Her kommer en liten julefortelling med illustrasjoner av den tsjekkiske kunstneren Neslettik Rodoet. Den er litt skummel, så det er nok best om du leser den sammen med en voksen.
For lenge siden, i et land langt vekk fra verdens ståk og larm, bodde en liten prinsesse for seg selv, i en snøhule så arm. Det vil si, hun var ikke der av egen fri vilje. Hun hadde blitt bortført! Av et stort, svart Uhyre. På folkemunne bare kjent som Sortmørkt.
Gullokk het prinsessen og det var så kaldt hos Sortmørkt. Heldigvis var hun godt kledt da hun plutselig ble bortført. Uhyret hadde plassert henne en plass hun ikke turte rømme ifra. For hun visste ikke hvor hun var og slett ikke hvor hun kunne dra.
Det skumle svarte Uhyret voktet over Gullokk dag og natt. Høyt oppe i et tre det speidet for å vokte sin kostelige skatt. Og hvor pent og gildt Gullokk bad ville ikke Uhyret slippe henne fri. Prinsessen gråt og ropte hjerteskjærende: "Æ vil til mamma mi!"
Etter at det hadde gått flere dager enn prinsessen kunne telle, kom i grålysningen krypende inn noen som kunne dette melde: "Her e mamma. No skal vi hjem." Heldigvis sov Sortmørkt akkurat da. Gullokk ble så lettet og glad at hun sporenstreks ropte høyt: "Hurra!"
Med ett voknet Sortmørkt opp og satte i et grusomt Uhyreskrik. Med røntgenøyne søkte det så. Her luktet det både torsk og sik. Men, Gullokk var over alle hauger. Av sin mamma var hun blitt bortført. Nå var det Uhyret som ble ensomt. Det ble mørkt og kaldt for Sortmørkt.
Gullokk kom seg hjem i tide til å åpne alle sine julepakker. Så sovnet hun med lyset på og sov seg enda mer vakker. Hun sov så dypt at hun ikke hørte skriket fra rett utenfor sin dør. Uhyret hadde funnet henne og var vel arg som seg hør og bør?
Nei, uhyret Sortmørkt var ikke lenger særlig farlig og vill. For det hadde nå bestemt seg for at det skulle være snill! Og da det kom seg inn i huset tenkte det: "Her tror jeg nok jeg blir." For der var alt det trengte. Varme, fisk og masse innpakningspapir.
Nylig ble undertegnede valgt til leder for stedets badmintonklubb. Slike utfordringer krever tid og det gir mindre tid til andre ting.
Det kan nok hende at denne bloggen kan bli lidende i fremtiden. Å lede et idrettslag krever en del innsats. Å være pappa til ei lita jente krever også sitt. Så får vi se. Bare badminton blir det nok ikke likevel…
Nå før jul er det mange som går og venter. Noen venter mer enn andre. To jenter jeg kjenner har ventet på å bli storesøster.
Det er de to Juliannene jeg tenker på. Vår egen og bestevenninna. Nå er det egentlig bare bestevennina som blir storesøster, men det synes vår lille frøken Justitia er urettferdig. Så da må hun også få bli storesøster. Hun har gått med på tittelen Ekstra Storesøster. Og dette er da i forhold til en liten gutt som ble født 11. desember. Navn har han allerede fått. Og tittelen er klar. Lillebror skal passes på og koses med.
Bak i bilen på vei hjem fra barnehagen dagen før Lillebror kom ut av magen, satt de to venninnene og diskuterte rundt dette med storesøstre og lillebrødre. Da de kom til at den nye verdensborgeren ville bli storebror når han blir større, måtte undertegnede spørre hvem han da skulle bli storebror til. Joda, han skulle bli deres storebror. Det var da jeg ble nødt til å introdusere relativitetsteorien. Dvs. i forhold til størrelse og alder. "Når lillebror blir større vil jo dokker også bli større. Han kommer til å bli lillebroren dokkers hele livet sitt, for han kan aldri bli gamlar enn dokker…"
Da ble det stille der bak. Det var som man formerlig hørte de små grå søke fortvilet etter nye koblinger inne i de ennå kunnskapstørste hjernene deres. Dette er selvfølgelig for oss som har levd en stund. Men, logikk må også læres. Derfor skal jeg forklare dette matematisk. Ikke alle liker matematikk. Noen finner ut at dette er noe de bare må hate. Likevel bruker man tildels avanserte matematiske formler i hverdagen. Så ikke gi opp bare fordi det står noen tegn under.
I matematikken ser tegnet for større ut sånn >. Når noe er uforanderlig bruker man dette tegnet: ∞. Om vi kaller Juliannene X og lillebror Y vil likningen da bli noe sånt som:
X > Y = ∞
Vet ikke om denne formelen kan brukes til noe mer. Kanskje kan den være et utgangspunkt for å ende opp med E=MC² (formelen for relativitet). Men, den skulle i hvert fall si noe om det relative forholdet mellom de to jentene og den nyfødde i forhold til alder.
Alt er relativt sa Einstein en gang. Hadde bare Små Einsteins i barne-TV levd i hvert fall littegrann opp til navnet sitt, så hadde jeg sluppet å forklare alt dette selv…
Dagens skole er i stadig endring. Nye læreplaner og reformer pøses på uten at det hjelper nevneverdig på kunnskapsnivået til ungene. Gjennomsnittlig var ikke vi heller så skarp da vi avslutta for over 20 år siden.
For det var mye vi ikke kunne og noe av det har jeg tenkt å presentere her. Nyttig viten i hverdagen som merkelig nok aldri havnet på læreplanen. En del ting vi omgir oss med har navn etter oppfinneren. Da er det jo greit å vite litt om denne personen. Og hvordan oppfinnelsen ble til.
Bindersen: Georg Josef Binders var sønn av en fattig jødisk familie i Oslo. Like før starten på de harde 30-åra tok han patent på en tidlig utgave av bindersen. Bindersen fant han opp etter at han tidlig en søndags morgen, etter en fuktig natt på byen, kom til å kjøre i grøfta med sin velosiped. En av eikene på denne dinosauren av en sykkel var som følge av krasjet, bøyd i en spesiell fasong. Og frakken hans hadde hengt seg fast i denne eiken. Dette ble starten på utviklingen av det vi i dag kjenner som binders. Krakket¨på børsen tok knekken på Georg som måtte selge patenten til en tysk forretningsmann for et latterlig lavt beløp. Ved krigens utbrudd var han og hans familie av de få som klarte å flykte tidsnok til å unngå konsentrasjonsleirene. Bruken av binders som et symbol for norsk selvstendighet, hadde stor betydning for tyskeren som kjøpte patenten, Adolf Schtift. Han gjorde det mest for å bli kvitt en brysom konkurrent. Tegnestiften som Adolf hadde patentert, mistet etter krigen mye av markedsandelene sine til bindersen. Patenten på bindersen ble ført tilbake til Georg Binders som var en avtale gjort i forbindelse med Nürenbergoppgjøret.
På ferga over fra Reinøya til skolen på Ringvassøy ble det ofte god tid til funderinger
Frottèhåndkleet: Carl Emil Frottè var en heller mislykket svensk selger som reiste rundt og solgte oppvaskkluter på 50-tallet. På et hotellrom i Kiruna begynte han av kjedsomhet å plukke på en av oppvaskklutene. En hel kveld satt han og drakk sprit og pilla oppvaskklut. Da han voknet opp dagen etter, måtte han kaste opp og trodde lenge han hadde ødelagt gulvteppet på rommet. Helt til han fant ut at han skulle prøve å tørke opp med kluten fra gårdagens plukkfest Resten er historie og frottèhåndkleet har siden erobret hele verden med sitt lodne design og fantastisk gode oppsugingsevne.
Pennen: Fylle pennen som senere ble erstattet av kulepennen, ble i sin tid oppfunnet av Rasmus Mikael Pehn. Denne danske fiskeren fra Ålborg fikk ideen til fyllepennen da han etter en kasse bayer prøvde å feste "nebbet" til en blekksprut på en av fingrene sine. Han begynte å blø og skrev i fylla. "Vad fanden er jeg genial" på bordplata. Fra denne oppdagelsen til at fyllepenna var en realitet, var veien lang. Og det var ikke før han traff på aluminiumsmagnaten Benjamin Iben Claussen, kalt Bic av venner, at fyllepennens "nebb" etter hvert fikk sin kjente form. Bic kom senere opp med ideen til kulepennen og det som først startet som en blodig tilfeldighet er nå et globalt fenomen på linje med Lego og Aqua.
Whisky: De fleste tror nok whiskyen er skotsk. Da har nok de fleste ikke hørt om 12-hundretallsmunken Jorma Viiskila fra øvre Tapio i Finland. Jorma var klosterets bryggemester og snublet bokstavelig talt over whiskyens hemmelighet da han var ute på ei myr for å torve. Innsamlingen av torv som brensel måtte alle ta del i. Og Jorma hadde for anledningen tatt med litt sprit til lusjen. Da han sølte all spriten utover torvebiten den sto på, var han snar med å legge det tomme matfatet av eik under. Det som etter hvert rant ut smakte så usannsynlig fælt at Jorma bare måtte prøve å destillere det som var igjen, da han kom hjem. Resultatet var himmelsk. Senere vandret Jorma Viiskilas oppskrift verden over og fikk navnet Viskij i Russland, Whiskey i Irland og Whisky i Skottland. Skottenes verdenskjente gjerrighet er bakgrunnen for at de bruker en bokstav mindre enn irene når de skriver navnet på denne drikken fra de tusen myrhulls land.
Disse fire nordiske oppfinnelsene har en ting til felles. At fylla har skylda. Så skål for det og skål for Blacksheeps som vant MGP Jr!
Om du ikke er sykelig opptatt av sild og annen sjømat, må du ha fått med deg at det en gang fantes en popgruppe som het ABBA. De var rimelig populære. Faktisk så populære at selv om de var svensk, så likte hele verden musikken deres.
ABBA var på mange måte 70-tallets Beatles. De hadde samme store suksess og det varte omtrent like lenge. Musikken til ABBA ble til forskjell fra den til Beatles, nesten borte da gruppa la opp. Det var lenge ukult å like ABBA. Men, så litt utpå 90-tallet begynte en revival som pågår enda i dag. Selv i barnehagene synges det nå ABBA.
Mammamia hijagoggageen…
Hvem har vel ikke stilt opp forran speilet i strømpebukse, parykk og med hoppetau som mikrofon og sunget Honey Honey, Money Money eller noe tilsvarende. Vel, nå rakk ikke undertegnede det. Til det (gjen)oppdaget han ABBA for seint i livet. (Dessuten klør strømpebukser.) Den oppvoksende slekt er derimot godt i gang. Der er det musikalen Mamma Mia med tilhørende film som sørger for ABBA-feber. Julianne og Julianne hopper gjerne rundt og synger med på alt fra Dancing Queen til S.O.S. Klassikerne går aldri av mote.
Nå er det faktisk på gang re-utgivelser av alle albumene til Beatles med ny stereo mix. Det er ikke før til neste år. Så da blir det nok ny Beatles-revival. Jeg gleder meg mer til den. Da kan det jo hende jeg kler meg ut og gauler med på Twist and Shout. Husker jeg og nabogutten snekra gitarer med fiskesnøre-strenger på, stilte opp på toppen av flatsiloen til faren hans og skremte vettet av sauene der med vår versjon av nettopp denne låten. Juliannenes entusiasme for ABBA er derfor lett å forstå.
Jeg har alltid hatt sansen for intelligente folk. De som kan, vet og forstår mer og bedre er gjerne litt mer interessant for de fleste. Motsetningen er f.eks. en amøbe. Og uansett hvor facinerende en slik kan være, blir den fort uinteressant.
Som småbarnsfar blir det som vises på barne-TV spesielt interessant. Ikke alltid fordi det er så fantastisk interessant. Og i det siste, mer og mer på grunn av hvor ubegripelig uinteressant og direkte dumt det som vises er. La meg fortelle om noen av de mest grelle eksemplene:
Dora – The explorer
Lobotomert og homogenisert Nikelodeon og andre produsenter av barneunderholdning har skjønt noe, om ikke alt. Siden mange barn tilbringer mye tid forran kopekassa, bør de kunne aktiviseres litt. Gjerne lære noe. Infotainment kalles det. Men, siden de vil at alle barn i hele verden skal like showene, kan de ikke gi dem for stor utfordringer. På tirsdagene får du derfor: Dataspill som tegnefilm! (Dora) Andre dager er det kanskje klassisk musikk og annen finkultur som de søte små skal tvangsfores med. (Små Einsteins) Det finnes også et program med en lobotomert versjon av Ole Brumm og ei jente som har tatt en overdose lykkepiller. For ikke å snakke om Mikke Mus sitt klubbhus. (Nei, jeg tror ikke jeg verken klarer å snakke eller skrive om dette asylet for tvangssteriliserte og homogeniserte ex-tegnefilmhelter.)
Voldsomt idiotisk Konseptet kunne kanskje hatt noe for seg, hadde det ikke vært for at man utelukkende satset på meningsløst mange repetisjoner, snakking til TV-en og kommandering av barna. Alt dette i en skikkelig nedlatende og bedrevitende tone. Og at all kunnskap må mates inn med, ikke bare teskje, men hele bestikkskuffa. Det hele blir så gjennomført idiotisk at undertegnede sliter noe voldsomt med å ikke knuse TV-en. Vi trenger egentlig en ny TV, så en dag kan det skje…
Tvilsom lære Det er mulig jeg er mye preget av å ha vokst opp med barne-TV som Pompel og Pilt, Pernille og Mr. Nelson og Lekestue. Disse programmene var både skumle og rare. Men, de fikk deg i hvert fall til å tenke. Og det er her nyere barne-TV programmene feiler så totalt. De gir inntrykk av å skulle lære barna noe og utvikle intelligensen. Men, hva lærer de. Jo, blandt annet at om du maser om det samme lenge nok, skjer det noe. At TV-en hører og forstår hva du sier. Og at du, selv om du oppfordres til å tenke, får svaret gratis om noen få sekunder.
Er det rart man sliter med dårlige resultater i grunnskolen og stort frafall i den videregående?
Det er ikke alltid like greit å vite hva man skal si. Særlig når det er fremmedord med i setningen. Og særlig når fremmedordene skal bøyes.
Her i dag etter middag sto jeg med en enkelt snor av pasta i hånden som skulle kastes. Vi hadde hatt spaghetti til middag. Spaghetti består av mange, tynne pastasnorer. Av den grunn antok jeg at spaghetti er flertallsformen for spaghett. Min bedre halvdel var ikke enig. Hun mente i tillegg at om det var slik, ville det ikke hete baguetter, men baguetti. Selv syntes jeg det hørtes både riktig og fornuftig ut å snakke om en spaghett. Men, fruen var like ubøyelig som ukokt spaghetti. Så da må man bare gi seg.
Men, hva heter det da? Pastasnor vil jeg ikke si. Det får holde med fornorskningen her i dette innlegget. At det skal hete "en spaghetti" høres bare for rart ut. Noen gode forslag?
Her sitter vi to, på et hotellrom i Alta og lillejenta vår er igjen hjemme i Kirkenes. Uten mamma og pappa…
Slapp av vi har ikke glømt henne igjen. Vi snakker ikke Hjemme Alene XVI. Hun er trygt plassert hos foreldrene til bestevenninna si. Vi ringte dem nettopp og de hadde heldigvis husket å hente henne i barnehagen. Så da skal det nok gå bra. I hvert fall til det blir leggetid. Overnattinga skal nok bra, men vi er kanskje "out on a limb" her.
Fruen og jeg er på seminar i Alta og skal blir kjempeflink på barneidrett i løpet av helga. Vi driver begge med organisert idrett for barn, som trenere. Sjansen for å bli bedre på å oppdra andres barn enn egne, er dermed til stede…
