Pappapasserpå

Om du har lest bloggen min en stund, har du kanskje fått med deg at Julianne har en venn som heter Krokodille. En kompis som ofte dukker opp når hun kjeder seg…

Selv om Julianne snart skal begynne på skolen, så er en semi-imaginær venn fin å ha. Som en ser på bildet under så ligner han mistenkelig mye på en hånd. Men, det er bare om man ikke får sett han i aksjon og hørt han prate. Her er noen facts om Krokodille fra karakterens skaper:

Opprinnelse: Han ble vekt til live av pappa en dag Julianne lå og maste i senga. Hun var vel to år og ville ha noen å leke med. Pappa var for trøtt til å dra en sokk over hånda, heldigvis. Krokodille har familien sin i Afrika.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Navnet: Det ble Krokodille helt tilfeldig. I begynnelsen hadde han flere navn. Oftest etter navnet på ett eller annet dyr. Men, Julianne ba oftest om at Krokodille skulle komme tilbake. Han har ikke noe etternavn.

Alder: Han er ett år yngre enn Julianne. Et lite substitutt for manglende småsøsken og så er det jo fint å ha noen som er mindre enn en selv å leke med, av og til. Krokodille spør også om mye rart, nettopp fordi han er yngre.

Stemme og karakter: Stemmen er litt tynn og hes. Krokodille er ikke verdens modigste kar. Faktisk er han meget lettskremt. Passer dårlig med en kraftig stemme da.

Særtrekk: Har ikke føtter og armer, men er likevel en rørlig kar. Har det mest i kjeften. Liker å danse og finne på nye leker. Suger når det er snakk om å leke gjemsel. Kan byttes fra høre til venstre hånd om nødvendig.

Krokodille med sløyfe på

For tiden er Julianne svært opptatt av kjærlighet, kyssing og prinsesser. Krokodille er ikke særlig interessert i sånt. Men, han blir motvillig med når det er tid for å kle seg ut. Så lenge han slipper å kysse noen. Det er bare for vått og ekkelt til at han kan se hva som er bra med det.
Det nå også nevnes at Krokodille og Julianne begge snakker til pappa. Så pappa må derfor bruke sin egen stemme iblandt. Dette ble etter hver nødvendig da de to stadig oftere endte opp i krangler. Og begge to er både sta og lett å såre. Så da er det godt å ha en tredjepart som kan komme inn og megle. Det har likevel hendt at alle tre har blitt sure på hverandre.

Som nevnt er det når Julianne kjeder seg at hun spør etter Krokodille. Vi hadde nylig en del dødtid da vi reiste til Nederland og da var han fortsatt populær. Så etterspurt faktisk, at om pappa sa nei, kunne han like gjerne dukke opp borte hos fruen…

Julianne tar seg en bolle

Faktisk har krokodille allerede lært seg å lese. Noe han har kunnet det siste året. Selvfølgelig som en opptakt til kommende skolegang. Og det blir spennede å se hvor mye han blir etterspurt i tiden fremover.

Dnort

Det går en passe elendig komiserie på TV som heter “Shit my dad says”. Det var ikke egentlig den som fikk meg til å tenke på pappa. Heller det at ting han sa, ofte kommer ut av kjeften på meg også…

Memer kalles det gjerne. Ting vi sier (eller gjør) og som gjentas av andre. Pappa sine uttrykk overlevde han. Og noen av de har også andre enn jeg adoptert. En jordnær kar var han og de fleste uttrykkene kom vel fra primærnæringen. (Eller ordentlig arbeid, som han ville kalt det…)
Her er noen eksempler som alle relaterer seg til mat på ett eller annet vis:

Skal du ikkje ete det?! Det e jo de bæste på heile..(sett inn navn på hvilket som helst dødt dyr/fisk)…!
Pappa spiste ALT (unntatt havregrynssuppa) og ingenting skulle kastes. Både han og mamma var oppvokst under og like etter krigen. Å sløse var noe av det værste man kunne gjøre. Som en som ofte pirket i maten og fant noe der som svekket apetitten, fikk jeg høre dette ofte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bananan smake bæst når dem har fått flekka.
Som kjøpmann og sløsemotstander var det en selvfølge at all frukta som var gått ut på dato og kundene ikke ville ha, ble spist av kjøpmannens familie. Det gjaldt bare å motivere. Gjaldt ikke bare banan og frukt. Muglete brød eller ost måtte bare beskjæres litt for å bli mat igjen…

Ja, det bæste sku’kje være godt nok førr dæ?
Han likte ikke syting og klaging. Og var en mester til å snu ting på hodet. Klagde man på kvaliteten på frukten, kunne han argumentere for at det man likte minst, som at brune flekker på bananen faktisk var gjorde den søtere og enda bedre. Et uttrykk som forøvrig godt kan brukes i veldig mange andre situasjoner, enn ved matauk.

I vedmarka med pappa sin traktor, kjeledress og hansker

Vi rike har det no godt!
Det hendte jo at han tok på seg spanderbuksene og tok familien med på ferie. Omså helt til Finland! En hel uke!!Og da kunne han i et anfall av mett tilfredshet etter en strabasiøs langtur i Hi-Acen med masete unger, komme med gullkorn som dette. Kanskje ikke verdens mest sympatiske utsagn. Men, han skal ha for ærligheta.

Ja, no KOSE vi oss…
Beslektet med forrige sitat. Ble mer brukt idet vi alle satt sammen og nøt et godt og kostbart måltid. (Som ikke var alt for dyrt.) Selv har jeg nok oftest brukt uttrykket ironisk med ekstra mange o-er i kose. Tilhører (dessverre) ironigenerasjonen som ikke tør si ting akkurat som de er. Men, jeg jobber med saken…

Det va no etanes…
Uansett hvor mye arbeid min mor hadde lagt ned i et måltid, med flere retter, lå det ikke for pappa å rose rett ut. Kritikk var derimot mye mer matnyttig, uansett grad av konstruktivitet. Tror nok litt av grunnen til at poden så lett havna på ironivogna, var utsagn som dette. Pappa ironiens gudfader?!

Et og et dæ mætt!
Dette sitatet er fra en samtale han overhørte mens han jobbet på lokalbåten. (Gods/fraktebåt på kysten fram til midten av 80-tallet.) Kallen og kjærringa satt og spiste middag ombord. Hun var på størrelsen med en liten traktor, med forhøster OG tilhenger, mens kallen var godt under minstemål. Kallen hadde tatt sjansen på noe litt mer spennende. (La oss si at det var gryterett, noe som ikke ble hverdagskost i grisgrendte strøk før godt utpå 80-tallet.) Hun spiste det billigste de hadde, lapskaus. Han så ut til å like det han hadde fått å spise. Kjærringa var ferdig med lapskausen sin og ba om å få smake. Like etter at han hadde fått maten sin tilbake, ba hun om å få smake en gang til. Da sprakk det for den tålmodige sliteren. Han skjøv derfor hele retten over til henne og brølte: ET OG ET DÆ METT!

Historia er jo morsom den. Men, jeg er ikke flink til å huske lange historier eller vitser. Så da var det jo flaks at jeg fikk en far som uten problemer kunne fortelle samme historie hver gang vi fikk middagsgjester. Noen har kanskje fått med seg denne historia før, men da i ei av bøkene til Arthur Arntzen? Joda, forteller man en historie ofte nok, får også han Arthur høre den…

Dnort

De mest ivrige fansene reiser etter sine favoritter for å se alle konsertene. Ellers drar man vel oftest på konsert når bandet er i nærheten. Noe sjeldnere er det å dra på konsert fordi de tilfeldigvis er spiller i nærheten av stedet man ferierer…

Og det er ikke nødvendigvis et kvalitetstegn at gamle helter spiller opp der du ferierer. Om du for eksempel befinner deg ombord på en båt på vei til Danmark, er det tvilsomt om den kjente popgruppa som spiller er noe særlig bedre enn det blugarske dansebandet før dem. Eller om du skulle sitte i en park og man begynner med en runde allsang og sangen ledes av ditt store ungdomsidol, bør du nok regne med at han ikke synger en eneste av de tøffe rockelåtene han slo igjennom med. Akkurat det var heldigvis ikke så aktuelt for oss. Arnhem er en av de større byene i Nederland og Gelredome hvor de skulle spille, er ellers en fotballbane der Vitesse holder hus. Så dette var store greier og forventningene var dertil høye.

Været var fint og vi kom fram i god tid. Tid nok til å stå utenfor i øl-teltet og komme i stemning. Fruen i rosa jakke stakk seg litt ut i mengden av svartkledde. Men, ellers var mye likt i forhold til oppladningen til en fotballkamp. 
Ellers er jo stadionen vi sto utenfor kjent som stedet der Norge røk ut av EM etter 0-1 mot Jugoslavia i 2000. Bildene av en fortvilet Nils Johan Semb på knær på gressmatta etter at han fikk høre om at Spanjolene hadde scoret nok et mål på overtid, forsvant straks man kom inn og fikk se hva som fylte stadionen i dag. Det hender jo at fotballfans kler seg litt ut. Ansiktsmaling er heller ikke så uvanlig. Men, fyren ved siden av oss hadde tatt det litt lengre…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om fyren med maska hadde beholdt den på gjennom konserten hadde det vært imponerende, men den tok han av så snart konserten startet. Og like lite imponert må jeg nok melde at jeg var av kveldens hovedattraksjon. Det hele virket bare for kalkulert og beregnende til at undertegnede skulle la seg rive med. Det hele minte mest om en  teaterforestilling, så timet og tilrettelagt var det hele. Joda, Iron Maiden kan spille og de har mange knalltøffe låter. Men, å basere nesten hele konserten på låter fra den siste plata er og blir en dårlig ide, når man har vært så lenge i gamet.

Ellers var det jo slik at man for ikke så lenge siden kunne se et hav av lightere når en rolig låt ble spilt. I dag er det bare lyset fra displayet på mobiltelefonene som kan minne om dette fenomenet. Du kan selvfølgelig ikke røyke innendørs. Ikke engang i Nederland. Og der vi hadde fått plass var det også meningen at man skulle sitte. Hele tiden! Så når dine ungdomshelter er bittesmå actionfigurer som spretter rundt og spiller en masse halvbra låter du ikke har hørt før, står ikke jubelen i taket. 

Ikke før på siste sang. Da kom Run To The Hills. Men, da var det litt for sent. Og jeg løp heller mot døra, for dette er visstnok sangen de avslutter alle konsertene med nå om dagen. Og køen ut fra parkeringa og hjemover i bil kom til å bli lang…

Dnort





Seint på kvelden og stille i huset
Alene sitter jeg og lar tankene vandre
Der ingen andre er, blir man usett
Ensomhet nytes best sammen med andre

Dnort

Pappa har vært på bortealeneferie på Sveriges vestkyst. På en øya Orust ligger Slussens Pensjonat og der holdt The Soundtrack of Our Lives konsert. Her er noen bilder fra rundt om på øya.

Slussens pensionat


Sjøfart på vestkysten

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Stedet til høyre virker noe suspekt…

Kossarna har det trävligt

Nok et litt suspekt skilt…

Till salu! står det på skiltet. Kanskje bli bonde?

Man bør visst passe seg for barna her…

Utsikten kan man ikke klage på.

I det hele tatt er det vakkert på Orust. Kombinert med fantastisk bra musikk og godt selskap, kan turen anbefales for flere. The Soundtrack of Our Lives skal spille to helger til der, senere i sommer. Vakkerrock…

Dnort

Vi mennesker har lenge sloss mot naturen. Den er samtidig både din vakreste venn og farligste fiende. Dessverre ser det ut til at vi er i ferd med å vinne. Her har du en “feelbad” artikkel for pessimisten i deg.

Norge er et relativt spredt befolket land, så vi ser det ikke så godt. Hvordan vi mennesker mer og mer tar over alt som omgir oss. Det er ikke bare snakk om befolkningseksplosjon. Det er i hvilken grad vi tar oss til rette, utbytter og misbruker naturen. Om du orker å lese, er det skrevet nok om emnet til at du neppe får sove til natta. Som småbarnsfar er tanken på hvor lite jeg får gjort for hun som kommer etter meg, skremmende.

Glass og stein

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når byen jeg bor i er såpass liten som Kirkenes er, føler man seg likevel nær naturen. Vi har den like innpå oss og kan gå rett ut i uberørt natur når som helst. OK, så er det noen som driver på med bittelittegranne forgifting av en fjord. Men, dem har vi jaggu nok av i Norge! Og i akkurat denne fjorden er det likevel bare gigantiske, stygge krabber som holder til…

Det merkelige er at folk fra Oslo, Bergen og andre større byer i Norge, snakker om den samme nærheten til naturen. De må bare kjøre litt lengre enn meg i bil eller trikk for å komme dit. Siden det bare bidrar til enda mer tidsklemme å komme dit, er de nok ikke så ofte i naturen. Men, den er der. Og relativt uberørt skal den vistnok også være. Grønne lunger har man jo også. Her i Norge gjør vi jo noe med klimautslippene våre. Planene for det er i hvert fall der… Så vi har vel vårt på det tørre?

Mye folk og mye mur

Og kanskje handler det ikke så mye om oss i Norge. Vi er jo miljøforkjempere og verner store deler av ladet vårt som nasjonalparker. Klimakvoter kjøper vi i stort monn og alternative energiformer satses det også på. Om de er lønnsomme nok, selvfølgelig. Så vi er jo de snille vi. Joda, vi borer litt olje her og der. Men, noe må man da bruke for å holde hjulene igang. Og gjør ikke vi det, ville noen andre gjort det.

Nå er det bare det at hjulene som holdes igang sørger for fortsatt vekst i verdensøkonomien og stadig flere mennesker. Mer kultur og stadig mindre natur. Dette har vi visst lenge. Og det er mange nok som har ropt varsko og vend om. Det er bare ingen som gjør noe med det. Kineserne forsøkte, men har gitt opp. Forsøket var forresten helt håpløst, så lenge fortsatt vekst var målet. Der som her.

Naturbarn på naturstein

Min datter på seks år skal snart begynne på skolen. Jeg regner med at hun som meg, får høre om dette fantastiske og lykkelige landet vi lever i. Jeg har en klar fornemmelse av at det vi fikk høre, var at Norge var det snilleste landet i hele verden. Det er bare at vi er ikke alene om å fortelle den historien. Rundt om i alle verdens land får barna høre det samme. “Det er dessverre de andre som er problemet…”

Så da fortsetter vi vel å voldta naturen til dommedag, eller er det håp? På fjernsyn avsluttes et hvert naturprogram med respekt for seg selv, med at det likevel er håp. Og det finnes løsninger.
Inntil videre tror nok jeg, pessimist som jeg alltid har vært, at konklusjonen må bli at menneskene mest sannsynlig utrydder seg selv. Ikke min datter. Ikke din sønn. Ikke nordmenn eller nepalesere, muslimer eller maorier. Men, den grådige, naturfjærne og multiresistente menneskeheten. Og etterpå tar insektene over…

Dnort

Jeg kan vel ikke skryte av å ha tilbrakt mye tid på stranda. Å ligge og slange meg i sola med sand og sololje smurt utover, er ikke min stil. Dessuten vokste jeg opp med at fjæra bare var en plass man var en kort stund, på vei ut på havet.

Som småbarnsfar har en litt for rastløs kropp som meg, en ekstra mulighet som andre ikke har. Jeg tenker selvfølgelig på sandslottbygging. Og all det arbeidet man kan legge i oppførelsen av ulike praktbygg rundt om på stranda. Eller så kan man bare knipse bilder. Og kanskje høre på litt musikk…

Stuck in the middle with you

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fire water burn

Enter sandman

Children of the sea

Down by the water

På jobb hører jeg mye musikk, når jeg kan. Har man vært inne på kontoret mitt ville man nok legge merke til alle de store stablene med CD’er. Det meste av musikken er rock av ulike valører. Har derfor titulert hvert av bildene med en mer eller mindre kjent låttittel. Prøv gjerne å gjette hvem som har låten før du klikker på linken. For da får du nemlig låten servert.

God fornøyelse!

Dnort

Å lage skulpturer av is eller bruke isen i andre kunstneriske sammenhenger, er ikke så uvanlig her nord. Vi har jo nok av den…

For noen år var jeg på en konsert med Terje Isungset under Barents Spektakkel. Han spilte utelukkende på instrumenter lagd av is og jeg holdt på å fryse føttene av meg. Snøhotellet som nå står og tiner borte ved Andrevann er fullt av isskulpturer. Og jeg har jo vist fram annen iskunst her på bloggen. Her er litt til:

Artist “Fruen”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Isen er i seg selv fin å se på. Lyset reflekteres i alle retninger. Og det dannes farger inni iskrystallene. Solens stråler brytes opp og det spilles på hele fargespekteret. Is i ulike smeltingsstadier, sammen med vann er verdt et studie. Dessverre hadde jeg bare med meg mobilkameraet denne gangen.

Isen trekker seg tilbake

Dnort