Her er et kort resyme av TV2 sin dekning av 17-mai i Tromsø:

I Tromsø fortsetter man med det man er kjent for. Og underholdningsverdien er fortsatt faretuende nært null. Kanskje er man der nord ennå i den tro at godt vær er ensbetydende med en god 17- mai? Strålende sol og mere enn 20 grader er bare så 1990. Eller hva med alt det gode humøret og alle de muntre tilropene. Makan til kjedelig opplegg og fantasiløs feiring skal man lete lenge etter!  


"Gutan på topp – Gutan på topp – Gutan – Gutan…"

PS. Undertegnede stilte for Isberget i borgertoget. Heia TIL!

Dnort

Her er et gammelt bilde med et ungt fjes. Et trøtt et.

Vi er på ferie i vest og jeg fant dette bildet på datamaskinen til tante Siv. Det begynner å bli lenge siden bildet ble tatt. "Ja, det e no på ungan man ser at man blir gammel…"


Tunge øyelokk

PS. Jeg har bursdag i dag!

Dnort

Tar noen vekttall på høgskolenivå, via jobben. Så har vært i Alta et par dager nå. Der fikk vi i oppgave å skrive essay. Her er et av resultatene:

Damedoen 

Det var pause i forelesninga og all kaffen ville ut. Og som det siviliserte mennesket jeg er, begynte jeg å lete etter do. Jeg var på en skole jeg aldri hadde vært i før og skulle da også tisse der for første gang. Mannen i resepsjonen, som jeg ventet med å spørre til han var alene der, kunne fortelle meg at toilettet var rett ved siden av resepsjonen. Akkurat da han hadde fullført setninga, smalt dodøra igjen. Han ba meg derfor gå ned en trapp. Der skulle det være mer å velge mellom. Jeg registrerte før jeg gikk ned at det var et handicaptoilett som nå nyllig hadde blitt opptatt. Og jeg tenkte på vei ned trappen at hun som smatt inn der før meg neppe var handicappet. Eller var hun det. Ikke alle handicap er synlig.

Før jeg viste ordet av det hadde jeg åpnet døra til damedoen. Jeg hadde bare registrert at det var en dodør forran meg og så åpnet den uten å tenke på hvem dette var for. Merkelig egentlig, siden jeg nettopp hadde gått og filosofert over akkurat slike ting. Jeg kunne heldigvis registrere at det ikke var noen inne på damedoen og lukket døra mens jeg så meg rundt. Heldigvis hadde ingen sett det. Ellers kunne det sikkert blitt en sak for skoleavisa Afasi eller hva den nå het den blekka jeg nylig satt og bladde i.

 

Da jeg omsider fant herredoen og fant en plass der jeg kunne lette på trykket, begynte jeg å tenke på dette med damedoen. Hva er det som er så skummelt med en damedo? Det som foregår der inne skjer jo i avlukker. Hadde det vært noen der da jeg åpna døra, hadde de neppe gjort noe som ingen andre tåler å se. Det hadde vel vært værre om det kom en dame inn der jeg nå sto og tissa oppetter veggen.

Kanskje er det noe helt annet med damedoen som skremmer? Jeg har jo aldri vært der når de gjør det de skal gjøre der. Er jeg redd for hva jeg ville ha kunnet finne ut om jeg likevel tok sjansen og låste meg inn på et av deres avlukker? Ville jeg risikere å finne ut hva damer egentlig snakker om og kanskje miste mye av respekten for halvparten av jordas befolkning? Hva er det egentlig med denne voldsomme respekten for damedoen?

Et sånt essay må ikke nødvendigvis føre til en konklusjon. Så da ble det sånn…


Dnort 
 

Her oppe på toppen av Norge er mai en av de mest frustrerende månedene. "Alle andre" har vår. Hos oss snør det i dag. Det er likevel ikke været som frustrerer mest.

Dagen i dag er full av tung symbolikk. På arbeidernes dag prøver høyere makter å legge et hvitt teppe over det lille som er igjen av engasjement for arbeidstakeres rettigheter. Samme dag som har "Arbeid til alle er jobb nummer en" som hovedparole, går statsministeren ut og bagatelliserer det hele. Hva skal man med fiender når man har venner som dette…


Fagforeningsfolk

Joda, ledigheten er lav og økonomien går bra. Men, det betyr slett ikke at de som er i jobb har det så fabelaktig. Og hvor mange av de som er utenfor arbeidslivet kunne ha vært innenfor hadde det ikke vært for den tiltagende brutaliseringen av det? Det er nok å kjempe for. Egentlig mye mer enn før. Tilkjempede rettigheter kan fort bli borte om ikke folket snart begynner å interessere seg for mer enn pengeboka si.

Nylig var jeg på et stort og viktig møte i fagforeningen jeg tilhører. Engasjementet der var stort. Og det var godt å høre at man ikke var alene om sine bekymringer for framtiden. Men, i det daglige merker man lite til dette. Da handler det mest om å komme seg fortest mulig hjem eller på hytta etter jobben. Lønnsforhandlingene som nylig strandet, skaper alltid en smule engasjement. Men, hva med alt det andre som gjør at det er fint å være på jobb?


Festtaler

Det holder ikke å stole på at toppene i LO skal ta tak og sørge for at ikke bare vi som arbeider nå har det bra. Det kreves engasjement og mobiliseringsvilje fra grasrota også for at Julianne på fem og alle de andre som kommer etter oss, skal ha et levelig arbeidsliv i framtiden. De stadige kravene til effektivisering og omstilling trenger motkrefter. Vi må ikke lenger la oss lure til å tro at dette er noe en ikke kan gjøre noe med. Internasjonale forhold og finanskrisa fritar oss ikke for ansvar. Å overlate alt til politiske festtalere og populistiske egosentrikere har aldri ført til noe godt.


Snart klar for arbeidslivet

Historien er full av land og stormakter som har gått over ende fordi deres innbyggere til slutt ikke gadd å bry seg. Enten fordi man ble for rik eller for stor. Gjerne begge delene. Eller man fant lettvinte løsninger på en stor økonomisk krise. Det er mulig det å gå i 1. mai-tog virker avleggs. Men, da får en jaggu finne på noe annet som kan føre til forandring. Jeg tviler sterkt på at internettet har særlig politisk kraft ut over å spre tanker og ideer. Du kan lese hundre bøker, men det skjer ikke en dritt før du kommer deg ut av godstolen og sier høyt og tydelig hva du mener.

Gratulerer med dagen! Måtte det bli flere av dem…

Dnort

Å være syk er ikke akkurat moro. Må man i tillegg ta medisin med bitter smak er det enda mindre gøy. Og er medisinen vanskelig å få i seg, kan det hele bli temmelig uutholdelig.

Julianne har ikke vært helt tipp topp den siste uka. Etter en stund med febernedsettende, fikk vi uttdelt piller med penicilin fra doktoren. Små piller var det. Mindre en Fluxen som hun får daglig. Men, å få henne til å svelge dem viste seg å bli en kjempeutfordring. Selv i oppdelt tilstand. (Ja, da var det jo pillene som ble delt opp…)


Lettfordøyelig

Pappa var alene med pasienten da den første pillen skulle til pers. Min erfaring fra slikt, er med katter. Noe som førte til at både brunostmetoden og stapp-nedi-halsen-metoden ble vurdert. Pille innpakket i brunost ble i tilleg utprøvd i praksis. Men, uten særlig hell. Så da gjaldt det å få den syke til å svelge pillejæveln sammen med noe annet. Hun elsker kavring i surmelk (den nordnorske dessertklassikeren "surmelk og kavring") og medisinen ble forsøkt smuglet inn underveis i måltidet. Til ingen nytte. Hun er ekspert på å finne mandelen i grøten (mester to år på rad), så det kom ikke som noen overraskelse da pillen på nytt lå på bordet, ufordøyd.

Oksen har jo også vært kalv og er så heldig at han av og til kommer på det. Og fra egen erfaring vet jeg at det er best å ta tyren ved hornene. Eneste mulighet når jeg var liten var å presentere en utfordring som noe jeg bare måtte takle. Alle andre utveier måtte blokkeres. Prøv og prøv til du klarer det. Slikt blir det vanligvis noen tårer av. Så også denne gangen. Det ble etter hvert en bitter pille å svelge. Den ville ikke ned. Verken med lovnad om is eller trusler om isinndragelse.

Pasienten var så overbevist at dette var noe hun ikke kunne klare at pappa måtte dra en lignelse. Hun var blitt en omvendt Nemo. Nemo i Pixar's "Oppdrag Nemo" får beskjed fra en fortvilet far om at "du tror du klarer alt, men du gjør ikke det!" Kan jo heller ikke bli slik at man ikke tror man klarer noe som helst. I samme film lærer Nemo en teknikk som gjør at han sammen med flere andre fisk kommer seg løs fra en not. Sammen med noen enkle tips i svelgekunstens mindre kjente teknikker, så lignelsen ut til å hjelpe på. Den gjenstridige pillen kom seg til slutt forbi drøvelen og ned der den skulle.

I tillegg til is, fikk hun en masse ros etterpå. Og jeg tror jeg dro noen strofer fra DeLillos sin sang Flink i tillegg. Smilet kom på plass igjen. Og nok en ting kunne krysses av som noe hun mestrer.

Hvem sa at tegnefilmer er bortkastet tid?!

Dnort

Våren er full av dager som ikke er helt som andre dager. Merkedager og bursdager florerer om kapp med de første blomstene. Det hjelper jo på når våren ellers er full av sørpe, sur vind og i disse tider, aske…

Har man selv bursdag på våren blir det alltids en ekstra dag. Julianne hadde sin i mars. Det samme hadde fruen. Og så var det i tillegg andre som hadde bursdag samme måned. Mye kaker og enda mer leking. Og mange anledninger til å pynte seg prinsessefin.

 

I egen bursdag var det en stor overvekt av prinsesser. En og annen prins stilte også opp. Og vi moret oss kongelig. I tillegg kom en robot. Den var spesielt invitert av Julianne og kom innpakket. Ellers er jo en femårsdag absolutt en milepæl som må markeres grundig. 

Og det ble den. Bursdagen ble feiret to ganger. Andre gangen i Vadsø sammen med søskenbarnet Heike. En god ting kan ikke gjentas for ofte. Prinsessefaktoren var naturlig nok skrudd ned noe. Det samme var antall gjester. Mer kake på de som kom. 

Men, det er jo ikke bare bursdager. Like etter fruens bursdag starta påska. Og den måtte jo markeres. Vi tok fri en hel uke og reiste vestover med fly. (Dette var før askeonsdag ble en permanent tilstand.) Hjemme hos min mor ble det gått på ski og sparket. Temperaturen økte kraftig etter noen dager og på slutten av påska kunne man ane at våren var på vei.

I dag har vi vært i barnedåp. Og neste måned er det i tillegg til en masse merkedager, en hel haug med konfirmasjoner som vi skal rekke over. Det blir en travel vår. Bare disse vulkangreiene roer seg litt. Skulle jo helst reist litt med fly da…

Dnort

Scene fra et fiskevær, nord i landet.

A – Nåh, ka hain drefta mæ?
B – Nææi, sku no ut en tur på sjyen. Mææn, dein helsikes sjarsken vil ikkje starta.
A – Så han vil ikkje starta? Det va no malabarisk.
B – Malabarisk? Ka før fræmmenord e det du står å strør om dæ med?
A – Du har no væl læst "Æ lyg ikkje" av han Arthur?
B – E det ei bok? Næi, læs ikkje bøker. Ha'kje tid.
A – Ja vel. Men, du, e det di jolla der ute?
B – Ja, har du sedd på fan. Han svarte tykjerik lengst inn i…
A – No bainnes du akkurat som han Arthur. Det svær æ på.
B – No må du slutte å snakke om forfattera. Joilla e arikken.
A – Vi må vel ringe etter hjelp?
B – Bare ikkje ring lænsmainn, han stal foillekniven min i forrige vekka.
A – Hm, du sei du ikkje læs bøker. Men, det der va no fra Vett og Uvett…
B – Ka du vasa med? At vi har en tjyvbeilling tel lensmainn kain vel ikkje æ nokka for!
A – Å kaille lensmainn en tjyv va no litt av en påstaind.
B – Det e saint! Det va just etter at han hadde vert her med dein faskapssaka si…
A – Hæ? 
B – Ja, han sko ha gluinten tel å telstå at han va blidd far. Tel tvillinga!
A – Veit du, no driv du å prate om en av de mest kjente sketsjan med han Oluf.
B – Oluf? Aildri hørt om han!
A – Hå nei du. Den må du dra længer ut på Lopphavet med. 
B OK, jeg får vel bare innrømme det. Som statist i Himmelblå er dette bøker som er pensum.
A – Ka svarte. Snakke du søring din hæstpeis!
B Ja, og det gjør du også.
A Greit. Hvordan visste du det?
B Sist noen sa "dra på Lopphavet" var i et hørespill på 60-tallet. Og hæstpeis er det ingen her nord som sier lenger. 
C – Nåh, ka di karran står og akkodere på?
A og B Å, hold kjeft!

Dnort 

Da har vi nok svaret på at finanskrisa ikke har slått skikkelig til ennå. Vi er avhengig av 1,3 milliarder kineserne.

Den lave renta og de høye prisene på boliger kommer nok til endre seg drastisk så snart Kinas enorme handelsoverskudd blir for mye å bære. Og mye tyder på at den virkelige krisa er like om hjørnet. Artikkelen under anbefales. Bedre føre var…

http://www.abcnyheter.no/node/107813

Som ansvarlig far har jeg avtalt fast rente på boliglånet for lenge siden. Har ikke noe kortsiktig gjeld hos kredittkortspekulantene. Og jeg jobber i det offentlige.
Med en grei lønn og lavt forbruk regner jeg med at jobben som mannskap på arken er trygg, når kredittflommen kommer…

Dnort

Fikk lyst til å prøve noe nytt her på bloggen. Satt og kopa på TV3 som nok en gang kjørte en reklameoppstykket Bond-film. Denne gang The Living Daylights. Noe som inspirerte følgende konsept. "Pappa gjetter på hva gamle helter har gjort siden sist"

Med et slikt opplegg, er en fyr som jeg bare har vært borti en gang, et perfekt utgangspunkt. Timothy Dalton (jeg tror han brukte h i fornavnet sitt) har jeg bare sett i den Bond-filmen. Og siden jeg ikke er noen utpreget cineast (filmelsker) sitter jeg ikke inne med en masse unyttig informasjon om gamle filmstjerner. Musikere derimot, er noe helt annet. Så vel filmen mest pga. at A-ha hadde filmmusikken. Men, i dag skal det handle om en som var James Bond en gang på 80-tallet.

Viktig for dette eksperimentet er at jeg før jeg skriver, ikke har lov til å google fram facts på den jeg skriver om. Så når jeg nå sitter og taster har jeg ingen forutsetning for å vite hva denne Dalton-fyren har gjort etter filmen jeg nettopp ga opp å se ferdig. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at han ikke kan ha vært en del av den opprinnelige Daltongjengen. Ja, for du trodde vel ikke at Daltonbrødrene bare fantes i tegneseriens verden? Tror du meg ikke, ja da vet du hva du har å gjøre…

Thimoty med kløft i haka og soveromsøyne. Han som skulle ta over etter selveste Roger Moore. Hva var galt med han siden han fikk fyken så fort? Her kommer tre teorier, etterfulgt av fakta som jeg googler fram etterpå:

– Tihmoty ble musicalstjerne på West End:
Ikke sånn med en gang. Etter å ha fått fyken gikk han først over til å spille mer seriøse og smale filmer. Årene med Shakespear på teaterskolen skulle endelig betale seg. Problemet viste seg fort å være at han var for pen for seriøse filmer. Han ble type-castet som elsker og playboy også der. Så han tok det eneste naturlige valget. Musicalscenen fikk en ny stjerne.
I begynnelsen en nedtur for relativt unge Timothy, men det viste seg fort at sang og dans var noe han kunne bedre enn de fleste. Han var bl.a. med i den første oppsetningen av Mamma Mia og har bare hatt en skikkelig nedtur i sin musicalkarriere. Tiden som bøddel i Which Witch som ble så alt for kort da Jahn Teigen tok over. Også her ble han ansett for alt for pen for rollen. I de senere år har han stått fram som homofil og deler for tiden en leilighet i Soho med en norsk moteskaper.

– Thimothy døde som ekte spion:
Grunnen til at han ikke kunne fortsette som James Bond var ikke skuespillerprestasjonene i filmen. Tvert i mot. Han hadde kanskje ennå spilt rollen hadde det ikke vært for at han under innspillingen av filmen, ble involvert i en langt mer alvorlig sak. Dette var mens den kalde krigen ennå pågikk. Og kvinnen han gikk ut med på denne tiden var faktisk  en ordentlig spion. (Hun hadde en liten rolle i filmen under et helt annet navn.) Han ble rekruttert av den rumenske spionen Nadina Kuskova og like etter at filmen var ferdig innspilt, forsvant han noen måneder.
Da han dukket opp igjen virket alt normalt. Da han insisterte på at det var nødvendig for han å hente inspirasjon fra diverse militære installasjoner rundt om i Nord-England, fikk Englands nye nasjonalikon innvilget fri tilgang til de stedene han ønsket å besøke. Desverre var han litt for uforsiktig da han besøkte anlegget i Sellafield og pådro seg store stråleskader. Han døde av kreft kort tid etter og scenene han allerede hadde spilt inn til neste Bond-film, ble aldri brukt. Som en skjebnens ironi var det i hans grønne soveromsøyne at kreften slo til. Og de ble operert vekk for sent til å redde livet.

Timohthy underviser i engelsk på et amerikansk universitet:
Med sin perfekte engelsk og et utpreget språkøre, fikk vår helt en del roller som typisk engelskmann i en serie dårlige Hollywoodfilmer. Mens han bodde i Bell Air og levde ut drømmen om stjerneliv i USA, fant han etter hvert ut at dette kostet mer enn det smakte. For å kunne holde fasaden som vellykket stjerne i Hollywood, tok han på seg ekstrajobber. En av dem var som privatlærer i engelsk for barn av andre filmstjerner.
Etter noen år tok denne jobben over og siden det ikke ble noen flere James Bond filmer fant han etter hvert ut at han måtte satse på læreryrket. Han underviser nå engelsk og sløyd på blindeuniversitetet i Santa Monica. (Også kjent som The University for the Visually Disabled.) Det er mulig at det er forfengelighet som har ført han til denne skolen. Denne tidligere kjekkasen fikk for noen år siden sitt ansikt stygt vansiret i en tragisk gressklipperulykke.

OK, da var teoriene skrevet ned. Jeg tviler på at noen av dem viser seg å stemmer helt. Men, vi får se. Google, hva sier du?

….

Han fortsatte som skuespiller. Seriøs sådan. Etter at han gjentok suksessen i Licence to Kill i 1989 (trodde han bare spilte i den ene filmen) gikk han over til å spille mer serøse roller. Han skulle egentlig også spille i Golden Eye i 1995, men sa nei da han selv syntes det hadde gått for lang tid siden forrige film. Han fikk altså aldri fyken og er fortsatt en respektert skuespiller.

"Very much a private man, Dalton's pastimes include fishing, reading, jazz, opera, antique fairs and auctions and, of course, movies."

Kjeeeeeeedeeeeliiiiig!!!

Dnort