Sitter og ser på animasjonsfilmen Se Opp for n’te gang. Starten er ganske spesiell og takler noe så uventet som barnløshet tidlig i filmen. Det må vel være første gang i Disneykonsernets historie at kjernefamilien ikke er med i en familiefilm.
Selv har jeg vært heldig. Har kone, barn, katt og eget hus. Foreldrene mine var mindre heldig. De måtte adoptere for å få barn. Men, så fikk de jo meg. Så man kan vel si at hellet snudde. Barn er ingen selvfølge. Noen får ingen, andre får mange og noen få velger dem bort. Men, om du virkelig ønsker å få barn er det i hvert fall det beste utgangspunktet barnet kan få. Å virkelig være ønsket er ikke alle forunt.
To som er ønsket
Johan er en liten tass i Tromsø som har to lykkelige foreldre. Veien fram til der de er i dag var lang og krevende. For dem kan nok ikke noe annet overgå det å bli foreldre. Og da er det vanskelig å sette seg inn i andres ønske om å ikke få barn. For ikke å snakke om de som har fått barn, men som ikke tar vare på dem. Og så finnes det mennesker som synes æresdrap er en god ide…
For en som får tårer i øynene av Dumbo og snufser til Tore På Sporet, er det egentlig totalt uforståelig at man i det hele tatt kan behandle sine barn med noe annet enn kjærlighet og hengivenhet.
Søskenbarnkjærlighet
I Se Opp ender det hele opp med en slags familie. Og for en som har vært så heldig å oppleve det fra sin beste side, kan familie absolutt anbefales. Og så kan jeg jo anbefale filmen på det varmeste. Både morsom, spennende og litt alvorlig. Løp og kjøp!
Dnort
