En side om livet.
Det går unna. Snart kan hun kanskje gå, men ennå krabbes det i full fart rundt om på gulvet. 9-månedersdagen ble feiret sammen med gudfar Torgeir (eller Guffen som han selv sier…) og en solid porsjon pinnekjøtt. Julianne spiste potet/gulrot/fiskekake-mos.
Like lenge på utsida som på innsida i dag…
Som aktivt medlem av byens revygruppe KROT har jeg skrevet en del tekster. Noen er blitt brukt og noen er så nye at de ennå ikke har blitt presentert for gruppa. Når og om det blir noen flere revyer for tiden usikkert, så her er en sak som jeg tror tåler å publiseres.
Dette er lokalt, så en viss kjennskap til forhold i Sør-Varanger er en fordel her. Odd Børretzen's "Måkene" inspirerte meg til å lage noe over samme mal om hyttefolk…
Hyttefolkan
Æ vil sei nokka om mett forhold tel hyttefolk. Æ hate hyttefolk…
Ikke heile tida naturligvis.
Når stille røyk stig opp av de små hyttepipan og det lyser lunt ut av de småruta hyttevinduan demmes. Da e dem en naturlig del av landskapet. Og man tenke ikke så mye på dem, verken med hat eller kjærlighet.
Men, når dem åpne kjæften og protesterer høylytt, som dem ofte gjør, da kan du se langt inn i den svartsjuke sjæla demmes.
Hvis et hyttemenneske får dispensasjon eller disp som det kalles, for motorisert ferdsel på snyskuter eller lov tel å bygge et telbygg tel hytta. Da kaste andre hyttefolk sæ på telefonen til kommunen og ”skal ha, skal ha” og resultatet e at kommunen sir nei til alle og ingen ende opp med disp eller anna som kunne gjort livet på hytta levelig. Hyttefolk eie ikke samfunnsånd.
”Skal ha, skal ha!”
Æ tør ikke tenke på korsen kommunen vår ville sett ut om hyttefolk fikk bestemme.
Og under sånne forhold tenke æ:
Æ e glad æ ikke har egen hytte. Sånn at æ måtte ha oppført mæ sånn noen lunde høflig mot andre hyttefolk. Æ ville ikke hatt ei hytte om så kasta den etter mæ!
Om du ville gitt mæ en plass å være og æ kunne velge, ville æ sagt:
”Gi meg ei gamme der ingen andre bor.
På to hundre kvadrat. Akkurat passe stor – tel mæ.”
Hyttefolk e jo kjent for å være friluftsinteressert. Glad i naturen skal dem være. Dem e kjent for å bry sæ om miljø og friskluft og sånt. Og det synes vi jo e så sympatisk.
Men æ veit ikke æ. Hvis æ hadde vært nødt tel å tilbringe helgen ved siden av en ”skal ha, skal ha”, svartsjuk hyttenabo som søyt og maste om kor bekymra han va for den her oljeomlastinga og kor stygg oljetankera e å se på. Uansett kor friluftsinteressert han måtte være. Da hadde æ ganske sikkert tenkt at det va likegodt om æ holdt mæ hjemme.
”Nei, gi mæ ei gamme. Gje mæ det æ vil ha.
Uten anna tillatelse enn den æ kan få fra – mæ.”
Æ meine, ei som æ bygg sjøl, kor og når æ vil. Fordi æ egentlig alltid har hørt tel akkurat der og fordi det bare e sånn.
Æ så en gang ute i Langfjorden. Æ har sedd det mange ganga, men også i Langfjorden, så æ to hyttefolk som plagdes no voldsomt med å få fyr på en grill, som ikke ville brenne. Midt i kirketida, med barn tel stede!
Hyttefolk oppføre sæ som uvaska hedninga nån ganga. Og som sagt: Ganske ofte hate æ hyttefolk.
”Nei, gi mæ ei gamme med peiskos og komfort.
Og spør nån da svare æ, den har stått her hundre år.”
Æ hate hyttefolk. Men, det e mange ting æ elske. Og lenge hadde æ det sånn at når æ møtte folk som, viste det sæ, ikke hata eller elska det samme som mæ. Da tenkte æ at dem måtte være litt skrudd.
Og æ trur at mange har det sånn enda.
Sama for eksempel. Som oppdrar ungan sine til ekle, små, joika-luktanes sameaktivista. Som peise terrengsyklan sine tvers over ei myr bare for å jage bort en danske som plukke på bæra demmes.
”Ikke rør bæran mine. Ellers kreve æ ærstatning!”
Æ trur at sama mener at alle andre bare kan fløtte tel – Spania.
Som sagt: Æ hate hyttefolk av de grunnan æ har nevnt tidligere. Men, hvis æ møte en som elsker hyttelivet. En som synes at på hytta der kan man virkelig få slappe av og finne sæ sjøl og få en pause fra tidsklæmma. En som e overbevist om at det eneste saliggjørende e å sette og fryse på ei nedsnødd hytte i en svær hyttelandsby der alt e det samme som hjemme, bare mindre og dårligare.
Hvis æ møter en som elsker hyttelivet og sei det. Eller hvis æ møter en same som meine at alle ikke-samer slett ikke har rett til land og vann. Men, kan få retten om man bare kalle sæ same. Da skal æ prøve å se på vedkommende med forståelse.
Men, lett blir det ikke!
”Nei, gi meg ei gamme der ingen andre bor.
På fem hundre kvadrat. Akkurat passe stor.
Ja, gi mæ ei gamme. Gje mæ det æ vil ha.
Uten anna tillatelse enn den æ sjøl ga.
Åh, gi mæ ei gamme. Helst no med det samme.
Og når æ e framme får æ være lamme – bare mæ.”
Dnort
Har vært på kurs i Bodø i noen dager. Godt å være tilbake igjen. Passer på Julianne i dag. Pappa passer på….
Tre dager på hotell kan vel høres bra ut. God mat, myke senger og ikke noe mas. Vel, det er for så vidt greit. Men, jeg er vel litt for avhengig av nærkontakt med de to jentene mine, til at jeg helt klarer å sette pris på luksusen. Dessuten var man jo der for å jobbe med fag.
Julianne sto nettopp opp fra formiddagshvilen sin og begynte straks å leke med bygaven jeg hadde med til henne fra Bodø. De tre endene som kjører tog, kvekker en liten melodi når hun drar i snora. Stor underholdning…
Dnort
Kelvin syntes papiret var best…
Det er mulig at dette med julekalender er noe nytt som kan ha kommet fra USA en gang etter krigen. Mest sannsynlig var det en av de mange kulturelle importene som ble gjort i forbindelse med Marshallhjelpen. Sjelden har vel et land lengt borte blitt så til de grader amerikanisert som Norge ble etter krigen. På grunn av vår grense til Russland var det særdeles viktig at det norske folk følte et tett slektskap til storebror USA. Dette tok litt tid. Nordmenn er jo kjent for å være stae og lite villig til å godta nye ting. Men, er de gratis så svelges selv de mest hårete kamelene.
De amerikanske julekalenderne var nok full av hedenske symboler og godteri som kunne lokke fram grådigdjevelen i enhver gudfryktig liten pjokk, så de fikk fort konkurranse av en kristen utgave. Jeg husker at vi et år fikk en julekalender med små apostler av plast, samt plastesler og en plast-Jesus på selve gudskjelovdagen. Dette var lite populært i heimen da vi fikk høre at ”aille de aindre ongan” fikk sjokolade i sine kalendere. Jeg tror vi tygde de små hodene av plastapostlene i frustrasjon den julen. Neste jul var det sjokolade i vår kalender også. Ordentlig billigsjokolade fra Taiwan med ekstra mye e-stoffer og kjemikalier i.
Før plastfigurene og sjokoladen var det mye bilder med religiøse motiver i norske kalendere. Gjerne med bibelsitater i luka. Satan var vel aldri så nær som når man nærmet seg jul og den mørkeste natta i året. Det var i hvert fall ikke måte på hvor from og gudfryktig disse kalenderne var. Dette var jo også i en tid der ikke bare skolene hadde kristen formålsparagraf. Norge skulle være et kristent land og dermed basta! Hedning og frafallen var ikke uttrykk som bare var skjellsord i sære sekter. Og så mye som denne høytiden kunne lede små barnesinn til å tilbe selveste beelsebub, måtte selv en relativt uskyldig julekalender kristnes.
Etter hvert har forholdet til religion forandret seg drastisk i Norge. Du skal for eksempel lete lenge i dag etter julekalendere med noen form for religiøst innhold. De er vel blitt så amerikanske som de kunne fått blitt. Dvs. det USA som fantes på 50-tallet. På den tiden ble mange av de utenom-kristelige symbolene tegnet og formgitt i USA. Gjerne av Disneykonsernet. Siden har store deler av USA gått motsatt vei. I hvert fall ble en kristen fundamentalist nettopp gjenvalgt der.
Hjemme hos oss har vi to kalendere. En til hver. Så vi er ikke noe bedre enn andre når det gjelder grådighet. Den ene kalenderen er selvlaget, med pakker på. (Innkjøpt på Eurospar og lignende etablissementer i nærområdet.) Den andre er tegneserien Pondus sin sjokoladekalender. Det er sitater i den også. Men, det kristne innholdet er vel heller ganske så fraværende. Der får man hver dag i tillegg til en sjokoladefigur, mer eller mindre morsomme fotballsitater…
Ps. All denne skrivingen om julen gjorde at jeg fikk så utrolig lyst på en kald cola i glassflaske. Lurer på hvor det kom fra…?
Dnort
Det å få besøk har alltid vært noe jeg setter ekstra stor pris på. Der jeg vokste opp i ei lita bygd var det ikke så mye som skjedde, så når noen stakk innom og slo av en prat var det stas. Men, ekstra kjekt var det når det var noe som skulle feires.
Der vi bodde litt oppenfor bygda, var det av en eller annen grunn ikke så ofte at noen kom på besøk. Noe av grunnen kan ha vært at min far var handelsmann på stedet og at alle i bygda konstant gikk og skyldte han penger. Dessuten traff de både han og min mor på butikken. Om de likevel kom på besøk var det i så fall i et viktig ærend og besøkene varte derfor sjelden lenge.
Jeg satt alltid med store ører (ørene mine var enda større da) og lyttet til alt det spennende de voksne pratet om. Og av og til prøvde jeg kanskje å smette inn en kommentar eller to. Lettest var det å komme til orde om jeg hadde noe artig å si. Så fikk jeg de voksne til å le var dagen min redda. "Ja, han e no ikkje så dum dein guten" kunne de finne på å si, og jeg stormrødmet av stolthet og var glad gutt resten av dagen.
Til Juliannes dåp var det mye storfint besøk
Gjevest var det likevel om det var en bursdag eller noe annet stort som skulle feires. Da gikk jeg hele dagen, ja kanskje en hel uke og gledet meg. Kanskje på grunn av all den gode maten. Kakemons har jeg alltid vært og så fikk man jo både brus og godteri, selv om det egentlig var en vanlig tirsdag. Men, det var jo mest på grunn av alle de voksne som kom og alle de artige historiene de kom til å fortelle, at jeg gikk og trippet av lengsel til de endelig kom.
Timene før de var ventet å komme gikk jeg som regel fra vindu til vindu for å sjekke om de ikke kom snart. Nå er det jo noe som kalles den nord-norske halvtimen og det var vel heller sjelden at noen kom på et spesielt klokkeslettet. Det tok mange år før jeg skjønte at dette var vanlig. At folk flest ikke tok tidpunktet for besøk så alvorlig som meg, var rett og slett umulig å forstå. Man inviterte jo ikke folk da. De bare kom fordi det var noe som skulle feires. Og alle visste om det. Så når det drøyde før de første kom, ble jeg alltid mer og mer engstelig for at det ikke skulle komme noen. Kanskje hadde de glemt det? Eller passet det dårlig? Hadde de egentlig ikke lyst til å komme? Jeg kan vel sies å ha hatt et litt manisk forhold til dette med besøk. Min mor betrygget meg gang på gang at "Joda, dæm kjæm nok snart", men hva viste vel hun? Man kunne aldri være helt sikker og om noen ikke kom, fryktet jeg alltid det værste. Kanskje var det meg de ikke likte…?
Kanskje blir man litt smårar på sånne ting når det er så sjelden man får storfint besøk. Jeg hadde en onkel som vokste opp skikkelig langt fra folk. Det fortelles at han en gang satt og spiste suppe da han fikk øye på noen som kom gående opp mot huset. I ren ekstase heiv han suppebollen i taket og skrek "vi får besøk, vi får besøk!" så høyt og skingrende at matmor mista kasserollen med suppe i golvet og hunden stakk til skogs og ble borte i flere dager. Besøket ble også ganske så kort. Med varm suppe og glasskår fra den knuste suppetallerkenen, utover hele gulvet, måtte besøket foregå ute på trammen.
Den dag i dag er dette med besøk noe som jeg ikke helt klarer å ha et avslappet forhold til. Nå er det jo enda sjeldnere at noen bare stikker innom. Det skjer nesten ikke. Man synes vel det er for "bonat" og dessuten er det mer vanlig å møtes ute på kafe eller i forbindelse med en fritidsaktivitet. Skal du få besøk må folk inviteres. Helst en god stund på forhånd. Men, ikke for lang tid i forveien. Da kan det hele bli glemt. I mobiltelefonens tidsalder er det enkelte man bare når fram til på SMS. Helst bare noen timer før man forventer på besøk. SMS’er glemmes av en mystisk grunn så fort, så da må sånt times og tilrettelegges. Dessuten er det ikke sikkert at SMS’en du sendte for tre dager siden ble lest i det hele tatt.
Det med besøk var nok på mange måter enklere i gamle dager, men slett ikke noe mindre frustrerende for små gutter som lengtet etter storfint besøk. Nå i dag skulle det komme en del folk på besøk til oss. Ingen kom og det hele hadde en helt naturlig forklaring. Ingen hadde fått en SMS som heller aldri ble sendt av den som hadde fått beskjed om å sende den…
Dnort
I morgen er det dags for årets julebord med kollegaene på jobben. Som ellers i jobbsammenheng ser jeg det ikke som et problem, men en utfordring…
Selv er jeg med i arrangementskommiteen og var i dag på polet og gjorde de siste innkjøpene. Ei halv 60 til gløggen. Pluss Cognac (Bache Gabrielsen) og Baileys. Ellers skal folk ta med eget fludium. Har faktisk komponert en egen sang for anledninga. Blir artig å se hvordan den blir mottatt.
Ellers er jo julebord noe som kan bli veldig gøy eller bare trist. Vi er en fin gjeng med raringer som skal samles, så det går nok bra. Trygdekontoret og Aetat høres kanskje ikke ut som en plass der hurragutter og jenter jobber. Men, privat er vi ikke mye byråkratisk. Kanskje tar det helt av når vi for første gang skal være på fest sammen. At julebordet holdes i Bjørnevatn er en fordel. Langt fra politiet da…
PS. Trygdekontoret, Aetat og Sosialkontoret skal slås i sammen til en enhet fra sommeren av. Sangen jeg har laget henter melodien fra Sammen for livet, We are the world og Do they know its Christmas. Altså en sammenslåing der også.
Dnort
Jeg vil be om ett minutts stillhet for tre venner som nå har gått bort. Børre, Steinar og Harry er ikke mere. De er borte for alltid. Sokk borte…
I mange måneder har vi ventet på at de skulle bli funnet. De forsvant brått og uforklarlig under eller etter vask. Det er vanskelig å si hva det kan skyldes. Kanskje er det sokkesnoken som har vært på ferde. Spørsmålet om hva som har skjedd med dem får vi nok aldri svar på. I dag ble de i hvert fall erklært som tapt for all tid.
Dobbelt tragisk er det da at deres maker Betty, Stine og Harriet ikke lenger kunne klare å være alene. Deres ensomhet i klesskapet ble for tungt og de endte derfor sine dager i søppelbøtta nå i kveld. Vi lyser fred over deres minne…
Dnort
Når et barn blir født er spesielt andre kvinner snar til å konstatere at barnet ligner veldig på faren. Dvs. det ligner på han som er tenkt å være far. "Ja, ho e jo som snytt ut av nesen på faren!" Uansett hvor mye nese som jeg har, er ikke det så mye sannsynlig. Men, ligner hun da?
Joda, Julianne ligner nok litt på meg og jeg er heller ikke i tvil om farskapet. Ikke har jeg noen grunn til det og dessuten ligner hun på pappaen sin på mange andre måter enn i utseende. Hun skiter bl.a. som en kar…
Julianne ———————— Juliannes mamma
Som en kanskje kan se ovenfor er det en annen, litt mindre nese Julianne har blitt snytt ut av. Da vi i helgen var en tur hjemme hos bestemor i Vadsø, raidet vi skuffer og skap på leting etter bilder av min kjære. Kvaliteten på bildene fra 70-tallet er horribelt og ikke var det så mange babybilder heller. Men, det bør ikke være tvil om at Julianne heldigvis har arvet sin mors "good look sharm".
Dette med farskap var litt mer "enkelt" før i tida. Da var jo folk gift når de fikk barn og da hadde ungen værsågod å være født innenfor rett ekteskap. At man ennå i dag fortsetter å bedyre at barnet ligner veldig på faren sin, er nok noe som henger igjen fra da. Er man i tvil i dag er det mulig å fastslå det temmelig kjapt med en blodprøve. De som nektet i gamle dager hadde lite de skulle sagt, og ble som oftest dømt som far i en ganske så nedverdigende farskapssak.
Takket være gen-teknologi er det ikke nødvendig lengre å vokse opp med feil far. Tore Strømmøy ville nok ikke ha kunnet kontatere at: "Det HERRE e faren din, ja…" så ofte som han har gjort i sine programmer, hadde blodprøvene før i tiden vært mer nøyaktige. Det er mye skummelt med gen-teknologien. Men, noe bra kan den brukes til. Selv har jeg vært gjennom en slik test, da for å få bekreftet hvem som var min far. (Se annen sak.) Anbefales for alle som er litt usikker…
Nå skal det sies at det vel er temmelig sjelden at fedre nekter på at de er fedre. I Juliannes tilfelle kommer det selvfølgelig aldri å skje. Hvem kan vel nekte for at et så velskapt og yndig lite vesen er pappas egen lille go’jente?
Dnort
Tenk om man kunne slette alle feil og starte helt på nytt om man gjorde noe dumt? Tanken er besnærende, men det ville vel bli litt for lettvint…
Ctrl – Alt – Delete
I dataverden har man løsning på alt
og det e ikke sjelden at ting går galt
Så når datamaskinen bare tulle skit
Ctrl – Alt – Delete
I den virkelige verden slit æ mere
Svaran e ikke der når æ ligg nere
Så en dag e det over det jordiske slit
Ctrl – Alt – Delete
PS. For dem som leste gårdagens sak, er det vel opplagt at denne funksjonen kunne kommet til nytte…
Dnort
I dag en litt mer alvorlig sak. Jeg er opptatt av det som skjer rundt meg, selv om det er mye babyprat for tiden. Dette er min mening om privatisering, konkurranseutsetting, profittjag og EU-tilpassing:
Er det flere enn meg som undrer seg over at det meste som har med kommunikasjon å gjøre faktisk fungerte bedre i ”gamle dager”? Man skulle kanskje tro at vi nå med dagens teknologi kommuniserer bedre og mer. Kanskje mange kommuniserer mer, men gjør vi det bedre?
Kommunikasjon på lavt nivå
På 80-tallet gikk det ”en høyre-vind” gjennom landet. Kåre Willoch og Co. tok etter Jern-Maggie i England og skulle privatisere mest mulig. Norge skulle bli moderne og følge med i tiden. Senere har man beskyldt Norge for å være ”den siste Sovjet-stat” etter at det norske folk sa nei til EU. EU har programfestet bare denne ene typen politisk virkemiddel. Dvs. at alt SKAL privatiseres og konkurranseutsettes. Den siste høyreregjeringen vi nå har hatt (med sin egen Jern-Erna) gjorde hva de kunne for å gjøre Norge mest mulig likt den forlokkende malen til EU og opprettet i sin fornyelsesiver, et ”moderniseringsdepartement”!
Siden høyrevinden begynte å blåse har vi hatt mange ulike regjeringer. Felles for alle disse har vært at flertallet av deres representanter lengter seg syke etter å få være med i EU. ”Det er jo der beslutningene fattes!” roper de i fortvilelse. ”Skal ikke det norske folk skjønne det snart!?” Stadig nye meningsmålinger prøver å finne ut om vi snart ikke skal skifte mening. ”Er vi virkelig en samling med fjellaper med nisselua tredd ned over ørene?!?” stønnes det i stortingskorridorene. Mediene (som nå ikke lenger bare er NRK) har formidlet det videre og forsterket det: ”Ola Dunk er så skeptisk til alt nytt at vi aldri får gjort noe med dette Gokkolandet!!”
Etter å ha tenkt meg litt om og siden jeg har fulgt med fra begynnelsen av, har jeg kommet fram til et godt eksempel på hva som gjør nordmenn ikke bare skeptiske, men i manges tilfelle, redde for EU. Det som skjer med Posten og hva dette har å si for resten av kommunikasjons-Norge er et kroneksempel på hvor galt det kan gå.
Posten er vedtatt privatisert. Dette fordi andre aktører skal kunne være med og konkurrere med Posten ganske snart. Dette må gjøres fordi EØS som norske poitikere meldte oss inn i UTEN å ha noen folkeavstemning, har bestemt at vi skal følge EU i det aller meste. Som tidligere nevnt er konkurranseutsetting et viktig trylleformular der. Posten får dermed som overordnet mål å drive mest mulig lønnsomt og ordene ”profitt” og ”overskudd” går igjen når årsresultatet presenteres. Det er ikke vanskelig å drive ”lønnsomt” når man ennå er alene på markedet… Men, la oss se på hvor lønnsom denne lønnsomheten er for Norge som helhet.
Posten fant fort ut at sentralisering av tjenestene var en nødvendighet om man skulle øke lønnsomheten. En haug postkontorer ble lagt ned og sorteringen av posten ble lagt til noen få plasser i landet. Avtaler ble gjort med store brukere av posttjenester om sentral utsending av post. All denne sentraliseringen har nå begynt å gi resultater ikke bare for Posten. Her er en liten oversikt over hva det har å si for resten av Norge:
– Postens tjenester er blitt mindre tilgjengelig og mer ustabil. Det sier seg selv at en ikke kan opprettholde samme tilgjengelighet og servicenivå ved å redusere antallet ansatte og kontorer i Posten. Dette har jo også vært folk som har hatt posttjenester som eneste oppgave. Nå er det butikker og andre private bedrifter som har tatt over en del av funksjonene. Nedbemanningen har også ført til et høyt sykefravær flere steder. Du er derfor ikke garantert at posten kommer fram like raskt som før. En del tjenester får man bare utført på telefon eller internett. Ikke alle mennesker takler dette.
– Prisene øker stadig mer enn normal prisstigning. Portoen har de siste årene sikkert økt både tre og fire ganger mer enn normal prisstigningen ville vært. I det siste har dette også gått utover avisenes distribusjon. Se forrige punkt. Mange spår en større avisdød.
– Sentral utsending fører til at flere får beskjeder mye senere enn før. Flere offentlige organer sender brevene sine fra Oslo uansett hvor i landet de skal og uansett hvor de opprinnelig skulle vært sendt fra. En uke er ikke en unormal reisetid for et slikt sentralisert brev. Før kom de fleste av disse brevene fram dagen etter.
– Flyene går sjeldnere til mindre plasser. Flere ruter er fjernet fordi de ikke er lønnsomme nok. Postens sentraliseringer har også ført til at de bruker flyene sjeldnere. Flere flyruter med til tider lavt passasjerantall, ble holdt i gang av at Posten hadde avtaler med flyselskapene om forsendelse av post med flyene.
– Økt trafikk rundt Oslo/Gardermoen og andre store byer fører til at veiene i området må opprustes. Ikke bare Posten konsentrerer sin innsats til Oslo og større byer. Trange budsjetter har ført til at en har måttet prioritere kostbare veiutbygginger sentralt i landet. Dette har gått ut over tilbudet i resten av landet. Dette blir nok enda mer forsterket nå som også veivesenet (Mesta) er privatisert. Asfalt på veiene er ikke noen selvfølge for alle i for eksempel Nord-Norge.
– Telefonoperatørene bryr seg stadig mindre om å holde telenettet i utkantene i orden. All sentraliseringen gjør det stadig vanskeligere å bo usentralt. Når til slutt forbindelsen med utenomverdenen forsvinner helt ved at både post og telefon ikke lenger fungerer, blir det umulig å leve et tilnærmet normalt liv litt ute i periferien.
– Stadig flere må investere i dyrt utstyr som koster mye å bruke, for å ta inn TV og radio. Frislippet av markedskreftene i eteren har ikke ført til at alle har kunnet ta inn disse nye TV- og radiokanalene. De nye aktørene må bare dekke en viss prosent av Norge med sine sendinger. Dvs. at alle andre holdes utenfor om de ikke investerer i parabolantenner. Disse er dyre og fører mange ekstrakostnader med seg.
– Færre postkontor betyr færre arbeidsplasser. Flere bygder opplever fraflytting pga. postens nedskjæringer. Færre arbeidsplasser for de som har høyere utdannelse forsvinner. Ikke bare stillinger i Posten. Banker legger ned. Skolene det samme.
– Det er blitt færre fiskere og bønder i Norge. Urbaniseringen av Norge som har pågått siden seksti-tallet har ført til at det snart bare er fiskere og bønder som bor i eller nært byene som kan leve av å høste av naturen. For mange i utkanten er ”siste spikeren i kista” det at postkontoret forsvinner.
Man skulle kanskje tro at den nye regjeringen som også har med seg to skikkelige distriktsparti på lasset, vil tenke mer samfunnsøkonomi. Vi får se. Det er tross alt Arbeiderpartiet som sitter med styringen. Og sist de gjorde det meldte de Norge inn i EØS da vi ikke ville melde oss inn i EU!
Dnort
