Kategori: Diverse

Det går en passe elendig komiserie på TV som heter “Shit my dad says”. Det var ikke egentlig den som fikk meg til å tenke på pappa. Heller det at ting han sa, ofte kommer ut av kjeften på meg også…

Memer kalles det gjerne. Ting vi sier (eller gjør) og som gjentas av andre. Pappa sine uttrykk overlevde han. Og noen av de har også andre enn jeg adoptert. En jordnær kar var han og de fleste uttrykkene kom vel fra primærnæringen. (Eller ordentlig arbeid, som han ville kalt det…)
Her er noen eksempler som alle relaterer seg til mat på ett eller annet vis:

Skal du ikkje ete det?! Det e jo de bæste på heile..(sett inn navn på hvilket som helst dødt dyr/fisk)…!
Pappa spiste ALT (unntatt havregrynssuppa) og ingenting skulle kastes. Både han og mamma var oppvokst under og like etter krigen. Å sløse var noe av det værste man kunne gjøre. Som en som ofte pirket i maten og fant noe der som svekket apetitten, fikk jeg høre dette ofte.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Bananan smake bæst når dem har fått flekka.
Som kjøpmann og sløsemotstander var det en selvfølge at all frukta som var gått ut på dato og kundene ikke ville ha, ble spist av kjøpmannens familie. Det gjaldt bare å motivere. Gjaldt ikke bare banan og frukt. Muglete brød eller ost måtte bare beskjæres litt for å bli mat igjen…

Ja, det bæste sku’kje være godt nok førr dæ?
Han likte ikke syting og klaging. Og var en mester til å snu ting på hodet. Klagde man på kvaliteten på frukten, kunne han argumentere for at det man likte minst, som at brune flekker på bananen faktisk var gjorde den søtere og enda bedre. Et uttrykk som forøvrig godt kan brukes i veldig mange andre situasjoner, enn ved matauk.

I vedmarka med pappa sin traktor, kjeledress og hansker

Vi rike har det no godt!
Det hendte jo at han tok på seg spanderbuksene og tok familien med på ferie. Omså helt til Finland! En hel uke!!Og da kunne han i et anfall av mett tilfredshet etter en strabasiøs langtur i Hi-Acen med masete unger, komme med gullkorn som dette. Kanskje ikke verdens mest sympatiske utsagn. Men, han skal ha for ærligheta.

Ja, no KOSE vi oss…
Beslektet med forrige sitat. Ble mer brukt idet vi alle satt sammen og nøt et godt og kostbart måltid. (Som ikke var alt for dyrt.) Selv har jeg nok oftest brukt uttrykket ironisk med ekstra mange o-er i kose. Tilhører (dessverre) ironigenerasjonen som ikke tør si ting akkurat som de er. Men, jeg jobber med saken…

Det va no etanes…
Uansett hvor mye arbeid min mor hadde lagt ned i et måltid, med flere retter, lå det ikke for pappa å rose rett ut. Kritikk var derimot mye mer matnyttig, uansett grad av konstruktivitet. Tror nok litt av grunnen til at poden så lett havna på ironivogna, var utsagn som dette. Pappa ironiens gudfader?!

Et og et dæ mætt!
Dette sitatet er fra en samtale han overhørte mens han jobbet på lokalbåten. (Gods/fraktebåt på kysten fram til midten av 80-tallet.) Kallen og kjærringa satt og spiste middag ombord. Hun var på størrelsen med en liten traktor, med forhøster OG tilhenger, mens kallen var godt under minstemål. Kallen hadde tatt sjansen på noe litt mer spennende. (La oss si at det var gryterett, noe som ikke ble hverdagskost i grisgrendte strøk før godt utpå 80-tallet.) Hun spiste det billigste de hadde, lapskaus. Han så ut til å like det han hadde fått å spise. Kjærringa var ferdig med lapskausen sin og ba om å få smake. Like etter at han hadde fått maten sin tilbake, ba hun om å få smake en gang til. Da sprakk det for den tålmodige sliteren. Han skjøv derfor hele retten over til henne og brølte: ET OG ET DÆ METT!

Historia er jo morsom den. Men, jeg er ikke flink til å huske lange historier eller vitser. Så da var det jo flaks at jeg fikk en far som uten problemer kunne fortelle samme historie hver gang vi fikk middagsgjester. Noen har kanskje fått med seg denne historia før, men da i ei av bøkene til Arthur Arntzen? Joda, forteller man en historie ofte nok, får også han Arthur høre den…

Dnort

De mest ivrige fansene reiser etter sine favoritter for å se alle konsertene. Ellers drar man vel oftest på konsert når bandet er i nærheten. Noe sjeldnere er det å dra på konsert fordi de tilfeldigvis er spiller i nærheten av stedet man ferierer…

Og det er ikke nødvendigvis et kvalitetstegn at gamle helter spiller opp der du ferierer. Om du for eksempel befinner deg ombord på en båt på vei til Danmark, er det tvilsomt om den kjente popgruppa som spiller er noe særlig bedre enn det blugarske dansebandet før dem. Eller om du skulle sitte i en park og man begynner med en runde allsang og sangen ledes av ditt store ungdomsidol, bør du nok regne med at han ikke synger en eneste av de tøffe rockelåtene han slo igjennom med. Akkurat det var heldigvis ikke så aktuelt for oss. Arnhem er en av de større byene i Nederland og Gelredome hvor de skulle spille, er ellers en fotballbane der Vitesse holder hus. Så dette var store greier og forventningene var dertil høye.

Været var fint og vi kom fram i god tid. Tid nok til å stå utenfor i øl-teltet og komme i stemning. Fruen i rosa jakke stakk seg litt ut i mengden av svartkledde. Men, ellers var mye likt i forhold til oppladningen til en fotballkamp. 
Ellers er jo stadionen vi sto utenfor kjent som stedet der Norge røk ut av EM etter 0-1 mot Jugoslavia i 2000. Bildene av en fortvilet Nils Johan Semb på knær på gressmatta etter at han fikk høre om at Spanjolene hadde scoret nok et mål på overtid, forsvant straks man kom inn og fikk se hva som fylte stadionen i dag. Det hender jo at fotballfans kler seg litt ut. Ansiktsmaling er heller ikke så uvanlig. Men, fyren ved siden av oss hadde tatt det litt lengre…

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Om fyren med maska hadde beholdt den på gjennom konserten hadde det vært imponerende, men den tok han av så snart konserten startet. Og like lite imponert må jeg nok melde at jeg var av kveldens hovedattraksjon. Det hele virket bare for kalkulert og beregnende til at undertegnede skulle la seg rive med. Det hele minte mest om en  teaterforestilling, så timet og tilrettelagt var det hele. Joda, Iron Maiden kan spille og de har mange knalltøffe låter. Men, å basere nesten hele konserten på låter fra den siste plata er og blir en dårlig ide, når man har vært så lenge i gamet.

Ellers var det jo slik at man for ikke så lenge siden kunne se et hav av lightere når en rolig låt ble spilt. I dag er det bare lyset fra displayet på mobiltelefonene som kan minne om dette fenomenet. Du kan selvfølgelig ikke røyke innendørs. Ikke engang i Nederland. Og der vi hadde fått plass var det også meningen at man skulle sitte. Hele tiden! Så når dine ungdomshelter er bittesmå actionfigurer som spretter rundt og spiller en masse halvbra låter du ikke har hørt før, står ikke jubelen i taket. 

Ikke før på siste sang. Da kom Run To The Hills. Men, da var det litt for sent. Og jeg løp heller mot døra, for dette er visstnok sangen de avslutter alle konsertene med nå om dagen. Og køen ut fra parkeringa og hjemover i bil kom til å bli lang…

Dnort





Seint på kvelden og stille i huset
Alene sitter jeg og lar tankene vandre
Der ingen andre er, blir man usett
Ensomhet nytes best sammen med andre

Dnort

Pappa har vært på bortealeneferie på Sveriges vestkyst. På en øya Orust ligger Slussens Pensjonat og der holdt The Soundtrack of Our Lives konsert. Her er noen bilder fra rundt om på øya.

Slussens pensionat


Sjøfart på vestkysten

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Stedet til høyre virker noe suspekt…

Kossarna har det trävligt

Nok et litt suspekt skilt…

Till salu! står det på skiltet. Kanskje bli bonde?

Man bør visst passe seg for barna her…

Utsikten kan man ikke klage på.

I det hele tatt er det vakkert på Orust. Kombinert med fantastisk bra musikk og godt selskap, kan turen anbefales for flere. The Soundtrack of Our Lives skal spille to helger til der, senere i sommer. Vakkerrock…

Dnort

Vi mennesker har lenge sloss mot naturen. Den er samtidig både din vakreste venn og farligste fiende. Dessverre ser det ut til at vi er i ferd med å vinne. Her har du en “feelbad” artikkel for pessimisten i deg.

Norge er et relativt spredt befolket land, så vi ser det ikke så godt. Hvordan vi mennesker mer og mer tar over alt som omgir oss. Det er ikke bare snakk om befolkningseksplosjon. Det er i hvilken grad vi tar oss til rette, utbytter og misbruker naturen. Om du orker å lese, er det skrevet nok om emnet til at du neppe får sove til natta. Som småbarnsfar er tanken på hvor lite jeg får gjort for hun som kommer etter meg, skremmende.

Glass og stein

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Når byen jeg bor i er såpass liten som Kirkenes er, føler man seg likevel nær naturen. Vi har den like innpå oss og kan gå rett ut i uberørt natur når som helst. OK, så er det noen som driver på med bittelittegranne forgifting av en fjord. Men, dem har vi jaggu nok av i Norge! Og i akkurat denne fjorden er det likevel bare gigantiske, stygge krabber som holder til…

Det merkelige er at folk fra Oslo, Bergen og andre større byer i Norge, snakker om den samme nærheten til naturen. De må bare kjøre litt lengre enn meg i bil eller trikk for å komme dit. Siden det bare bidrar til enda mer tidsklemme å komme dit, er de nok ikke så ofte i naturen. Men, den er der. Og relativt uberørt skal den vistnok også være. Grønne lunger har man jo også. Her i Norge gjør vi jo noe med klimautslippene våre. Planene for det er i hvert fall der… Så vi har vel vårt på det tørre?

Mye folk og mye mur

Og kanskje handler det ikke så mye om oss i Norge. Vi er jo miljøforkjempere og verner store deler av ladet vårt som nasjonalparker. Klimakvoter kjøper vi i stort monn og alternative energiformer satses det også på. Om de er lønnsomme nok, selvfølgelig. Så vi er jo de snille vi. Joda, vi borer litt olje her og der. Men, noe må man da bruke for å holde hjulene igang. Og gjør ikke vi det, ville noen andre gjort det.

Nå er det bare det at hjulene som holdes igang sørger for fortsatt vekst i verdensøkonomien og stadig flere mennesker. Mer kultur og stadig mindre natur. Dette har vi visst lenge. Og det er mange nok som har ropt varsko og vend om. Det er bare ingen som gjør noe med det. Kineserne forsøkte, men har gitt opp. Forsøket var forresten helt håpløst, så lenge fortsatt vekst var målet. Der som her.

Naturbarn på naturstein

Min datter på seks år skal snart begynne på skolen. Jeg regner med at hun som meg, får høre om dette fantastiske og lykkelige landet vi lever i. Jeg har en klar fornemmelse av at det vi fikk høre, var at Norge var det snilleste landet i hele verden. Det er bare at vi er ikke alene om å fortelle den historien. Rundt om i alle verdens land får barna høre det samme. “Det er dessverre de andre som er problemet…”

Så da fortsetter vi vel å voldta naturen til dommedag, eller er det håp? På fjernsyn avsluttes et hvert naturprogram med respekt for seg selv, med at det likevel er håp. Og det finnes løsninger.
Inntil videre tror nok jeg, pessimist som jeg alltid har vært, at konklusjonen må bli at menneskene mest sannsynlig utrydder seg selv. Ikke min datter. Ikke din sønn. Ikke nordmenn eller nepalesere, muslimer eller maorier. Men, den grådige, naturfjærne og multiresistente menneskeheten. Og etterpå tar insektene over…

Dnort

Jeg kan vel ikke skryte av å ha tilbrakt mye tid på stranda. Å ligge og slange meg i sola med sand og sololje smurt utover, er ikke min stil. Dessuten vokste jeg opp med at fjæra bare var en plass man var en kort stund, på vei ut på havet.

Som småbarnsfar har en litt for rastløs kropp som meg, en ekstra mulighet som andre ikke har. Jeg tenker selvfølgelig på sandslottbygging. Og all det arbeidet man kan legge i oppførelsen av ulike praktbygg rundt om på stranda. Eller så kan man bare knipse bilder. Og kanskje høre på litt musikk…

Stuck in the middle with you

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Fire water burn

Enter sandman

Children of the sea

Down by the water

På jobb hører jeg mye musikk, når jeg kan. Har man vært inne på kontoret mitt ville man nok legge merke til alle de store stablene med CD’er. Det meste av musikken er rock av ulike valører. Har derfor titulert hvert av bildene med en mer eller mindre kjent låttittel. Prøv gjerne å gjette hvem som har låten før du klikker på linken. For da får du nemlig låten servert.

God fornøyelse!

Dnort

Å lage skulpturer av is eller bruke isen i andre kunstneriske sammenhenger, er ikke så uvanlig her nord. Vi har jo nok av den…

For noen år var jeg på en konsert med Terje Isungset under Barents Spektakkel. Han spilte utelukkende på instrumenter lagd av is og jeg holdt på å fryse føttene av meg. Snøhotellet som nå står og tiner borte ved Andrevann er fullt av isskulpturer. Og jeg har jo vist fram annen iskunst her på bloggen. Her er litt til:

Artist “Fruen”

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Isen er i seg selv fin å se på. Lyset reflekteres i alle retninger. Og det dannes farger inni iskrystallene. Solens stråler brytes opp og det spilles på hele fargespekteret. Is i ulike smeltingsstadier, sammen med vann er verdt et studie. Dessverre hadde jeg bare med meg mobilkameraet denne gangen.

Isen trekker seg tilbake

Dnort

Noen plasser i verden føler man seg litt mere hjemme enn andre. For meg er Lavvonjarg en av dem. Isolasjon og nærhet til naturen er to ting som jeg trekkes mot.

Jeg burde vel bodd langt ute i ødemarka eller på en ensom holme, men heldigvis er jeg ikke noen Lars Monsen. Til det er jeg for mye stuegris. I hvert fall i perioder. Man merkes jo av sin oppvekst og jeg vokste opp i øykommunen Karlsøy. Isolasjon, natur og skiftende vær hadde vi nok av. Noe som sikkert var en grunn til at hippiene slo seg til på selve Karlsøya. Tittelen på dette innlegget er inspirert av dokumentarfilmen om alle raringene som bodde der. Svein Andersen sin helaftens “Mellom geiter, rock og Muhammed” fra 1994 er en klassiker, spør du meg.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Som nevnt er Lavvonjarg langt fra folk. Men, det bor folk der store deler av året. Det som i gamle dager var vanlige hus, er ombygd til hytter. Dagens hytter er uansett minst like store som husene var i gamle dager. Samt mye varmere og komfortable. Noen av dem er verneverdige. Og alle ser ut til å være rimelig nyoppussede og i god stand.

Det blir lemenår i år. I Lavvonjarg har den lille rakkeren ikke mange fiender. Har ennå ikke sett noen katter der. Så noen ravner og ørn er det sikkert der også. De kommer nok ikke til å sulte i år. Blir vel heller litt mer matlei.
“Åh, har vi lemenstuing i dag igjen..!”
“No må dokker ikkje klage på maten unga. Mor dokker har fløgge høgt og lavt for å få lagd middag i dag!”
“Kan vi få is tel dessert?”
“Ja, dokker skal få nylagd lemen-lollipop..!”

En liten brakkvannspytt kan man fort fortape seg i. Er jeg i rette humøret og langt nok fra folk, kan jeg stå lenge og studere sånne små detaljer i naturen. Plutselig er den lille pytten blitt til et hav med landsbyer rundt. Så slår kanskje “Tommyen” i meg til. Forvandlet til en kjempe, tramper jeg nådeløst ned landbyboerne. Den lemenen kunne formert seg til 10000 i løpet av sommeren…

Nede i fjæra finner jeg en gammel båtmotor som ligger og ruster. Den minner meg om pappa. Pappa var en kløpper på å kjenne igjen hva for motor sjarkene som passerte Nordeidet hadde. Bolinder, Saab Diesel og sånt kunne de hete. Ikke spesielt interessant å høre på utlegningene hans for en teknisk ignorant av en sønneslamp. Men, der jeg står innser jeg at jeg savner også det…
Motoren er forresten en Rap. Produsert i Oslo. Har alltid trodd at den het Rapp. Selv ikke navnet til en norsk motor kunne han uttale riktig. Dustepappa…

Utpå kvelden mørkner det. Men, vi er allerede i slutten av mars. Sola har begynt å forberede seg til lange, lyse dager. Lavvonjarg er et samisk navn og samene hadde nok egne teorier om dette og mye annet. Beaivi var viktig også i den samiske troen. Så langt nord er lys og varme et knapphetsgode. Og da er det ikke rart gudstroen ennå er viktig for mange her oppe. Under kristningen adopterte misjonærene navnet Ipmel og det ble det samiske navnet på den kristne Gud. Vertskapet i lavvonjarg som driver Kildesli Sjøsamiske Naturhus kan sikkert fortelle mer om det.

Været skifter fort også her. Den ene dagen ligger Tanafjorden blank og stille og det er bare et og annet kobbeprust som bryter stillheten. Neste dag er det liten storm og farlig å ferdes på fjorden. Men, jeg liker det! Det er deilig å kjenne været på kroppen, når man kan gå inn og varme seg etterpå.
Som hippiene på Karlsøya er vel jeg også sånn passe rar. Og som de fleste av dem (som overlevde) liker jeg komforten og alle fordelene jeg har av å være en del av velferds-Norge.

Dnort