Det å ha en blogg va lenge godt nok. Så kom alle de andre mulighetan for å være sosial i media.
No om dagen e mulighetan for å eksponere sæ i media så mange, at æ for lenge sia har mista oversikten. Den her bloggen har også fått lide av den grunn. Det e ikke bare latskap og unnaluring som e årsaken til sjeldnere oppdateringe. Æ synes jo fortsatt det e skøy å skrive. Den eneste forandringa æ har gjort e å gå over til å skrive på dialekt. Det e ingenting i veien med bokmål. Æ fikk bare lyst til å bruke morsmålet mer. Og det skal æ fortsette med her på bloggen.
I sommer va æ jo i lokalavisa og fortale om kor artig det e å skrive blogg. Og at æ har gjort det sia Julianne va ca. 4 måneda. Ho e 10 år no og går i 5. klasse. Ho har begynt å regne med minustall og brøka og e så flink atte. Kan ting ikke pappaen kan, til og med. Karate for eksempel. Men, det va kanskje på tide at pappa også lærte sæ nokka nytt. Og siden dette med sosiale media e så i skuddet, så ga æ nylig etter for presset og registrerte en instagramkonto.
Fra før e æ jo aktiv så det holder på facebook. Og no skal altså instagram ha sitt. Der går det først og fremst i bilda. Gjerne litt kunstferdige sådanne. Man har tilgang til en masse filtre og andre muligheta til å leke sæ med bildan. Så vil man framstå som hobbyfotograf med ambisjona om å komme med på høstutstillinga, e det her plassen for det. Bildet over fikk tittelen “høstrust”…
Til og med en helt vanlig potet kan få oppmerksomhet på instagram. Min potet (som egentlig e Julianne sin) fikk riktig nok bare tre hjerter. Men, lell. Ja, man “liker” ikke bildene på instagram. Man trykker på et hjerte om man synes at det som deles e verdt å gi oppmerksomhet.
Så får vi se kor lenge æ orke å oppdatere instagram. Og tinder, twitter, twerker og andre tilbydere, hold æ mæ langt unna. Bloggen her har æ drevve på med for lenge til å bare slutte. Så fortsett å sjekke innom. Plutselig kommer det mer…
Heimat ho mor. Ferien e over. Starte med noen feriebilda.
Overskrifta e nok en smule prega av at æ har spilt mye wordfeud i det siste. Ellers har æ brukt så mye ord på en utvalgsrapport i det siste, at æ ikke har så mange igjen…
No som vi har passert midsommer e æ jo vant med at høya begynne. Men, det e mange år siden man bidro med nokka på det feltet. Tungt arbeid va det og det bygde karakter så det holdt.
Kveldan med midnattsol va over for noen daga sida. Ikke det at man følge så mye med. Kveldssola i de store stuevinduan våre, har jo vært stengt ute med persienner. Men, vi vet jo den e der. Og det hende man må fotografere den. Finast blir det likevel når den går ned og lyse opp skyan fra undersida.
Nok om sola. Det va høyonna og sånt æ sku skrive om. Som barn og ungdom va det på denne tida at mye friskluft og manuelt arbeide dominerte. Hesjer skulle henges og siloa fylles. Man ble betalt i tak over haue og mat på bordet… Ja, og så vanka det jo en og anna ispinne. Så da æ ble eldre dro æ heller til andre og jobba for timelønn. Men, de tider e dessverre over. Så Julianne har funnet en anna måte å tjene penga på. Hjemme får ho samme betaling som æ fikk. Bretting av klær og rydding av rom har ingen tariffavtale hos oss.
Nedenfor huset vårt på kanten av Prestefjellet, stoppe turistbussan for at turistan skal få tatt noen panoramabilder over Kirkenes. (Inkludert industriområdet nært havna som slettes ikke e nokka å ta bilde av.) Det her e tydeligvis folk som e glad i det søte liv. Vafla og muffins går i hvert fall unna. Kan betrygge alle om at det her har et omfang som verken føre til at næringsmiddeltilsynet eller skattevesenet må kobles inn. Og siden ungan sjøl har funne på det her, kan også arbeidstilynet ta sæ en bolle. Samtidig lære Julianne og to ferielekekamerata litt om kremmerlivet og serviceyrket forøvrig. For “høyonna” i hagen e det bare pappa som får styre med.
Etter en heller kort arbeidsdag e det jo deilig å ha et lite vann i nærheten. Fjellvannet har til og med ei kunstig strand. Der kan man få skylt av sæ svette og matlukt og anna gruff. Samt kjølt sæ ned noen hakk. Sist vi va der va det 17,4 grader i vannet. Grei nok badetemperatur til hardbarka nordlendinger…
PS. Va en reportasje om bloggen min i tirsdagens Sør-Varanger Avis. Tosiders til og med…
At ting e kortreist e jo så i vinden. Men, det e vel ikke bare mat det gjelder. Her ska du få en spådom som e temmelig kortreist. Og det handler om multer.
Mange har kanskje fått med sæ at det blir et forholdsvis dårlig multeår i år. Og at multa blir seint moden. Det e ikke det min spådom handler om. Heller ikke om været, resten av denne sommeren. Æ kan kun spå det være æ oppleve her og no. Og det e jo ikke rare spåegenskapan. Nei, min kortreiste spådom handle om nokka anna…
Til no i år har det her i Sør-Varanger vært en tørr sommer. Og det har også vært mye vind. Sånt påvirke multa. Og det betyr også at det blir mindre multer i år enn i fjor. Men, det vet vi jo allerede. En fersk rekognoseringstur bekrefta også dette. Det e tørt i marka. Æ kunne ferdes rundt i sko, selv på myra. Men, så va det den spådommen min, som i tillegg e kortreist…
Og no kommer den. Spådommen altså. Den e faktisk ganske så sann også. Den e sånn her:
Du som leser det her kommer sannsynligvis ikke til å orke å gå så langt at du får plukka nokka særlig med bær i år. Min erfaring e nemlig at de aller fleste foretrekke bæra si så nær sæ, at den allerede har plassert sæ i ei hylla i en butikk. (Altså e det alle de potensielle bærplukkeran som e og blir kortreist.)
Det va min kortreiste spådom om multebær. Takk for oppmerksomheta og takk for at du i år også overlate all plukkinga til mæ. PS. Æ spis alt sjøl!
Bare en enslig kilometer fra Kirkenes, ligg Jakobsnes. Men, uten båt e du nødt tel å kjøre heile 18 kilometer for å komme dit. Så nært, men dog så fjærnt.
På vei dit passere du en del merkverdigheter. Blant anna den plassen i Norge der landet e smalast. Fra Elvenes til Russegrensa e det bare 1580 meter! Æ tok mæ en tur på sykkel i går. Det va såpass opplett at det va forsvarlig å sykle til Jakobsnes. Sjøl om avstanden ikke e i nærheten av dagsetappan i Tour de France, va det slitsomt nok. Nokken stopp for å ta bilda, va derfor kjærkommen.
På veien må man passere en del veiarbeid. Veien mellom Hesseng og Elvenes e under ombygging. En ny trase bygges med tunnell og ny bru på Elvenes. Det her e igangsatt pga. at norske myndiheta har lagt litt prestisje i å ha en mest mulig flott og moderne vei, tett opp til russegrensa på Storskog. Andre veia i kommunen har nok en helt anna status. Som syklist kan det anbefales å tråkke sæ opp turstien som går mellom Andre- og Tredjevann. Da unngår du det meste av anleggsarbeidet. Men, pass på å holde kjeften lukka mellom trean. For der holder sverma med småflue og andre kryp, kontinuerlig fest på stien.
Like etter brua på Elvenes tar du, etter å ha beundra kor grenseløst smalt Norge kan være, til venstre. Sjøl om du sykle rett under en stupbratt fjellvegg langs fjorden utover, treng du ikke være særlig redd for å få stein i haue. Og skulle det skje, har du jo sikkert som æ, en hjelm som beskytte knotten… Etter å ha pæsa dæ opp den brattaste bakken på turen, vil du snart kunne beskue en av de mest originale postkassestativan på turen. En avsagd robåt står og beskytte posten mot vær og vind.
Framme på Jakobsnes e det mye fint å se på. Det e rett og slett pittoreskt der. Selv den utrangerte bussen som sist kjørte ruta Fredrikstad – Moss, har sin sjarm. Tråkke du litt lenger langs fjorden, ende veien ved inngangen til Kirkenes Processing som bearbeide og slakte laks for Lerøy Aurora. Ole-Eirik Lerøy e styreleder i Marine Harvest som nylig va aktuell i nyhetan pga. nok en gigantisk lakserømming. Mens du står der å grunne over hensynsløs storkapital, resistent lakselus og den manglende aktiviteten på Jakobsnes sin største arbeidsplass, kan du jo også tenke at du faktisk bare e halvveis på turen din.
Eventuelt kan du jo høre med en av kaillan i småbåthavna der, om å bli ført over den ene kilometeren til Kirkenes…
Mange vil hevde at man som voksen bare huske de solrike sommerdagan. Kanskje stemme det for nokken. Men, da trur æ det hjelpe å vokse opp sør i verden. Som nordlending har du ingen sjans…
Æ har aldri vært den som gikk rundt å klaga på været. Blir heller ikke værsjuk. Det e kanskje ikke så rart. Æ har tross alt vokst opp i et av de mest forblåste værhollan i nord. På Nordeidet sa man at det «blæs no en vijnn, kor’enn du kjæm». Sjøl på de vakraste sommardagan må man søke ly bak ei nåvv. Det e bare stilla der når vinden snur. Og med høye fjell rundt bygda, e nedbør heller en regel enn et unntak. Så ille va det i min barndom, at når det blir ordentlig dritvær her æ bor i Kirkenes, så synes æ det e både hjemmekoselig og avslappanes. Æ sovne best til lyden av regn som tromme rytmisk mot blikktak, sammen med lyden fra vinden som spiller uværsballader på stømledningan.
Det å leke inne va nokka vi sjelden fikk lov til å gjøre. Moder’n hadde alltid nokka på gang som krevde ungefritt hus. Sjansen for at man ble tildelt en langtekkelig arbeidsoppgave va også overhengende. Så på sommarn va man litt mer naturbarn enn vanlig og hang som regel og dingla i et tre, rak rundt i en båt eller gikk på oppdagelsesferd i en gammel fjøs. Men, så kunne det altså komme daga da været va så utrulig ufyselig at det ikke va «værandes ute, verken for menneska eller dyr». Vi hadde saua og nokka våtere enn en sau i regnet, finnes neppe. På sånne daga fikk vi være inne. Og da ende man gjerne opp med å «husere» litt. Det vil si å drive en eller flere voksne til vanvidd med springing, roping og anna utagering. Det e tross alt grenser for ka man kan settet en 10-åring til å gjøre av arbeidsoppgava. Og når dem va gjort, va man sjelden sliten nok til å sitte stille på en stol mer enn i noen minutt. Det e vel sånne daga man som forelder har minst sans for. Sånn «husering» e tru det eller ei, mest slitsomt for den som ikke deltar aktivt.
No e jo ungan forskjellig og slekte ikke alltid på foreldran sine på alle områda. Der både æ og fruen kunne være vanskelig å ha i hus, e Julianne på 10, stormens øye. Ikke det at vi voksne spring rundt og kauke mens ho sitt i ro, men ho e altså en såkalt stille unge. Trives best med aktiviteta som ikke inkludere for mye støy. Muligens litt lydsensitiv som faren. Men, det å bygge ei hytte av puter og pledd foretrekkes altså framfor min favoritt; klatresisten. Om du ikke har lekt klatresisten bør den vel beskrives. Enkelt fortalt handler det om å leke sisten (eller «pegen» som vi kalte det før) uten å være borti golvet. På forhånd må det lages ei løype og noen regla må avtales. Men, uansett framgangsmåte kan ikke dette lekes stille. Og du utsette dæ sjøl og resten av huset for både slagskada og potensiell vandalisme. Det e derfor det va så gøy!
Midlertidig lovlig oppført hyttebygg
Hyttebygging innadørs derimot kreve ingen forhåndsgodkjenning av plantegninger eller byggetillatelse fra kommunen. Bruk av hammer og spiker e selvsagt strengt ulovlig. Knappenåle til å feste pledd, laken og anna sammen, kan godkjennes. Bare man huske å fjerne disse når det midlertidig oppførte bygget skal saneres. Ka man gjør inni ei sånn hytte har ikke de voksne nokka med. Men, grilling og frityrsteiking bør ikke forekomme. Den voksne bør heller kunne trå til med servering av mat og drikke, bare dette varsles i høvelig tid. Og om ønskelig, kan jo selv en forelder inviteres inn. I hvert fall så mye av disse gigantmenneskene som det er forsvarlig å ta inn i ei lita og til dels skjør hytte.
Imens får bare lavtrykkan herje sæ ferdig utadørs. Dem finn nok sikkert nokka bedre å gjøre snart. Dem må gjerne dra og plage søringan litt. Imens får vi voksne se tel å finne på nokka nøttig å gjøre innadørs…
Det e kanskje litt vel sjølsikkert å skrive en reiseguide for en plass man bare har vært en gang? Men, å la være ville jo være å frata alle ferskingan en sjanse til å lære av mitt førsteinntrykk. Dessuten har æ som min svigerfar brukte å si, mye godt å komme med…
De fleste turistan kommer til Honningsvåg med båt. Denne gangen kom æ med et av Viderøe sine småfly. Om man like luftige og spennende landinger, kan det anbefales. Dem som æ skulle være i lag med der på sangerstevne, kom med buss. En fryktelig lang busstur som kun kan tåles om man slår ihjel tida med å ha fest på bussen. Å komme sæ fra Honningsvåg med fly kan være et sjansespill. Der e dem verdenskjent, i hvert fall i Norge, for ei havtåka tjukkare enn innkokt betasuppa. Så sats på båt. Hurtigruta stoppe der både på nord- og sørtur, om være tillater det.
Før du fyk videre til the northernmost point of Europe, kan en tur rundt i “byen” anbefales. Honningsvåg fikk bystatus en gang på 90-tallet. Mest for å terge Hammerfestingan som til da hadde vært verdens nordligste by i uminnelige tider. (Vel, 1789 e lenge sia.) Men, nok om det. Ta dæ en runde i gatan. Kreativ bruk av sjøstøvla e ikke det eneste du kommer over. Dem servere til og med kaffe latte på et par av kafean. Så bystatusen tas på alvor.
En ting må du være forberedt på. Du e ikke ferdig med magetrøbbel og svimmelhetsfornemmelsan fra turen til Honningsvåg. På vei til Nordkapp må flere særdeles bratte fjell bestiges med buss. Og værre blir det på tilbaketuren. Da kjøre du helt ytterst mot stupet i høyre fil, der veien klamre sæ til fjellsida. Og e du som æ, skeptisk til tunnella som går unaturlig langt og lenge under havet, så må æ bare gjenta: Ta båten! Der får du nok magetrøbbel, men slepp unna klaustrofobiske angstskrik. (Det siste ordet i forrige setning e forøvrig kjent for å ha flest konsonanta etter hverandre i hele verden!!) Du bør kanskje også vurdere ditt reisefølge. Undertegnede har flere sånne funfacts på lur…
Ja, apropos morsomme fakta. Ytterst på Knivskjellodden, som ligg like ved Nordkapplatået (ja, det e sånn det skrives) e punktet der det virkelig e northernmost. Det e over en kilometer lenger nord. Men, det va liksom ikke et så viktig fakta når man fant ut at turistan gjerne ville nordover og se på midnattsola. Nokka man sjelden får sett på Nordkapp. Nevnte æ tåka? E det ikke tåke så e det gjerne overskya. Men, du treng ikke å være så lei dæ for manglandes sol. Du har i det minste fått med dæ nokka de andre turistan ikke har: Du har no essensiell kunnskap om ka som e lengst nord på fastlandsnorge.
Når du har reist så langt må det jo tas bilda. Samle en gjeng tilfeldige bekjente eller bli med i et kor, og ta et lagbilde framfor en stein. Smil, du overlevde jo turen hit. Hvert år i juni deles det ut en pris på 100000 av stiftelsen Barn av Jorden. Om du skulle komme dit i juni, ikke forvent at DU får prisen. Selv om du også e et av jordens barn, så e det folk som jobbe med nødlidende barn som får den. Du har jo nettopp brukt en masse penga på nokka så lite samfunnsforbedrende som å komme dæ lengst mulig nord på verdens fastland. (Og du har jo heller ikke klart det.) Du får nøye dæ med å ete overprisa vafla. Dela av overskuddet går til en god sak.
Inne i platået har man lagd et digert hull. Der har man nederst ei grotte. Blir du med det koret du nettopp ble med i ned dit, kan du jo hive dæ med og synge en konsert der. Men, forvent ingen akkustikk der. På vei ned har man laga noen utstillinge, hugd inn i fjellet. Dem forestille gjerne mer kjente og historiske turista enn dæ. I tillegg e det et kapell der. Kan jo hende du treng å kontakte høyere makter angående returen…
Ka enn du gjør når du kommer ut på platået, ikke gløm å ta en selfie! (Bilde av dæ sjøl som du sjøl har tatt.) Og se for all del fornøyd ut. Du har tross alt lagt ut et halvt mosambisk statsbudsjett på den her turen. Tar du bilda uten at du e med, kan folk som ser bildan dine etterpå, fort komme til å påstå at det her e andre sine bilda. Og at du ikke bare e en løgnhals som skryt av å vært fryktelig northernmost uten å ha vært det. Men, også en tyv som stikk av med andre sine feriebilda.
Til slutt. Det at platået på Nordkapp (vanskelige ord kan med fordel deles opp med en preposisjon mellom) har begynt å sprekke opp og har et svært hull i sæ, kommer neppe til å føre til at du i løpet av turen ender i havet med tonnevis av stein oppå dæ. Men, stå for all del ikke ytterst på stupet å tenk sånne tanka. Tenk heller på tilbaketuren. Den lange og gudsjammerlig kjedelige tilbaketuren, i en verden som uansett plass på fastlandet e sør for Knivskjellodden. Der du aldri har vært. Men, no vet du i hvert fall det. Gode depresjona bør i det minste være velinformert…
