En side om livet.
Til de borgerlige som nå skal ta over og bli enig om kursen videre:
Eventyret om keiserens nye klær har vel aldri vært mer aktuelt. Min faste illustratør har gitt keiseren både krone og kappe. Samt en flott ring på fingeren.
Selv tror jeg det blir en mer tynnkledd keiser. Så får vi se hva man klarer å bli enige om når de fire kommer ridende fra hver sin retning.
Mordor-erklæringa kan bli interessant….
Dnort
I Norge har vi lover som beskytter enkeltindividet mot å bli uthengt i media. Om du snubler, slår deg og må på legevakta, er det ikke greit å vise det hele på TV. Vi verner også folk mot seg selv om de gjør noe dumt. Personvernet står sterkt i Norge. Men, slik er det altså ikke i landet der individets frihet står over alt annet.
Klart det har sin pris å prioritere “frihet” så høyt. Jo mer man vektlegger at alle kan gjøre som de vil, jo mer vil også bedrifter kreve det samme. Et hjerterått samfunn der fellesskapet ofres for idividets frihet til å tabbe seg ut gang på gang. Til slutt kan man ende opp som nylig i Florida, med et samfunn der bevepna borgervern ustraffa får skyte ned mistenkelige personer. I tillegg kan altså det hele vises på TV, pålagt en eplekjekk voice-over.
“Har du sett. Kasta av Hurtigruta på endeholdeplassen Kirkenes pga. for mye oppkast. Ja, da blir det langt å gå hjem…”
For de som synes det å le av andres ulykke er en god ide, er det bare å skaffe seg tilgang til f.eks. TV Norge kanalen MAX. På MAX får du visstnok actionfylt og uforpliktende underholdning. «Litt tøffere TV» er kanalens slagord. Det skal være sant og visst. Her er noe av det du kanskje snart får høre fra programlederen i Top 20 Countdown.
De 10 øverste i sedvannelig nedtellingsstil:
10. Katt på hett blikkfat: “Disse barna ønsket å teste hvor lenge katta tålte å være inne i mikrobølgeovnen. Heldigvis grep mor inn før det gikk galt. Barnehjem neste..?”
9: Våt, våtere, vannskrekk: “Bassengsfesten fikk uventet utfall for denne jenta. Eller gjorde den det. Å stille i toga og turban var bare en god ide så lenge hun holdt seg unna det våte element.”
8. Finnes påskeharen likevel?: “Pappa kler seg ut og ovverrasker døtrene sine. Dette uventede påskebesøket glemmer de nok aldri. Ingen bukser var nok tørre etterpå…”
7. Den nakne sannhet: “Med skjult kamera avslører ektemannen hva postmannen egentlig leverer. Mor tar stadig imot samme store pakke…”
6. Røyking ER skadelig: “Det var vel heller fallet ned fra bordet som skadet mest. Uten skadeforsikring i utlandet ble dette heller dyrt.”
5. Bestemor i trøbbel: “Det går fort for seg på russiske veier. Se opp babushka! Oisann, der røyk den pensjonen. Putin trenger nok de pengene mer en deg, gamlemor!”
4. I fyr og flammer: “Det kan være lurt å la brannvesenet gjøre jobben. Det fikke denne mannen erfare. Brent barn lukter ille, ikke sant…?”
3. Bom stopp for fallskjermhopp: “Alle fallskjermer har en reserve-fallskjerm. Det vil si, om du ikke velger å kjøpe billigversjonen. Denne karen ble litt flat da han fant det ut…”
2. Hvor ble det av huset?: “Å leke med dynamitt innendørs er ikke så lurt. Spesielt ikke når den er ferdig ladet med fenghetter og det hele. Lurer på hva forsikringsselskapet sier til dette..?”
1. Terrortull: “Å spøke om hva man har tenkt å gjøre ombord i et fly, burde ikke disse skjeggebusene ha gjort. Spesielt ikke når andre hører på. Sikkerhetsstyrkene svarte med samme mynt. men, som man ser var det ingen spøk denne gangen…”
Nummer åtte har allerede blitt vist på TV. Faren hopper plutselig ut forran kjøkkenvinduet fra yttersida, ikledd fullt harekostyme. De to døtrene skrek som besatt. Det går en svært tynn linje mellom lett skremming og å skape varige traumer. Mulig det er litt lenger til noen av de siste går gjennom det løvtynne filteret til dette programmet. Men, slik det utvikler seg er det nok ikke å veldig lenge til.
Dnort
Fordi vi hadde snakka ofte om det, uten å gjøre det. Og fordi det kunne være “bra for karakteren”, ble det plutselig telttur en vakker dag i slutten av juni.
Pappa hadde valgt ut sted. En plass han hadde vært ofte på bærtur. Altså for å plukke bær. Turen begynte riktignok med at vi havna skikkelig på bærtur. Man er jo ikke akkurat en vant stifinner. Veilede andre gjør man daglig. Egen veiledning er mer uvant.
Opp på fjellet i nærheten av Ropelv skulle vi. Pappa har lagt seg til uvanen å rope “elv” hver gang han kjører forbi skiltet der, som tydeligvis oppfordrer til roping. Pappa kan være litt sær…
Turen til den utvalgte plassen var ikke veldig lang. Men, ble noe preget av at to av ekspedisjonens medlemmer hadde valgt å stille i joggesko. Pappa hadde selvsagt støvler på og kunne gå hvor som helst.
Vel framme kom teltet opp etter noen runder med diskusjon og kløing av hodebunn. Plasseringa ble noe preget av et sparsomt jordsmonn. Men, teltpluggene fikk feste til slutt. Mygga hadde også fest. Helt til alle turdeltagerne var godt innsmurt i illeluktende myggmiddel.
Grillmaten smakte fortreffelig. Bøttegrill anbefales. Gjenbruk er tingen. Grilling av marsmallows var påkrevd. Ekspedisjonens yngste stilte ultimatum før turen. Heldigvis er ikke alle kravene så vanskelige å oppfylle. Og sultne mager ble i tillegg fyllt, så det holdt.
Det lille vannet vi campet ved, hadde ørret. De vaket flittig mens vi spiste. Med nyinnkjøpt fiskstang og teft for plassering, dro pappa opp den ene ruggen etter den andre. Vel, så voldsomt ruggete var de ikke. Men, det var gøy å få fisk. Helt til stanga fant det for godt å brekke! Skitt fisk og skitstang. (Pappa klagde noen dager etter, på butikken der stanga ble kjøpt. Han fikk ny. På betingelse av at han ikek skulle være så sterk neste gang.)
Så da gikk vi heller en tur. Turstien til kommunens tredje høyeste fjell gikk rett forbi. Øretoppen er ikke all verdens høy. En tur dit kan derfor anbefales. Vi gikk ikke helt til topps. Litt for sent på kvelden til det. En av oss har det for vane å bli veldig trøtt når klokka har passert åtte.
Utsikten var upåklagelig og været var som det var i hele juni, varmt og deilig. Stemningen så langt fra folk blir både avslappet og tidløs. Ingen av oss hadde med klokke. Leggetid ble det likevel ganske så umiddelbart etter retur til basecamp.
Pappa og mamma satt litt lenger oppe og beundret utsikten. Å sove i telt skal vi forbigå i stillhet. Litt regn i løpet av natta, men ikke mer enn at det var fordampet dagen etter. Vi antar at det i hvert fall var bra for karakteren. Selv om dårlige rygger ikke er helt enige.
Ekspedisjonens yngste sov faktisk veldig godt. Og kunne meddele at dette hadde vært en fin tur. Det syntes også katta da vi kom hjem. Ørreten falt i smak. Den var tross alt i kattefiksstørelse.
Dnort
Denne samtalen ble oppfanget på grensa mellom Norge og Russland, via Nokia sin mobile lytteapp, Kasadu…
A: Der e dem igjen. Hel bataljon med ATV’a.
B: Ka dem ska med hjelm? Synes æ kjenne igjen nån av dem som jobbe på Nav…
A: He he…ja, heia haue!
B: At dem gidd. Skjer jo ikke en drit her.
A: Ja, grensan fløtte ikke mye på sæ…og russeran har holdt sæ i ro siden…ja, for lenge siden.
B: Det der va da det het Sovjet. Nokka med Cuba-krisa trur æ. Dem sto visst klar på andre sia.
A: Sist æ så nån på andre sida, lå dem å rulla i lyngen og pimpa vodka.
B: …og no fortell sikkert guiden om da det va fri flyt av alkohol over Elvenes Grensestasjon i 1960.
A: Ja, tenk! I 59 daga va det bare å hente. Det va da vi sku ha jobba her…
B: Så kunne vi ha ordna litt ekstra kvote til oss sjøl.
A: Du hadde ikke overlevd lenge i den jobben, høre æ…
B: Du, koffør e vi to støkka på jobb? Æ mene, e jo ikke akkurat full texas for tida.
A: Hyssssj!
B: Hæ! Dem høre jo ikke oss der nede.
A: Klapp igjen, din gjøk!
B: Æ snakke no vel så mye æ vil. Det her e no ikke akkurat hysj-hysj oppdrag.
A: Ja, men drit i å snakke om sånt. Overkommandoen har egentlig sagt oss opp!
B: Men, vi får jo lønn.
A: Det e nok fordi lønnsavdelinga og sjefen vår e for ivrig med å slette e-posta…
B: Så vi bemanne en ubemanna stasjon..?
A: Du e nok litt skarpare enn sjefen din…
B: Og no dro naveran. Va vel der vi sku meldt oss…
A: Du har en jobb! Kan ikke melde sæ når man har jobb vel.
B: E no ingen som bryr sæ. Ikke en gang russeran. Kan vi ikke bare gå hjem?
A: Ja, kanskje fiske litt laks…
B: Eller gå på byen og drikke kaffelatte!
A: Og risikere at sjefen kommer hit, mens vi driv dank på cafe?!
B: Ååååh, get it. Ten får!
A: Du skal være glad du slepp å melde dæ på Nav. Jessu fader for et sauphau..!
Dnort
Det er etter hvert ikke bare i luften det er vår. Det vises i høyeste grad på bakken også nå.
Desto større grunn til å komme seg ut og nyte den friske luften. Og å benytte seg av alle mulighetene til aktiviteter som var umulige å drive med i vinter. Duften av solvarm lyng og spirende vårblomster får nesevingene til å vibrere. Ut på tur og slett ikke sur. Ikke med en gang i hvert fall…
Å gå på fotballkamp hører så absolutt våren til. I hvert fall her i Norge. På vinteren kan man alltids dra til England på dyre gutteturer. Turen med Julianne til Kirkenes Stadion var (unntatt inngangsbilletten) aldeles gratis. De hadde til og med popcorn der! Kirkenes spilte cup-kamp mot TIL. Vi heia på hvert vårt lag. Mitt lag vant, uten at det lot til å affisere min medtilskuer noe særlig. Hopping i sølepytter engasjerte mer. At hun gikk hjem på stillingen 0-6 til Gutan, skyldes heller at popcornet tok slutt.
Her fra en annen tur, et konkret bevis på at det hoppes i sølepyttene. Helt nye sherrox er tingen da. Ja, og så er det en fordel å ikke være for stor. Pappaer som hopper i sølepytter, selv om skotøyet er godkjent, får fort en irettesettelse. Deltagelse på sisten er visst OK. Det samme gjelder å bære henne på skuldrene. Men, ikke å være umulig å få tak i på sisten. Samt krav om at hun også må bidra med bæretjenester. Det blir heller dårlig mottatt.
På våre turer treffer vi på mange slags skapninger. Hunder som lufter seg selv og passer på båndtvangen, er jo et artig innslag. Ønsket om å ha egen hund dukker stadig opp. Siste nytt er at hunder er av de husdyrene som påfører jorda det største ekstra energiforbruk. Deres økologiske avtrykk er enormt. De spiser kjøtt og mye av det. Dermed påfører hundene, resten av jorda store problemer. Menneskets beste venn og jordas største fiende? Duverden hva man lærer av å se på fjernsyn. (BBC sitt spørreprogram QI kan anbefales!)
Også katter forbruker av jordas ressurser. At de, sammen med hundene, gir litt tilbake, monner lite. Kablene som ligger igjen på plenen vår og langs lufteturrutene til hundene, er mest til besvær. Her i huset er det visstnok en oppgave for pappa å gjøre noe med disse økologiske avtrykkene som titter opp, rundt om på eiendommen. To fulle begre ble det. Minus var bare sånn passe imponert…
Joda, det er vår i luften. Men, den lukter så visst ikke bare roser og fioler av den!
Dnort
På jobben ligger det foldere om Frisklivssentraler og nettet og avisene er fulle av helsestoff. Men, det nytter jo ikke bare å lese om det.
Selv prøvde jeg meg en tur i skiløypa i går. Alltid likt å gå på ski. Har jo vært der noen ganger før. Men, ikke ofte nok til å tåle høyt tempo særlig lenge. Samt kulde, motvind og bratte motbakker.
Nei, det er jo lettere å sitte inne. Man slipper å bli sliten og svett. Og det krever ikke at man lærer seg en masse greier man bare har bruk for når man trener. Hoff…
Julianne driver ikke så mye med sånne fabuleringer. Hun trener karate og hun liker det. Og det bør jo holde i massevis. Så da ønsket hun seg blandt annet fighter hansker i åtte års gave og poserte villig vekk. Hun har vært med fruen på trening siden hun var seks. Først var det mest lek. Men, gradvis har det blitt mer alvor. Og sist helg var det gradering.
To treninger i uken gjør at hun sist søndag tok rødt belte i Kyushinkai Karate. Så nå handler det om kata, dojo og en hel masse andre japanske ord. Og fysisk fostring sammen med andre likesinnede. Mens pappaen prøver seg både på ski og på fotballbanen. Han har svart belte, men det er av lær og holder bare buksa oppe. Helst sitter han hjemme og leser nok et blad om The Beatles… (Forøvrig en spesialutgave av Uncut som absolutt kan anbefales!)
Ikke det at det er no stress med å bli topptrent. Toppidrett er slett ikke så sunt. Ingen blir vel lettere syk enn overtrente sportsfantaster. Det samme gjelder i motsatt ende av skalaen. Så sofaslitere som jeg må ut og riste flesket med jevne mellomrom. Kanskje jeg skal ta meg en trimtur til kjøleskapet etter dette…
Dnort
Søndagsturer er en gammel norsk skikk. Å komme seg ut av huset og gå skitur har man sikkert drevet med siden vikingetiden.
Men, der vikingene dro på tokt og plyndret for fote, rusler vi i bedagelig tempo. Og det eneste vi har med oss tilbake er gode minner. Og så har man jo fått vise at det er bittelitt viking igjen i kroppen. Ja, og så er det jo bra for karakteren, som Julianne bruker si…
Ikke alle er like begestret for all denne dokumentasjonen av hva man har gjort på fritiden. Blir nok mange godværsbilder. Men, så kan det jo være vanskelig å ta bra bilder i uvær. Jakob Arvola har et interessant innlegg om det på sin blogg. Les den!
Snøtunge trær som danner en buegang innover i skogen. Det er nok av motiver der vi sklir av sted. Vi prøvde å lette byrden for noen av trærne. Vet ikke om det hjalp så mye.
Apropos Arvola. Et stykke opp Sandnesdalen, like ved elva, kom vi over dette skiltet. “Arvolaskogen” står det. Jeg eier også litt skog. Men, har aldri kommet på å kalle opp en ansamling trær etter meg selv…
Huset på andre siden av elva heter muligens “Arvolahuset”. Hvem vet. Litt pussig å møte på et hus så langt unna allfarvei. Dvs. elva var vel allfarvei en gang i tiden. Denne dagen brukte vi den til skiløype.
Et godt stykke oppe i dalen fant vi en fredelig plett, litt unna den godt besøkte løypa. Kakao og kjeks kom fram. Samt Kvikk Lunsjens nemesis, Dajmsjokoladen. Og ja, det ble godværssøndagskos av verste sort…
Vi tar gjerne flere turer til Sandnes. Løypa kan anbefales både for store og små.
Trening og mosjon er ikke bare viktig for helsa. Du blir i godt humør av det også. Det har vår Julianne også erfart.
Hun begynte med å bli med på fruens karatetreninger for mer enn ett år siden. Hun var bare seks år, men så fikk hun også leke en del av treninga. Det varmes gjerne opp med “stiv heks” eller “haien kommer”. Og alle er med. Morsomt å se voksne leke. Pappa som satt og så på for et par uker siden, fikk litt lyst til å være med han også.
Å holde fokus lenge på å gjøre bevegelser riktig og stå på linje, går bedre nå som hun snart fyller åtte. Beskjedene kommer på japansk så det er nok å konsentrere seg om. Til våren er det gradering og da tror jeg nok hun er klar for sitt første belte.
Selv har jeg trent badminton tidligere. Nå går det mest i fotball og ski. Kirkenes har jo fostret opp en og annen langrennsstjerne. Og så benytter man jo spark til og fra jobb. Bare det å få frisk luft er et stort pluss. Og så blir man altså i godt humør.
Aldersspennet er stort i karate. Dette er en sport du kan drive på med hele livet. Julianne fikk også prøvd seg i kamp mot de voksne. Det er ikke alder, men hvor høyt du er gradert som bestemmer hvem du skal trene sammen med. Høydeforskjellen kan jo alltids utjevnes litt…
Et godt kosthold hører med. Man blir sulten av å trene. Så da gjelder det å få i seg nok og riktig mat etterpå. For tiden spiser jeg lavkarbo-mat. Mens Julianne som enda vokser, koser seg med det hun måtte ha lyst på. Hun bestiller gjerne en “ostis” (brødskive med smeltet ost på) til kvelds. Mens pappa spiser en eggesalat eller musli. Hele folket skal i form!
Dnort
Ikke alltid like lett å få et pent smil fra en unge som har lest for mye Tommy og Tigeren…
Det gikk til slutt…
Dnort
Utveksling av kultur over grensene i nordområdene er ofte en kald og hustrig affære. Da gjelder det å ikke ha dårlige klær…
Isballerinaene fra Russland gjorde inntrykk på husets yngste. “Æ vil også danse på isen,” kom det fra henne, et stykke ut i forestillingen. “Dem må trene en masse” måtte faren minne om. “Det visst ingen her i Kirkenes som driv på med isdans” reflekterte hun. “Nei, det e nok mye late unga i Norge” svarte faren halvhøgt, litt for seg selv…
Selv om det var iskaldt og de sikkert måtte bruke 10 par longs, var de kjempeflinke. Og ingen av dem falt en eneste gang! Barents Sport Spektakel fortsatte med ishockey for smågutter. Der var de norske også med. Men, kulda kombinert med vind, gjorde at vi måtte videre og inn på kafe for å varme oss. Vår ballerina insisterte dagen etter på en tur på isen. Da var det faren som var i litt dårlig form og lat. Han ble hjemme.
Sparken brukes flittig. Sparkeføre er det så som så med. Så snart det blir forhold for fart, kommer det en kar fra kommunen og ødelegger all moroa. Da skal de strøes etter alle kunstens regler. Så det gnistrer godt under meiene nedover bakkene. De manglende tennene på passasjeren skyldes ikke krasjlandinger med spark. Er man syv år er tannfelling noe man må ta med godt humør. Det og isende kulde.
Nei, for verken ballerinaer eller sparkeister kan være redd for kulde. Å stå han av, er tross alt en øvelse vi i nordområdene har perfeksjonert. Hadde det bare ikke vært så forbannet varmt og koselig innendørs…
Dnort
