Kategori: Diverse

For noen dager siden var vi en snartur innom min mor. Hun bor for langt unna til å få mange besøk. Så de to dagene vi var der måtte benyttes godt.

Det første jeg gjorde var å løpe opp i lia ovenfor huset og lete etter måsegg. Ikke for å spise mens man drikker mack-øl. Har aldri helt skjønt hvorfor nettopp disse to naturproduktene skal kombineres. Mistenker at det er noen med sans for bokstavrim som kom opp med ordtaket. Grunnen til at jeg driver på med eggsanking er den samme som for turene mine på multemyrene eller ut på sjøen. Jeg trives i naturen, men jeg må ha noe å gjøre der. Jeg hadde med meg en pose fra vinmonopolet som ble fylt så det holdt. Måsemor og måsefar var vel ikke så veldig begeistret for mitt nærvær. Men, alle fikk beholde ett egg. Delvis inspirert av kommunist-Kina fikk alle måsefamiliene muligheten til å oppdra et barn.

Bestemor feirer nok en 17-mai uten tyskert.  Foto Elisabeth Johansen

Bestemor hadde mange historier å fortelle til Julianne. Blandt annet om livet under krigen. Hun er vel av de få i Norge i dag som har opplevd virkelig og utfattig fattigdom. Spesielt etter krigen da de returnerte til nedbrente hus i Djupdalen på Vorterøya. Den første vinteren i provisoriske rekvedhus ble gjenfortalt ofte nok da jeg vokste opp. Kontrastene til nyrike olje-Norge på sent 70-tall, var enorme. Så klaget man på for få leker og for lite godteri, var en historie om krigsårene det eneste man kunne være sikker på å få.

Apropos ett egg pr. måse, kom vi også innom emnet barnløshet. Ikke alle får barn, noe som er litt av grunnen til at jeg havnet ute på Nordeidet da jeg ble adoptert. Her er historien om da tilsynsnemnda kom for å undersøke forholdene hos paret som ønsket å adoptere et barn til den veiløse bygda i Nord-Troms:

“Ja, han kom jo med lokalbåten og det va i mai. Det kan ha vært på samme tia som du blei født. Æ huske ikke helt. Sauan va no ihvertfall ikke ferdig med å lamme. Ja, dem va no de einaste som kunne få ban her på gården, da… Æ lå no mange gang oppe på loftet og gaulte (gråt) på grunn av det der. Men, no va det altså kommet så langt at adopsjonsmyndighetan vurderte oss som mulige kandidata. Han va jo fint kledd i dress og slips, så det va ikke vanskelig å skjønne kem han va da han kom av båten.” (Lokalbåten hadde med folk, varer og post til Nordeidet tre ganger i uken.) Du ska tru folk såg etter oss da æ tok han med mæ heim. Ja, fardin va jo opptatt med å ta imot varan. Nåja, han va no nødt tel å gå nån kilometer grusvei i full vårløsning i finskoen. Og likar blei det no ikke når æ tok han med i saufjøsen. Også der i lakksko. Ja, for æ sa det te han, sauan og smålamman må no få mat først. Og han va jo kommen for å se korsen vi hadde det. Så fjøsen ville han være med i. Han så no stakkar ikke videre ut etterpå.
Etter at æ hadde fådd servert han kaffe og kake, spurte han ka meir æ dreiv på med. Så æ måtte vise han veven. Æ hadde på ei matte som æ nesten va ferdig med. Den likte han og sa at han gjerne sku hadd ei sånn sjøl på kjøkkenet hjemme. Ellers sku han jo intervjue oss. Sammen og kver for oss. Og mens han snakka med fardin sprang æ opp og reinte (vevde) ferdig den matta han hadde sedd på. Han va hos oss bare nån tima, så måtte han dra videre. Og så, bare nån måna etterpå, fikk vi beskjed om å komme til Tromsø og hente dæ.”

Mor mener at omsorgen for sauene og de gode samtalene var utslagsgivende for at jeg ble Nordeidværing. Mulig det. Det kan også være at jeg ble kjøpt for ei matte… Uansett regner jeg meg som særdeles heldig som fikk vokse opp hos to som virkelig ønsket og hadde muligheter for å ta vare på barn.

Dnort

Astrid Lindgrens fortellinger om barna i Bakkebygrenda har i det siste blitt vist som serie på NRK3. En serie som av en eller annen grunn er blitt dubbet på hedmarksdialekt. Greit nok, men den kunne like godt vært dubbet på kav nord-norsk.

For ikke så veldig lenge siden bodde folk flest i distriktene. Selv i den lille bygda jeg kommer fra (Nordeidet i Troms) bodde og bor det folk. De fikk riktignok støtte fra staten, med Arbeiderpartiet i føringen, til å flytte til byene. Noen slo til, men slett ikke så mange som staten hadde planlagt. Barn fikk de også. Barn som lekte på samme måte som Bakkebybarna. Mulighetene for variasjon i leken var uendelige og hele verden (den vi hadde tilgang til) var vår tumleplass. Satt man inne og sturet fikk man fluksens (“fluksens” var mamma sitt favorittord) beskjed om å pelle seg ut og leke. “Gå no og se ka de andre ungan gjør…” er en kjent beskjed fra barndommen. Og når man ble litt eldre risikerte man å bli satt til å gjøre et arbeide, om man ikke kom seg ut og lekte. Å leke inne gjorde man bare om det var varslet storm, med fare for orkan.

Barna i Brøytekantbygda

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Bildet over har jeg lånt fra Roger, som er karen med plastpose (et “nett”) på venstre arm. Han er kanskje på vei til butikken for å handle for sin mor. Den samme mora som har fått det for seg at akkurat denne stunden bør foreviges. Og da er det jo greit at alle ungene sitter i ro på brøytekanten. Undertegnede var nok litt vanskeligere å holde i ro. Ville nok se nærmere på apparatet som lagde sånn rar lyd. Kanskje ho Elsa hadde en kjeks i lomma. Var en uforbedrelig godtegnom, da som nå. Jeg maste meg sikkert til å få sitte på sparken til Roger, utover til butikken. Der var det enda mer godteri og kanskje noen kunder som syntes jeg var så søt at jeg måtte få ett kamferdrops eller en karamell. Om alt annet slo feil, kunne jeg tigge til meg en liten snei hvitost fra pappa som jo sto bak disken.

Jeg var nylig hos folketannrøkta sammen med husets (foreløpig) yngste. Der var det null hull og ros å få, som vanlig. Det kan jeg love at det ikke var da jeg kom og viste fram mine barnetenner i sin tid. All godtetiggingen satte sine spor. Ikke bare på barnetennene, men også på jeksler jeg ennå har. Straffen ble amalgamfyllinger i hver eneste jeksel. I dag får man beskjed om å pusse ofte og bruke tanntråd og skyllemiddel. Før var det ikke så nøye. De fleste voksne hadde likevel gebiss. Og tannlegene tjente godt på det…

Dnort

I humorbladet Pyton hadde de en spalte som ble ledet av Litta Vert. Og det var her man plasserte alt som ikke passet inn ellers…

Her er noen bilder som jeg har lyst til å vise frem, men som ikke passer til noe spesielt tema. Noen bilder forteller en historie. Andre er et produkt av en forhistorie. Og så er de tatt med kameraet på min mobiltelefon. Det er vel det eneste disse bildene har til felles. De er alle på en eller annen måte historisk. Ikke verdenshistorisk. Mer hverdagshistorisk.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Dette var det første bildet jeg tok med mitt nye mobilkamera. De to jentene poserte villig vekk. De fleste unger gjør gjerne det. Har aldri helt skjønt hvorfor enkelte nekter å bli tatt bilde av. Det er lenge siden man kunne fastslå at sjela ikke blir fanget i et fotografi. Minner derimot, de kan man fange. Og når man har med seg kamera nesten bestandig, blir det mer enn 24 bilder i året som det gjerne ble i min familie da jeg vokste opp på 70-tallet.

Julianne driver på med karate. Joda, hun har nylig blitt 7 og det ER tidlig. Men, så er det heller ikke snakk om å gå rett på kamptreninga. Den kommer når hun er klar. Ellers er det jo artig å se at alle nye starter på samme linje. Stor som liten. Man kan like eller ikke like kampsport, men karate har mye god sosialistmoral i seg! (Hvilken partifarge jeg har? Vi har ikke det partiet i Norge og det hadde jaggu ikke vært mange som hadde fått være med heller!)

Om man har vært i Varangers kaksehovedstad Vadsø (hah, der fikk dere den!) og promenert har man sikkert fått med seg at det Hvite Hus ikke lenger er fullt så hvitt. Dette veggmaleriet skal forestille Vadsø da det faktisk var noen ordentlige kakser i byen. De fire i forgrunnen er av dagens dato og gode proletarer. Bildet er tatt med mitt gamle mobilkamera som det for ofte ble blasse og uskarpe bilder av. En god nok grunn til å kjøpe nytt, selv om telefonen ellers var helt i orden.

Ikke alt ble like mistrøstig på min forrige telefon. En solnedgang i Vadsø kunne f.eks. bli ganske fin. Nå er en solnedgang eller oppgang sjelden stygg, selv om Jokke kan synes det. Men, sola går ned på andre siden av fjorden. Noe som nok irriterer vadsøværingene litt. For er ikke Vadsø fylkeshovedstaden? Og da burde faktisk staten legge til rette for at noe så viktig som en solnedgang blir plassert der den hører hjemme…

Denne pussigheten kom jeg over ombord på ferga mellom Reinøya og Ringvassøy. På den står det med store bokstaver “Internt bruk”. Og den er da unektelig formet som en… ja, en sånn en som…du vet. Og fergene er jo kjent som den siste mannsbastion. Hva i all verden skal karene på M/F Salangen med en hjemmesmidd…. sjømannsbrudgom?! Og ikke vil de dele heller…

Vel, det får holde for nå. Jeg velger å avslutte med et bilde fra 1. mai i år. Flaggborg, tale og Krigsmødremonumentet. Høytid og alvor, men ikke for de to karene som kommer ruslende lengst til høyre. Lurer på hva de tenker: “Ka svarte, har dem ikke skjønt at det her e en fridag?!” Kanskje heller: “Dæven kor teit. Det der e bare så forrige århundre!”
Ja, for i forrige århundre fantes det arbeidsfolk som trodde på at verden kunne forandres. Og som syntes at det var verdt å kjempe for en sak man trodde på. (Nemlig!) Forhåpentligvis får de to på det første bildet, som voksne, oppleve i hvert fall noe av det de to spasørene tar så for gitt…

Dnort

Fagforening er gøy! NTL Nav hadde representantskapsmøte på Klækken Hotell fra 25. til 27. april. Sånn ser det ut når pappa passer på ansattes rettigheter.

Bare så det er sagt. Sånne møter er slitsomme og langtekkelige om man ikke klarer å engasjere seg i det som foregår. Og da må man i tillegg lese mange og laaange dokumenter. Men, jeg synes altså det er flott å få kunne være med å bestemme og legge føringer for framtidas arbeidsliv. Og så tar jeg gjerne noen bilder underveis…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Elever fra Ringerike Videregående skoles musikklinje sto for åpninga. De både sang og spilte bra. Innslag av egenkomponert musikk trakk opp. Vi var vel alle enige om å sende dem videre til Oslo…

NTL sin øverste sjef John Leirvaag var med på å åpne han også. Han var temmelig forbanna på Staten som ikke vil forhandle om noe som helst. Bjørnevatns store sønn Even A. Pettersen (nr. 2 til høyre for taleren) var med på å styre ordet.

Diskusjonene gikk livlig i pausene og det var mange som trengte å snakke sammen før avstemningene. Og avstemninger var det nok av! Catrine R. Aronsen (blondina i sentrum av bildet) fra Vardø var en av de som ble valgt inn i styret. Forøvrig sammen med tidligere nevnte Even. Øst-Finnmarkingan stiller opp når det trengs!

Liv Tone Lind fra Ingen Grenser hadde ikke Lars Monsen med seg. Men, hadde en historie å fortelle. En som rørte fler av de som hørte på. Den handlet mye om å slåss mot byråkratiet. Hun skal forresten gifte seg til høsten!

Etter at de fleste avstemningene var unnagjort og nytt styre var på plass, var det på tide å løsne litt på snippen. Musikken var det Christiansand String Swing Ensemble som sto for. Og ja, det svingte.

I løpet av møtet var det to av deltagerne som fylte bursdag. At bildet er noe uklart skyldes ikke at de to var bedugget. En noe ustødig fotograf med nytt mobilkamera får ta skylda.

Utenfor hotellet satt ei lita jente og venta. Kanskje på sommeren, for våren var så absolutt kommet. Og hotellets ansatte var i full gang med våronna.

Inne i en av hotellets to store konferansesaler holdt nyvalgt leder Hanne Nordhaug en fin avslutningstale på fredag. Blomster ble delt ut og noen tårer ble kanskje felt. Forandring både fryder og får fram følelser.

Til slutt var nok de aller fleste enige om at det hadde vært et godt rep.møte. Og før vi dro hver til vårt rakk vi nok en velsmakende lunsj. Maten på hotellet var 1. klasses.

På veien hjem fra møtet skrev undertegnede, som var oppe på talerstolen flere ganger, et langt og engasjert innlegg til fagorganisasjonens eget blad. Så får vi se om det dukker opp i en framtidig utgave av Gaiden.

Dnort

En pakke var kommet i posten. Fra Alvdal av alle steder! Hva i all verden, i hvert fall Alvdal, kunne det være..?

Pakkelappe fra postmannen betydde at noe stort hadde ankommet. Noe vår ellers så staute og stødige postmann, ikke klarte å presse ned i den store postkassen vår. Eller var det noe som var så bra at han håpet at pakkelappen vår ble borte innimellom all reklamen. Pakker som ikke hentes blir nok postmannen sine. Vi fortet oss ned til postkontoret. Det var lørdag og alt stenger tidlig da. Kanskje var vi for sent ute? Kanskje satt allerede postmannen og lekte med Lego Friends, spilte Wii eller spiste multekrem, eller hva det nå var denne slampen av en postmann hadde tusket til seg…

Postkontoret var ikke stengt, selv om det var sent på lørdagen. Heldigvis! Og pakken var der. Stor og rød og med Alvdal-krumelurer på. Tung var den også. Og definitivt hard. Alle kjennetegn på at det er en skikkelig bra pakke, hadde den. Alle de andre tingene vi skulle gjøre i byen, tok uvanlig lang tid denne lørdagen. Eller det var nok det at man måtte vente med å åpne, som strakk ut tiden.
Men, den som venter på noe godt venter sjelden forgjeves. Selv om Julianne lettere pessimistisk uttalte: “Det e sikkert bare klær og sånt inni”, håpet hun jo på noe hardere enn klær. Og det var det! Joda, noen klesplagg var det også. Faktisk ikke så værst de heller. Og så var det noen Donaldpocket-bøker. Men, hadde postmannen vist hvilke skatter som lå innerst i pakken, hadde han nok lurt den med seg hjem…

På den andre siden, hadde nok postmannen blitt avslørt fort. En statsansatt med så mye perler, smykker og armbånd på seg er et meget sjelden syn. Julianne var over seg av begeistring og brukte ord som fantastisk, kjempebra og nyyyydelig. Alt måtte prøves på med en gang. Drømmene om å bli filmstjerne virket plutselig ikke så fjærne. Hvilke fotomodeller ville vel satse på å overleve i bransjen uten en smykkepung av dette kaliberet? Pikerommet ble plutselig så mye mer fargesprakende. Men, det var slett ikke bare der det ble fargeglede. Som den gode sosialisten hun er, delte selvfølgelig Julianne godene.

Denne helgen hadde hun besøk av to mus. Musi og Mina er to mus som bor i en gul pappeske og som hver helg blir med hjem til en av klassekameratene til Julianne. Denne helgen hadde de vunnet selveste lykkeloddet. Et opphold hos grevinnen av Prestefjellet er rimelig eksklusivt. Og når det så sammenfalt med helgen da Alvdalspakken kom, kunne de ikke ha timet besøket bedre. Selvfølgelig måtte Mina få prøve noen av smykkene. Spesielt det røde perlebåndet falt i smak. Musi og husmusa Ole holdt seg litt på avstand når smykkene skulle prøves. Men, de syntes Mina ble flott. Mina svinset lenge rundt med røde perler over hele seg. Og så fikk Julianne en god ide…

Musefest! Det måtte jo bare bli musefest. Med litt lyseffekter fra sirkus og egenkomponerte partylåter, ble festen i senga en stor suksess. Låter som “Museparty tonight”, “Hoppe i senga” og “Power to the piiiipol” sto på spilleplanen. Det er strengt talt ikke lov å hoppe i senga. Men, sidene musene var små og senga stor, ble dispensasjon innvilget. Musefesten måtte riktignok avsluttes da Musi snublet i et smykke, falt ned fra senga og forstuet halen. Dessuten likte han heller dårlig husmusa Ole sine tilnærmelser overfor Mina. Musi og Mina er gift, men har ennå ingen barn. Etter en liten tenkepause ble alle enige om at en tur på restaurant kunne hjelpe på stemningen.

Husmusa Ole fikk også være med på restauranten. Men, på betingelse av at han holdt seg litt for seg selv. Og etter litt smelta ost fra pizzaen og noen dråper brus til musene, var alle enige om at dagen hadde vært fin. Senere på kvelden tok alle badstu. Det var også den eneste delen av dagen der Julianne ikke hadde noen perler eller armbånd på seg. Og så måtte hun nesten ta av seg smykkene da hun, sliten men fornøyd, la seg.

Dnort

Det nærmer seg vår. Mye tyder på det. Ikke bare de klassiske vårtegnene med hestehov i grøfta og tjeld i fjæra. Det er mange fler vårtegn.

Vi gikk oss en søndagstur i finværet. mer eller mindre frivillig. Og pappa tok som vanlig med kamera. Så her kommer noen bilder med mer eller mindre sikre vårtegn.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Nede i Jomfrulia har beboerne på øversida av stien, som jo brukes daglig av resten av folket på Prestefjellet, begynt sin årlige vårreingjøring av gårdsplassen. Det finnes selvfølgelig ingen andre plasser enn Jomfrustien, å dumpe vinterens etterlatenskaper. Ingenting er vel mer vår enn å snuble seg gjennom steinharde isklumper.

Nede på E6 er det nok av store vanndammer å plaske i. Julianne fikk dispensasjon av fotografen til å hoppe litt i en av dem. Heldigvis kjører bilene der så fort forbi at vannet raskt blir sprøytet vekk, og opp på fortauet. Sånn unngår man oversvømmelse av veien og vannplaning. Og en frisk dusj tidlig på morgenen kan jo være på sin plass for trøtte mårratryner.

Resultatet av Consto sitt arbeide med å rive gammelskolen begynner også å tine frem. Kanskje ikke så mye å vise frem. For arbeidet der har gått i stå for mange måneder siden. Noe som gjør at skolebarna nesten ikke har noe uteområde å leke på. Lettere å holde oversikten i skolegården, blir det jo.

Julianne fant en fin isbit som var veldig fristende å slikke på. Men, som vanlig fikk hun formaninger om å la det være. “Både hunda og katte kan ha vært å tissa på den!” Vi brukte den heller til et kunstfoto med fruen som motiv. “Gravid i motlys” har bildet fått som tittel.

Etter å ha sett så mye is som smelter, fikk man jo lyst på litt is som var garanter fri for animalske etterlatensskaper. Og så fungerte det som grei motivasjon midtveis. Hurtigruta lå ennå ved kai, så vi gikk ombord. Alle tyskerne og amerikanerne var ennå på land for å se på røytende reinsdyr, smeltende snøhotell og for å kjøre hesblesende hundespann.

For å gjøre turen en anelse mer spennende, hadde pappa fått det for seg at vi kom til å finne minst ti kroner som hadde tint fram, en plass i veikanten. Han hadde til og med drømt om det natta før! Men, uansett hvor mye man gikk med nesa i asfalten, var det bare søppel og hundebæsj å finne. Kanskje var alt av verdi vasket vekk og skylt ned gjennom et av de mange kumlokkene fra Ulefos Jernværk.

Utbyttet av turen regnet i penger, ble nok heller magert. Nå som alle betaler med bankkort, er det vel liten sjanse for at man skal kunne finne mistet skillemynt. Ellers var utbyttet av turen rikt på karakterbyggende mosjon. Selv om veien hjem igjen kunne virke noe lang, var alle (dvs. alle med stemmerett) enige om at det hadde vært en fin tur i solfylt vårvær.

Dnort

Det er vel absolutt ingen tvil
Påskeferien fremkalte smil
Og vi smiler her fremdeles
For smil er skapt for å deles

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Da jeg var liten var det å gå tur på ski hver søndag fast takst. Helst lange og slitsomme turer i djupsnø og oppoverbakker.

Bakkene var alltid bratte og nedovekjøringene hasardiøse. Og som sagt, det var ikke snakk om å gå noen korte koseturer. En kald kvikklunsj eller en avmagret appelsin lokket i det fjærne. Likevel ble jeg etter hvert glad i å gå turer. Og i dag fant jeg ut at tiden var inne for å komme seg ut på ski sammen med Julianne. En kort tur måtte det ihvertfall bli.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Etter noen minutter med slit kom vi oss opp til Fjellvannet. På en blanding av skare og nysnø var min forsøk på å smøre totalt bortkastet. Her oppe var det likevel ikke så viktig. Værre var vinden som truet med å blåse Julianne over ende flere ganger. Ja, det måtte nok bli en kort tur…

Vi kom oss i ly for vinden oppe i et skar. Der fant vi en plass å sitte og så var det tid for appelsin. Joda, det gamle appelsintrikset funka fortsatt. Vi satt der en stund og koste oss før det var på tide å gå ned igjen. På spørsmål om vi skulle gå lengre, var svaret et kontant nei fra min turkamerat.

Tur ble det jo. Om enn kort. Påsken står for døra, så dette fikk holde som oppvarming. Ikke det at vi ble så varm av turen. Men, kakaoen etterpå hjalp på. Og så så vi filmen Se Opp til dessert.
Eventyret er der ute!

Dnort

Selve byen Kirkenes er ikke veldig spektakulær utseendemessig. Flere påstår til og med at byen er mindre pen. Men, bli gjerne med på en liten søndagstur ut av sentrum.

Å gå tur på gangstien mot Hesseng er noe stadig fler gjør. På en søndag er det heller ikke mye annet å gjøre. Det aller meste er likevel stengt i denne byen. På spark går det fortere. Noe også turistene har oppdaget. Selv om teknikken ofte er temmelig ubehjelpelig, kommer de seg rundt og får sett seg om. Og det er nok å titte på.

Januarlys over gangstien

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Midt på dagen sent i januar, som er da disse bildene ble tatt, er lyset og himmelen på sitt vakreste. Mørketiden er tross alt ikke bare mørke. Det gjelder bare å komme seg utendørs rett tid på dagen. Og da gjerne på spark. Man rekker mer på den måten. Lyset varer jo ikke så lenge.

Gangstamottafokka!

Undergangen som er bygd under veien som går opp til det nye boligfeltet i Førstevannslia, var ikke gammel før noen fant ut at den måtte dekoreres. En liten smak av storby for den som savner sånt. Det smaker også av mye skulk på skolen. Det var nok meningen å skrive at veggen var for kjedlig og ikke “til kjedelig”…

Toget som ikke har noen mellomstasjoner

Tog har vi også her i Kirkenes. Dessverre er det ikke lov for passasjerer å sitte på. Det romler stadig forbi i løpet av turen. Med den samme lasten hver gang. Nisser og dverger i Bjørnevatn driver og graver etter malm og den har eksklusiv adgang på dette toget. Turistene lurer nok på hvor passasjervognene er. Selv har jeg lyst til å få tak i en dresin og teste sporet. Kanskje en ide for opplevelsesturisme.

Lav rein får reinlav

En mer opplagt turistattraksjon er Kirkenes Snøhotell. Der finnes det også rein. Den vi traff var sulten. Så sulten at fruen måtte passe på så ikke vottene også ble spist. Julianne holdt sikker avstand til “Rudolf”. Ja, for det kaller altså folkene her reinen. Alle reinene heter Rudolf. Den opplagte mangelen på en rødglødene nese ser ikke ut til å affisere. Det var forresten livretten reinlav vi ga den.

Inngangen til snøhotellet

Snøhotellet er ikke mye å se på sett fra utsiden. Da ser det bare ut som er rekke med snøhauger. Man får kanskje lyst til å klatre oppå haugene. Men, det er nok ikke lov. Man kunne da risikere å brase gjennom taket og ned i senga til to nygifte fra Kina. Man reiser gjerne langt på bryllupstur. Selv husker jeg som nygift at vi dro til  nabokommunen.

Gang på gang

Inne under snøen er det to lange ganger som leder til en rekke soverom. Utenfor står det isstøtter med plaketter på. Hvert rom har et tema, noe som beskrives på plaketten. Av en eller annen grunn hadde flere av disse plakettene falt av. Pappas oppfordring til å feste plakketene på igjen ved å slikke på isen ble overhørt.

Her er nok Svanemadrass på krevd
,
Sengene er selvfølgelig av is. Snøsenger ville nok blitt for ustabile. Madrassene så myke ut og mine to kvinnelige turkamerater kunne fortelle at de slett ikke var kalde. De prøvelå, men lot være å prøvehoppe. Nygifte fra Kina er nok ikke så veldig opptatt av å hoppe i senga. Det er nok litt andre aktiviteter de ser fram til.

“En scotch on the rocks, takk”

Ute i resepsjonen var det ingen. Det var det heldigvis ikke på rommene heller. Så vi fikk rusle uforstyrret fra rom til rom. Innenfor bardisken sto det brukte shot-glass. Av is selvfølgelig de også. Alle rommene var designet av kinesiske isskulptører. Noen spor etter en av verdens eldste kulturer fant vi riktignok ikke der inne. Rein og samer var det derimot i rikt monn.

Trær med glasur

Lyset var fortsatt innstilt på “nydelig” da vi sparket hjemover. Trærne dekket julekortaktig med snø. I det hele tatt kan det være riktig så vakkert i Kirkenes. Bare man kommer seg ut av byen…

Dnort

Når noe av det aller første som møter deg i hovedstaden er en nylig rana 7-eleven, er det en grei påminnelse om at en helg i Oslo er nok. Men, turen den ble fin den. Oslo på dagtid er ikke riktig så skummel.

Rett etter at papsen hadde fått med seg en del av oppstyret rundt dette ranet, ble han tilbudt å kjøpe katt. Altså ikke en kosete pusekatt. Denne typen katt tror jeg nok man kan tygge på. Jeg så i hvert fall ikke at fyren gikk rundt med en sekk å ha katta i. I så fall hadde man jo risikert å kjøpe katta i sekken. (Og for de som ser programmet Brille på NRK, så vet man også hvor uttrykket kommer fra….)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Oslo på dagtid er altså ikke så skummel, men litt redd er det lov å være. Litt sunn skepsis har ingen dødd av. Vi hadde hotell like ved siden av Oslo Børs. Og den kan kollapse når som helst får man jo høre, så vi holdt god avstand til det bygget. Dessuten er det fullt av hensynsløse spekulanter og grådige kapitalister der inne, så Julianne og pappa gikk heller til Oslo S.

Utenfor Sentralbanestasjonen ble Julianne angrepet av en tiger. Nå viste det seg at den bare ville kose. Og som ivrige fans av Tommy og Tigeren, har vi en viss forkjærlighet for kattedyr. Det var forresten ingen som tilbød oss katt denne dagen. Det hjalp kanskje at vi holdt oss mest mulig unna nederste del av Karl-Johan. Der er Tigerstaden mer en tiggerstad.

Siden vi følte mere for å holde forbruket og kjøpepresset oppe enn å være uproduktive, men gode samaritanere, tok vi turen til Oslo City. Her er det nok av muligheter for å svi av noen tusenlapper. Men, gjevest var nok turen med den kjempelange rulletrappa. Og så var det is å få kjøpt. Turen innom BR resulterte forøvrig i et nytt familiemedlem. En puddel ved navn Rubina.

Vi tok trikken et stykke oppover og Julianne syntes det var spennende med reporteren fra TV2 som intervjuet en kar om finanskrisa. Pappa klarte bare såvidt å ikke bryte inn med sin ærlige mening, da fyren presterte å uttale at det er det grådige grekere som må skjerpe seg. Alle vet jo at det var lutfattige amerikanske arbeidere som absolutt skulle eie egen bolig, som startet det hele… 

Der Karl-Johan knekker nedover igjen og det er slutt på alle karene med heroinknekk, kan man skue Soria Moria eller i hvert fall Slottet i det fjerne. Der ble vi møtt av en due. Ingen brevdue med beskjed fra en prinsesse som tror på alt som kan fly og har fjær. Nei, den var nok mer på jakt etter mat. Og vi hadde ikke med noe. Å kaste penger til den hadde heller ikke hjulpet. Da hadde vi bare tiltrukket oss gribbete grekere.

Stortinget var stengt. Dit inn kommer man ikke på en lørdag. Alle politikerne var nok hjemme og skrev taler for hverandre. Kanskje jobbet de med en eller annen reform der mest mulig skal slåes sammen, sånn at vi kan få enda flere byråkrater. Teknokrati får man aldri nok av. Uansett var det ikke en politiker å se der. Ikke var det noe særlig stort dette tinget heller.

Etter mange inntrykk og påfyll for hodet, var det på tide å fylle opp magen. På et bakeri fikk også Rubina litt å spise. Ellers smaker frøhorn akkurat det samme i Oslo som i Kirkenes. Utsikten til alle de travle menneskene som løp forbi, var nok ikke den samme. Der man hjemme i Kirkenes mer løper for å holde varmen, virker det mer som om folk i hovedstaden løper unna tidsklemma.

Vi to hadde gooood tid. Og kunne f.eks. leie skøyter og danse rundt i Spikersuppa. Vi var ikke alene, så det fantes altså noen fler der som tok seg tid til å bare ha det artig. Hand i hand, under mottoet “støtt en god sak”, skled vi rundt. De pepsidrikkende snowboard-folkene som hadde slått opp leir like ved og skulle ha oss til å digge den gjennomsponsa VM-konkurransen deres, overså vi glatt.

Pappa prøvde istedet gamle kunster fra da han hadde lengdeløpsskøyter. Men, han kom aldri opp i Rolf Falk Larsen fart. Kulere klær enn “Falken” hadde han i hvert fall. (Ingen kler kondomdress!) Og så fikk han kjempevondt i føttene etter hvert. Skøytinga måtte avsluttes pga. krampe. Samt et akutt behov for å betale mannen i Saras Telt fem kroner for å snuse inn store mengder amoniakk nede under jorda. 

På vei til Saga kino for å se Ariettas Hemmelighet (kan anbefales!), måtte vi stoppe foran Nationaltheateret og ta bilde. Kanskje skal Julianne opptre der en dag. Hvis hun ikke blir romfarer eller dyrelege, da. Noe teater ble det ikke denne gangen. Rockeulven gikk der. Men, var utsolgt for lenge siden. Vi hadde uansett fått sett nok skumle ting på en dag.

Da vi skulle tilbake til hotellet ville ikke trikkemannen ta imot penger. Selv om vi kunne ha lovet at de var ekte og ikke kom til å bli devaluerte med det første, var det ingen annen råd enn å gå inn på nærmeste kiosk å få trimmet minibankkortet enda mer. Og der vi suste i full fart nedover mot uteliggere og andre husløse på Sentralbanestasjonen, måtte pappa bare ta enda ett bilde:
Julianne med sin nye hundevenn som suser storøyd inn i framtiden. Håper den blir levelig for både tøydyr og mennesker.

Dnort