En dag før farsdagen som nå var, kom en sak i posten som jeg helt hadde glemt av. For en tid siden deltok jeg på en nettside for dikterspirer med noen dikt. Blandt annet et dikt som tidligere også har vært postet her. Mitt dikt endte faktisk opp i ei diktbok!Min første farsdag ble noe preget av at undertegnede hadde feiret den en dag for tidlig og kaka smakte ikke så godt som den hadde kunnet. Men, den fine nye diktboka som www.nettpoeten.com har fått istand er en sikker vinner, uansett dagsform. Mange forskjellige diktere og hverdagspoeter har bidratt. Til og med et dikt av Jan Erik Vold er med i samme bok som mitt!
Tja, bruken av metaforer er OK, men rytmen halter nok litt…
Boken er kalt 55 dikt om far og er gitt ut på Kapabel forlag. Et lite forlag i Bergen. Full av store og små dikt om å ha en far, å bli far, savne en far osv. Like forskjellige og sammensatte som de som har laget dem er diktene. Så her er det noe for enhver smak. Den kan bestilles fra www.kapabelforlag.no eller man kan komme hjem til meg og lese den…
Jeg ga boka til Julianne og hun syntes den var så interessant at hun holdt på å rive den i fra hverandre i sin leseiver…
Må jo bare rapportere denne verdensrevolusjonen. Dvs. en revolusjon i Juliannes liv. Tiden med åling går dermed mot slutten. Før vi vet ordet går hun vel også…
Etter mye rugging fram og tilbake har vår lille spire begynt å forsiktig krabbe noen tak nå i kveld. Det var etter 8 måneder forventet, men man blir litt forbløffet likevel. Et hverdagsmirakel kanskje. Det blir nok mange små mirakler nå framover.
Løfter man henne etter hendene har hun nå begynt med å prøve å stå så lenge som mulig. Sitting er blitt dagligdags og hun kommer seg stadig lettere fra liggende til sittende og tilbake igjen. Å klatre på pappa er også gøy. Litt vanskelig ennå. Men, slekter hun på pappaen sin blir det særdeles mye klatring framover!
Dyr er facinerende. Mennesker er også dyr (kaffen også), men jeg snakker her om andre typer dyr. I tillegg til at vi jakter på enkelte dyr for å skaffe mat, er enda flere av dem interessante i levende tilstand. Katter for eksempel.
Da jeg var liten hadde vi sauer på gården og disse gikk jeg visstnok og fotfulgte rundt om på innjorda. (Se egen sak.) Min facinasjon for dyr kan se ut til å være noe Julianne har arvet. Så snart Kelvin (katta) kommer inn fra verandaen eller opp fra 1. etasjen der han sover, blir Julianne i hundre og ålekrabber seg så fort som mulig etter han. Kelvin har aldri vært særlig begeistret for små barn. Klok av skade holder han avstand.
Kom og få maten din puuuuus
Hun viser også stor interesse for maten hans. Den står jo der på kjøkkengulvet. Men, kattemat er ikke helt riktig for småbarn, så vi får brukt ordene NEEEEI og JULIANNE mye. Da ser hun på oss, så tilbake på ”godteriet” på gulvet, løfter handa en gang til og så er det påan igjen. Som oftest må vi avlede oppmerksomheten med noe annet. Kommer Kelvin forbi skiftes jo fokus rimelig kjapt.
Nå ser det ut til at han har begynt å venne seg til Julianne og det hender han legger seg ned en liten stund og lar den lille plageånden sin få ruske litt i pelsen. Her om dagen gikk det nok litt for langt. I hvert fall fikk Julianne etter lang tids jakt tak i halen til Kelvin. Da hun rykket til i den, skvatt Kelvin til og det endte med et lite klor på kinnet hennes. Julianne ble først helt stille og så kom det et hyl. Klart det ble litt mye å bli både avvist og fysisk straffet på en gang. Men, litt trøst fra pappa hjalp og gråten stilnet fort.
Problemet her var nok verken Kelvin eller Julianne. Men, far sjøl. Jeg krabbet nemlig rundt sammen med Julianne og klarte å ”overtale” Kelvin til å ligge stille. Det er nok ikke så lurt, så heretter skal jeg la de to drive med sitt uten å gripe inn. En naturlig tilnærming passer nok best også her.
Kattejakta er heller ikke avblåst pga. denne lille tildragelsen. Julianne blir fortsatt litt anpusten (hun blir det når hun blir ivrig) når hun ser Kelvin og ålekrabber seg like målbevist mot han. De blir nok gode venner etter hvert som koordinasjon og finmotorikk slår inn hos vår lille dyrevenn.
Alle har vel på et eller annet tidspunkt gjort opprør mot det bestående. For de fleste vil det si å ikke gjøre som ”morra di sier”. Det skal visstnok være sunt og nødvendig for alle ungdommer å løsrive seg fra foreldrenes kontroll. Og da blir man nesten nødt til å være litt ulydig. Men, det hender jo at det hele tar litt vel mye av…
I Frankrike har de tradisjon for store masseopprør der ungdommen stormer barrikadene og raser fra seg. Nå nylig er det innvandrerungdom som har gått helt av hengslene der nede. Og hva går opprøret ut på? Jo, de setter fyr på slekt og venners biler. Skoler og barnehager har også fått unngjelde. Alt dette har altså skjedd i eget nabolag. Innvandrerungdommen mener de ikke blir gitt noen sjanser i dagens Frankrike. At de ikke har noen fremtid. Dette markerer de altså med å sette fyr på nabolaget. Jeg vil vel si det sånn at de samtidig setter fyr på det de måtte ha av framtid. Politiet er satt inn med store styrker. Men, de som burde kunne stoppet dette er jo ungdommenes foreldre og foresatte. Kun et aktivt borgervern tror jeg hjelper i sånne situasjoner. De kan ikke ha gjort stort.
"Og etterpå setter vi fyr på den!!!?"
Jeg hadde jo en gang mitt eget opprør. Litt seinere ute enn alle andre var jeg jo. Seint, men godt. Det viste seg nemlig at mitt opprør nærmest var etterlengtet. Min mor som hadde lest litt psykologi hadde egentlig lenge gått og lurt på når tid jeg skulle gjøre opprør. Så når jeg bestemte meg for at nå fikk det være nok, var motstanden nærmest fraværende. Litt skuffende var det nesten når jeg fikk så lite motstand når jeg krevde frihet til å legge meg når jeg ville. Likhet mellom innetider for meg og de andre ungdommene i bygda. Og at bror skulle stenges inne i et skap. Vel, det siste ble det ikke noe av da…
De har faktisk nevnt det i intervjuer. De franske ungdommene krever frihet, likhet og brorskap. ”Viv la revolysjåååå!” Kanskje er det noe med franskmenn generelt? Da hippiene på slutten av sekstitallet drev med kampanjer for fred, gikk i relativt fredelige demonstrasjonstog og John Lennon sang Give Peace a Chance, gikk franske studenter amok og sloss med politiet i noe som kan minne en del om det som skjer i Paris i dag. Vold, blodbad og brå død er kanskje en nødvendighet for franskmenn. For tro ikke at det bare er innvandrerungdommen som nå løper rundt og setter fyr på ting. Det var kanskje de som startet det. Men, alle opprør får fort tilslutning av mange andre som synes det er spennende og artig å gjøre opprør.
Dette minner meg om en helt annen hendelse fra min grønne ungdom. Noe jeg husker med gru og litt skam. For mange år siden var det et formidabelt lemenår der jeg vokste opp. Det krydde av disse små hissigproppene over alt. Dette var det noen av ungdommene i bygda som hadde diskutert og funnet ut at de skulle gjøre noe med. De erklærte krig mot lemenplagen og før du rakk å si ”massesuggesjon”, var alle ungdommer og barn i bygda i gang med et utryddingsprogram som en må helt tilbake til andre verdenskrig for å finne maken til. Alle midler ble brukt. Også ildpåsettelse. Men, først og fremst ”bænging”. Vi jaktet lemen med stokker i hånd og slo ned for fote. Det var gjerne i store ildtuer (klumper med gresstrå) at lemen hadde bol. Man slo derfor løs på disse ildtuene til lemen kom ut og klasket deretter til så lemenblod og små lementarmer skvatt.
Jeg blir faktisk litt kvalm ennå når jeg tenker på det. Som minstemann i flokken var jeg med mest fordi alle de andre gjorde det. Hadde jeg ikke blitt med, fryktet jeg det fort kunne gått med meg som med lemen. Jeg hadde ingenting imot lemen. Glad i dyr har jeg alltid vært. Selv gnagere som lemen, betraktet jeg som mine søstre og brødre. Frihet, likhet og brorskap fikk en hard medfart denne høsten. I høstmørket hørtes jevnlig høye lemenkvin påfulgt av et ekkelt ”klask”. Joseph Mengele hadde nok vært stolt av oss.
Akkurat som vi kjempet en forgjeves og totalt meningløs kamp mot lemen, vil nok de franske ungdommene fort oppdage at all ødeleggelse og skrekk de har påført sine medborgere, kun fører til skam og skjensel. Og færre biler å lode i…
Da jeg var liten var det alltid masse snø i november. Vi ungene jublet og de voksne klagde når snøen kom. I november var man i full gang med aking og skigåing. Man kunne ha flere blåmerker og hjernerystelser etter hopping på jet-ski eller mini-ski så langt ut i november som dagens dato.
Her er det ennå ikke snø. Nå bruker det ikke komme så mye snø i Kirkenes som det gjorde der jeg vokste opp mellom bratte fjell. Men, null snø 10. november er ikke vanlig. Det blir så svart og dystert rundt en her oppe i mørketids-land.
Full måne – Svart himmel
Nå hadde jeg ikke akkurat tenkt å hive meg på skiene og rase rundt i lysløypa så snart snøen kom. Det hender jeg gjør det også en sjelden gang. Ikke spiller jeg ishockey heller, selv om det er en ishockeyklubb her. Nei, jeg savner snøen (selv om jeg vel kan karakteriseres som voksen nå) fordi det blir så jæ…g mørkt uten den på bakken. Og så er alt vått og bløtt. Vi får jo en del nedbør, men ingen snø altså.
Å måkke snø har jeg aldri hatt noen aversjoner mot. Kanskje det året i Tromsø da vi bodde halvveis ned i bakken på en stikkvei som alltid var den som sist ble brøyta og det snødde som om neste istid skulle være like om hjørnet. Kanskje ble jeg litt lei av å måkke da. Særlig når det ennå lavet ned langt ut i mai. Etter det har det egentlig vært helt OK å jobbe med spade og snøskuffe.
Det blir litt som å være i skogen å hogge ved. Du føler deg litt mer som mann og menneske når du sliter med noe som koster litt krefter. Det blir litt mye stuekos og sofasliting ellers. Heldigvis begynner foten min å bli brukandes nok til at jeg kan spille badminton igjen. Nei, det kommer nok snø snart. Snø som legger seg og skjuler all den våte hundedritten.
Man er liksom i sin egen verden her man sitter og lager blogg. Jeg mener, det jeg skriver om er jo verden rundt meg og tanker og ideer jeg har om den. Men, denne lille bloggsaken blir liksom sitt eget lille univers.
Etter hvert er det en god del folk som er inne og leser eller kikker på bilder her. Det er jo artig. Jeg skriver jo også for å bli lest. Men, først og frems skriver jeg fordi det kan være morsomt å skrive. Den kreative prosessen facinerer meg. Å sette sammen løse tanker til noe mere. Se verden litt i perspektiv og si noe meningsfullt om f.eks. navlelo…
Og her kan jeg altså skape min egen lille verden. En som forhåpentlig flere kan kjenne seg igjen i. Har du tid til overs er det mer enn nok å lese her. Av plasshensyn har jeg måttet fjærne noen gamle bilder, så innleggene litt tilbake i tid mangler litt illustrasjoner.
Så da er det vel bare å ønske alle nye lesere velkomen til min verden…
Jeg har alltid vært glad i barn. Litt skeptisk kanskje til de aller minste som har en tendens til å lage mest lyd og lukt. Men, etter å ha blitt pappa er ikke det så farlig legre. Og så er jeg blitt ganske så "soft". Barn som lider har begynt å gjøre et mye større inntrykk på meg enn før.
Heldigvis opplever jeg bare smil og glede her i hjemmet. Vi er friske og glade i hverandre. Nylig hadde vi besøk av to andre småtasser om også stortrivdes. Julianne er helt med når det er andre barn til stede. Hun søker kontakt og blir ekstra "pratsom" når det er noen på egen størrelse i nærheten. De tre var bare så søte at de må med her.
Thea, Julianne og Emil
Som vanlig blir Julianne ganske så perpleks av det skarpe lyset fra blitzen. Men, er de ikke søøøøøøøte? Herregud, blir jeg softere nå så kan man strikke bind av meg…
Kjæledyr kan være bra å ha i hus. De fører mye godt med seg. Både psykisk og fysisk kan det være bra for deg å ha kjæledyr. Det gjelder bare å finne rett dyr….og ikke være allergisk mot det.Jeg vokste opp på en gård der vi hadde sauer. Innimellom hadde vi en kalv, gjess og høns. Det var nok dyr mente mine foreldre, så jeg trengte ikke noe kjæledyr. Men, etter å ha mast i flere år fikk jeg lov til å ha en katt. Den fikk etter hvert kreft og måtte skytes. Onkelen min gjorde det. Jeg så bare at han kom gående med ett gevær en dag og skjøt Kicken (katta hette det). Enda mer traumatisk var det da vi skulle slakte gjessene. De hadde også blitt litt kjæledyr etter hvert. Etter at hodet var kappet av, svirret halsene rundt og sprutet blod over alt. Husker jeg løp gråtende bak fjøset og gjømte meg til det hele var over.
Kul katt og ivrig baby
Men mest var det jo kos med kjæledyrene. Jeg hadde min egen sau som jeg som liten gikk og holdt i halen (spelen heter det egentlig) og stakk fingrene inn i ørene på. Brunette var veldig tålmodig med meg og jeg kunne visstnok drive på i timesvis å forfølge henne og resten av sauene. Jeg var blitt tenåring da pappa endelig bestemte seg for at nå var det nok, og fikk henne slaktet. Han fikk noen andre til å gjøre det. Klarte det ikke selv. Å la husdyrene bli kjæledyr er nok ikke så lurt. Det var sikkert av egne smertelige erfaringer med dyr som måtte tas livet av, at jeg lenge ble nektet å ha kjæledyr.
Heldigvis har jeg aldri vært allergisk mot noe. Ikke kjenner jeg til at noen av de jeg vokste opp sammen med, var allergiske mot noen dyr. Det har nok noe med at man fra første dag ble utsatt for alle slags dyr og derfor bare hadde med å tåle dem. Likevel har jeg aldri vært særlig glad i hunder. Det er vel noe med at de på mange måter fortsatt er rovdyr og at en stor nok hund kan drepe deg med ett bitt. Katter derimot er så små at det de måtte finne på å gjøre ikke skremmer meg så mye. Derfor er katten Kelvin som regjerer i vårt hus. Det vil si; han gjorde det inntil nå nylig.
Den lille frøkna vår har vist stor entusiasme for denne hårete skapningen (katta altså) som med jevne mellomrom vandrer inn og ut gjennom verandadøra. Kelvin ser visst helst at hun holder seg lengst mulig unna og jeg kan skjønne han. Julianne kan være noe brå i sine bevegelser. Jeg har derfor prøvd en sakte tilvenning. Julianne har fått klappe Kelvin litt og ellers observere han på avstand. I forhold til allergier har vi så langt ikke oppdaget noe. Vi har heller ikke tatt noen spesielle hensyn. (”Begynne du å bæs med ongan, så blir dæm bæsat.” – Sitat fra min mor.)
Det har vært nok av advarsler om at katter er allergifremkallende og at de ellers er farlige for små barn. Det som er bra med katter og Kelvin spesielt, er at han så langt han kan, unngår mye kontakt. En hund derimot ville søkt kontakt og kunne i verste fall ende opp med å glefse i seg vår lille godklump. Så da får Julianne krabbe etter og Kelvin flykte fra rom til rom, inntil han innfinner seg i sin skjebne som klæledyr.
Det ser altså ut til at vi kan fortsette å ha en katt som kjæledyr. Får bare håpe at vi unngår en opprivende død. Kjæledyr dør jo fortere enn vi mennesker. Og så håper jeg at våre gode gener og gode forsetter fører til at Julianne aldri blir allergisk. Det eneste jeg er allergisk mot er alkohol. Men allergien slår aldri ut før dagen derpå og går ganske fort over…
Det er ikke alltid så greit å skulle være tilgjenglig hele tiden. Inntil for noen få år siden var dette heller ikke noe som ble forventet av alle. Men, så ble mobiltelefonen et ”must”. Noe alle forventes å ha.La oss ta dette fra begynnelsen. For egen del vokste jeg opp på en plass der vi hadde en menneskelig betjent telefonsentralet godt stykke ut på 80-tallet. Dvs. at man måtte via et hus i bygda der ho Elsa eller han Agnar svarte og så satte over telefonen. Vårt hus hadde telefonnummer 1. Husker jeg var litt stolt av akkurat det. Den moderne tid kom også til Nordeidet. Nesten ti år etter at vi hadde fått vei (se egen sak) ble det altså slutt på at bare familien Sørensen kunne overvåke hvem som ringte til hvem på Nordeidet. Nå ble alle samtaler viderekoplet og registrert i en liten boks i en liten stasjon utenfor bygda.
Mobiltelefonen hadde da allerede kommet til enkelte utvalgte i de mindre grisgrente strøk av Norge. Det var stort sett bare handelsreisende og leger med god fysikk som hadde disse. Apparatene var kjempetunge. Batteriene som drev innretningen ble båret i en egen veske, men så vidt jeg vet var de strålefrie. Brokk var en mer vanlig senskade enn mulig ørekreft. For at flere skulle kunne benytte seg av denne fantastiske oppfinnelsen ble lettere modeller (for skuldersvake leger og handelsreisende) utviklet. Vi andre moret oss heller med walkie talkier. Mye moro for hele familien der. Man følte seg litt voksnere når man kunne avslutte en setning med ”OVER”.
For å få mobiltelefonene ekstra små ble man etter hvert nødt til å installere batterier i mobiltelefonene som brukte strålefarlig materiale. Det er fortsatt slike batterier som brukes. Dagens mobiler er i tillegg så bittesmå at folk med grove arbeidshender har problemer med å operere disse. I dag er det heller sjelden at folk har arbeidshender… Monopolet til Telenor (det kaltes bare televerket i gamle dager) ble etter hvert opphevet. Visstnok fordi en da ville få konkurranse og lavere pris på samtalene. Det som har vist seg i ettertid er at de faste avgiftene i mange tilfeller har økt like mye som samtaleprisen er skrudd ned. Og så har jo selskapene begynt å kjøpe hverandre opp. Men, vi har jo fått valgfrihet, så da skal man jo ikke klage.
Ja, valgfriheten gjelder jo ikke alt. Lenge valgte jeg å ikke ha mobiltelefon. Jeg syntes bare ikke at jeg trengte den nok til at det skulle være nødvendig å investere i noe som samtidig gir deg så mange problemer. Det er mange grunner til å IKKE ha mobil. Her er noen:
– Den gjør deg tilgjengelig hele tiden. Stressnivået ditt øker med antall henvendelser. Og har du den ikke med over alt, får du tyn fordi du ikke svarer. Så du må ha den med deg hele tiden.
– Du blir lett mer sosial og omgjengelig på telefon enn du er ansikt til ansikt. Alle samtalene pr. mobil avbryter andre ”ekte” samtaler som da blir stykket opp. Alle SMS’ene gjør dette problemet enda verre.
– Den er så liten at den er lett å glemme igjen. Lett å stjele. Eller havner lett i feil lomme, vaskemaskinen, do eller andre plasser den ikke skal være.
– Den er så lett å skade at du til stadighet må kjøpe en ny. Nye modeller kommer også til stadighet og utviklingen går mistenkelig sakte. Like gradvis oppdateres modellene som Sergej Bubka en gang i tiden økte verdsensrekorden i stavsprang med en centimeter hver gang…
– Strålefaren er nevnt. Vi vet ikke i dag hvilke følger lav stråling over lang tid vil ha for oss selv og vår reproduksjon. (Ha uansett ALDRI mobilen i bukselomma om du er mann.)
– Du legger spor etter deg hele tiden med en mobil. Alt du gjør og hvem du har kontakt med, blir registrert fordi du nesten hele tiden er koplet opp mot nettet.
– Mobilen er avhengig av å lades opp. Når strømmen går over en lengre periode er du ikke garantert kontakt med utenomverden slik du er med fasttelefon.
– Mange bruker lang tid på å sende meningløse SMS’er (tekstmeldinger) for å avtale å møtes. Dette i stedet for å ringe og gjøre en avtale på brøkdelen av den tiden som brukes på alle SMS’ene.
– SMS-bruken har økt så kraftig at det blir betegnet som en nasjonal krise om serverne som distribuerer disse er nede noen timer. En SMS er ikke noe mer enn en litt avansert utgave av lappene en før sendte rundt i klassen.
– De er trafikkfarlige. Ikke bare i bilen. Men, også når folk går og svimer i gata mens de deler sine samtaler om sykdom, underlivsplager og sexvaner med folk rundt seg.
Tidligere i år måtte også jeg bite i det sure eplet. I forbindelse med Juliannes fødsel fant jeg ut at jeg måtte ha en krisetelefon. Jeg har den stort sett liggende hjemme. Jeg er jo tilgjengelig på telefon ellers likevel. For min del sitter jeg ved en telefon hele dagen på jobb. Når jeg er på trening i Fjellhallen går det an å ringe vaktmesteren der. Er jeg en sjelden gang ute på byen har jo alle uteplasser telefon. Og så mange uteplasser er det likevel ikke her i Kirkenes. Skal jeg møte noen i byen sørger jeg alltid for å avtale tid og sted på forhånd. Mobiltelefon er derfor ikke nødvendig da heller.
Folk jeg kjenner har gått og ristet på hodet i mange år fordi jeg ikke hadde en mobiltelefon. Man er liksom litt dum som ikke skjønner hvor fantastisk og uunnværlig denne lille tingesten er. For egen del er det kun når jeg er ute og kjører lange turer i bil eller er langt fra folk av andre grunner, at jeg føler at mobilen er nødvendig å ha med. Mobilen min ER en krisetelefon. På mange måter slik handelsreisende og leger tidligere var avhengig av en bærbar telefon.
Det hender en sjelden gang at jeg får en SMS som må besvares eller at mobilen ligger nærmest på stuebordet når noen skal kontaktes. Prinsipper er til for å brytes, i hvert fall av og til. Likevel tror jeg at jeg har klart å begrense telefonterroren til et minimum. Foreløpig…
…og mye mas, er det klart for et ferskt badebilde. Litt betenkeligheter har man kanskje med å legge ut bilder av en naken unge på nettet. Men, dette bildet kan umulig bli oppfattet som noe annet en søtt.
Heeey, legg vekk det jævla kameraet!
Julianne og badegakkgakken trives godt i hverandres selskap. Julianne krøster livskiten ut av gakkgakken, dypper den ned i vannet og lar den fylles med vann. Deretter kan den brukes som fontene og vannpistol. Det er ikke godt å si hvem som er våtest av henne og foreldrene når hun er ferdig. Moro er det uansett.
Vi gleder oss i hvert fall til badeland blir ferdigbygd her i Kirkenes. Og så ser det ut til at babysvømmingen starter opp igjen. Kommunen skal visst investere i utstyr som gjør det mulig i nær framtid. (Se egen sak om dette.)
Imens koser vi oss i eget badekar som tidvis er både boblebad (noe ufrivillig) og svømmebasseng. Vått er gått!
