Vi har aldri spist så mye frukt som etter at Julianne kom i hus. Får hun så spiser hun gjerne ti om dagen. Pære, eple og appelsin er godt. Men, banan er favoritten.

Bananspiser
Monkeyface

Noe godt skal en jo unne seg. Alt trenger jo ikke være fiber, vitaminer og lavkalori. Dessuten skal jo sånne småtasser som Julianne ha mye næring. Dvs. mange kalorier. Sjokolade, potetgull og brus har jo kalorier så det holder, men så er det jo ikke så mye mer enn det. Mulig man får i seg litt fiber av potetgull og kanskje det er noen bra vitaminer i sjokolade. Hva vet jeg…

Det ideelle godteriet er uansett frukt. Søtt, godt og næringsrikt. Og stappfullt av vitaminer. Bananen er jo et helt lite måltid i seg selv. Og når Julianne er litt fysen er det bare å finne fram en av pekebøkene og så kommer hun til oss og viser oss et bilde av en banan eller et eple. Gjerne etterfulgt av et lite "nnam-nnaam!"

Og dette gjør jo at vi også legger i oss en del frukt. På jobben har vi en stund hatt frukt til de ansatte, så det er nok av muligheter til å befrukte seg. En stund var det også nøtter i fruktkurvene. Så da benøtta vi oss godt av arbeidets frukter. (Hysterisk morsomt med matrelatert humor på arbeidsplassen…) Det blir i hvert fall mer frukt og mindre junkfood i disse dager. Stort sett.

PS. Jeg ga nettopp Julianne en Maryland Cookie… 

Dnort

Det tar sin tid før det begynner å gro skikkelig på knotten til Julianne. Ennå er det nokså tynt og stusselig der oppe. Så da ble parykk en naturlig løsning…

Mer parykk
Sveisen henta vi på hobbyrommet

Ikke det at det plager noen, men det kan jo være artig å se hvordan det kan bli når det en gang tar av med hårvekst. Parykken satt nok ikke på så lenge. Til det var den alt for moro å leke med.

Neste gang får vi gå til anskaffelse av tupe og tupelim…

Dnort

Det er merkelig dette med tid. Desto eldre man blir, jo nyere blir gamle dager. Og desto mindre blir gamle dagers lærdom brukt…

Det blir for meg stadig mindre aktuelt å snakke om ”gamle dager”. For gamle dager er etter hvert blitt til en tid da man selv levde. Og jeg er da ikke gammel! Dessuten brukte man utrykket ”gamle dager” når man snakket om ting som var gammelt, avlegs og utdatert. Og det jeg har opplevd og erfart er da høyst relevant nå! La meg komme med noen eksempler:

Før/nå 

–        I gamle dager skilte man seg ikke. Man levde hele livet i lag. Dette gjorde man uansett hva som skjedde i forholdet. Av den grunn ble man nødt til å få forholdet til å fungere. Man fikk i tillegg hjelp fra familien og ”nabokona” seg til å holde sammen.
I dag er skilsmisse en grei og relativt ukomplisert affære. Du mister ikke sosial status og de fleste har ikke så mye familie å forholde seg til. Og nabokona er mest sannsynlig skilt hun også. Over 50 prosent av alle giftemål ender med skilsmisse og tallet for ekteskap ”til døden skiller ad” er i tillegg kunstig høyt, siden det ennå er en del av de eldre som er gifte som aldri har eller vil vurdere å skille seg. De lever ennå i ”gamle dager”.
Alle andre må ta alle konsekvensene en skilsmisse får for seg selv, barna og alle andre rundt seg.

–        I gamle dager sparte man. Man sparte på alt av verdi. Ikke bare penger. Ingenting skulle kastes. Man visste aldri når man kunne få bruk for det igjen. Det hadde krigen lært oss. Den og oljekrisa i 72. Sløste man med det lille man hadde endte det på forsorgen. Og bare dumme, udugelige og grådige folk havnet der. Mest sannsynlig var man en ugudelig hedning i tillegg.
I dag kjøper man det man synes man trenger når man føler behov for det. Om man har råd til det er sjelden et spørsmål. Lån er jo så lett å få. Om man egentlig trenger det er heller ikke noe spørsmål. Kjenner man noe som har det, er det bare naturlig at man selv har det samme. Denne mentaliteten fører stadig flere ut i et uføre som bare forsorgen, eller sosialkontoret som det nå heter, kan ordne opp i. Et ferskt eksempel er foreldre i Karasjok som må ha sosialhjelp for å få avviklet en begivenhet som de har hatt tid til å spare til i 13 år. En konfirmasjon dere i gårdene koster flesk på grunn av alle gjestene.
Ennå finnes det personer her i landet som nekter å gå på sosialen. Jeg skjønner dem godt, men det ser ut til å bli stadig færre som gjør det.
–        I gamle dager mente man noe med det meste. Selv når man slo eller var voldelig på andre måter, var det en grunn til det. Det betyr ikke at det var greit å være voldelig. Men, all vold kunne forklares med at volds-utøveren hadde til hensikt å være voldelig av en eller annen, for ham, god grunn.
I dag har man også fått ”blind” vold. Meningsløs og umotivert vold. Den som har vært voldelig kan ikke etterpå forklare det han har gjort. Det bare skjedde. Og så blir det opp til et kobbel psykologer å koke i hop en forklaring. Kanskje var man ”sinnsyk i gjerningsøyeblikket”. Kanskje ”sto man utenfor seg selv” og så at man sparket en forsvarsløs mann i hodet til han døde.
Men, kanskje er det blitt litt for lett å skylde på sinnsykdom, voldelige dataspill eller en vanskelig barndom. 

Folkesykdom nummer 1

I gamle dager snakket man kanskje om at kreft var ”folkesykdom nummer en”. Eller så var det tuberkolose eller noe annet skummelt. I dag sier man gjerne at ”livsstilssykdommer” er det vi sliter mest med her i landet. Jeg vil påstå at ansvarsfraskrivelse er folkesykdom nummer en! Når hørte du sist noen som innrømmet at det uføret de hadde havnet i, stort sett skyldtes egne tankeløse valg? At de i bunn og grunn hadde havnet der de var fordi de ikke hadde tenkt over konsekvensene av det de gjorde? Og at de selvfølgelig skulle ordne opp i problemene sine selv eller sammen med familien sin?

Det er kjedelig å ta ansvar. Det er gammeldags å snakke om moral. Skal du være med i det gode selskap bør du leve i nuet, ta sjanser og ikke være så kritisk til forandring. Og går det galt skylder folk til og med på noe de kaller ”tidsklemma”.
Om det finnes noen tidsklemme, er det den minimale avstanden mellom gårdagens moral og morgendagens ansvarsfraskrivelse.

OK, det var dagens lille moralske indignasjon…

Dnort

Min mor, kjent som mamma, er en historie for seg selv. Jeg kunne skrevet mye om henne. Det får bli en annen gang. Tenkte bare å vise et bilde av henne denne gangen.

Da hun var her for ca. en måned siden i anledning Juliannes ett-års dag, er det mulig hun kjedet seg litt av og til. Det ble kanskje mye babyprat og utveksling av erfaringer fra foreldrelivet med de andre gjestene. I hvert fall fant hun fram en parykk og var modell i noen minutter…

Mamma med ekstra mye
Glamourmodellen Mamma

Nå er det kanskje ikke så spesielt å ta på seg en parykk og fjase rundt med den en stund. Men, siden min mor aldri har vært på internett, fortjener hun en sjans. Kanskje er dette starten på en karriere som parykkmodell for eldre kvinner?

Nå nylig falt hun og brakk håndleddet på glarhålka, utenfor huset sitt. Hun kom seg etter store anstrengelser og med stor smerte inn og fikk ringt etter hjelp, med bare en hand. Dette mens hun visstnok hadde "vært borte ei lita suind" som hun sa. Nå gikk det jo bra til slutt og hun er nå på rask bedring. Men, vant som hun er til å være i konstant aktivitet, er det ikke bare å klare å holde armen i ro.

Med en sønn som bor to timers flytur unna og en annen som er utilgjengelig av andre grunner, er hun akkurat nå avhengig av andre folk i den lille bygda hun bor i. Folket på Nordeidet er vant til å passe på hverandre, på godt og vondt. Mest godt. Og i sånne situasjoner er det ekstra godt å bo på en liten plass. Da blir man nødt til å ta i mot hjelp, enten en vil eller ei.

Dnort

Mesterdetektiv Blackburn satt og trommet med fingrene på respateksbordet han brukte som kontorpult. Det var noe som plagde ham. Noe han ikke helt kunne sette fingeren på. Så slo det ham som lyn fra en lettskyet himmel: ”Faen, jeg er fri for kaffe….Faen!”

Nei, jeg har så absolutt ikke tenkt å skrive en påskekrim. Har aldri hatt sansen for krimgåter. Historiene blir for like og skjematiske. Krimgåter er litteraturens svar på kjøttkaker i brun saus. Du kan kanskje krydre litt og variere tilbehøret noe. Men, kjøttkaker er det likevel. Og kjøttkaker liker alle. Alle unntatt meg. Dvs. jeg liker jo kjøttkaker. Men, påskekrimen er like uinteressant hvert år. 

Butlerens skyld

Jeg klarer bare ikke engasjere meg i noe som ikke gir meg noe tilbake. Du lærer ikke noe av å lese eller se krim. Så fremt du ikke har tenkt å bli forbryter eller detektiv, da. Du kommer ikke i godt humør av krimen. Om det er tilfredsstillende å si ”Aha! Jeg visste det var butleren som gjorde det…”, så kanskje. Men, ikke for meg. Det hadde vært mer interessant å få historien til butleren. Alle opp- og nedturene hans, hans drømmer og ambisjoner, kjærlighetsaffærer og hva som gjorde at han til slutt gjorde det han gjorde. Men, neida, vi skal underholdes og tid skal slås i hjel. 

Ut på ski

Viktigst av alt er likevel det at det er så mange andre ting en kan gjøre enn å flykte fra det virkelige liv og inn i en krimnovelle. Påsken er tid for familie og å gjøre ting sammen. Selv de enslige kan gjøre ting sammen. Det er bare å komme seg ut på ski og slå av en prat med andre folk som er på ski. Folk som går på ski er som regel veldig klar for å stoppe å prate. De fleste er nemlig dårlig trent for det, så en lengre prat om vær, vind og appelsinens fortreffelighet på tur, går de fleste med på.

Tidssløsing
Og må man absolutt få med seg litt påskekrim er det mulig å lese litt når man ligger og soler seg i en snøskavl. Selv har jeg for mye maur i beina og andre kroppsdeler til å bli lenge på samme plass. Dessuten er jeg ikke så interessert i å få hudkreft. Når jeg ut på kvelden kommer hjem er det nok av andre bøker, blader og kryssord som jeg kan slå i hjel tid med, om jeg ikke skal kaste bort tiden på nok en ”finurlig” krimgåte. Havner man på en hytte uten TV, slipper man i hvert fall unna TV-krimmen.

Inspektør Dalgleish
Kriminalserier og detektimer florerer det av ellers i året også. Men, aldri er de vel mer påtrengende enn i påsken, da de plutselig skifter navn til påskekrim. Av litterære dødsfall jeg mer enn gjerne bifaller, er det bare Harry Potters tragiske og absurde bortgang pga. en bisarr sexlek som involverer kosteskaft og store mengder vaselin, som er mer kjærkommen, enn inspektør Dalgleish sin. Serier med denne studien i total mangel på karisma, har NRK trøkket ned halsen på den norske befolkningen i årevis. Med f.eks. Poirot kan man i det minste flire litt av den teite barten. Kanskje har Hr. Dalgleish dødd av kronisk kjedsomhet. Det er i hvert fall en stund siden han var på skjermen…

Dnort

Her følger en liten fastlegehistorie fra min tid på servicetelefonen for fastlegebytter. Nå som det er mulig å bytte på internett  på www.trygdeetaten.no/minfastlege blir de færre telefoner og snart skal vi ikke ha noe med det å gjøre i det hele tatt…
 
Omtrent slik forløp en telefonsamtale jeg hadde med en mannlig innringer:
 
– Hallo, e det hær mann får sæ læge?
– Du har kommet til Fastlegetelefonen for Finnmark. Vil du bytte lege?
– Bytte læge?! Æ har’kje læge i det heile tatt!
– Jaha, kan jeg få ditt fødselsnummer?
– Ka du skal med det?!
– Jeg får ikke hjulpet deg uten at du opplyser det til meg.
– Nåh, æ veit no ikke heilt….
– Alt du sier her blir behandlet konfidensielt.
– Konfi…, javel ja. Æ blir vel konfiskert om du ikke får viljen din, he he…
Fødselsdato oppgis endelig.
– Ja, det var fødselsdatoen, men jeg trenger hele fødselsnummeret.
– E du’kje fornøyd enda?! Det va no vældig kor dokker sko avhøre mæ…
– Neida, men det her er standard prosedyre. En ren formalitet som må til for at jeg skal kunne finne deg på dataen vår.
– Så æ e der allerede? Ja, ka du vase med, gje mæ no en lege da!
– Ikke før jeg har fått de fem siste sifrene i fødselsnummeret ditt.
– Du va mæ no en vanskelig jævel…
De manglende tallene opplyses motvillig. Personen kommer ikke opp på skjermen og jeg ber om å få gjentatt alle 11 sifrene.
– Nei, no får du gje dæ! Æ har da bedre ting å ta mæ tel enn å stå å sitere tall her hele dagen.
– Det kan hende at jeg har misforstått noen av tallene du kom med. Jeg vil bare være sikker.
– Jeeeesus! Ja, det e vel ingen ainna utvei…
Medlemmet leser opp ett og ett tall meget høyt og TYDELIG! Det viser seg at han opplyste feil fødselsdato først. For å unngå en lengre disputt om dette, lar jeg være å kommentere dette.
Det viser seg at medlemmet har lege og at det er gjort flere endringer av fastlege i løpet av de siste årene.
Dette meddeles medlemmet.
– Ka i svarte f..n?! Har dæm vært å kødda med mæ der også?
– Du mener at noen andre enn du selv har gjort byttene?
– Ja, æ har’kje ringt det her nummeret før.
– Nå kan jo endringer gjøres skriftlig og vi bytter kun fastlege når vi får beskjed om det fra den det gjelder.
(Ingen av legene som har stått som fastlege for medlemmet har sluttet eller redusert listene.)
– Sir du det… Æ må vel ha hadd blackout da, for æ huske ikke at æ har bytta lege en einaste gang.
Jeg prøver å komme videre og opplyser hvem som er hans fastlege nå. Jeg forteller også når byttet ble gjort.
– Å f..n, no huske æ!
– Javel.
– Æ har snakka med dæ før!
– Akkurat?
– Ja, du sa vel mye det samme da…
– Jeg gjorde nok det.
– Æ får vesst se å komme mæ tel lægen æ.
– Ja, det kan vel være like greit… Du skal altså IKKE bytte lege?
– Nei, før f..n. Æ HAR jo lege!
Det blir stille en liten stund i andre enden. Så kommer det forsiktig:
– Ka du sa at han kalte sæ igjen….?

Dnort

Her sitter jeg og trøstespiser fruktnøtt og drikker cola rett fra 1.5 liters flaska. Hvorfor? Fordi jeg er utslitt og lei etter å ha vært alene hjemme med en syk unge hele helga.

Det er fælt å være syk, men det er jaggu ikke noen dans på roser å ta vare på noen som er syk. Heldigvis har jeg kunnet roe ned noe av feberen til Julianne med Pinex m/bringebærsmak. Og så sovner hun jo innimellom. Men, man kan jo ikke gå noen steder. For ute er det ikke værendes for en syk liten jente.

Snyr gjør det også igjen… Må vel ut og måkke oppkjørselen nå som hun har sovnet, slik at mora kommer seg fram til huset. (Trodde man skulle slippe å måkke så mye sny, når man flytta fra Tromsø…)
Nei, en husfars hverdag tar aldri slutt!

Skal bli godt å komme seg på jobb igjen og slappe litt av…

Dnort

Det er ikke alt som er like lett å forstå. Og jo flere svar man får, jo flere spørsmål dukker opp etterpå. Min mor sier at jeg fra jeg kunne snakke, har jeg satt spørsmålstegn med det meste. Her er noen flere spørsmål:

 

Er det tannfe man får melketenner fra?

 

Vi har en hannkatt som gjerne spiser kake. Betyr det at han er en kakemonsmons?

 

Og om pusen får fløte er den vel en fløtepuspus?

Lillejulaften er jo dagen før julaften. Hvorfor kommer da lillelørdag hele tre dager før lørdag?

 

Hvorfor kan man ikke skrive Finnland når man skriver Finnmark?

Kan man få fugleinfluensa om man har gåsehud?

 

Hvorfor heter det barnehage. Er det fordi at barn vokser der?

 
Om man skjærer seg på et sigarettpapir, får man da røykekutt?

Hender det at også gjøken blir helt ko-ko?

Kanskje noen som har flere ting de lurer på? Fint om dere legger til på kommentarfeltet i så fall. Det er bedre å spørre for mye enn å ikke spørre i det hele tatt…

Dnort

Her om dagen satt vi på jobben og diskuterte været. Slett ikke uvanlig. Men denne gangen var det de store snøvintrene som var tema. I det siste har det nemlig snødd mye mer enn vanlig her i Kirkenes.

Når jeg tenker tilbake, var det mye snø hver vinter da jeg vokste opp. Kanskje virker det bare slik siden det er så lenge siden. Akkurat som man husker at det bare var solskinn og medvind da man var liten. Men, jeg tror ikke det, for jeg husker en masse kalde og våte somre fra min bardom.

Påske
Påskesnø fra 1974

Nei, det var nok mye snø på 70-tallet. Synes å huske at jeg har lest det en plass. At hele 70-tallet var spesielt klimamessig. Vi ungene koste oss i hvert fall med all snøen. De voksne sjentes og bantes på "dein elendige snyen" mens ungene jublet når det lavet ned. Var det mye snø, var det ingen grenser for hvor du kunne leke. Ingen gjerder sperret for ferdselen. Og vi kunne gå på ski hvor som helst. Og det gjorde vi også.

Mitt første par med glassfiberski, fikk jeg en gang i 1977. Året etter at Ivar Formo tok det siste VM-gull på treski. Dette året (1977) var det rekordmye snø og det gav oss ungene nye utfordringer. Brøyteskavler på 3-4 meter ble nye spennende lekeplasser og de mest vågale hoppet fra den ene siden av veien til den andre, fra snøskavvel til snøskavvel, på ski. Dette måtte også minstemann i gjengen prøve. Minstemann med nye glassfiberski tok fart og lot det stå til. Og endte med begge skiene godt plantet inn, et stykke ned på motsatt brøyteskavvel. Jeg hadde glømt å hoppe…

Den ene skia knakk av mens den andre ble sående igjen oppe i snøveggen jeg hadde kollidert med. Dette satte mine foreldre lite pris på og resultatet ble ikke nye ski, men en gammel brukt en med en helt annen farge i et annet merke. Disse skiene brukte jeg mange år etter. Og når jeg fikk nye overtok lillebroren mine dem. Jeg ble derfor til stadighet minnet om denne forsmedelige hendelsen dra en vinterdag i 1977.

Jeg gjentok heller ikke bedriften, Men, så ble det aldri så mye snø igjen. Kanskje ikke før i år. Men, nå er man jo voksen og skal stå og hytte neven mot snøkornene som daler ned.

De er litt gamle og utslitte de skiene jeg har. Hmm…

Dnort