Jeg har vokst opp med naturen tett innpå livet. Fra mitt barndomshjem og opp på fjellet var det 20 minutt å gå for å komme ca. 350 meter over havet med utsikt over hele kommunen og litt til. Det var selvfølgelig den gang man var lett og kjapp på foten.

I dag er man kanskje ikke noen sprinter når høye fjell og dype daler skal forseres. Ikke er man så ofte og går tur ute i terreng lenger heller. Men, en ting MÅ jeg gjøre hvert år. I tillegg til å gå minst en tur på ski hvert år, er flere turer i bærmarka hver høst nødvendig. Andre er avhengig av å kunne gå på jakt hver høst for å føle seg ”hel”. For meg er jakta på multer (eller multebær som jeg sier) mer spennende og givende. Multebær kan jeg. Og det man kan er som regel gøy. (Jeg hadde en mattelærer som prøvde å overbevise oss om at ”matte er gøy”. Det kan det nok være for noen få. Men, jeg trives nå best med bokstaver. Bokstaver som blir til or)

Fra man var en ”nævve stor” har man blitt dratt med opp på fjellet eller langt av gårde innover myrer, for å være med på multebæreventyret. For selv om det kunne være litt slitsomt og ikke akkurat komfortabelt, er turene sammen med mamma eller pappa eller kanskje hele familien av de beste barneminnene jeg har. Kanskje fordi vi var vant med at man måtte bidra for at familien skulle ha det bra. På høymarka, i potetåkeren, på butikken til pappa eller på havet etter ”kokfesk”.

Hver gang jeg begynner å snakke om sånt føler jeg meg utgammel. Men, faktum er at mange av de som er jevngammel med meg ikke kjenner seg igjen i denne tankegangen. Greit nok at man av og til tok oppvasken eller hjalp far med noe i garasjen. Kanskje hadde man til og med en sommerjobb. Men, for oss var vår, sommer og høst full av oppgaver og plikter. Av disse pliktene var vel bærplukking av de mest lystbetonte. Det var tross alt ikke noe krav til at man måtte komme hjem med storfangst hver gang.

At det bare var en TV-kanal å se på og ingen kino eller ungdomsklubb i nærheten hjalp vel på motivasjonen til å finne på noe selv. Som ungdom var det heller ikke noe miljø for å stå og henge. Dvs. jeg syntes i hvert fall ikke noe om å stå og henge og klage på at det ikke var noe tilbud til ungdommen i bygda. Så jeg var en del hjemme og da var en tur i bærmarka en god unnskyldning for å slippe unna for eksempel siloslåtta eller noe annet tungvint. For tro ikke at det er en gjennomsterk bondeknøl som skriver dette. Nei, denne pingla hjalp til med vedhogst, slåttonn og våronn når han måtte. Men, helst sprang man til fjells etter bær, rak rundt utfor land etter torsk eller vandret opp i lia og lette etter måseegg.

Multebærsesongen er nettopp i gang. Her jeg nå bor er det øverst oppe i Pasvik (som er like langt sør som Narvik!) at bæra først blir moden. Dit orker jeg ikke dra. Mest fordi jeg i fjor fant meg en kjempefin plass som kanskje ingen andre vet av, litt nærmere der jeg bor. Der sto bæra tett i tett på ei lita myr et stykke opp i fjellet. Kommunen er stor og det er nok av bær til alle. Og så få som nå til dags gidder å bevege seg litt utenfor allfarvei, er det nok av myrer der stor, saftig multebær står og lengter etter å bli plukket.

Jeg gleder meg til å kunne ta med Julianne på multebærekspedisjon. Mora er mer interessert i blåbærplukking. Men, det blir for mye stillestående og ligner for mye på arbeid, til at jeg klarer å engasjere meg. Multebær må du som regel gå litt hit og dit for å finne. Julianne har så langt vist en sunn interesse for å ikke sitte for mye stille. Hun ser ut til å være en vandrer med passelig med ”makk i ræva” (vanskelig for å sitte stille). Så leting etter multebær interesserer forhåpentligvis etter hvert.

Nei, gi ungdommen et bærspann før x-boxen tar dem!

Dnort

Det har blitt mye kattehistorier i det siste. På tide med en liten rapport fra Juliannes verden. Utviklinga går sin gang og nå er det store å kunne gjøre ting selv.

Å gjøre ting på egen hånd har hun forsåvidt holdt på med en stund. Men, nå er det jamt slutt med å få lov til å mate henne. Alt som skal inn i munnen skal hun selv putte der. Absolutt en god leveregel det, men måltidene kan bli litt vel lange da.

Mating
Julianne mater Katinka med en nuggett

Verdensvant som hun etter hver er (har vært i både Nederland og Finnland) går det stort sett greit, uten for mye søl. I dag spiste hun f.eks. en halv boks yoghurt med bare littegrann hjelp fra mamma. En halv pinneis havnet også for det meste inne i munnen. Etterpå tørker hun gjerne munnen selv med tørkepapir, samt at bordet, veggen, foreldrene mm. får seg en sveiving. Og skulle hun få lov å mate oss andre, er det ekstra stas. (Se bilde over.)

Det går mye i brødskiver med assortert pålegg. Hun spiser det meste hun får, men hovedsaklig blir det en del brødmat. "Vi spis skorpan åsså her i huset!" fikk jeg ofte høre som barn og det gjør sannelig Julianne også. Folkene i barnehagen gir seg ende over nå Julianne spiser hele skiva si med skorpe og alt. Det er visst mye skorpefrie brød ute og går der. Ja, dagens foreldre…

For tiden drikker hun stadig større mengder melk og jeg tror nok at bein, armer og tenner vokser som bare det nå. Melk er jo midt i blinken da. Is, ost og yoghurt også for den saks skyld. det blir det også mye av. Takk og pris at vi unngikk laktoseintoleranse og slikt. Da måtte vi jaggu ha kalka ungen…

Dnort

Glad i dyr har jeg alltid vært. Kanskje ikke så rart når man vokser opp på en bondegård. Der hadde vi sauer samt til ulike tider gjess, høns og en kalv. Sauer er ålreite dyr. Men, de kan være litt vanskelig å få tak i.

Jeg hadde min egen sau. Men, selv om mine foreldre kanskje trodde at det holdt, var det likevel en egen katt som var tingen for meg. Brunette som sauen min het, var jeg jo glad i. Men, hun kunne være vanskelig å komme innpå til tider. Særlig når hun hadde lam. Da trampet hun til meg.

Kattekos
Kattekos på feriebesøk hos to tanter

Katter er ålreite dyr
Katter tramper ikke. De kan klore, men da er det som regel din egen skyld. Katter gjør i det hele tatt ikke så mye vesen av seg. Katter driver med sitt og lar deg av og til få stryke dem og leke litt med dem. Der hunder blir som et lite barn som til stadighet forlanger oppmerksomhet og omsorg, blir katter mer som en kompis som du kan leke med om du er grei. En kompis du godt kan klemme og stryke uten å bli sett rart på.
En sånn kompis maste jeg lenge om. Da jeg var bitte-liten hadde vi en katt. Men, den ble syk og måtte skytes. Det var sånn man tok livet av kjæledyr da. Og bøddelen i det tilfellet var pappa. Pappa hadde da sverget på at vi ikke skulle ha noen flere kjæledyr i huset. Lett rørt som han egentlig var, ville han nok ikke risikere å komme i samme situasjon igjen. Så da skulle det ikke nytte å mase på foreldrene mine om en katt. Prinsippfaste som de var, skjønte jeg etter noen år med katt på ønskelista at andre midler måtte tas i bruk.

Tilgivelse/tillatelse
Det heter seg at det er lettere å få tilgivelse enn å få tillatelse. Selv om jeg ikke var så kyndig på nord-norske ordspråk, skjønte jeg at det kunne bli mulig med en kattevenn i huset om jeg bare var litt lur. Jeg tror det nærmet seg seksårs-dagen min da jeg en vakker vårdag fikk høre at katta til noen nede i bygda hadde fått kattunger. Mange kattunger, og en av dem kunne bli min! Nå gjaldt det å smi mens jernet var varmt.
Mor i huset var en godhjerta kjerring som jeg ofte hadde betrodd meg til. Og da jeg fortalte henne hva jeg aller-aller-aller mest ønsket meg, i hele verden, lovet hun å holde av en kattunge til meg. Jeg plukket ut en som var hvit med flere store svarte flekker. En ordentlig grøftemix og han var også den som likte best å ligge oppi hånda mi. Det sto også av en eller annen merkelig grunn, klart for meg at han måtte hete Kikken. Hvor det kom fra er vanskelig å si. Det hørtes vel litt sånn engelsk og tøft ut, kanskje?

Den perfekte gave
Da det var klart for bursdag gikk jeg resolutt ned til kjerringa som hadde Kikken klar i en liten pappeske. Jeg hadde fortalt henne at foreldrene mine hadde sagt at det var i orden med katt i huset. Jeg satset alt på at det var bursdagen min og at jeg hadde vært ekstra snill og hjelpsom hjemme i det siste. Kanskje hadde mamma lukta lunta eller hun til og med hadde fått et hint fra kattungens matmor. I hvert fall gikk det merkelig greit å komme hjem med en katt i en pappeske. Også pappa bare smilte da han kom hjem fra jobb. At jeg uten å vite det hadde plukket ut en som lignet mye på den forrige katta, hjalp kanskje også på saken.
Kikken ble i hvert fall tatt godt i mot og var hjemmets midtpunkt lenge. Og han var akkurat så søt og kosete og leken som en kattunge skal være. Det ble en herlig sommer der Kikken hang med på slep uansett hvor jeg gikk. Men, som ganske vanlig er, ble jeg som alle andre barn etter hvert, lei av å ta meg av katta hver dag. Dette til tross for at Kikken ble stadig mer selvstendig og gikk sine egne veier. Som et ektepar som oppdager at de egentlig ikke har så mye felles etter at forelskelsen er over, drev vi fra hverandre i løpet av vinteren. Neste vår var det stort sett bare mamma som stelte med katta.

Trist slutt
Jeg ga meg ikke helt katta i Kikken og vi lekte av og til sammen. Men, som alle andre katter på Nordeidet hadde han begynt å vandre rundt omkring i bygda for å jakte fugl, mus og kattemus. I de dager var det sjelden at man brukte penger på å la veterinæren gjelde katter og metodene han brukte hørtes i tillegg så barbariske ut at pappa og jeg hadde en mann til mann prat og ble enige om at Kikken skulle få beholde manndommen sin. Med den følgen at han bare ”laupet” stadig mer.
En høstdag, like etter at jeg hadde begynt i tredjeklasse ba pappa meg komme inn i stua etter at jeg var ferdig med middagen. Vi måtte ta en prat om ”den forherda katta”! Kikken hadde knapt nok vært hjemmom på hele sommeren og han hadde fått noen mistenkelige klumper i pelsen sin. Den middagen var ikke lett å få ned. Og mamma ble nok forundret da jeg for en gangs skyld ikke ville ha dessert. Praten som pappa hadde varslet var vel heller en enetale som konkluderte med at ”det e nok best om katta får dø”…
Jeg husker ikke helt hva jeg gjorde etterpå. Kanskje fattet jeg ikke helt rekkevidden av det pappa sa, for da min onkel noen dager senere kom ruslende med et gevær over skuldra skjønte jeg ikke noe før han skjøt noe hvitt og svart på jorda nedfor oss. Da tror jeg nok jeg fikk et sjokk som har gjort at bildet av min onkel som fyrer av mot katta mi, for alltid har brent seg inn i hjernebarken.

Dårlig samvittighet
Jeg fikk vite at Kikken hadde fått kreft og ville dødd av seg selv ganske snart likevel. Likevel var jeg full av anger og skyldfølelse for det som hadde skjedd. Siden jeg hadde forsømt katta mi hadde den fått kreft, var vel en tanke jeg prøvde å skyve vekk, men aldri helt klarte. En 9-åring kobler nok ikke så godt dette med årsak/virkning og realisme. En mulig bivirkning er den at jeg den dag i dag føler stort ubehag med å omgås folk med kreft. Andre er redd for folk med AIDS eller åpne væskende sår. For meg går det fint, bare de ikke nevner ordet ”kreft”.

Katta?
Nå som katta vår Kelvin har stukket av og vi ikke vet hvor han er, kommer tanker om Kikken og hans endelikt fort til overflaten. Når vi plasserte Kelvin hos svigermor kunne vi ikke være helt sikker på at det ville gå bra. Han hadde aldri vært der alene før. Og når han rømte er det fort gjort å få dårlig samvittighet. At Julianne på ett år og fire måneder stadig sier ”katta?” hjelper heller ikke.
Men, Kelvin er født i det fri av en villkatt og kanskje han rett og slett vil prøve det livet. Nok av mat er det i hvert fall nå. Jeg håper han har det bra der han er  ….og at han en dag står og skraper på verandadøra og vil inn. 

Dnort

PS. En mann fra Nordkjosbotn ringte i går og spurte om vi hadde funnet Kelvin. Han hadde lest VG og hadde vært i lignende situasjon selv, for noen år siden. Katta hans hadde gått fra Skibotn til hjemmet i Nordkjosbotn på 3 uker.
Bare en nysgjerrig kall altså. Hadde vært bedre med en synsk en. Det bor visst noen sånne der i indre Troms.

Norske aviser syntes denne historien om katta som muligens har gått helt fra Vadsø til Vesterelv, var stor lesning. I hvert fall har den nå dukket opp både i VG og en rekke andre aviser i tillegg til Finnmarken, Nordlys og Sør-Varanger Avis.

At det ble en "story" i VG med bilde av matmor og matfar skyldes at vi tilfeldigvis var i Tromsø da VG-journalisten ringte. Vi skulle på Bukta-festivalen. Så da måtte vi bare stille opp på bilde. Å finne Kelvin ER viktig. Og jo flere som er klar over det, jo bedre. Og nå vet hele landet det!

VG Kelvin
Utklipp av helsiden saken fikk i VG

Avisene samarbeider visst om stoff. Særlig når det er lite å skrive om. Så mange aviser som det finnes i Norge, kan det umulig bli stoff nok til alle…så da deler de broderlig på det lille som er. Og spinner videre på den i utgangspunktet noe usikre historien.
Undertegnede var en tur selv i Vesterelv i dag. Det er ingen tvil om at det går rundt en stor, svart katt der og at han har gjort det en stund. All min pusing og roping var likevel forgjeves og jeg vendte tilbake nok en gang uten katt. Men, med en stadig større kunnskap om busk, kratt og avstikkere fra E6.

VG Kelvin 3
VG's lesere fikk det selvfølgelig inn med teskje

Tips fra en kar som kaller seg Nissemann (sjekk ut bloggen hans) gjorde oss oppmerksom på at også aviser som Nationen, Varden og Gjengangeren har "slukt agnet".  Nå venter vi bare på at New York Post og Timbuktu News tar med saken i neste utgave.

Ikke så usannsynlig lengre…

Dnort

Det er sommer og høysesong for agurker og meldinger om savnede katter. Kelvin er navnet på katta som kom seg på forsiden til Finnmarks største avis av denne grunn. Ingen vanlig katt selvfølgelig. Den er jo vår…

Kelvin i Finnmarken
To tragedier – En katastrofe og en kattestrofe

Et par telefoner på formiddagen mandag klarte å overbevise Finnmarkens journalist om at dette var godt stoff. Førstesidestoff til og med. Historia er jo interessant nok, om man velger å tro på den. (Se forrige innlegg.) Saken er bare at øyenvitnene akkurat hadde mista katta av syne da fruens lillesøster kom til åstedet. Og den kom ikke fram igjen de to timene de drev og lette etter den. Så det kan ha vært Kelvin. Men, det KAN også ha vært en helt annen katt eller til og med ingen katt…

Etter historia i avisa har vi fått flere tips og observasjoner. Så uansett hvor sant det er det som sto der, er det i hvert fall flere som ser etter vår lille svarte rømling. Så langt har han blitt sett på vei til i Vadsø ved fiskenaustan, på vei til Austre-Tana og altså i Vesterelv på vei til Kirkenes. Han holder seg i hvert fall i nærheten av hovedveiene.

Sør-Varanger Avis hadde også en notis. Men, ikke noe mer. Fikk også et tips om at gutten vår var i Kirkenes allerede. Det var selvfølgelig ikke han. Men, katta var fin og svart den. Og uten eier, så da ble det nok et nyhetstips til lokalavisa.  Et av tipsene vi fikk, måtte jeg bare sjekke ut i går kveld. To timer kjøring hver vei fikk ikke hjelpe. Men, jeg kom hjem like katteløs som da jeg dro.

Det er forresten urovekkende mange som bare gir katta i katta si og flytter uten å ta den med seg. Man tror nok at noen snille folk tar seg av eierløse kattaer. Men, faktum er at de fleste kattene enten dør eller blir en del av et økende villkattproblem. Ville du tatt inn en katt du ikke viste hvor kom fra? For ikke å snakke om alle sykdommer og andre plager den kan ha.

Å finne en savnet katt er ikke alltid like lett. Selv tror jeg det blir litt opp til rømlingen selv å gi seg til kjenne. Kanskje dukker han opp på trappa vår en dag. Eller returnerer til svigermor. Vi får se. Avisene fikk i hvert fall noe å skrive om…

Dnort

Just in!  Historia vår havnet faktisk på forsiden av Nord-Norges største avis Nordlys, dagen etter!

Jeg skrev i forrige innlegg om Kelvin som rømte fra svigermor i Vadsø. Katta vår har vært ute en vinterdag før. At han da skal klare seg alene i flere uker er vel ikke umulig. Og katter har jo flere liv…

For noen minutter siden ringte det en ung dame til oss fra Vesterelv. Vesterelv er en plass et stykke etter at man har passert Varangerbotn på vei mot Kirkenes. Jenta hadde kommet over en helt svart, stor katt som gikk etter E6 på vei mot Kirkenes! Katta hadde visstnok vært sett i Tana tidligere. Det betyr altså, hvis dette er Kelvin at:
Vår lille omreisende katt har gått fra Vadsø til Varangerbotn. Tatt til høyre i krysset der og endt opp i Tana. Kanskje tenkte han å gå gjennom Finnland. Men, godt opplært som han er, kom han tidsnok på at han ikke var sertifisert for finske forhold og kunne bli buret inne og avlivet.
Så da har han snudd og gått mot Varangerbotn igjen og er nå kommet til Vesterelv. Der et par jenter nå går og fotfølger han… 

Ute en vinterdag
Ute en vinterdag med matmor

I uka som gikk har vi vært i Vadsø og lett over hele byen etter han uten resultat. Vi fant da ut at vi i hvert fall måtte henge opp noen postere med etterlysninger, rundt om i byen. Disse har altså blitt lagt merke til av årvåkne dyrevenner.
Nå gjenstår det bare å se om det virkelig er vår egen Kelvin-pus som er på vei hjem. Lillesøster fra Vadsø er på vei for å sjekke saken.

Mer kommer…

Dnort

Like før vi dro på ferien vår, fikk vi beskjed om at katta vår Kelvin, hadde forsvunet. Vi har vært borte i 14 dager nå og han har ennå ikke blitt funnet…

Pusekatt
Julianne koser med Kelvin

I mangel av bedre alternativer, ble Kelvin overlatt til svigermor denne ferien. Noe av det første hun gjorde da hun kom hjem var å lufte og dermed så Kelvin sitt snitt. Og siden har ingen sett han. Det vil si, en nabo i ytrebyen i Vadsø hadde visstnok sett en svart katt en dag, men om det var Kelvin er ikke så sikkert. En stor helsvart katt burde likevel være lett å få øye på nå på lyseste sommeren.

Kanskje har han begynt en lang ferd rundt Varangerfjorden og trasker etter E6 en plass. Hadde han vært lur hadde han tatt hurtigruta. Den går direkte melom vadsø og Kirkenes. Men, det satt ingen katt på trappa da vi kom hjem, så hvor han er er for tidlig å si. Forhåpentligvis sitter han ikke fast noen plass.

Jeg vet det er liten sjanse for at dette hjelper, men:

Har du sett han?

Legg inn en kommentar i så fall.

Dnort

Endelig er det tid for ferie. Ferie fra jobb og barnehage. Ferie fra kjas og mas i hverdagen. Ferie fra bekymringer, sykdom, sure miner og pengetrøbbel…

Ja, det er jo lov å håpe. Det skal godt gjøres at man slipper så billig unna den virkelige verden som man forestiller seg før ferien. Like uforutsigbar som sommerværet i Finnmark er selv den best planlagte ferie. Mange familier sliter faktisk en god del i feriene sine. Krangling og fyll er det en del av. I fjor var det en måned med skikelig godvær her oppe. Men, i enkelte familier blir det overskyet hver dag av ferien. Derfor er det om å gjøre å gi seg en god f..n i hele været og bare nyte hver dag for seg.

I badestampen
En liten Taneser bader så det freser

Vår lille familie skal feiere litt hjemme og litt i Nederland. Når det skjer kan jeg nesten ikke si, av hensyn til eventuelle forbryterske hjerner som måtte finne på å lese dennne bloggen. Ferietid er jo jobbetid for disse ellers arbeidsskye elementene av det norske samfunn. Heldigvis er vi ganske heldig med lav kriminalitet her i Kirkenes. Og neida, det betyr ikke at alle forbyterne her er fra Indre Finnmark…

Så er det bare å krysse fingrene for at alle holder seg frisk og at vi ikke roter oss bort på Amsterdam-Schipol Airport. At Julianne får orden på hofta si. (Har hatt vondt i den en uke.) Og at alt står der det skal stå når vi kommer tilbake.

God ferie!

Dnort

Et lite dikt og et bilde av hun det handler om, i dag. Å være pappa er gjerne aller finest i overgangen mellom dagens siste måltid og Ole Lukkøyes ankomst.

Yoghurt
Yoghurt til kvelds

Leggetid

Et lite hode på på min skulder.
Et lettet sukk mot min hals.
Trollfar skal legge liten hulder.

O aj-aj-aj-aj bofffff….

Før Julianne begynte i barnehage kan jeg ikke huske at hun var noe særlig sjuk. Vi trodde vi hadde en unge med stålhelse som tålte det meste. Der lurte vi oss selv godt!

Etter at Julianne begynte i barnehage har hun vært syk med feber, oppkast, diaré, hosting og bøttevis med snørr, annen hver uke. Vi fikk en advarsel da vi begynte om at det første året kaninnebære en del sjukdom, både for den lille og de store. Men, så ille som det har vært hadde jeg ingen anelse om.

Swinging
Formen svinger mye…

Husker at jeg leste i en avis for en stund siden at man i en barnehage nå hadde begynt å vaske hendene og munnen til småttisene med sprit. Altså for å desinfisere og få ned sykdomshyppigheten. Det funket som bare det, men det er nok ikke prøvd i vår barnehage. Der har jeg heller inntrykk av at man unngår å vaske barna mest mulig. Julianne er som regel full av sand og snørr i fjeset når jeg henter henne.

Nå kan det jo hende jeg overreagerer litt etter tre dager med ræksjuka. Men, hygiene ER viktig. Det er bra å bli sjuk av og til også. Slik kan man bygge opp kroppens forsvar og produsere antistoffer mot ulumskhetene i luft og vann. Likevel synes jeg det kan fokuseres mer på renhold og mindre på å utsette ungene for alle bakterier som finnes.

Det er foreldresamtale i barnehagen i morgen. Tenker dette blir nevnt, ja…

Dnort