Man leter kanskje ivrigere etter vårtegn enn høsttegn. Våren kan liksom ikke komme tidlig nok, mens høsten gjerne har vart en stund før den blir oppdaget. Her er noen høsttegn.
I går skiftet jeg lyspære i badstua.
Canal Digital synes at jeg burde bli kunde hos dem så jeg kan se engelsk fotball hele døgnet.
Venner er bra å ha. Særlig de gode. Vår Julianne har fler. Men, bestevenn det kan man bare ha en av. Slik er det i hvert fall blant jentene.
I barnehagen er det ei jente hun leker mye med. Mina heter hun og vi var i bursdagen hennes nylig. I samme barnehage er det også en gutt hun har holdt mye sammen med. Siden han er gutt har han fått status som kjæreste. For en tid siden hadde de kledt av seg alle klærne og gjømt seg i vognskuret, så akkurat da kunne det virke som om de tok kjærestegreiene litt langt. Men, det var en varm dag, så…
Bestevenninnen har likevel lenge vært den samme. Hun heter Julianne hun også.
De to henger stadig sammen. Det er selvfølgelig litt pga. at foreldrene deres stadig vekk sørger for at de er sammen. De hadde likevel ikke tilbrakt så mye tid sammen, hadde de ikke hatt det så moro. Litt krangling må det jo bli, men ikke mer en det som må til for å gjøre ting litt mer interessant.
To x Askepott i hoppeslott
Akkurat dette med venn, venninne, kompis og om man er beste- av noen av delene, blir diskutert en del mellom ungene. Vår Julianne er et knapt år yngre enn sin navnesøster. For den eldste av dem er statusen som bestevenninne viktig. For hennes tre og et halvt år gamle lekekamerat ser det ut til at dette ikke er riktig så nøye. En mer praktisk tilnærming til dette med status ser ut til å være løsningen foreløpig. Det viktigste er å ha noen å leke med.
Prinsessealver
Det å være bestevenner er ofte en følge av en rekke tilfeldigheter. Barn kan, om omstendighetene er riktige, bli bestevenner med nærmest hvem som helst. Da jeg vokste opp var jeg ganske lenge bestevenner med nabogutten. Fordi han var den eneste i bygda som var nesten like gammel og fordi han bodde nært. Det var nok. Selv om vi var og er ganske så ulike, har vi mange gode minner sammen. Så det er alltid hyggelig å treffe Åge.
Gøy i hengekøy
Om det i fremtiden skulle vise seg at de to Juliannene ikke passer så godt sammen, har de allerede mye felles. Så selv om statusen som bestevenninne kan være noe usikker, har uansett begge to en person de vet de trygt kan være seg selv sammen med. Akkurat nå er det en selvfølgelighet. Når du blir voksen er det en luksus du sjelden kan unne deg…
Dnort, mannen bak Pappapasserpå, måtte mandag reise hjem i skam da en prøve tatt tidligere i lekene viste stort søvnunderskudd. Norges største håp i heltidspappa dro hjem før b-prøven ble analysert.
Kilder nær den OL-tatte forteller at han skal ha innrømt tretthet, men at dette skyldes en helg med fyll og seine leggetider. OL-jegerne skal likevel ikke ha vært i tvil da blodet til Dnort inneholdt store mengder koffein. Den OL-tattes innvendinger om at det høye koffeininntaket og overtrettheten må skyldes andre drikke- og leggevaner hos svigermor, ble ikke hørt i denne omgang. Det var en svært skuffet og oppgitt heltidspappa som reiste hjem fra Vadsø mandag ettermiddag.
Dnort kan vente en utestengelsesdom på maksimalt 12 dager. Ironisk nok til å rekke å se så mye han vil av det resterende sommer-OL. Det lyktes oss til slutt å komme i kontakt med den OL-tatte. Da hevdet han at han aldri i livet kunne tenke seg å stå opp midt på natta for å se verken svømming, friidrett eller "andre homoerotiske fesjå" som han uttaler det. Han mener også at alle som gjør sånt fortjener svært streng straff. Allerede tirsdags morgen planla han å stå opp grytidlig og leverte datteren i barnehagen. Dette kan i så fall være et brudd på karantenebestemmelsene som alle OL-tatte heltidspappaer må forholde seg til.
Så lenge jeg kan huske har det vært snakket om at barn ikke liker fisk. Barn liker pølser, pizza og pannekaker. Får de spørsmål om å velge mellom kokt fisk og nylagt asfalt til middag, gomler de heller nedpå noen kubikk stein og olje…
Vel, sånt kan man jo gå rundt og innbille seg, helt til man selv får barn. Det vil si, dette vil jo bare bli bekreftet om en selv ikke liker fisk og heller ikke ønsker å legge om på middagsvanene. Serverer man derimot fiskemiddager og legger innpå selv, skal det mye til for at ikke sneipen også spiser opp sin part. Fisk kan nemlig være like lettspist som pannekaker. Og tilberedes den riktig har den også en smak som er lett å like. Også for voksne med fiskevegring.
Siden jeg vokste opp med å få servert fisk til middag minst 5 ganger i uka, har jeg lenge hatt forståelse for fiskehaterne. Ikke det at jeg noen gang har hatet fisk. Men, alt man får for mye av blir man lei. Så da jeg flyttet på hybel ble fort Grandis og hamburger hverdagsmat. Pannekaker så ofte man ville og potetgull til middag. Hva er vitsen med å være voksen om man ikke skal få bestemme selv hva som skal være middag? Og snart hadde nye matvaner dannet seg. Fisk ble noe man sjelden spiste. Spesielt i ubearbeidet form.
For vi snakker ikke bare om fiskemos. Eller fiskekaker, boller og puddinger som det også er kjent som. Skal man få barn til å spise fisk må det heller ikke være et tykt lag med sprø panering utpå stykkene. Helt vanlig kokt torsk med litt poteter, gulrøtter og smelta smør til, kan være som godteri for barna. Jeg har sett det mange ganger. Selv med barn som har "fisk er fælt" som mantra.
Storfangst
Fisk kan jo være spennende mat også. Der man på kjøttsiden har taco, nachos og spennede gryteretter, finnes det tilsvarende smaksfulle fiskemiddager. Bare fantasien (og helserådet) setter begrensninger. Bacalao, sushi, laksewok og fantasifulle fiskegratenger er bare noen av mulighetene. Og så er jo fiskesuppe så godt. Nå høres jeg vel ut som om jeg er sponsa av Norges Råfisklag. Får så være. Skal man få folk til å spise mer fisk må vel litt god gammel propagandateknikk til.
Grunnen til at fisk lenge har vært "ut", tror jeg nok er et resultat av amerikansk påvirkning. Og der er man jo flink til å hjernevaske store deler av befolkningen. I tillegg har man klart å innbille oss at det går så mye fortere å lage hamburgere og pizza. Noe som rett og slett bare er tull. Hurtigmat må ikke komme fra en amerikansk gigantkjede. Det trenger ikke ta mer enn 15 minutter å lage og koke en god fiskesuppe. Man må bare ha forberedt seg litt.
"Barn leker" står det på et skilt i nabolaget. Ja, hva annet skulle de gjøre, spør jeg? Betyr fraværet av slikt skilt andre steder, at barna der driver med barnearbeid? Den frenetiske aktiviteten på alle trampolinene skulle være tegn nok på at barn leker, også her.
Trampoliner, hoppeslott og andre høydeforbedrende hjelpemidler var ikke så vanlig da jeg vokste opp. Bare sirkusartister drev på med trampoliner. Man hoppet da også. Men, da gikk hoppene stort sett bare en vei. Nedover. Og da mot et underlag som gjerne var både hardt og uberegnelig. Unntaket er hopping i høyet. Dvs. om man hoppet i den løse delen av det og ikke traff noen skjulte bjelker eller høygafler. I det hele tatt var vel ikke hopping i høyet så ufarlig. Gikk det bra på låven er det ikke sikkert at det gikk så bra når pappa oppdaget at vi hadde vært og hoppet der. Hopping i høyet var nemlig ikke lov. Mest fordi det kunne være farlig. Men, også fordi det gikk ut over kvaliteten på høyet.
Hopping på trampoline går vel bare ut over kvaliteten på plenen under. Ja, og så skjer det jo noe med lydnivået i nabolaget. Ungene hopper gjerne sammen i store flokker i disse dager. Etter at påbudet om sikkerhetsnett rundt disse trampolinene kom, har trampolinen til naboen stort sett stått tom. Mens andre som har fulgt opp påbudet ofte har hagen full av hoppende glade unger.
På torget i Kirkenes står det i disse dager ikke mindre enn to hoppeslott. Under Kirkenesdagene som er i gang nå, må man altså lokke med gode hoppefaciliteter for å få ungene bort fra trampolinen i noen timer.
Fra før å oppsøke farene der de var og overvinne dem ved hjelp av grundige forberedelser og enkle forholdsregler, spretter dagens barn opp og ned i gjennomtrygge og temmelig kjedelige fornøyelsesanlegg som tar opp mye plass. Der man før kunne risikere livet om man var for uforsiktig, risikere man nå å aldri lære å takle farlige situasjoner. Alle sikkerhetsforskriftene mener jeg er med på å gjøre barna både dumdristige og mer hensynsløs i sin lek. Skulle vært interessant å få sammenlignet tall for ulykker som involverer bare barn, før og nå.
Kjedelig sikkerhet
Til helga skal sjefen på jobben og undertegnede delta i en av de få aktivitetene her i landet som ikke er gjennomregulert av direktiver fra EU. Ta Sjansen som foregår på samme vis som i Holmenkollen, handler om kalkulert risiko og det å tørre å hoppe i det. Sjansene for enten å slå seg kraftig, drukne eller kanskje begge delene, er til stede. Jeg tar sjansen på at de i så fall er sjefen som tar den største støyten. Han skal jo være vant til det ellers.
En kald sommer har ført til at agurkene gror dårlig her nord. Ute på verandaen vår har fruen i ren trass satt ut noen planter som vel skal bære agurker eller tomater. De sliter litt…
Det finnes et dyrevern. Men, finnes det et plantevern? Kan det hende at noen kan komme til å anmelde oss for plantemishandling? Er det mulig at denne overskriften kan bli aktuell: "To personer anholdt for grove overgrep mot matplanter!" Noen agurker blir det neppe, uansett.
PS. Om det er aldri så mye sommer og ferie: Jeg vil ha kommentarer!
Det er tid for å bade. Utebading snakker vi da om. Vi bader jo og dusjer og holder oss rimelig reine ellers også. Men, nå kan man endelig gjøre det utendørs.
Hva er vel mer deilig enn å sitte ute og plaske i en balje og søle så mye en vil? Så kan man kanskje hoie litt og endatil gjøre alt dette komplett splitter pine naken. Og er en liten nok er det heller ingen som stiller spørsmålstegn ved det…
Dypdykk på terassen
Har man ikke et oppblåsbart basseng klart, tar man det som er for hånden. Dessuten tar det mye kortere tid å fylle opp en liten plastkasse med passe varmt vann. I det hele tatt kan det å blåse opp og fylle et basseng være en kjempemessig tålmodighets- og utholdenhetsprøve. En overopphetet pappa på besvimelsens rand pga. all blåsingen, trenger lite overtalelse for å dra fram det gamle babybadekaret.
Å fiske har alltid interessert meg. Først og fremst på havet. Innlandsfiske blir en større utfordring når man har vokst opp på ei øy. Gårdagens fisketur til et lokalt vann er et typisk eksempel i så måte.
Ute på havet kan alle fiske uten fiskekort. Du kommer deg lettvint dit med båt. Og det er ikke mygg der! Så det er kanskje ikke så rart om jeg lengtet litt til havet der jeg varm og sliten sto og smurte meg inn med illeluktende myggolje for femte gang. Samtidig som jeg var litt engstelig for at en oppsynsmann skulle komme og inndra fiskeutstyret mitt. Ikke fikk man noe fisk heller…
Der jeg vokste opp fantes det også mulighet for fiske i elver og vann. Det var bare det at det var sånt pes for å komme seg dit. Først måtte fiskeutstyr finnes fram og som regel måtte man lete litt. Så var det å grave makk. Og for en som alltid har vært litt pysete når det gjelder insekter (jeg regner makken som ett…) var denne delen av forberedelsene ikke det man så mest frem til. Når insekter er nevnt, så er vel pysete et litt for svakt uttrykk når vi snakker om min barndom. Jeg var vel heller vettskremt i nærheten av alt som var smått og rørte på seg. Å holde en fiskestang stødig mens man fekter vilt rundt seg etter reelle og imaginære angripere, er vel en øvelse de færreste mestrer.
En forutsetning for å være ivrig sportsfisker er også gode fangserfaringer. De gangene jeg, tross mine hemninger og fobier, har dristet til å stille meg med lagelig til hogg med stanga, har utbyttet vært heller magert. Da både i størrelse og omfang. Uansett manglende eller ferskt ?haill?. Før i tiden var det jo lov å bruke både dorg, not og oter. (For ikke å snakke om doorg, noot og ooter. En takk for den og mange andre til Harald Heide Steen Jr.) Særlig oterfiske er effektivt på vannene. Men, nå for tiden er det altså fisking med makk eller sluk som gjelder. Samt oceaner med tålmodighet. Noe jeg er dårlig forspent med.
Siste fisketur var det vel heller makken som hadde en noe tvilsom glede av. Den fikk utallige leksjoner i både flyvekunsten og i svømming. Og mens småørreten en sjelden gang nappet litt i de nye svømmeentusiastene våre, beit mygga fra seg over vannet. Selv fiskekompisen min fra Hellas fikk en stakkerslig liten tass på land. Så alle fikk sitt unntatt meg. Dagens storfangst fikk jeg med til den fiskeelskende katta vår som heller ikke ville ha den. Skitfisk!
Å vokse opp på gård gjør noe med deg. Du blir preget av det og får et annet forhold til naturen og årstidene enn andre folk. Selv midt inne i byen merkes det.
Her om dagen da jeg sto og rakte i hagen etter å ha slått gresset, ble jeg satt tilbake til barndoms år på høymarka. Lukten av nyslått gress og hageriva som jeg har så mye bedre sving på enn naboen, fikk meg til å savne høyonna litt. Ikke det, den gang var det jo bare et ork. Mens andre unger løp rundt og lekte måtte vi hjelpe til med å hesje høy og slå silofôr. Mine foreldre utnyttet billig arbeidskraft. Ja, jeg faktisk drev med det man kaller barnearbeid og som det hadde blitt snakket om på Dagsrevyen! Da jeg en gang tok opp temaet var det bare latter å få. Og så en is fordi jeg var så søt…
Omtrent slik så hagen ut da vi kom hjem fra ferie.
Når høsten kommer er det to ting som jeg må gjøre. Den ene er å plukke bær, som jeg har skrevet om før. Den andre er å hugge ved. Første gang jeg var med pappa og hugget ved, var jeg vel 11 år. Jeg var ikke med for turen sin del. Nei, jeg var med som arbeidsmann. De små pinnene jeg da gikk og bar på skapte ikke bare mørkerøde renner i skuldrene mine. Rennene ble snart borte, men lysten til å bidra til en varmere vinter ble igjen. Så når andre klager på strøm- og oljeprisene gliser jeg litt for meg selv. Veden er jo nærmest gratis. Og nå skal det snart bli varmepumpe og nye vinduer i huset. Så bare øk prisene.
Snøen om vinteren er heller ikke så vanskelig å takle. Etter å ha vokst opp i et ?snyholl? uten like, er det å fjerne de få kornene som faller ned her i Kirkenes, som ren atspredelse å regne. Har jo måket mye silo i min ungdom. Så litt antydning til bondemuskler er det vel. Det var forresten en fin inntektskilde i min ungdom. Å hjelpe til rundt på gårdene med å måke i siloene. Og som en fin bonus fikk man sniffe så mye silosyre man ville. Jo da, man har da eksperimentert litt med kjemikalier. Om enn ufrivillig. Apropos det. Alle har jo sleiket på en frossen portstolpe som barn. Men, hvor mange har samlet to striper finkornet snø etter å ha sett en spesielt tøff mandagsfilm, og sniffet stripene i seg?
Husets kvinner atspreder seg
Våren her oppe er tøff. Ikke bare på grunn av klimaet. Her jeg nå bor er det ingenting som må gjøres. Ikke kan man sanke egg fordi man er innflytter. Og siden vi ikke har noe gjerde rundt eiendommen, er det ikke nødvendig å gå over gjerdene og skifte ut stolper. Ingen bråter må brennes og ingen fjøs skal vaskes. Det nærmeste man kommer fjøsvask er rengjøring av kattekassa. Å brenne bråte i tettbygd strøk er vel heller ikke så aktuelt. Ellers savner man jo smålammene på våren. Når de en vakker vårdag fikk slippe ut, samlet de seg etter hvert i stor flokker og løp om kapp. Gjerne i en fast løype mellom to punkt. Det litt pussige var at det var samme løypa hver vår.
Her jeg til daglig sitter på et kontor og kan se ut på et torg der svært lite skjer, hender det at jeg tenker at jeg skulle vært bonde. Men, så kommer jeg fort på at det å være bonde i dag er verdens mest utakknemmelige jobb og at jeg i hvert fall kan ta ferie fra ni-til-fire jobben min. Men, hvem vet. Om matvarekrisen fortsetter kan det kanskje bli aktuelt å si opp og flytte på landet med katt og gullfisk. Om ikke annet for å gi Julianne muligheten til å bygge litt karakter.
Etter to uker på ferie i Nederland mener jeg at det skulle la seg gjøre å skrive et dikt på nederlandsk. Med littegrann hjelp av Babelfish gikk det greit. Tror jeg…
