I dag er dagen for å si ifra. Blå Kors samler inn penger for de som sjelden blir hørt. Barna som har foreldre som misbruker.
Med den krisa som landet nå er inne i kunne ikke timingen for denne aksjonen vært bedre. Misbruk av rusmidler og hvor mange som ender opp med å få slike problemer, er tett knyttet til manglende evne til å takle kriser. Økonomiske og andre kriser. Med sviktende familieøkonomi som vel er den mest sikre følgen av problemene landet nå er i, trengs hver krone som nå samles inn. Til barna. For også de vil komme til å lide for at kjøpefesten nå er over.
Renta stiger, oljeprisen faller og aksjekursene er helt ute av kurs. Økonomien i den delen av verden som har penger å handle med, er i så dårlig forfatning at hele land holder på å gå kollektivt konkurs.
Her er et bilde på situasjonen:
Like før…
Det så jo så bra ut. Sandslottet var både stort, flott og så utrolig lettbygd. Og sikkert var det også. Vollgrav og greier. Men, så viste det seg altså at alt var bygd i strandkanten, av sand.
Det så jo så bra ut. Vi visste selvfølgelig at dette var et sandslott. Og at det er noe som heter tidevann. Men, vi glømte det mens vi var opptatt med å bygge det større og finere.
Det så jo så bra ut. Og slik ser det ut hver gang vi bygger i slott. For så å bli et kaos av sand og vann. Kanskje vi heller skulle bygge noen små murhus litt lenger opp i flomålet?
Tja, det blir neppe dansing på bordene, men her blir en liten sammenkomst i kveld. Fruen er på weekendtur i Midt-Troms og pappa har ordnet barnevakt for kvelden og skal på revy. Og skal man klare å le av Honningsvågrevyens til tider vel platte humor, må det en del alkohol til…
Etter å ha hjulpet karen på bildet over med en del arbeid med en mur, er undertegnede blitt påspandert en kveld med revy. Nå er det ikke så lenge siden jeg fikk sett samme revy. Da sammen med folk fra jobben. Erfaringen fra da er at jeg nok trenger å bedøve min kritiske sans ganske betraktelig, om jeg skal klare å le av fulle samer, homofile og andre eksempler på minoriteter som oppfører seg annerledes en Ola Dunk.
Nå må det sies at Honningsvågrevyen har noen skikkelig morsomme nummer også. Som i det minste sparker til siden og ikke nedover. Så får det bli opp til oss andre å sparke fra på dansegulvet etterpå. Revy med dans etterpå er kanskje noe av det mest rurale man kan oppleve i dagens urbane Norge. Jihaa!
En sang som går igjen som på reportoaret på sengekanten til Julianne er "Bæ, bæ, lille lam". Hun vil av en eller annen grunn høre den oftere enn andre. I kveld gikk det opp for meg hvorfor.
Et stykke ut i sangen la jeg merke til at hun lå og sang med. Det har hun for så vidt gjort før, uten at jeg har merket så mye med det. Denne gangen prøvde jeg å høre etter hvordan hun sang mens jeg selv sang. Men, det var heller hva hun sang og ikke hvordan hun sang det, som fikk meg til å tenke. Vår lille uskyldige solstråle lå og sang strofer som "ramla i en dam", "gikk på restaurant", med innslag av "promp, tiss og bæsj" mellom… Selv liker jeg å tulle med teksten på sanger. Mest fordi jeg sliter med å huske mye tekst. Så noe av skylda/æren for den lille frøknas "frisang" må jeg vel tilskrives. Likevel, det å leke med musikk er noe de fleste liker.
Varangerfestivalen i år hadde i tillegg til Sissel Kyrkjebø, en barnekonsert med Indre Bøkfjord Jazzensemble, på programmet. Der ble historien om oksen Ferdinand fremført med Ravel's Bolero som musikalsk bakteppe. Et svært så lekent stykke der sanger Dagfinn Gjerde klarte å fenge ungene med sine krumspring. Og bandets versjon av Bolero var mildt sagt utradisjonell. Historien er jo egentlig drit kjedelig. Men, akkurat som med "bæ, bæ, lille lam", er variasjonsmulighetene uendelige. Og da kan det jo bli riktig så moro.
Å leke seg med klassikerne er alltid gøy. Jo bedre man kan en sang eller et musikkstykke, jo lettere er det for at man frivillig eller ufrivillig lager nye versjoner av det. Til slutt en mer aktuell versjon av Juliannes favorittsviske:
Bæ, bæ, lille lam 2008
Bæ, bæ, lille lam va familiens skam. Hadde tatt opp lån hos han onkel Sam. Avdrag ble for seine. Skjærte inn tel beine. Bæ, bæ, lille lam veier hundre gram…
På NRK2's "I kveld" med Christian Strand tar man opp de viktige temaene. I kveld var det bl.a. navnet til HTKH prinsesse Märthas datter. Det som til tross for dette fantastisk kontroversielle temaet, engasjerte undertegnede mest, var bruken av sterke verb.
En ung dame som hadde den tvilsomme glede av å ha et noe uvanlig fornavn, uttalte dette: "Det var liksom Løvetann som klingte best for mine foreldre da…"
Da ble det liv i denne kroppen. "Klang! Det heite klang dett næpskreill!!"
Sterke verb ser ut til å være som kryptonitt for den oppvoksende slekt. Man kan til stadighet, både høre og lese lignende totalkolaps i språket. Som et sovende virus fra en annen tid, angriper det det svakeste punktet i de fleste unges hjerner; språksenteret. Underutviklet som det er pga. SMS-stråling, spynorsk hat og generell kunnskapsvegring, klarer sterke verb og andre uoverkommelige anakronismer som stor bokstav på begynnelsen av en setning, å gjøre alt som kommer ut av kjeften til en eneste stor språkgrøt.
Jeg skulle gjerne likt å luke litt i det språklige ugresset til Løvetann og mange andre. Jeg er bare redd språket allerede har blitt påført uopprettelig skade.
Kunne det vært en ide å gi språkrådet politimyndighet, utstyre dem med spanskrør og sende dem ut i felten for å rydde opp?
Fruen driver og abonnerer på et blad som handler om hager, trær, blomster, bier og slikt. Ikke verdens mest spennende blad, spør du meg. Men, det er jo mange pene bilder der som viser hvordan en hage bør se ut. Så var det å få det til å ligne litt på bildene i bladet da…
Nå før alt dekkes av snø er det vel på tide med en liten hagerapport. Pappa har selvfølgelig blitt involvert i mye av hagearbeidet. Ikke fordi jeg er spesielt interessert. Heller vel mer mot uinteressert. Men, så er man jo hendig å ha til alt som er tungt. Og det er det nok av.
Gressklippermannen har tatt ferie
Bak en busk, under en sklie, ligger det en masse stein i sirkelformasjon. Der skal det egentlig stå en fontene. Så langt er fontena innomhus i demontert tilstand. Grunnarbeidet ble gjort for flere år siden. Det gjenstår å få murt opp en brønnlignende greie med strømtilførsel. Hittil har det vært alt for mange gode unnskyldninger for å utsette prosjektet. Neste år…
Blåhvitt
Blomster blir det jo, uansett innsats. Noe kommer opp hvert år. Andre må plantes ned på våren. Og kommer bare kanskje opp. Hvorfor ikke alle blomstene i hagen er flerårige er et mysterium for undertegnede. Mindre arbeid og sikrere resultat må da være å foretrekke? Det er vel litt som med kjærligheten. Den settes mer pris på om den kommer uten garanti.
Lupiner heter de visst
Så hva er det med disse hagene som gjør dem så viktige. Folk legger jo mye arbeid ned der, rundt om i landet. For egen del setter jeg pris på at det ser pent og ryddig ut. Så da blir det jeg som klipper gresset og snekrer kompostbinge. Fruen tar seg av detaljene. Blomstene, pyntesteiner, beskjæring og annet småpusk. Hagestell på makro- og mikronivå, er ser ut til å være fordelt slik mellom kjønnene ellers også. En parallell til rollene kvinner og menn ofte har ellers i verden?
Denne posten handler ikke om Anne Grethe Preus, selv om tittelen er hennes. Heller ikke om at sola står lavt i horisonten nå. Ikke en gang noe religiøse betraktninger denne gangen.
Hadde faktisk ikke tenkt å skrive om noe som helst…
Noe av det kanskje mest macho du kan gjøre, og da snakker jeg uansett kjønn, er å gå på jakt. Elgjakt, rypejakt, harejakt, ilderjakt, musejakt osv. Menn var jegere og kvinner sankere. Stort sett er det vel mye sånn ennå.
Unntak finner man alltid. Og uansett hvor macho jeg ellers måtte være (se tidligere artikler om vedhugging, sauslakting og fiske), vil jeg nok alltid bli et unntak på jaktsida. Jeg har jo kalt mine turer med spann på fjell og myrer for bærjakt. Men, nå når rypejakta har startet, vil nok ikke spanna bli bytta ut med hagle. Grunnen er ganske enkel og det ble meget tydelig for meg da vi var i en barnebursdag i forleden dag.
En hver barnebursdag har en del innslag som går igjen. Kake er jo godt. Pakker er spennende. Og selskapsleker kan jo være moro. Men, ballongene blir et problem for meg. Ikke når de ligger i pakken. Og heller ikke når de er blåst opp. Det er når de helt plutselig mister all luften på en gang, at de blir vanskelig å forholde seg til. Jeg sliter noe fryktelig med ballonger som sprekker! Med så kraftig fysiske utslag som ett skikkelig smell kan føre til hos meg, kan det være direkte farlig å oppholde seg for nær meg når en ballong sprekker. Med varm kaffe eller en skarp kniv i hendene, kan ballongsmell føre til alvorlige konsekvenser for mine omgivelser.
Jeg er rett og slett for skvetten til å gå på jakt. Selv om jeg ikke kan sies å være spesielt pysete og nervøs, er jeg svært lite glad i lyder som er høye og kommer plutselig. En ubehaglig skyteepisode i militæret kan forklare litt. Men, det ligger vel mer i min natur å reagere fort. Med svært raske reflekser kommer det en del ballast. Det skal f.eks. ikke mye lyd til for at jeg våkner på natta. Kanskje har jeg et snev av HSP. Tok testen på denne siden og scora mange selvmål…
Så til helga blir det nok koserock, kleenex og kakao i stedet for jakt, jerndisiplin og Jägermeister.
Vi har vært mange turer rett oppfor der vi bor med spann, kopp og glass. Til og med katta har vi hatt med. Vi andre har plukket blåbær. Minus har lekt livsfarlig panter innimellom lyng og kratt. Fordelen med sånne små blåbærturer er at de ikke krever særlige forberedelser og vi kan vare sammen ute akkurat så lenge vi gidder. Fordelen med de mer strabasiøse multeturene mine, er at pappa får gå litt for seg selv i egne tanker…
Jeg er kanskje ikke noen stor friluftslivsentusiast. I hvert fall ikke til daglig. Men, når høsten kommer, da går jeg. Ut på jakt. Bærjakt. Det ser det ut som jeg snart er alene om.
Ved selvsyn har jeg observert trenden. Og denne artikkelen i Nordlys bekrefter det samme: Folk synes ikke lenger at det er nødvendig å plukke bær. På mine innsamlingsekspedisjoner nå i høst har samme syn møtt meg over alt. Overmoden bær i massevis. Selv nært innpå større hyttefelt var det bær å plukke. Der sto de og ble oversett. Og så multebær som er så godt!
Det er nok mange mulige forklaringer på dette. En ting tror jeg er mer avgjørende enn andre. Det voldsomme fokuset på kropp, slanking, trening og riktig diett. For selv om det kan være utrolig god trim å plukke multebær, ønsker man ikke lenger å spise selvlagd syltetøy og desserter. Sånt blir jo lagd med ekte sukker i. Og det er som kjent livsfarlig og utrooolig fetende.
Selv hos her i huset har vi slitt med å få spist opp alt som havner i fryseboksen. Så denne vinteren har jeg bestemt meg for å redusere bruken av lightvarianter av kjøtt og ost på skiva og satse mer på selvplukka tungsyltetøy. Man trenger jo likevel litt fett på kroppen for å holde kulda ute.
