte at vi kom hjem tel ho og at huset va fullt av dyr!

P: Javel? Ho bestemor har jo ingen husdyr, sånn at ho kan reise uten å måtte bekymre sæ før dem.

J: Det va hunda der. Og katte. Og et esel! He he…

P: Et esel?! Javel, va det plass til bestemor der da?

J: Jada, ho va der sammen med ho tante Hallbjørg, som også bodde der.

P: Men, ho gammeltante bor jo i Tromsø.

J: Men, ho va der når vi kom.

P: Huske du nokka mer?

J: Det va sommer og sola skinte. Æ glede mæ tel sommeren!

P: Det gjør pappa også…

P: Og alt det huske du enda, no så seint på dagen.

J: Ja, det va en artig drøm…

Dnort

Vardø er i vinden som aldri før. Nå er vel også vind noe Vardø aldri har manglet, men de er ikke alene. Byen som Vardø ofte forveksles med har også vind nok. Men, snø det har de ikke der…

I Vadsø finnes det ikke et gram snø. Sne derimot er det nok av. Rekordmye faktisk. Men, av den sorten som altså konsekvent kalles sne. Om man kommer fra Nord-Troms og ymter frampå om sny og snyelinga rister vadsøværingene bare på hodet. Språk er viktig i Finnmarks fylkeshovedstad. Og snøballer er det bare de grove og udannede vardøværingene som befatter seg med.

Snedunger og to med solhunger

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vadsø er en relativt gammel by. De fikk bystatus i 1833. Men, da hadde Vardø hatt bystatus i 44 år allerede. Og de hadde også stukket av med tittelen pomorhovedstaden. Årsaken til at man etter hvert kom til å kalle Vadsø kvenhovedstaden vet jeg ikke. Men, like spennende som å bli forbundet med grensesprengende krysskulturell pomorhandel, er det vel ikke. Noe er ennå bevart fra tiden der hoveddelen av befolkninga var kvener. I ytrebyen står noen pittoreske sjøbuer. Forhåpentligvis tas de vare på sånn at flere får tatt bilder av dem.

Sjøbuer eller naust

Kanskje er dette med å snakke riktig og pent nok, blitt ekstra viktig i Vadsø nettopp pga. kvenene. Språk har alltid vært en måte å markere klasse på. De fineste folkene sa nok sne. Vadsø er også kjent for å ha huset en rekke danske kjøpmenn. Og det er muligens de som begynte å snakke om sneen som falt i fjor. Og da dro de nok med seg alle andre etter hvert. Det er ellers fotball og ikke sneball som Vadsø er best kjent for. “Gamsten” og “Rush” er av de best kjente fotballprofilene fra byen.

Oscarsgate i godvær

I tillegg til at Vardø ypper til snøballkrig, har nok Kirkenes på den andre siden av Varangerfjorden vært til mye irritasjon for de fleste vadsøpatrioter. Så sent som i 1998 fikk man bystatus der. Og ikke bare har kirkeneserne stukket til seg sykehuset for hele østfylket. Man våger seg til og med på å utfordre Vadsø sin fylkeshovedstadsstilling med å erklære Kirkenes til sentrum for barentssamarbeidet! Og det hele toppes med kanskje norges mest krampaktig finkulturelle festival. Barents Spektakel som nylig ble avholdt står formelig å geiper rødvinstunge til Vadsø sin Jazz- og bluesfestival, Varangerfestivalen.

Jeg trives likevel godt i Vadsø, de gangene jeg er på en snarvisitt der. For som alle byer, har Vadsø sin sjarm. Sjarmen er bare litt godt gjømt for uinnvidde…

Dnort

Kjørte en tur over grensa til Finland i dag. Målet var innkjøp av billig kjøtt, pils og sukkerlade. Fikk med meg noen fine bilder hjem også.

Var alene i bilen, så å bruke mobilkamera så mye som jeg gjorde under veis, var vel litt risky. De fleste av bildene er tatt i 80 kmt. Men, alt for kunsten og bloggen. Sånn ser det ut på vei til søndagsshopping…

Bak bussen i Hessengkrysset

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Akkurat passert Strømmen bro

Sola skinner oppe på Høybuktmoen

Is, sny og frost. Og en lang bakke

Buholmen i frosttåke

Langstrekka badet i sol

Neiden dyppet i frost

Stille på tollstasjonen

Finland, Finland, Finland. The place I wanna be…

Målet for turen, Näätämö

Fikk handlet det jeg skulle og litt til. På veien tilbake hadde sola gått ned. Kvota var fyllt mens pengeboka var tom. Og jeg var enig med meg selv i at det hadde vært en fin tur…

Dnort

Fikk brev fra mamma i dag. Hun er en av de få som ennå setter seg ned for å skrive og som sender det ferdige dokumentet via post. I tillegg er brevene hennes ganske fornøyelig lesing. Her er noen få utdrag:

“Hadde lagt planer om å sende en liten pakke. Men, manglet noe å ha i den,så det får vente…”
En pakke fra henne er som regel på størrelse med en svenskepakke fra krigens dager. (Ja, hun har opplevd krigen.) Full av overraskelser og ting til både hverdag og fest. Pluss en gave eller to.

“Det er søndag formiddag, storm og bitende kaldt. Hyrte på meg ullgenser, to par lange ull-lester, votter, luer og storkjeledressen. Gikk en tur innover nesten til brua. Men, da måtte jeg bare snu for “han” holdt på å ete auan av meg…”
Været er viktig! Og jo værre det er, jo mer er det å fortelle om det. Jo dårligere vær, jo lengre brev. Og desto mer malende beskrivelser og kraftigere uttrykk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Jeg har ikke tatt skiene fram (enda) og sola har vi bare sett to ganger i år!”
Hun har i alle år, alder tatt i betraktning, vært en sprek og aktiv dame. Men, når selv sola svikter kan det påvirke humøret og aktiviteten. Brevet er skrevet en del uker etter at sola skulle ha kommet tilbake.

“Mandag morgen: I dag var det litt bedre vær, så det er gåanes utfor døra. Vår tid er ikke lystig vel? Men, med litt optimisme går det. Jeg sier bestandig til meg selv; vi har det bedre enn vi får det!”
Å tenke positivt og se utfordringer og ikke problemer, er ingen ny tanke. For mamma er nok glasset halvtomt, men man skal vel være glad at man i det minste har et glass å ha noe i… (Hun har som nevnt opplevd krigen!)

bare blåbær…

Et bilde til slutt. Og siden det er så kaldt og “hustrig” må det bli ett fra august i fjor. Da var Julianne og pappa på bærferie hos bestemor/mamma. Matauk som hun ville kalt det er for oss ren adspredelse. Så vidt jeg vet har hun aldri noen gang kjøpt syltetøy…

Dnort

Man er jo vokst opp med å gå på ski. Det med skøyter fikk jeg aldri helt til. Med de fire S-ene som forbilder og ingen bane å gå på, var Oddvar Brå mer min helt. Han kunne gå hvor han ville.

Etter en del masing fikk jeg et par lengdeløpsskøyter, til jul i 1981. Oftest hjalp ikke argumentet om at “alle de andre ungene har fått”. Men, denne gangen fikk jeg det jeg ønsket meg. Pappa innså vel at en enslig Falk-Larsen ikke var nok. Men, uten noen bane å gå på, måtte vi lage en selv. Vi fant et vann (en tjønn) og lagde bane der. Problemet var bare at dette var den mest snørike vinteren på hele 80-tallet… Og et stykke ut i 1982 var det VM og Brå mot Savjalov, samt to brukne staver. Da mamma bar skøytene opp på mørkeloftet en gang i mai, kom de aldri ned derfra igjen.

Julianne ser lengselsfult ut på isen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tredve år etter står en 6-åring og ser med kulerunde øyne på jevnaldringer fra andre siden av grensa. De kan seile av gårde på isen. Uten å falle. De snurrer rundt med den største selvfølgelighet. “Det vil æ å, pappa!” Det var da vinteren 81/82 dukket opp igjen. Jovisst hadde det vært artig. Og banen ligger jo der, ikke så veldig langt unna. Men, det kan være langt mellom facinasjon for noe man ser og ukuelig treningsiver for selv å kunne gjøre det. Og så koster jo utstyret en del. For ikke å snakke om kulda.

Isballerinaer

De var flinke de russiske barna. Hadde sikkert begynt som 1-åringer og trente tre ganger for dagen. Minst. Dette var en oppvisning i forbindelse med Barents Sport Spekatakel. En helg fyllt av idrettsungdom fra Nordkalotten.  Kaldt som fy og utendørs idrett som egentlig hører hjemme inne. Mine tanker kretset rundt iskalde ettermiddager med knall og fall på isen. Og en pappa står og ønsker seg hjem, mens den håpefulle vekselsvis hyler og gråter ute på knallhard stålis. Legevakta står i standby for å ta mot knekte bein og bristede hodeskaller…

Isballhesta…

Etter isballetten kom noen svære karer, kraftig polstra og med noe å støtte seg på. Nord-Norge mot Nord-Russland og full rock’n’roll på anlegget. Jeg ymta frampå om kanskje dette kunne være noe for frøkna. Hun så ei lita stund på dem og rista bare på hodet. Jeg skjønte det nok før jeg spurte. Så estetisk var ikke det vi fikk se. Heller ikke så sikkert som jeg hadde trodd. “Ja, ja, vi får se.” svarte jeg, da hun sto og så lengselsfullt etter de russiske miniballerinaene som pakket sammen sakene sine. “Vi får se…”

Jeg setter min lit til at Marit Bjørgen gjør det bra i VM…!

Dnort

Tegneserier er vanligvis bare tidtrøyte. Noe man slår ihjel litt overskuddstid med. Og en relativt god latter forlenger vel livet ditt relativt lite. Men, noen ytterst få tegneserier gir deg noe mer. Julianne har nylig funnet ut av det.

En av få tegneserier som har noe mer i seg enn morsomme poenger, er tegneserien om Tommy og Tigeren. Nylig har jeg via Julianne oppdaget den på nytt. Denne gjenoppdagelsen skjedde fordi undertegnede på et besøk hos svigermor ikke fant noen bøker om prinsesser eller søte små mus. I stedet begynte jeg å lese fra heftet: “Jo mere vi er sammen!” (Tommy og Tigeren 6) Selvsagt er det ikke alt en 6-åring har mulighet for å forstå. Men, en lengre føljetong i heftet om da Tommy klippet seg selv og så ut som en “nyskrelt nepe” på hodet, har jeg sikkert måttet lese et titalls ganger for henne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det må nevnes at jeg i tillegg har fortalt henne nattahistorier om Tommy og Tigeren. Da historier jeg finner på i farta og selvsagt ikke så morsomme som orginalene. Men, Julianne var godt kjent med T & T sin verden i god tid før jeg begynte å lese seriestripene for henne. En verden der barndom og voksenliv går hånd i hånd. Og som jeg regner med hun kan lese mange ganger før hun får med seg alle poengene. Som godt voksen er det en del av stripene jeg først nå skjønner…

Serien ble tegnet i mellom 1985 og 1995 og stripa over ble publisert en gang rundt 1990 så jeg har kommet fram til, med litt hjelp fra venner på fjesboka, at den antakelig kommenterer måten nyhetene i forbindelse med Golf-krigen ble formidlet. CNN-metoden med korte “newsbites” henger fortsatt igjen i dag. Og så har vi jo fått Facebook i tillegg, der akkurat denne stripa nesten blir profetisk.

Neste stripe er en av Juliannes favoritter. Grådighet og selvhevdelse er vel noe de fleste 6-åringer skjønner. Selv ser jeg den som et giftig angrep på kapitalismen og frislippet av finanssektoren med påfølgende finanskrise. Mens andre kanskje leser den som en rimelig presis beskrivelse av hvordan diktatorer i verdens fattigste land reagerer på u-hjelp. Poenget er vel at en del av stripene Bill Watterson tegnet i de ti årene han holdt på, hadde mer i seg. Mye mer enn jeg leste inn i dem da.

Julianne ler mest når Tommy blir sint og tar i litt. Jeg har prøvd å forklare hva det er med den boka om Oliver Twist som er så morsomt, men foreløpig er referansene hennes temmelig begrenset. Likevel, vi ligger der begge to og ler så vi rister. Å le sammen er noe av det fineste man kan gjøre. Jeg tror faktisk at å le sammen er den tingen som binder mennesker tettest sammen. Og vi har akkurat begynt å lese. Det er mange hefter å le seg gjennom…

Dnort

PS. Til Semic og Universal Press: Takk for lånet!

En kompis av meg er hekta på toppturer. En større del av den øvre middelklassen i Norge synes dette med toppturer er veldig på moten nå. Fjelltopper bestiges og facebook får vite om det.

Og vi skal vel ikke være noe dårligere? Hvor vi ligger i forhold til sjiktene i middelklassen er jeg usikker på. Men, etter den forbilledlige innsatsen fra husets yngste i formiddag, regner jeg med at vi er på vei opp. Bokstavelig talt. Og når man tar konseptet litt lenger, bør vel det være et stort pluss. Vi tok toppturen vår i sentrum av Kirkenes.

Rundeskliatoppen

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Første topp gikk relativt greit. Her var det flere aktuelle ruter opp. Julianne valgte en av de lengste. Mest for å bli bedre kjent med toppen. Men, også fordi Rundeskliatoppen (3,27 meter) som skulle forseres, var ukjent territorium for henne. Vel oppe kunne hun bekrefte at utsikten var bra og at hun ikke var redd. Turen ned gikk, som vanlig, i forrykende tempo.

En av turistforeningens hytter

Inne på Kirkenes Senter i den litt tynnere luften i 2. etasje måtte vi jo bare innom den nybygde hytta på lekerommet. Som alle andre turisthytter var denne spartansk innredet. Selvfølgelig er ikke dette noe problem for vante turfolk. Men, oppholdet der ble likevel ikke så langt. Vi hadde nemlig enda et stykke å gå for å komme til dagens siste topp.

Ritznuten

Det var intet mindre enn selveste kronjuvelen i Gågatas toppturterreng som skulle beseires til slutt. Utenfor erverdige Ritz ligger Ritznuten på hele 4,76 meter! Ikke noe å kimse av. (Uansett hvor mye kos det måtte føre til.) Julianne gikk på med dødsforakt og kom opp etter å ha forsert helt til topps på rekordtid. Hun lyttet selvfølgelig til erfarne fjellfolks råd, på veien opp. Nok en gang gikk turen ned unna i forrykende fart.

Ja, det var dagens toppturer. Og selv om dette legges ut på en gammeldags blogg, vil det nok også dukke opp på facebook etter hvert. Skulle bare mangle at ikke også de mindre leseføre av middelklassen skal få vite om denne bragden.

Dnort