En side om livet.
Her er et par ting jeg lurer litt på.
I den Eventyrvisa var det noen som satt seg på purka og rei av gårde.
Var det en skinkerytter?
Ole Lukkøye heter Sandman på engelsk. Han strør “sovesand” i øynene på barna for å få de til å sove.
Er det riktig å si at de da kan bli sanddrømt?
God helg!
Dnort
Jeg er ikke mye til sportsmann. Det lille jeg trener er bare for mosjonen sin del. Det er andre en meg som må sette verdensrekordene. Men, en sjelden gang hiver jeg med og konkurrerer.
I helga har det vært arrangert badmintonturnering her i Kirkenes. Barents Open er en årlig happening på høsten her hos oss. Folk fra hele fylket kommer i busser og biler og har gjerne kjørt i en 6-7 timer før de er framme. Noen hadde til og med tatt turen fra Tromsø denne gangen.
Hyggelige folk, god sportsånd og ikke minst, det foregikk innendørs. Jeg spilte en gang for lenge siden fotball og fikk nok av pissregn, vannrette snøbyger og glarhålka. Halltilværelsen passer en middelaldrende herre så meget bedre. Desverre er jeg ikke så god på å konkurrere. Sliter litt med å holde roen og ikke bli helt turbo når det går unna. Og det passer dårlig med en presisjonssport som badminton. Men, det ble nå en liten premie, likevel. Tredjeplass i mixed double. Hurra…!
Jeg nevnte maten? Sånt er viktig når mange mennesker samles. Ikke bare kaker og vafler, men frukt og varm mat også. Og nok å drikke. Det gikk unna på brusen og kaffen, selv om ikke det er å anbefale før en viktig kamp. De delvis frivillige gjorde en flott innsats. Ja, de står jo der pga. ungene sine. Hadde ikke vært meg som sto i fritida mi og tok mot grov kjeft fra en sur Mehamnværing pga. lunken kaffe.
Artigst var det for enkelte når det hele var over. Da fikk ungene (Julianne inkludert) løpe fritt rundt i hallen og holde leven. “Ikke ta mæ. Hi hi….”
Vi kom, vi så, vi vant (et par kamper)!
Dnort
Kan vel ikke ringe nå? Midt i barne-TV? Vente litt til hun er klar til å prate…
Når man er så langt unna hjelper det ikke så mye med mobiltelefon. Å snakke sammen er så mye mer enn ord. Det er faktisk tittelen på den ene boka vi har gjennomgått nå. Pappa har vært såååå flink i dag. Svart når læreren spurte og gjort en masse lekser. Hadde vel blitt noe sånt Julianne hadde fått servert om jeg ringte nå. At det ser ut som på bildet under, trenger hun ikke vite…
Ellers har jeg jo vært rundt omkring og sett litt av hvert. Kunne fortalt om at jeg har kjørt tog flere ganger. Det er jo enda eksotisk for henne. Litt for meg også. Selv busskjøringa, med skifte mellom busser jeg ikke hadde kjørt før, var spennende. Vært på besøk har man jo også. Og senere så jeg en hel bøling med heeeelt svarte kuer! Joda, jeg bruker nok flertallsformen kyr. Til henne i hvert fall.
Når jeg ringer altså. Da kan vi snakke om det. Og alt hun har opplevd. Håper hun ikke har grått noe… Det er nå fire dager siden jeg fikk hade-klemmen. Neida, jeg gråter ikke. Men, jeg tenker på det…
Tror bare jeg ringer nå, uansett.
Dnort
PS. Ingen som svarte. Hun er nok på karatetreninga da…
Jeg tar som regel med kamera når vi tar oss en tur ut i det fri. Derfor er det hovedaklig bilder tatt utendørs på denne bloggen. I dag noen høstbilder.
Småbølger mot folketom sandstrand
Bjørk i høststemning
Veivalg og kryssende stier
Gult er også kult
Høstgule strå
Alt skifter farger, unntatt smurfene…
Stein kan plumpes, uansett årstid.
Dnort
Psykiske lidelser er ingen spøk. Å slite med tunge tanker er ikke noe å trakte etter. Uansett er det et tema som en ofte kommer bort i dagens samfunn.
Så hva er egentlig helsprø dager egentlig? Er psykiatrisk kriseteam involvert på noe vis? Om prisene blir for crazy, finnes det et behandlingstilbud og vil man kunne kurere prisene? Er det greit å varsle vokenpsykiatrisk poliklinikk når alle de ansatte i butikken stiller i klovnekostymer på sinnsykt supersalg? Jeg spør bare.
I en nylig publisert undersøkelse var hver femte sykemelding relatert til en psykisk lidelse, så det er vel ikke så rart om handelsstanden sliter litt…
Det er endatil høst og mørkt og vått ute. De som er disponibel for sånt går inn i tunge depresjoner. Formørkede sjeler spiller triste sanger om ensomhet og nederlag. Kanskje er det greit å se at man ikke er alene. For det er ikke bare kremmerne og deres ansatte som er klare for innleggelse. Er man ute og går sent på kvelden krasler det i løv og det pipes sinnsykt fra alle retninger. Tusenvis av lemen med selvmordstanker piler langs og tvers over veiene. Rett som det er ender deres lek mellom bilhjulene fatalt.
Ellers sies det ofte nok at hele verden har gått helt av hengslene og at vi styres av gale ledere. Så du kan trygt anta at du ikke er alene. Er du ikke litt gal er du heller ikke normal…
Dnort
Det er skrevet mye om “det gode liv”. Hele skoler og filosofier er tilegnet emnet. Folk deltar i kurs om positiv psykologi og går i latterterapi. Jeg bryr meg ikke mye om sånt. Her er noen grunner til det.
Lykken er der ute:
Gleden og overskuddet finner du ved å være i aktivitet. Det kan være turer i skog og mark. I høst har jeg plukket mye bær. Alene og sammen med familien. Det kan selvfølgelig også handle om å trene. Men, kan også ligge i å engasjere seg i en sak, et lag, en forening eller noe annet som gir mening. Ingen har uansett form noen gang hvilt seg i form. Du blir aldri i godt humør av å stenge deg inne og vente på at det skal “gå over”…
Gleden finnes også i de små tingene:
Å blåse såpebobler eller kaste fiskesprett kan være litt vanskelig. Og når du mestrer det, gir også sånne små seire glede. Skikkelig mange fiskesprett kan gi mange positive ringvirkninger. Like mange som ringene steinen lager i vannet. Det er hvis du også evner å glede deg over noe som egentlig er ganske ubetydelig. I forrige bloggpost spurte jeg om ting folk er flinke til. Her gjelder det bare å finne flere ting som man kan eller kan komme til å mestre.
Å glede andre gir dobbel glede:
Det må ikke handle om å være verdensmester i vitser eller å være totalt selvoppofrende. Det bør vel være alt annet. Mange av de som lever av komedie sliter med psyken. Og har du ofret livet ditt for å hjelpe alle andre, kan jeg nesten garantere at sjansen for egen lykke er null. Men, klør du katten bak øret mens han ligger på magen din, blir han kjempefornøyd. Og du får gratis kattepurrmassasje. Ringer du en venn som det er lenge siden du har snakket med, kan det bli mer enn dobbel glede. Hvem vet den samtalen kan lede til.
Hva f..n vet vel du om det gode liv?!:
Ja, hvor vil jeg hen? Og hva er meningen med å være så j..la seriøs?! Vel, jeg treffer en del frustrerte og ulykkelige mennesker daglig. Og sånt får meg til å tenke. Over eget og andres liv og innstillingen til det. Livet er nok vanskelig. Men, gjør det nå ikke værre enn det må være. Og er det avslapning og avkopling du trenger akkurat nå, kan jeg så absolutt anbefale å ta badstu…
Det gode liv finnes der ute. Sammen med andre skapes det daglig. Det gjelder bare at du deltar…
Dnort
På vei til og fra skolen går Julianne og jeg ned/opp Jomfrulia. En ganske bratt skolevei som også gir god tid til å snakke om alt og ingenting. Sånn som da det her om dagen handlet om hva hun ikke er så god på.
Det begynte med at hun klagde over at hun var sliten og at hun ikke var så flink til å gå bakker. Håpet var vel at pappa skulle bære henne et stykke. Pappa har bært henne en del tidligere. I stedet satte vi oss ned på en stein og begynte å snakke. Jeg argumenterte for at hun var flink til å gå bakker. Og siden vi gjør det hver dag, skulle det nesten bare mangle. Men, nei hun var slett ikke noe flink til dette å gå i bakker. Det gikk så sakte, det var kjedelig og hun hadde for korte føtter. Så da måtte jeg nesten spørre hva hun var god til…
Full fart framover – Opp Dalveien på Nordeidet
“Æ e god til å springe!” Kom det kontant fra den lille sliteren.
Et øyeblikk så jeg for meg hvordan jeg kappløp mot fader’n sin bil da jeg var yngre. Det var min jobb å åpne og lukke porten når vi hadde vært ute og kjørt. Og fra porten og opp til huset var det omtrent 100 meter med slak oppoverbakke. Siden jeg var kjapp til beins prøvde jeg stadig vekk å løpe opp og komme først til huset. Første gang jeg gjorde det, overrasket jeg gubben såpass at han bomgirte og ikke kunne ta meg igjen. Ellers tok han meg som regel igjen litt over halvveis. Men, jeg ga meg aldri. En dag skulle jeg nok komme først. Selv om jeg måtte stole på bomgiring eller andre førerfeil. Hans forbilde var vel Martin Schanche. Mitt var Jarmila Kratochvílová…
“Om du e så god til å springe, kan du vel gjøre det istedet?” Utfordret jeg til slutt Julianne. Og det gjorde hun. Sprang så fort de “korte” føttene ville bære henne, nesten helt hjem! Selv opp den bratteste delen av bakken gikk det unna.
Så hva lærte vi i dag: Korte føtter springer lengre enn de går…
Dnort
PS. Hva er du flink til, da…?
Man kunne vært forledet til å tro at sommeren var over. Det er jo september og bladene på trærne har fått farger. Men, neida…
Ute er det nå 16 varmegrader. Og klokka er 19.00. Sola har strålt hele dagen og vinden er varm. Kanskje man skulle ta seg et bad utendørs igjen? En forfriskende dukkert hadde gjort seg. Vi gjorde det flere ganger tidligere i sommer. Selv om ikke vannet var så alt for varmt. Og ble det for kaldt var det bare å varme føttene i varm sand.
Lever på en stor fot…
Selv har jeg aldri vært særlig “hærig”. Altså har jeg vært vanskelig å få uti vannet. Å svømme i sjøen med Barentshavet bare noen nautiske mil unna, er bare for de tøffeste hardhausene. Sånne som mor mi på snart 80…
Og tenk hvor mye rart som finnes uti der. De ligger bare og venter på deg. Brennmaneter, steibit og draugen! Og noen må jo stå på land og følge med. Pappa passer best som badevakt.
Vassing i krystallklart ishav
Nei, når jeg tenker meg om, er det nok best å holde seg inne. Barentsbadet kan vi svømme i (når det bare er åpent). En av valgkampsakene her er åpningstidene i svømmehallen vår. På grunn av budsjettproblemer måtte man bl.a. stenge på lørdagene! Skal man drive etter businessprinsipper i kommunen, bør man kanskje ha en ide om hvor det er penger å spare før man innfører slikt…?
Så vi har da blitt presset til å ta sjanser i manetbefengt hav eller mudrete vann. Heldigvis gikk det bra. Nå holder vi oss til badekaret.
Dnort
Karbohydrater er visst ikke så bra for kroppen. Sukker, brød og poteter har råttet seg sammen for å gjøre oss feite og dvaske. Stappfulle av usunne kalorier må de drives ut av kostholdet med alle midler.
Fedon Linberg er en av de store guruene på dette. Undertegnede har derfor i en uke vært i Fedons vold. Dvs. det var fruen som lanserte ideen. En slankekur, som ikke en slankekur. Litt mer i min gate. Det er snakk om vektkontroll må vite. Men, ikke med å spise mindre og trene mer. Nei, det hele handler stort sett om å spise av det som man ellers går forbi når man er ute og handler. Alle de greiene som bare høres så alt for snobbete og fisefine ut.
Ikke nok bare å forbrenne kalorier…
Kikerter for eksempel, er særdeles snille mot kroppen. Eller om man spiser pinjekjerner og linfrø, formerlig hører man Fedon klappe begeistret i bakrunnen. Og så er kjøtt og fisk med lite fett viktig. Kylling, skinke og torsk er finfine saker. Og så massevis og kassevis av grønnsaker og frukt. Pussig nok finnes det en egen Fedon-sjokolade. Og jeg mistenker at folkene bak den også står bak undersøkelsen som konkluderer med at sjokolade er helsekost. “Men, det må jo være lov å skeie litt ut…” Man, må bare passe på at det ikke går som det gikk med meg i sommer…
To hvalrosser
Om jeg skulle kunne vite om kuren funker burde jeg vel ha veid meg før starten. Men, akkurat nå synes egentlig det er mest spennende å smake på alle de nye rettene fruen serverer. Og så savner jeg potetene litt…
Dnort
Etter å ha blitt tvangsforet med stadig nye avsløringer og hjerteskjærende detaljer fra resultatet av “kampen mot multikulturalismen”, var det godt å få en uke med lite annet enn idyll. Hjemme på Nordeidet er verden merkelig langt unna.
De som har lest bloggen før vet at jeg er en temmelig ivrig multeplukker. Å komme seg ut på myra eller opp på et fjell for å høste markens grøde, er sjelebot for meg. Det kunne sikkert vært noe annet. Men, nærheten til naturen er uansett avgjørende. Vi bor trygt og godt inne i komfortable hus og mange av oss beveger oss minimalt i forhold det kroppen er konstruert for. Så turene opp på Nordfjellet var akkurat det jeg trengte. Nordfjellet ligger forøvrig nord for Sørfjellet og de er delt av den like fantasifult titulerte Nordeiddalen…
Multer mot Lyngsalper
Multene bare sto der og ventet. Som på en gammel, god bekjent… Steder jeg har gått utallige ganger var fyllt av modne og store multebær. Det var som de ropte “ta meg med og nyt meg”. Å plukke bær på fjellet byr på mange flotte sanseinntrykk. Utsikten er spektakulær og himmelen litt ekstra blå. Lukten av myr og lyng er jo bare deilig. Og siden det er tungt å komme seg opp, byr det også på en god del svetting og slit. Men, blir man sliten av noe som man liker, tåler man mye.
Varden på Nordfjellet. Nordeidet nedenfor.
Etter en lang rundtur oppe på fjellet kom jeg til Varden. Ja, en stabel med stein som aldri er blitt brukt som de gamle vardene. Du vet, med bål oppå for å varsle at fiendtlige skip var på vei. Et landemerke uansett. En postkasse er det der. Og i den ligger det en bok der man skrive at man har vært der. Og noen ord om turen. Denne gangen ble det noe om den manglende taubanen. Tenk å kunne ta en taubane opp og bare spasere videre. Men, litt av eksklusiviteten med opplevelsen hadde jo blitt borte.
Nord på Nordeidet. Mere Lyngsalper.
En sånn tur tar en del timer. Gjerne halve dagen. Og med meg tar jeg kun mobiltelefonen for sikkerhet. Ellers spiser man multebær om man blir sulten. Og det er nok av fjellbekker for den tørste vandrer. Nedover går det jo litt fortere. Men, slitne føtter må behandles pent og det er stedvis meget bratt og ulent. Så det tar tid å komme seg ned fra fjellet. Da er det deilig at mamma står klar med middag og skryter av multefangsten. (Hun er en ivrig multejeger selv.) God tur!
Dnort
