I Norge ynder vi å karakterisere oss selv som Annerledeslandet. Vi elsker visstnok alltid den som er underdog og dyrker spisskompetanse. Men, vi har også en Jantelov og du skal ikke gjøre mange sprell før du får passet påskrevet.
Den siste tids skriverier i lokalavisa (Sør-Varanger Avis) om mobbing etter at en mor fortalte om sine problemer med skoleverket, fikk meg til å ta kontakt med avisa. Et emne som alltid har opptatt meg. Ikke bare pga. egne erfaringer med å bli “plukket ut” som for annerledes. Man er da pappa til en jente som har mange år igjen på skolen. I tillegg har jeg erfaring som leder for foreldrenes arbeidsutvalg (FAU) i barneskolen. I dag ble jeg intervjua og tatt bilde av utafor skolen. Nok en gang stikker man seg ut i skolegården…
Hei, du der borte. Er du kråkebolle eller en…. bæsj?
Får vel si litt om det å bli mobbet. Jeg var en av disse som var litt for følsom. Som reagerte “feil” når noen kalte deg teite kallenavn. Ørene var for store. Klærne var stygge og brillene kjempenerdete. Jeg stakk for mye ut og man ønsket å hamre meg på plass igjen. Litt som en runding i en firkantverden. Friminuttene kunne i begynnelsen være et helvete. Husker at vi en tegnetime fikk i oppgave å tegne oss selv og bruke farger som beskrev hvordan man følte seg. Jeg var den eneste som farget hele ansiktet hvitt. Hvitt av frykt. Læreren oppfattet ikke hintet. Det hjelper nemlig lite å hinte om mobbing. For mobbing “skal ikke skje”. Og skulle det likevel skje bør det jaggu stemme. (Og helst ikke være min feil…)
Det hjalp å bli med og spille fotball. Det hjalp å bruke humor. Det hjalp å la være å gråte… Delvis tilpasning, herding og kreativ tenkning hjalp. Og så hjalp det i noen tilfeller å ta mobbingen opp med voksne. Men, ikke alltid og ikke for ofte. Springer du og sladrer til de voksne hele tiden, blir de fort lei av maset ditt. Det blir gjerne du som er problemet. Og det er heller ikke mobbing om du bare en sjelden gang får en slengbemerkning. Mobbing har noe systematisk og målrettet over seg. Og så handler det også om en god del annet enn det man sier direkte til noen. Mer om det på FUG sin side. Dette er en side alle foreldre burde ha vært innom.
Se på han, tror han er så hvit og praktfull! Har du en marmor eller..ha haa!!!
En ting som flere bør tenke på, er hvordan man bruker humor. Humor er så mangt og min erfaring er at en god del av mobbingen handler om noe som den eller de som mobber, definerer som humor. “Vi erta henne jo bare litt.” “Han tåler jo ikke en fleip.” “Det var jo bare moro.” Javel, men det var en som ikke lo… Humor kan være et farlig våpen. I feil hender vil dette våpenet i ytterste konsekvens være dødelig. Så tenk før du taler og hold heller kjeft om du ikke kommer på noe bedre enn å kalle den nye ansatte fra Sudan for moccamann… Og snakk til barna dine om mobbing. Hver 20. elev, det vil gjerne si en i hver klasse, blir mobbet hver dag i flere år. Det finnes flere undersøkelser som bekrefter dette.
Vi blir nok aldri helt kvitt mobbingen. Men, både den som blir mobbet og den som mobber, har godt av å bli fulgt opp og komme seg videre. Vi må alle bry oss..!
Vi bor ikke langt fra badstuens hjemland. I Finland tar man sauna året rundt. Her i Kirkenes startet vi sesongen nå i kveld.
Litt av greia med badstue er vekslinga mellom varmt og kaldt. Den er vanskelig å få til på en varm sommerdag. Ikke det at det har vært så mange av dem i sommer. Men, i kveld fyrte vi altså opp badstua. Det vil si, pappa skrudde den på. Vår er elektrisk. Og selv om elektrisitet og vann vanligvis er en dårlig kombinasjon, er det bare kos og hygge nede i kjelleren vår når alt er klart. Vel, kanskje ikke bare kos. For vi tre har litt ulike preferanser når det gjelder varme. Jentene i huset foretrekker en temperatur helt ned mot 60 grader, mens pappa ikke er helt fornøyd før hjernen koker…
For badstue handler om varme. Helst mye varme. Og damp. Tørrbadstu har jeg aldri helt skjønt vitsen med. Julianne har det våtere enn oss andre. Hun har en stamp fyllt med varmt vann som hun sitter en del i. Ellers må man jo utlikne væsketapet innimellom. Hos oss er det fast takst å spise popcorn i badstupausene. Og det blir man også tørst av. Men, det viktigste er likevel det å gjøre noe sammen. Og det blir mye tull og tøys både inne i badstua og oppe på verandaen.
Badstua like etter
Selv om jeg liker det varmt, har jeg lite sans for VM i badstu som ble avholdt i Finland fram til 2010. Der døde den ene finalisten det siste året mesterskapet ble avholdt. Han vant ikke… I Vadsø er man også glad i badstu. Der er det også et større innslag av finsk innvandring. Det finnes til og med dem som jobber for å få til en egen badstufestival der. Dem om det. Vi trenger ingen festival og heller ingen hytte for å få tatt badstu. Vi går bare ned i kjelleren og skrur opp varmen. Og det er godt for helsa!
Å komme seg ut av huset og få litt friskluft, er bare blåbær for tiden.
I disse dager begynner det meste av bær å bli moden. Har vært flere turer rundt om etter multer. Og et par turer der blåbær var hovedmålet. Julianne blir gjerne med. bare det ikke blir for jobbpreget, holder hun lenge ut. Til og med katta (Minus) ble med da vi var en tur nå sist. Selv ikke en løs hund som gikk til (skinn) angrep på Minus, fikk skremt han ned fra fjellet. Han var heller litt stolt da hunden sprang videre. Halen i været er et godt tegn.
Vi var hjemme hos mamma på Nordeidet en uke i ferien. Selv om det regnet en del, ble det noen turer der også i skog og mark. Det er strengt talt ikke så mye annet å finne på. Så motivasjonen for å komme seg ut av huset var stor nok. Om så for å klatre litt i trær. Kanskje noe av det jeg gjorde mest, da jeg var liten. Det hender enda at jeg prøver meg på en tur opp i et tre. Men, da helst et av de større som kan bære litt vekt…
Da jeg kom hjem fra ferien hadde bloggen vært borte fra netter siden 31. juli. Jeg klagde til bloggeier og fikk dette svaret:
Hei Problemet er at Norid, som driver toppnivådomenet .no og vedlikeholder den sentrale databasen for alle norske domenenavn, på en eller annen måte har “mistet” abcblogg.no. Alt fungerer hos oss, og alt fungerer hos vår registrar, men Norid som har ansvar for den tekniske driften av navnetjenesten, slik at norsk Internett er globalt tilgjengelig til enhver tid, har ikke lenger domenet i sin database. Kort fortalt, alt fungerer, men adresser som peker til abcblogg.no peker ikke noen steder. Vi vet ikke hvordan dette kan ha skjedd (det skal i teorien ikke være mulig), og det er dessverre ingenting vi kan gjøre. Vi må bare vente til Norid får lagt domenet inn i dataabasen igjen
Ut fra opplysninger i artikkelen jeg har lagt ved og som er publisert på deres side, finnes det ingen grunn til at min blogg skal kunne forsvinne fra nettet. http://www.norid.no/nytt/databasevask.html
Svar fikk jeg samme dag:
Vi har mottatt oppdatering fra eieren av abcblogg.no, og ditt underdomene skal etter planen begynne å fungere igjen i løpet av dagen.
Det er sommer og da har en bare med å “hute sæ ut å få litt sol på kvisen”. Det var i hvert fall det pappa brukte å si om jeg satt inne og leste eller så TV på en fin sommerdag. Som regel var det ikke noe stort problem å finne på noe. Når vi ikke sto i med slåttonn eller var ute på havet og fisket (jada, jeg HAR vokst opp på landet?), var det bare fantasien som satte grenser for hva vi kunne finne på å gjøre.
Det var ikke alltid at man orket å gå ned til bygda for å finne noen å leke med. Derfor var det ofte broder?n som måtte være lekekamerat. (Se tidligere sak om barnesikring.) Å finne på noe å gjøre kunne bli litt slitsomt om man ikke hadde hatt leker og spill. To spill var ekstra populær på sommeren. Crocket og Badminton. Crocket kunne vi spille på en flatere del av jordet vårt. Mellom huset og fjøsen ble gresset klipt kort på en bane som målte ca. 12 x 6 meter. Men, den virkelige banen var egentlig uendelig stor. Saken med crocket var den at du kunne “klinke” dine motstandere. Om kula mi kom borti broder’n sin kule kunne jeg legge kula inntil hans og delje til min kule med crocket-kølla. Dette samtidig som jeg trådde på den. På denne måten kunne man slå motstanderen ut av banen og ut i “roughen”. Roughen hos oss var gigantisk! Var jeg heldig med slaget kunne kula til broder’n ende opp på veien som gikk ned fra huset og i nedoverbakke i ca. 200 meter… Mer enn en gang måtte broder’n nesten ned i bygda for å begynne å slå seg tilbake til banen. Det var selvfølgelig ikke lov å stoppe kula på noe vis. Og utspekulert som jeg var (og er) gjorde jeg meg dårlig med vilje og bommet på målpinnen helt til broder’n nesten hadde tatt meg igjen. Etter hvert fikk man jo god sving på klinkinga og slutta å kveste seg selv. Treklomper (klogger av tre som vel søringer kaller det) på beina var en stor fordel. Faren for skade på hus og kjøretøy ble da overhengende. Kula som var laget av en hard tresort, traff en gang bilen til pappa. Heldigvis oppdaget han ikke bulken før flere dager senere. I mellomtiden hadde en nabo lånt bilen og det var naboen som fikk skylda. Heldigvis en nabo som pappa allerede likte ganske så lite.
Badminton var jo litt mindre farlig for omgivelsene våre. Det hendte jo en gang i mellom at “flua” endte opp på hustaket. Og da måtte den hentes uten at man brente seg på eller ødela bølgeblekket på taket. Bortsett fra det var det bare å finne en plass uten for mye vind. Bak huset vårt nedenfor mammas tørkesnor, lagde vi en bane på ca. 3 x 6 meter. Nettet imellom var et gammelt og morkent (“råttent” da søringtullinger!) fiskegarn. Det kunne bli noen heftige diskusjoner om flua hadde gått over nettet eller gjennom ett av de mange hullene i det. Men, vi ble stort sett enige. Som eldst og lengst hadde jeg jo store fordeler når det gjaldt smashing, men broder’n lærte fort å plassere flua slik at smashing var vanskelig. Som voksen har jeg etter at vi flyttet til Kirkenes, begynt å spille badminton aktivt. Etter to år som mosjonist har jeg etter hvert blitt ganske flink og forstår nå de litt mer vanskelige reglene og momentene i spillet. Det jeg ennå ikke forstår er det at de driver å kalle flua for “ball”. Er det noe her i verden som ikke ligner på en ball i det hele tatt, er det vel den lille fjærprydede saken som får taktfast juling på badmintonbanen!
Mangelen på crocket-utstyr førte til at vi måtte leke sisten
For et par år siden kjøpte vi et crockett-sett på en billigbutikk. Det ble av en eller annen grunn liggende i boden. Det ble altså lagt bort og ikke brukt. Ikke før i går kveld. Etter å ha klipt plenen og lagt Julianne, fant jeg ut at det var på tide å dra det fram. En St. Hans-turnering i crocket med meg og fruen som deltagere sto for tur. Jeg målte opp en minibane på den øverste delen av plenen vår og overtalte min bedre halvdel til å delta. Etter å ha knust henne i to runder på rad med tilhørende hovering og “gloating”, er jeg nok redd for at crocket-settet havner i boden igjen…
Epilog: Og der ble det helt til jeg gravde det fram for noen dager siden. Syv år etter… Dvs. jeg fant ikke hele settet, så om noen har et crocket-sett liggende, ta kontakt så kan vi avtale en match…
Sommeren er jo tiden for de store kranglene. Folk som tilbringer minimalt med tid med hverandre resten av året, blir tvunget sammen i flere uker på rad. Da skal man ikke kaste mange steiner ut av glasshuset før grumset som har ligget helt stille på bunnen av det nærliggende nagets tjern, virvles opp og alt blir til gjørme.
Men, for enkelte er dette ikke nok. Kanskje har man kranglet seg ferdig med familien. Kanskje er man allerede skilt eller uten noen å krangle med av andre årsaker. Familiekrangler er stort sett bare tragisk, så jeg skal ikke skrive mer om det. Bygdekrangler derimot, der er det mye fin smålighet. Det er stort sett gamle folk som står for bygdekranglene. Det er fordi disse kranglene som oftest har rot i fortiden. Slektninger som er døde for lengst har kanskje startet uenigheten. For de som er litt lokalkjent i Sør-Varanger kommune er nok Neiden kjent som et godt sted for bygdekrangler. Her har man gruppert seg i beste Monty Python stil i: Samer, skoltesamer, øst-skolter, små-skolter, saue-skolter ol. Man holder da møter hvor det diskuteres hva som er så bra med egen gruppe og hvor tåpelig alle andre er. For ikke å snakke om norske myndigheter! “Ka har han staten noen gang gjort for oss?!” Alle som har sett Life of Brian skjønner vel hvor jeg vil hen med dette. Nå er det mange små bygder i kommunen. Mange gamle folk også. Og så er det sommer i tillegg. Derfor begynte ondt blod å bruse i åreknuter og trange hovedpulsårer også i Bugøyfjord en gang i 2005. Der delte de seg i to bygdelag. Den lille bygda, som ikke er mer enn noen hus på hver sin side av E6, kunne ikke bli enige om bruken av et grendehus. Og plutselig en kveld forsvant inventaret der, som det ene bygdelaget mener det eier. En landgang ble tatt på land “for reparasjon” rett før en fiskefestival (alle bygdene har snart en egen festival). Syrlige leserbrev ble skrevet og flere naboer hilser ikke lenger på hverandre. Alt dette fordi de av en eller annen mystisk grunn insisterer på å ha to bygdelag.
Bygda jeg vokste opp i var ikke noe unntak. Mest var det snakk om sauer eller geiter som hadde brutt seg inn på annen manns eiendom og spist opp all petuniaene eller trampet ned hele jordbæråkeren. En sånn to-parts krangel ble som regel løst etter en tid. Ofte oppe på Huset, “ute på novva” etter noen glass hjemmebrent. Men, i nyere tid har det kommet nye grupperinger til bygda. Etter som bygda gradvis har blitt forgubbet og flere jordbruk har blitt lagt ned, er andelen bønder blitt stadig mindre. Mens det øker med hyttefolk og andre langvarige feriegjester. Å drive jordbruk i dag er ikke så lett og langt fra lukrativt. Kanskje ikke så rart om man da blir litt lei av alle kommentarer om at det lukter fjøs og at det ser ikke ut. En båtforening finnes også i bygda og der er det mer hyttefolk mot fastboende, når uenigheter oppstår. Antall båtplasser er begrenset, så noen føler seg naturlig nok holdt utenfor. I tillegg har du bedehusforeninga som har sine meninger om bygdas ve og vel. Så det er nok av kilder til konflikt. Det er derfor ingen fare for at man går tom for gode bygdekrangler med det første. Bygdekrangler involvere som regel hele bygda, som da er delt i minst to parter. Hver av partene har gjerne en eller to frontmenn som uttaler seg til avisa og skriver leserbrev. Det er også disse som prater høyest om det skulle arrangeres et bygdemøte. Resten av bygdefolket spiller ulike roller på hver sin side:
– Du har de som egentlig ikke bryr seg, men er i slekt med en av kamphanene og derfor er havnet på den siden. – De som egentlig er sur på naboen som på sin side har tatt klart standpunkt i saken. Disse tar selvfølgelig motsatt side. – De som prøver å megle mellom partene, men som egentlig er mest enig med den ene siden. – De som nesten aldri er i bygda, men får høre om konflikten fra en av partene der og som følgelig tar parti med den som ga sin versjon av sannheten. – De som gir seg jamt f..n, men mistenkes for å ha tatt parti en gang i fylla. – De som har en bestefar som det sies var litt for vennlig mot de tyske soldatene under krigen, og som derfor sikkert holder med den andre siden.
Sånn kunne jeg fortsatt. Og det gjør også bygdekranglene. De fortsetter og fortsetter. Gjerne over flere generasjoner. Og årsaken er nesten bestandig en tåpelig liten filleting. Kanskje et gjerde eller et skur som står i veien. Eller uenighet om noe som ikke lenger er relevant. Naturfolk som krever særfordeler på grunn av urbefolkningsstatus, men som driver like industrielt og i utakt med naturen som alle andre, er et godt eksempel på det siste? Uansett, en god bygdekrangel sies å forlenge livet. Så det er vel derfor gamlingene går og skumler på hverandre til stadighet. “Han der, ja. Æ veit no kæm han e uinnana?”
Ikke alt som skjer med meg havner på bloggen. Det jeg går og tenker på mest om dagen skal definitivt ikke på bloggen. Dessuten er jeg litt i tvil om dette med å blogge er noe jeg skal fortsette med. Vi får vel se. “Det blir alltids ei råd” bruker moder’n å si. Hun er på besøk om dagen.
Det var en gang da skoleferie betydde helt fri fra skolen. I hvert fall ingen lekser. Og det man lærte da var svært lite teoretisk
For min del handlet somrene mest om å drive dank. Det vil si, så sant man klarte å unngå å bli satt til å arbeide. For det var nok å gjøre. Straks jeg hadde lært å lese og legge sammen to og to, måtte jeg bidra på landhandelen til min far. Da jeg lærte meg å ro, måtte jeg gjerne hamle meg ut å skaffe middagsmat. Det var ikke nødvendig å gå og kjede seg… Og når gresset var blitt langt nok var det tid for høyonn. Alle hender i arbeid. Arbeid er jobb nummer en. Det fantes nok av anledning til å bygge karakteren. Og barna i byen fikk seg kanskje en sommerjobb. I det hele tatt tror jeg at de fleste fikk med seg en god del arbeidserfaring på fritiden i løpet av skolegangen. Så da gjorde det kanskje ikke så mye om undervisningen på skolen handlet mest om teori. (Unntatt i sløyd, matlaging og gym.) I dag er nok bildet et helt annet.
Julianne har oppsummert det gode liv
I dag har det meste et pedagogisk innhold. Selv barne-TV er blitt en plass for læring. Barnehagen (som jeg ikke gikk i) har også fått krav på seg til å lære barna noe. De fleste barnehager med respekt for seg selv har også investert i en datamaskin for de minste. Og sist men ikke minst, de fleste barna går på SFO i sommerferien. Også der skal det være et pedagogisk innhold. Sånt blir det lite ordentlig sommerferie av. Heldigvis er man oppsatt med en onkel og tante som begge er lærere og har lang sommerferie, så Julianne kommer nok til å oppholde seg noen uker der. Og lærere tar slett ikke alltid med seg jobben hjem.
Ellers er det litt tidlig med sommerjobb og alle vi kjenner som har hatt et jordbruk, har for lengst lagt det ned. Jordbruket i Norge sliter som kjent. Det nærmeste Julianne kommer praktisk erfaring i sommer er vel hagearbeid og bærplukking. Så da kan det jo hende at man drar fram et bokstavspill eller blad med matematiske utfordringer på regnfulle dager. Skulle bare mangle at verdifull tid sløses bort på dagdriveri….
Årets konferanse hadde jeg sett fram til lenge. Temaet hadde arrangøren For Velferdsstaten i år satt til å være Fordeling av Samfunnets Ressurser. Og er det noe Nav (min arbeidsgiver) gjør mye av så er det å fordele. Enkelte mener at man ukritisk deler ut i øst og vest. Og at folk heller løper til Nav enn å gå på arbeid. Det var ikke en sånn konferanse. Slike utsagn er det andre enn fagbevegelsen som fyller media med.
Konferansen gikk over to dager og hadde en mengde seminar som gikk parallelt med hverandre. Så det var nok av temaer å velge i. Noe som også førte til at en ville gå glipp av noen godbiter. Men, det meste av presentasjoner og større saker legges tross alt ut på www.velferdsstaten.no. En side som forøvrig er et glimrende utgangspunkt for innsikt i dagens mest brennbare temaer på velferdsområdet.
Vi fikk servert både sang og dikt på begynnelsen
Dag 1 Det hele åpnet med et møte i plenum der tittelen var “Ulikhetens pris”. Utgangspunkt var boka til Richard Wilkinson og Kate Pickett med samme navn. I hodet mitt ble de straks omdøpt til Wilson Pickett, men det er ikke soulmusikk de har skrevet om. På engelsk heter riktignok boka The Spirit Level, så assosiasjonen til sjela var kanskje ikke helt på jordet. Og boka ble også delt ut som gave til alle foreleserne. Du kan få bestilt en av de siste årenes mest innflytelsesrike bøker hos forlaget Res Publica. De var sammen med en rekke andre forlag og organisasjoner representert med egne stands, der de som vil vite mer kunne skaffe seg lesestoff å kose seg med hjemme. Jeg kjøpte jo Ulikhetens Pris, men det var fruen som grep tak i den og leste gjennom den først da jeg kom hjem…
Etter at tre innledere hadde sagt sitt om likt og ulikt, var et panel av politikere invitert til å snakke om sin vilje til å handle. Et par av de mest nyliberale politikerne ble kanskje litt satt ut av Josefin Brink fra Vänsterpartiet sin beskrivelse av hvordan nettopp denne politikken, er i ferd med å rasere alt av velferdsordninger i Sverige. Undertegnede noterte i hvert fall at det går til h…ete med broderfolket under Reinfeldt. Som vanlig var det lite konkret å få ut av politikerne i panelet. Ordstyrer Nina Hanssen prøvde å få fart i debatten med en kjapp håndsopprekning på viktige spørsmål om ulikhet. Og hun stilte alle debattantene flere kritiske spørsmål. Men, når selv de som til daglig applauderer skyhøye lederlønninger og ønsker å sette sosialklinter til å arbeide for 75 kroner dagen, svarte nogenlunde det samme som alle de andre, kunne det jo ikke bli rare debatten. Kronikken om å angripe årsakene og ikke symptomene er verdt å få med seg, i så måte. I praksis har man likevel fått et klart svar i forhold til hvordan det borgerlige tenker. Oslo bystyres behandling av egne og andres borgere trenger bare å gå noen meter unna Folkets Hus for å se bevis på.
Politikerpanelet med ordstyrer Nina Hanssen
Første parallellseminar undertegnede valgte hadde tittelen Klasseskiller i Utdanningen: Kan Skolen Utjevne Forskjellene? Det har jo vært noe man har tenkt lenge i Norge. Men, svaret viste seg til slutt å være et temmelig entydig nei fra forskeren fra Nova og de to skolerepresentantene. Klasseskiller og ulikhet generelt må bekjempes på andre arenaer. Sosial bakgrunn og oppvekstvilkår har i hvert fall til nå fått dominere utfallet av opplæringen og valgene elevene senere gjør. Solveig Gulling som har undervist ungdomsskoleelever på Holmlia Skole siden 1979 hevdet at selv om det finnes noen hederlige unntak, kan det ofte virke som om undervisningen er tilrettelagt barn fra de høyere sosiale lag. I Sverige har man prøvd den ny-liberale tilnærmingen og skapt enda mer klasseskille. I det hele var man temmelig samstemt i sin dom over norsk skole. Rapport- og tellekulturen som nå dominerer fører heller til større forskjeller. Spesielt etter kunnskapsløftet som er den siste store reformen som et samlet Storting innførte i 2006. Symptomsbehandling som leksehjelp blir i tillegg brukt mest av elever fra høyinntektshjem. På spørsmål fra undertegnede svarte Solveig Gulling at om man ønsket å gjøre noe med situasjonen som forelder, er SFO en plass der elevene skaffer seg mange gode erfaringer. Dessverre er SFO noe som enda koster en god del penger og som ekskluderer mange barn fra hjem med lav inntekt. Ellers mente hun at en boikott av de nasjonale prøvene kunne være med på å underminere tellekulturen noe…
Senere på dagen var det på tide å diskutere fattigdom. Hvordan kan det ha seg at vi i verdens rikeste land har fattigdom? Er det kanskje fordi man må ha fattigdom for å få folk i arbeid? Etter at Oddvar Nordli i 1979 erklærte at kampen mot fattigdom var vunnet i Norge har det bare gått feil vei. I valget etter ble han jo skiftet ut med Kåre Willoch som startet nedskjærings- og privatiseringstrenden som nå gjennomsyrer de fleste deler av vårt samfunn. Alle tre innlederne konkluderte med det samme. Satsene for sosialhjelp og kvalifiseringsstønad må økes. For fattigdom fører bare til mer nød og elendighet. Mennesker blir ikke motivert av pisk. Det er muligheten for å gjøre noe meningsfult med livet sitt som motiverer. Jørund Gustavsen fra NTL Nav kunne også fortelle at selv arbeidsgiveren til Nav, Arbeids- og Velferdsetaten, nylig har konkludert med at sosialsatsene må økes. Dette står skrevet i en rapport som departementet nylig har fått. Han redegjorde forøvrig også om fler av NTL Nav sine grunnholdninger som en aktiv samfunnsaktør.
Paneldeltagerne og Linn Herning fra For Velferdsstaten
Etter at den første dagens forelesninger var over klokka seks, var det bare en time til et kveldsmøte som ble holdt på Litteraturhuset. På denne tiden rakk undertegnede å holde et kjapt samarbeidsmøte for å planlegge en kommende tur med fagforeninga. Kveldsmøtet hadde ikke all verdens oppmøte. Og selv om temaet Ungdomsledighet i Europa var spennende med tre engasjerte fagforeningsungdommer fra Europa, sleit man med å holde oppmerksomheten. Blandingen av gebrokken engelsk og slitne hoder var vel ingen god kombinasjon. Men, en ting fikk jeg med meg. Det var definisjonen på hva en idiot er. Ordet idiot kommer fra gresk og betydde i utgangspunktet “en som ikke klarer å bry seg om andre enn seg selv”. Kvelden avsluttet jeg sammen med tidligere nevnte Nina Hanssen på Lorry.
Nina H. fotograferer Helene Bank fra For Velferdsstaten
Dag 2 Frokosten til Comfort Hotell Express kom riktignok levert på døra, men noe festmåltid var det ikke akkurat. Hovedfordelen ned hotellet, foruten den lave prisen, var at det lå like ved der Velferdskonferansen ble avviklet. Så da jeg ruslet inn på Folkets Hus den andre dagen, var jeg både mett og uthvilt. Men, ikke mett på kunnskap. Og er det noe man virkelig fikk påfyll av her, er det nye tanker og ideer.
Plenumssamlinga på starten av dagen hadde tittelen Fra Utstøtings- til Inkluderingssamfunn. Daniel Arkarloo som er lektor ved høgskolen i Malmø, beskrev det amerikanske frihetsidealet som selvsentrert og ga det mye av skylden for fremveksten av nyliberalismen, der enhver er sin egen lykkes smed. Definisjonen av ordet “idiot” fra dagen før, syntes å passe inn på denne beskrivelsen. Han argumenterte godt for at vi nå har et mistillitssamfunn uten solidaritet. Karin Andersen fra SV som i en årrekke har kjempet de fattige og utstøttes sak kalte “arbeidslinja” for “fattigdomslinja”. Og hun konkluderte blandt annet med at alt vi trenger å gjøre er å innse at vi alle er like og trenger de samme tingene. Asbjørn Wahl fra For Velferdsstaten oppfordret alle sammen til å ta definisjonsmakta tilbake. For det handler like mye om at de nyliberale har vunnet debatten til nå fordi motparten har adoptert deres språk.
Siste paralellseminar som jeg deltok på var ett om skatt og fordelingen av den. Noe tørt og tallbasert naturlig nok, men med Halvard Bakke tilstede ble det temperatur. Ådne Cappelen fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) fikk det glatte lag. Og flere av de sentrale begrepene i dagens skatteteori, effektiviseringstap og selvfinansieringsgrad, ble tilbakevist som ren og ubegrunnet bløff. Svein O. Aarlott fra LO i Trondheim ville tilbake til å yte etter evne og få etter behov. Dette var for så vidt alle enige i og man kunne i tillegg enes om at det var på høy tid å øke toppskatten.
Halvard Bakke hamrer løs på SSB’s representant
Etter lunsj og et kulturinnslag fra forfatteren Vigdis Hjort, var det klart for siste debatt. hvordan erobre framtida, var spørsmålet. Dean Hubbard fra Transportarbeidernes Union i USA snakket omm 99% samfunnet, Occupy Wallstreet og oppfordret til aksjonere mer. Og Jan Davidsen fra Norges største fagforbund som jo rett og slett heter Fagforbundet, konkluderte med at vi med alle ekspertene som nå styrer innholdet i politikken, er tilbake til embetsmannsveldet som man hadde før formannsskapsloven ble innført for 175 år siden. Med sunt bondevett og mobilisering av grasrota, kan vi ta makta tilbake fra ekspertveldet.
99% av innbyggerne i USA lider for at de 1% rikeste skal slippe å betale skatt
Og så var det hele over. Daglig leder i For Velferdsstaten Asbjørn Wahl takket for oppmøtet og ønsket velkommen tilbake neste år. Ute var det strålende solskinn, sommervarme og utepils som ventet. Og får jeg lov, drar jeg nok neste år også.
AP sitt bygg ruver og minner ikke så lite om byggestilen i gamle Sovjet
Som vanlig dukket det opp et lite dikt underveis og denne gangen var det alt snakket om å aksjonere som inspirerte:
Så: Hva er du villig til å ofre idag når egen framtid skal erobres fra nåtidssorgen? Er du klar for å kjempe de tøffe slag For å få muligheten til en bedre dag i morgen?
