Jeg har alltid vært glad i stein. Ikke sånn geolog-glad. Jeg trenger ikke vite alt om steinen. Jeg er bare facinert av alle de rare steinene. Spesielt de man finner nede i fjæra.
Skjærtordags formiddag gikk vi en liten Golgatainspirert tur bortover fjæra i Lavvonjarg. På hyttebesøk hos slekta inne i Tanafjorden, blir det gjerne noen slike turer. Å ta bilder av stein og steinformasjone gjør jeg ofte på disse turene. Her er noen av dem.
Hver for seg er steinene kanskje ikke så spennende. Men, sammen danner de interessante mønstre. Og verden hadde ikke vært så interessant uten dem. Litt som med oss mennesker…
Påsken trenger ikke være bare lange skiturer. Men, om den blir for lat, må du som meg, ta det igjen etterpå. Har vært på trening to dager på rad etter påske…
Det er ikke så lenge igjen før “alle” skal på festival. Selv har jeg vært på mange forskjellige opp gjennom tidene. Roskilde oftest. De siste årene et par ganger på Midnattsolrocken. Men, ikke alt er like bra.
Jeg er musikkinteressert så det holder og hører mye musikk i løpet av en dag. Helst egne CD-er. Men, en festival i ny og ne er en fin avveksling. Om været er bra, vel og merke!
Her kommer (til glede for nye lesere) en oppsummering av Buktafestivalen i Tromsø i 2006:
Bukta-festivalen med få ord
Av festivaler jeg har vært på er Bukta-festivalen den korteste og minste. To dager med 16 band bør la seg oppsummere ganske så fort.
1. dag:
Riccochets: Samme gamle. De fleste hørte dem mens de sto i kø for å komme inn. Baby Woodrose: Fisse rock? På plate høres det fett ut, men på scena i Bukta ble det litt tamt. Art Brut: Rytmisk diktopplesing til ny-veiv musikk. Skrekkelig engelsk. Kjøpte mange pils. Håkan Hellstrøm: Overraskende bra. Var ikke akkurat fan av han. Greit mens man venter på… Motorhead: Endelig! Tøft og hardt, men kanskje litt for hardt. Lyden var egentlig elendig. Seigmenn: Tåpelig navn, tåpelig band. Nedtur etter Motorhead. Lyden suger fortsatt. Hjem!
Første dag var skjemmet av overraskende dårlig lyd, men hadde best vær.
Gratiskonserten på formiddagen etter, skippa vi. I got erection på nord-norsk (Turboneger) hadde nok vært morsomt, men var ikke god nok form…
2. dag:
Kaizers Orchestra: Vi står over gassmaske-, oljefat- og felgfetisjistene. Sett dem før. Brant Bjork and the Bros: Rad band! Bassisten sto og snakka med forsterkeren sin hele konserten. Washington: Som å høre Madrugada med avdøde Jeff Buckley på vokal. Ganske bra. Mew: Grusomt! Pop-band med prog takter. “Hjelpes meg!”
Danko Jones: Kanskje verdens kuleste band. Tøft med sjørøver-look. Luftgitar og allsang. Dum Dum Boys: Mimre rock. Alle med. Måtte rope R-B-K noen ganger. Passet liksom…
Andre dag var best, om jeg ser bort fra mjauinga til Mew. Kaldt, men ikke noe problem når man står tett inntil hverandre. Generelt en grei festival med dårlig vær. Tromsø er det nye Bergen. Flytt festivalen til Kirkenes så slipper jeg å bo hos slekta neste gang…
Det private initiativ og markedets fortreffelighet er ingen selvfølgelighet. Det virker som det er lenge siden politikerne hadde noen tro på å bygge landet. I hvertfall når det gjelder boligbygging i Kirkenes.
En gang i 2002 åpnet den nye videregående skolen på Hesseng. Til da hadde alle ungdomsskoleelever som synes 9 år ikke var nok, gått videre på skolen som lå oppe på Prestefjellet. Med utsikt over fjorden og kort vei til sentrum, skulle man tro at den gamle skolen fort ville bli bygd om til et eksklusivt leilighetskompleks. Men, den gang ei. Selv ikke etter at det ble klart at Sydvaranger Gruve skulle i gang igjen i 2006 skjedde det noe. Etter snart 10 år med forfall ser det sånn ut:
Klokka har for lengst stoppa på fem over syv. Den er vel det eneste ved skolen som ikke står på halv tolv. Døra er spikra igjen og småbjørka har tatt over. Salige Jack Berntzen kunne funnet mye inspirasjon til en oppfølger til “Kor e hammar’n, Edvart” her.
Hovedinngangen og de nederste vinduene er også spikret og gitret igjen. Noen vennlige sjeler har helt gratis og kostnadsfritt for entrepenøren, tatt på seg jobben med å male sliten murpuss. Dessverre ser det ut til at man hadde litt for lite maling. Dette er kanskje grunnen til en del saftige uttrykk der malingen skulle vært.
Ikke alle vinduene er like hele og noen er litt hullete. Akkurat det ser ikke ut til å bekymre eierne. Å gjøre ingenting er vi Finnmarkinger godt kjent for, så hvorfor gjøre noe som helst? På øversida av bygget står et vindu på full åpning, så dette handler vel mer om å få luftet bygget godt etter en heller fuktig vinter.
“It’s OK to eat fish, ’cause they don’t have any feelings” og “Fuck snut“. Hverdagspoesien blomstrer på skolens vegger. Kanskje er det gamle elever som har gjort hjemmeleksa si, borte? Det er forresten merkelig hvor lite slang endrer seg. Snut var et uttrykk som har blitt brukt om politiet så lenge jeg kan huske.
Bare fordi du er paranoid, trenger det ikke bety at de ikke er etter deg… Ord! Og bare fordi du eier noe, betyr det ikke at du kan gjøre hva du vil med det. Jeg venter fortsatt i spenning på at eierne av denne gamle høyborgen for læring skal presentere planer for bygget. Eller venter de kanskje på at kommunen eller fylket skal gripe inn og sørge for at alle gruvegutta som må bo i brakkerigg, skal få en leilighet å bo i. Skulle ikke forundre meg…
Mange lever livet sitt som om den eneste lykke er om alt er likt hele tiden. Evig ungdom og evig lykke er målet. Et perfekt liv der alt går som planlagt, skal da være mulig?
Tro hva du vil, men jeg tror nok vi med stor sikkerhet kan si at livet er forandring. Livet må leves og perfeksjon er det bare noe døde ting kan forsøke å illustrere. Og det finnes alltid en bedre versjon. En forbedring av det “perfekte” kan alltid gjøres. Våre liv vil aldri bli perfekt, så da kan man like godt juble for det som ikke er fullendt. Ta vare på det som har feil og mangler. Sette pris på alt som er merket av livet.
Jeg har alltid satt pris på det som er annerledes. Folk som er seg selv og ikke helt som alle andre. Ting som ikke virker helt som de skal. Bilder av det som er litt vindskeivt og rart. Og jeg tar svært sjelden bilder av folk som smiler. Spesielt nærbilder av mennesker som smiler, sliter jeg med. Påklistrede smil kan skjule mye rart. Ekte smil er sjeldne og noe man bare får fanget på film en sjelden gang.
Hot dogs
Isskulpturene som sto utenfor hotellet ved siden av Førstevann, kunne jeg like. Dette var noen uker etter at Finnmarksløpet hadde vært innom. Sola og vinden hadde fått gjøre jobben sin. Hundene hadde begynt å tine. En av dem hadde så lite igjen av føttene at han kunne falle over når som helst. Den var vel “on his last legs”. De tre polarhundene sto der som et monument over forandring. Over livet. Over at ingenting som er verdt å ta vare på, er helt perfekt.
Det er for så vidt mye som nærmer seg. Et utall hendelser og omveltninger ligger forran oss. Her er et par ting som opptar meg for tiden.
Jeg var nylig på et kurs på LO sitt konferansesenter på Sørmarka. Våren hadde kommet lengre der. Men, det var ikke bare vårfornemmelser i luften der. Forran høstens kommunevalg foregår det en durabelig kamp om å sette dagsorden. Foreløpig leder arbeidersiden. Spesielt pga. Adecco-skandalen. Privatiseringshysteriet har fått seg en kjempeknekk. Og kanskje nærmer det seg “regjeringsskifte” i hovedstaden?
På samme tur var jeg innom en gammel kompis som bor i Halden. Da jeg nylig kom fra Liverpool og ikke hadde pakka tax-free-varene mine godt nok inn, måtte jeg sette dem igjen i tolla. Disse fikk jeg henta nå og det kom godt med i Halden. Ikke det, Vi hadde handlet godteri i Strømstad i tillegg. Og så planla vi en tur i mai til østkysten av Sverige. Der nærmer det seg gjensyn med billedskjønne Slussens Pensionat og The Soundtrack of Our Lives.
Strømstad er mer enn norsk fyll på 16. mai
Jeg nevnte våren. Den er vel godt igang her også. Det nærmer seg mao. sommer. Mannfolkene sto på i dag i oppkjørsler og hager som om det skulle være 1. mai. Den dagen er som kjent arbeidernes vårrengjøringsdag. Gatene er nå full av vann og sørpe og et salig kaos å ferdes i. Så vi gikk til fots i dag. Det tok såpass lang tid å gå på dette føret, at vi endte opp med middag på byen og en film på kino. (Animasjonsfilmen Hopp. En passe morsom sak om påskeharen av alle ting.)
Snøfreseren gikk varm… Det som jeg både gleder og gruer meg mest til nå, er hva Julianne skal i gang med til høsten. Å begynne på skole betyr så mangt. Å gå fra eldst i barnehagen til yngst på skolen kan sikkert være vanskelig. Men, det som bekymrer meg mest er at de skal begynne på en helt nybygd skole. Ja, jeg burde vel glede meg, når skolen er ny? Saken er bare at man har bestemt seg for å bygge en baseskole. En måte å drive skole som har fått mye kritikk i det siste. Likevel gleder jeg meg mest. Særlig siden Julianne gleder seg sånn.
Selv på søndag bygger de
Det nærmer seg og samtidig fjærner vi oss fra noe. Det som var, blir bare bedre og bedre jo lengre siden det har skjedd. Det som kommer vet vi lite om. Man kan bare håpe på det beste. Og som min mor bruker å si: “Det vil no helst gå godt…”
Ute skinner sola og snyen lyser hvit. Inne sitter vi og gjør ikke en drit.
Ja, man skulle jo vært ute en tur, men blei så mette etter middag. Og det er jo ikke så lenge til barne-TV. Må bare sjekke facebook og mailen først. Har noen stabla inn oppvasken? Oi, avisa skulle man jo lest. Vi går ut snart…bare vent litt…
Og tenk på all den trimmen man går glipp av. Bare det å kle på seg ytterklærne koster jo kalorier. Etter en solid pizzamiddag er ikke stillesitting å anbefale. Vi kunne gått ut og lekt litt i snyen. Gått en tur og hørt på småfuglene. Der ute har våren akkurat startet, for pokker! Kom igjen nå. Få litt sol i ansiktet. Ut på tur, aldri sur…
Verandagriser
Vi kom oss ut til slutt. På verandaen. Og der tok det ikke lang tid før det igjen var klart for litt å bite i. Vi ga oss katta i de store fysiske utskeielsene. Ikke rart man har fått mage…
Tok noen bilder på vei fra Vadsø. Mobilkamera er kjekt å ha. Om trent sånn kan det se ut på vei hjem etter en helg hos svigermor med innlagt bursdagsfeiring.
Vi har akkurat startet. Og jeg tenker at det vel bare er Lars Monsen som ikke bryr seg om solnedganger. Han tar visstnok bare bilder når han er i livsfare. Noen vil nok hevde at jeg her gjør det samme…
Vi passerer Vestre Jakobselv i femti. Lenge enda til vi er hjemme. Julianne ser film baki bilen. Er godt uti Istid 2. Scratch gjør noe skikkelig tøysete med en nøtt…
Etter en helg med mange presanger setter vi pris på vakre solnedganger, i Varanger. Sola skinner på Klubben og Scratch har fått is i rubben…
På Mortensnes ligger et delvis nedsnødd museum. Levningene fra steinalderen og samiske ofringer tåler nok å vente litt til på turistene.
Veien er helt OK å kjøre på. Også forbi Nesseby går det greit, selv om det er litt is og sporete. Julianne sitter med headset på og ler for seg selv. I Istid 2 bryr man seg lite om kjøreforhold.
Innerst i Varangerfjorden er sjøen dekket med is. Julianne og pappa er enig om at det er greit å holde seg på land, uansett. Bilens yngste synes det var unødvendig å ta pause i filmen bare for å konstatere dette. Pappa skrur opp volumet på bilstereoen. Kansas synger om en dust som er i vinden.
Vi er kommet et godt stykke forbi Varangerbotn. I Byluft (tullete fornorskning av samisk stedsnavn) ligger et museum til. Personlig tenker jeg at de sjøsamiske samlingene oppsto fordi eieren ikke klarer å kaste noe som helst. Og om jeg skulle bestemme meg for at jeg også er same (som jeg helt sikkert kan), ville jeg vel endt opp med å bli fjærasame eller i beste fall flomålsame…
Vi passerer Ferdesmyra og Julianne sover søtt etter at Istid 2 er slutt. Hun sto ifølge tante Lindis opp allerede klokka fem i morges. Hun ble nylig seks år. Noen ting forandrer seg ikke. En lang dags ferd går mot Kirkenes.
Ja, for det er vår snart! Den er like om hjørnet. Vi er allerede i mars, så det er på tide. Ting skjer. Bare vent…litt til…
Noen dager med mildvær og en kunne vært forledet til å tro at våren er like om hjørnet. Sola stråler og måkene har begynt å lage rare lyder. Her hos oss er det bare atomeksplosjoner på sola som lager varme, så det må jo være noe på gang? Vi bestilte derfor litt hjelp for å komme litt på offensiven i forhold til nedsmeltingen…
Brutalt mange hestekrefter sørget for at et tjukt lag med hardpakket snø måtte gi tapt. Et mektig skue som innebærer mye lyd i tillegg. Det drønner idet snøkrystallene smeller sammen og plater med hardpakket snø stables oppå hverandre. Heldigvis er disse kreftene under kontroll og mannen i hjullasteren smiler fornøyd der han pløyer seg oppover.
På kort tid har det meste av snøen blitt ryddet bort. Maskineriet fungerer feilfritt og røyken som stiger til værs kommer hovedsaklig fra mannen bak spakene. Han gyver på uten frykt. Der jeg står kjenner jeg at bakken dirrer. Ikke mye, men nok til at hjullasterens ferd oppover oppkjørselen vår får meg til å tenke på helt andre ting en vår og fuglesang…
Oppskrifta var enkel og velprøvd, men genial. Fotball, pils og god mat i England. Det måtte jo bare gå bra. Og med seier til favorittlaget, kunne det bli historisk.
Vi var seks som hadde søkt og fått permisjon. Både fra jobb og hjem. Fire av oss holdt med rett lag. En var i tvil. Og reiselederen holdt med motstanderen. Heldigvis vant rett lag. Han som var i tvil ble overbevist. Reiselederen var det værre med.
Her kommer noen inntrykk fra Liverpool. Og jeg har hoppet over de aller fleste fotballbildene. En tur dit kan anbefales også om man ikke er så interessert i stadioner fulle av syngende engelskmenn.
Vi var innkvartert i et hotell nede ved Queens Dock. Og kunne skimte Liverpool Cathedral et stykke unna. Været var ikke bare grått, selv om England er kjent for mye regn og tåke. Opp mot 10 varme i mars er ikke å forakte.
Liverpool på kvelden lyste opp. Også trapper var lyssatt. Liverpool var nylig Europeisk kulturby og ble da pusset betraktelig opp. Visse steder var kontrastene litt vel store. Men, helhetsinntrykket var bra.
Liverpool hadde sitt svar på London Eye. Mens vi var der så vi ikke en eneste gang at det gikk rundt. Eller gikk det bare så sakte at vi ikke oppfattet det?
Utenfor Anfield Road viste det seg at det slett ikke bare var finnmarkinger som hadde reist langt for å være med på festen. Og fest ble det. Fest, allsang og forbrødring.
Nede i The Cavern Club var det liveband. Og de spilte nesten utelukkende tidlig Beatles. Men, aller størst suksess gjorde de med en gammel Gerry & The Pacemakers låt…
Gutta på vei hjem, sent på kveld. Minner meg på et platecover fra et fordums album. Aner ikke hvilket. Brostein er fine så lenge man slipper å kjøre på dem.
Gammelt og nytt møtes mange steder i byen. Fuglene på toppen av tårnene kalles Liverbirds. De hadde selvfølgelig en interessant historie. Sånt finner man ut av om man drar dit på sightseeing.
Da jeg i sin tid valgte “rett lag” var disse gutta avgjørende. Har nok alltid vært mer musikknerd enn fotballgeek. The Beatles er en engelsk institusjon nå. Og Liverpool har mye å takke dem for. Og med det takker jeg for oppmerksomheten. Ta en tur du også. Med eller uten fotball, blir det helt sikkert en minnerik tur.
