Pappapasserpå

Det var en gang da skoleferie betydde helt fri fra skolen. I hvert fall ingen lekser. Og det man lærte da var svært lite teoretisk

For min del handlet somrene mest om å drive dank. Det vil si, så sant man klarte å unngå å bli satt til å arbeide. For det var nok å gjøre. Straks jeg hadde lært å lese og legge sammen to og to, måtte jeg bidra på landhandelen til min far. Da jeg lærte meg å ro, måtte jeg gjerne hamle meg ut å skaffe middagsmat. Det var ikke nødvendig å gå og kjede seg… Og når gresset var blitt langt nok var det tid for høyonn. Alle hender i arbeid. Arbeid er jobb nummer en. Det fantes nok av anledning til å bygge karakteren. Og barna i byen fikk seg kanskje en sommerjobb. I det hele tatt tror jeg at de fleste fikk med seg en god del arbeidserfaring på fritiden i løpet av skolegangen. Så da gjorde det kanskje ikke så mye om undervisningen på skolen handlet mest om teori. (Unntatt i sløyd, matlaging og gym.)
I dag er nok bildet et helt annet.

Julianne har oppsummert det gode liv

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag har det meste et pedagogisk innhold. Selv barne-TV er blitt en plass for læring. Barnehagen (som jeg ikke gikk i) har også fått krav på seg til å lære barna noe. De fleste barnehager med respekt for seg selv har også investert i en datamaskin for de minste. Og sist men ikke minst, de fleste barna går på SFO i sommerferien. Også der skal det være et pedagogisk innhold. Sånt blir det lite ordentlig sommerferie av. Heldigvis er man oppsatt med en onkel og tante som begge er lærere og har lang sommerferie, så Julianne kommer nok til å oppholde seg noen uker der. Og lærere tar slett ikke alltid med seg jobben hjem.

Ellers er det litt tidlig med sommerjobb og alle vi kjenner som har hatt et jordbruk, har for lengst lagt det ned. Jordbruket i Norge sliter som kjent. Det nærmeste Julianne kommer praktisk erfaring i sommer er vel hagearbeid og bærplukking. Så da kan det jo hende at man drar fram et bokstavspill eller blad med matematiske utfordringer på regnfulle dager. Skulle bare mangle at verdifull tid sløses bort på dagdriveri….

Dnort

Årets konferanse hadde jeg sett fram til lenge. Temaet hadde arrangøren For Velferdsstaten i år satt til å være Fordeling av Samfunnets Ressurser. Og er det noe Nav (min arbeidsgiver) gjør mye av så er det å fordele. Enkelte mener at man ukritisk deler ut i øst og vest. Og at folk heller løper til Nav enn å gå på arbeid. Det var ikke en sånn konferanse. Slike utsagn er det andre enn fagbevegelsen som fyller media med. 

Konferansen gikk over to dager og hadde en mengde seminar som gikk parallelt med hverandre. Så det var nok av temaer å velge i. Noe som også førte til at en ville gå glipp av noen godbiter. Men, det meste av presentasjoner og større saker legges tross alt ut på www.velferdsstaten.no. En side som forøvrig er et glimrende utgangspunkt for innsikt i dagens mest brennbare temaer på velferdsområdet.

 
Vi fikk servert både sang og dikt på begynnelsen

Dag 1
Det hele åpnet med et møte i plenum der tittelen var “Ulikhetens pris”. Utgangspunkt var boka til Richard Wilkinson og Kate Pickett med samme navn. I hodet mitt ble de straks omdøpt til Wilson Pickett, men det er ikke soulmusikk de har skrevet om. På engelsk heter riktignok boka The Spirit Level, så assosiasjonen til sjela var kanskje ikke helt på jordet. Og boka ble også delt ut som gave til alle foreleserne. Du kan få bestilt en av de siste årenes mest innflytelsesrike bøker hos forlaget Res Publica. De var sammen med en rekke andre forlag og organisasjoner representert med egne stands, der de som vil vite mer kunne skaffe seg lesestoff å kose seg med hjemme. Jeg kjøpte jo Ulikhetens Pris, men det var fruen som grep tak i den og leste gjennom den først da jeg kom hjem…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter at tre innledere hadde sagt sitt om likt og ulikt, var et panel av politikere invitert til å snakke om sin vilje til å handle. Et par av de mest nyliberale politikerne ble kanskje litt satt ut av Josefin Brink fra Vänsterpartiet sin beskrivelse av hvordan nettopp denne politikken, er i ferd med å rasere alt av velferdsordninger i Sverige. Undertegnede noterte i hvert fall at det går til h…ete med broderfolket under Reinfeldt. Som vanlig var det lite konkret å få ut av politikerne i panelet. Ordstyrer Nina Hanssen prøvde å få fart i debatten med en kjapp håndsopprekning på viktige spørsmål om ulikhet. Og hun stilte alle debattantene flere kritiske spørsmål. Men, når selv de som til daglig applauderer skyhøye lederlønninger og ønsker å sette sosialklinter til å arbeide for 75 kroner dagen, svarte nogenlunde det samme som alle de andre, kunne det jo ikke bli rare debatten. Kronikken om å angripe årsakene og ikke symptomene er verdt å få med seg, i så måte. I praksis har man likevel fått et klart svar i forhold til hvordan det borgerlige tenker. Oslo bystyres behandling av egne og andres borgere trenger bare å gå noen meter unna Folkets Hus for å se bevis på.

Politikerpanelet med ordstyrer Nina Hanssen

Første parallellseminar undertegnede valgte hadde tittelen Klasseskiller i Utdanningen: Kan Skolen Utjevne Forskjellene? Det har jo vært noe man har tenkt lenge i Norge. Men, svaret viste seg til slutt å være et temmelig entydig nei fra forskeren fra Nova og de to skolerepresentantene. Klasseskiller og ulikhet generelt må bekjempes på andre arenaer. Sosial bakgrunn og oppvekstvilkår har i hvert fall til nå fått dominere utfallet av opplæringen og valgene elevene senere gjør. Solveig Gulling som har undervist ungdomsskoleelever på Holmlia Skole siden 1979 hevdet at selv om det finnes noen hederlige unntak, kan det ofte virke som om undervisningen er tilrettelagt barn fra de høyere sosiale lag. I Sverige har man prøvd den ny-liberale tilnærmingen og skapt enda mer klasseskille. I det hele var man temmelig samstemt i sin dom over norsk skole. Rapport- og tellekulturen som nå dominerer fører heller til større forskjeller. Spesielt etter kunnskapsløftet som er den siste store reformen som et samlet Storting innførte i 2006. Symptomsbehandling som leksehjelp blir i tillegg brukt mest av elever fra høyinntektshjem. På spørsmål fra undertegnede svarte Solveig Gulling at om man ønsket å gjøre noe med situasjonen som forelder, er SFO en plass der elevene skaffer seg mange gode erfaringer. Dessverre er SFO noe som enda koster en god del penger og som ekskluderer mange barn fra hjem med lav inntekt. Ellers mente hun at en boikott av de nasjonale prøvene kunne være med på å underminere tellekulturen noe…

Senere på dagen var det på tide å diskutere fattigdom. Hvordan kan det ha seg at vi i verdens rikeste land har fattigdom? Er det kanskje fordi man må ha fattigdom for å få folk i arbeid? Etter at Oddvar Nordli i 1979 erklærte at kampen mot fattigdom var vunnet i Norge har det bare gått feil vei. I valget etter ble han jo skiftet ut med Kåre Willoch som startet nedskjærings- og privatiseringstrenden som nå gjennomsyrer de fleste deler av vårt samfunn. Alle tre innlederne konkluderte med det samme. Satsene for sosialhjelp og kvalifiseringsstønad må økes. For fattigdom fører bare til mer nød og elendighet. Mennesker blir ikke motivert av pisk. Det er muligheten for å gjøre noe meningsfult med livet sitt som motiverer. Jørund Gustavsen fra NTL Nav kunne også fortelle at selv arbeidsgiveren til Nav, Arbeids- og Velferdsetaten, nylig har konkludert med at sosialsatsene må økes. Dette står skrevet i en rapport som departementet nylig har fått. Han redegjorde forøvrig også om fler av NTL Nav sine grunnholdninger som en aktiv samfunnsaktør.

Paneldeltagerne og Linn Herning fra For Velferdsstaten

Etter at den første dagens forelesninger var over klokka seks, var det bare en time til et kveldsmøte som ble holdt på Litteraturhuset. På denne tiden rakk undertegnede å holde et kjapt samarbeidsmøte for å planlegge en kommende tur med fagforeninga. Kveldsmøtet hadde ikke all verdens oppmøte. Og selv om temaet Ungdomsledighet i Europa var spennende med tre engasjerte fagforeningsungdommer fra Europa, sleit man med å holde oppmerksomheten. Blandingen av gebrokken engelsk og slitne hoder var vel ingen god kombinasjon. Men, en ting fikk jeg med meg. Det var definisjonen på hva en idiot er. Ordet idiot kommer fra gresk og betydde i utgangspunktet “en som ikke klarer å bry seg om andre enn seg selv”. Kvelden avsluttet jeg sammen med tidligere nevnte Nina Hanssen på Lorry.

Nina H. fotograferer Helene Bank fra For Velferdsstaten

Dag 2
Frokosten til Comfort Hotell Express kom riktignok levert på døra, men noe festmåltid var det ikke akkurat. Hovedfordelen ned hotellet, foruten den lave prisen, var at det lå like ved der Velferdskonferansen ble avviklet. Så da jeg ruslet inn på Folkets Hus den andre dagen, var jeg både mett og uthvilt. Men, ikke mett på kunnskap. Og er det noe man virkelig fikk påfyll av her, er det nye tanker og ideer.

Plenumssamlinga på starten av dagen hadde tittelen Fra Utstøtings- til Inkluderingssamfunn. Daniel Arkarloo som er lektor ved høgskolen i Malmø, beskrev det amerikanske frihetsidealet som selvsentrert og ga det mye av skylden for fremveksten av nyliberalismen, der enhver er sin egen lykkes smed. Definisjonen av ordet “idiot” fra dagen før, syntes å passe inn på denne beskrivelsen. Han argumenterte godt for at vi nå har et mistillitssamfunn uten solidaritet. Karin Andersen fra SV som i en årrekke har kjempet de fattige og utstøttes sak kalte “arbeidslinja” for “fattigdomslinja”. Og hun konkluderte blandt annet med at alt vi trenger å gjøre er å innse at vi alle er like og trenger de samme tingene. Asbjørn Wahl fra For Velferdsstaten oppfordret alle sammen til å ta definisjonsmakta tilbake. For det handler like mye om at de nyliberale har vunnet debatten til nå fordi motparten har adoptert deres språk.

Siste paralellseminar som jeg deltok på var ett om skatt og fordelingen av den. Noe tørt og tallbasert naturlig nok, men med Halvard Bakke tilstede ble det temperatur. Ådne Cappelen fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) fikk det glatte lag. Og flere av de sentrale begrepene i dagens skatteteori, effektiviseringstap og selvfinansieringsgrad, ble tilbakevist som ren og ubegrunnet bløff. Svein O. Aarlott fra LO i Trondheim ville tilbake til å yte etter evne og få etter behov. Dette var for så vidt alle enige i og man kunne i tillegg enes om at det var på høy tid å øke toppskatten.

Halvard Bakke hamrer løs på SSB’s representant

Etter lunsj og et kulturinnslag fra forfatteren Vigdis Hjort, var det klart for siste debatt. hvordan erobre framtida, var spørsmålet. Dean Hubbard fra Transportarbeidernes Union i USA snakket omm 99% samfunnet, Occupy Wallstreet og oppfordret til aksjonere mer. Og Jan Davidsen fra Norges største fagforbund som jo rett og slett heter Fagforbundet, konkluderte med at vi med alle ekspertene som nå styrer innholdet i politikken, er tilbake til embetsmannsveldet som man hadde før formannsskapsloven ble innført for 175 år siden. Med sunt bondevett og mobilisering av grasrota, kan vi ta makta tilbake fra ekspertveldet.

99% av innbyggerne i USA lider for at de 1% rikeste skal slippe å betale skatt

Og så var det hele over. Daglig leder i For Velferdsstaten Asbjørn Wahl takket for oppmøtet og ønsket velkommen tilbake neste år. Ute var det strålende solskinn, sommervarme og utepils som ventet. Og får jeg lov, drar jeg nok neste år også.

AP sitt bygg ruver og minner ikke så lite om byggestilen i gamle Sovjet

Som vanlig dukket det opp et lite dikt underveis og denne gangen var det alt snakket om å aksjonere som inspirerte:

Så: Hva er du villig til å ofre idag
når egen framtid skal erobres fra nåtidssorgen?
Er du klar for å kjempe de tøffe slag
For å få muligheten til en bedre dag i morgen?

 
Dnort

For noen dager siden var vi en snartur innom min mor. Hun bor for langt unna til å få mange besøk. Så de to dagene vi var der måtte benyttes godt.

Det første jeg gjorde var å løpe opp i lia ovenfor huset og lete etter måsegg. Ikke for å spise mens man drikker mack-øl. Har aldri helt skjønt hvorfor nettopp disse to naturproduktene skal kombineres. Mistenker at det er noen med sans for bokstavrim som kom opp med ordtaket. Grunnen til at jeg driver på med eggsanking er den samme som for turene mine på multemyrene eller ut på sjøen. Jeg trives i naturen, men jeg må ha noe å gjøre der. Jeg hadde med meg en pose fra vinmonopolet som ble fylt så det holdt. Måsemor og måsefar var vel ikke så veldig begeistret for mitt nærvær. Men, alle fikk beholde ett egg. Delvis inspirert av kommunist-Kina fikk alle måsefamiliene muligheten til å oppdra et barn.

Bestemor feirer nok en 17-mai uten tyskert.  Foto Elisabeth Johansen

Bestemor hadde mange historier å fortelle til Julianne. Blandt annet om livet under krigen. Hun er vel av de få i Norge i dag som har opplevd virkelig og utfattig fattigdom. Spesielt etter krigen da de returnerte til nedbrente hus i Djupdalen på Vorterøya. Den første vinteren i provisoriske rekvedhus ble gjenfortalt ofte nok da jeg vokste opp. Kontrastene til nyrike olje-Norge på sent 70-tall, var enorme. Så klaget man på for få leker og for lite godteri, var en historie om krigsårene det eneste man kunne være sikker på å få.

Apropos ett egg pr. måse, kom vi også innom emnet barnløshet. Ikke alle får barn, noe som er litt av grunnen til at jeg havnet ute på Nordeidet da jeg ble adoptert. Her er historien om da tilsynsnemnda kom for å undersøke forholdene hos paret som ønsket å adoptere et barn til den veiløse bygda i Nord-Troms:

“Ja, han kom jo med lokalbåten og det va i mai. Det kan ha vært på samme tia som du blei født. Æ huske ikke helt. Sauan va no ihvertfall ikke ferdig med å lamme. Ja, dem va no de einaste som kunne få ban her på gården, da… Æ lå no mange gang oppe på loftet og gaulte (gråt) på grunn av det der. Men, no va det altså kommet så langt at adopsjonsmyndighetan vurderte oss som mulige kandidata. Han va jo fint kledd i dress og slips, så det va ikke vanskelig å skjønne kem han va da han kom av båten.” (Lokalbåten hadde med folk, varer og post til Nordeidet tre ganger i uken.) Du ska tru folk såg etter oss da æ tok han med mæ heim. Ja, fardin va jo opptatt med å ta imot varan. Nåja, han va no nødt tel å gå nån kilometer grusvei i full vårløsning i finskoen. Og likar blei det no ikke når æ tok han med i saufjøsen. Også der i lakksko. Ja, for æ sa det te han, sauan og smålamman må no få mat først. Og han va jo kommen for å se korsen vi hadde det. Så fjøsen ville han være med i. Han så no stakkar ikke videre ut etterpå.
Etter at æ hadde fådd servert han kaffe og kake, spurte han ka meir æ dreiv på med. Så æ måtte vise han veven. Æ hadde på ei matte som æ nesten va ferdig med. Den likte han og sa at han gjerne sku hadd ei sånn sjøl på kjøkkenet hjemme. Ellers sku han jo intervjue oss. Sammen og kver for oss. Og mens han snakka med fardin sprang æ opp og reinte (vevde) ferdig den matta han hadde sedd på. Han va hos oss bare nån tima, så måtte han dra videre. Og så, bare nån måna etterpå, fikk vi beskjed om å komme til Tromsø og hente dæ.”

Mor mener at omsorgen for sauene og de gode samtalene var utslagsgivende for at jeg ble Nordeidværing. Mulig det. Det kan også være at jeg ble kjøpt for ei matte… Uansett regner jeg meg som særdeles heldig som fikk vokse opp hos to som virkelig ønsket og hadde muligheter for å ta vare på barn.

Dnort

Astrid Lindgrens fortellinger om barna i Bakkebygrenda har i det siste blitt vist som serie på NRK3. En serie som av en eller annen grunn er blitt dubbet på hedmarksdialekt. Greit nok, men den kunne like godt vært dubbet på kav nord-norsk.

For ikke så veldig lenge siden bodde folk flest i distriktene. Selv i den lille bygda jeg kommer fra (Nordeidet i Troms) bodde og bor det folk. De fikk riktignok støtte fra staten, med Arbeiderpartiet i føringen, til å flytte til byene. Noen slo til, men slett ikke så mange som staten hadde planlagt. Barn fikk de også. Barn som lekte på samme måte som Bakkebybarna. Mulighetene for variasjon i leken var uendelige og hele verden (den vi hadde tilgang til) var vår tumleplass. Satt man inne og sturet fikk man fluksens (“fluksens” var mamma sitt favorittord) beskjed om å pelle seg ut og leke. “Gå no og se ka de andre ungan gjør…” er en kjent beskjed fra barndommen. Og når man ble litt eldre risikerte man å bli satt til å gjøre et arbeide, om man ikke kom seg ut og lekte. Å leke inne gjorde man bare om det var varslet storm, med fare for orkan.

Barna i Brøytekantbygda

Bildet over har jeg lånt fra Roger, som er karen med plastpose (et “nett”) på venstre arm. Han er kanskje på vei til butikken for å handle for sin mor. Den samme mora som har fått det for seg at akkurat denne stunden bør foreviges. Og da er det jo greit at alle ungene sitter i ro på brøytekanten. Undertegnede var nok litt vanskeligere å holde i ro. Ville nok se nærmere på apparatet som lagde sånn rar lyd. Kanskje ho Elsa hadde en kjeks i lomma. Var en uforbedrelig godtegnom, da som nå. Jeg maste meg sikkert til å få sitte på sparken til Roger, utover til butikken. Der var det enda mer godteri og kanskje noen kunder som syntes jeg var så søt at jeg måtte få ett kamferdrops eller en karamell. Om alt annet slo feil, kunne jeg tigge til meg en liten snei hvitost fra pappa som jo sto bak disken.

Jeg var nylig hos folketannrøkta sammen med husets (foreløpig) yngste. Der var det null hull og ros å få, som vanlig. Det kan jeg love at det ikke var da jeg kom og viste fram mine barnetenner i sin tid. All godtetiggingen satte sine spor. Ikke bare på barnetennene, men også på jeksler jeg ennå har. Straffen ble amalgamfyllinger i hver eneste jeksel. I dag får man beskjed om å pusse ofte og bruke tanntråd og skyllemiddel. Før var det ikke så nøye. De fleste voksne hadde likevel gebiss. Og tannlegene tjente godt på det…

Dnort

I humorbladet Pyton hadde de en spalte som ble ledet av Litta Vert. Og det var her man plasserte alt som ikke passet inn ellers…

Her er noen bilder som jeg har lyst til å vise frem, men som ikke passer til noe spesielt tema. Noen bilder forteller en historie. Andre er et produkt av en forhistorie. Og så er de tatt med kameraet på min mobiltelefon. Det er vel det eneste disse bildene har til felles. De er alle på en eller annen måte historisk. Ikke verdenshistorisk. Mer hverdagshistorisk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette var det første bildet jeg tok med mitt nye mobilkamera. De to jentene poserte villig vekk. De fleste unger gjør gjerne det. Har aldri helt skjønt hvorfor enkelte nekter å bli tatt bilde av. Det er lenge siden man kunne fastslå at sjela ikke blir fanget i et fotografi. Minner derimot, de kan man fange. Og når man har med seg kamera nesten bestandig, blir det mer enn 24 bilder i året som det gjerne ble i min familie da jeg vokste opp på 70-tallet.

Julianne driver på med karate. Joda, hun har nylig blitt 7 og det ER tidlig. Men, så er det heller ikke snakk om å gå rett på kamptreninga. Den kommer når hun er klar. Ellers er det jo artig å se at alle nye starter på samme linje. Stor som liten. Man kan like eller ikke like kampsport, men karate har mye god sosialistmoral i seg! (Hvilken partifarge jeg har? Vi har ikke det partiet i Norge og det hadde jaggu ikke vært mange som hadde fått være med heller!)

Om man har vært i Varangers kaksehovedstad Vadsø (hah, der fikk dere den!) og promenert har man sikkert fått med seg at det Hvite Hus ikke lenger er fullt så hvitt. Dette veggmaleriet skal forestille Vadsø da det faktisk var noen ordentlige kakser i byen. De fire i forgrunnen er av dagens dato og gode proletarer. Bildet er tatt med mitt gamle mobilkamera som det for ofte ble blasse og uskarpe bilder av. En god nok grunn til å kjøpe nytt, selv om telefonen ellers var helt i orden.

Ikke alt ble like mistrøstig på min forrige telefon. En solnedgang i Vadsø kunne f.eks. bli ganske fin. Nå er en solnedgang eller oppgang sjelden stygg, selv om Jokke kan synes det. Men, sola går ned på andre siden av fjorden. Noe som nok irriterer vadsøværingene litt. For er ikke Vadsø fylkeshovedstaden? Og da burde faktisk staten legge til rette for at noe så viktig som en solnedgang blir plassert der den hører hjemme…

Denne pussigheten kom jeg over ombord på ferga mellom Reinøya og Ringvassøy. På den står det med store bokstaver “Internt bruk”. Og den er da unektelig formet som en… ja, en sånn en som…du vet. Og fergene er jo kjent som den siste mannsbastion. Hva i all verden skal karene på M/F Salangen med en hjemmesmidd…. sjømannsbrudgom?! Og ikke vil de dele heller…

Vel, det får holde for nå. Jeg velger å avslutte med et bilde fra 1. mai i år. Flaggborg, tale og Krigsmødremonumentet. Høytid og alvor, men ikke for de to karene som kommer ruslende lengst til høyre. Lurer på hva de tenker: “Ka svarte, har dem ikke skjønt at det her e en fridag?!” Kanskje heller: “Dæven kor teit. Det der e bare så forrige århundre!”
Ja, for i forrige århundre fantes det arbeidsfolk som trodde på at verden kunne forandres. Og som syntes at det var verdt å kjempe for en sak man trodde på. (Nemlig!) Forhåpentligvis får de to på det første bildet, som voksne, oppleve i hvert fall noe av det de to spasørene tar så for gitt…

Dnort

Fagforening er gøy! NTL Nav hadde representantskapsmøte på Klækken Hotell fra 25. til 27. april. Sånn ser det ut når pappa passer på ansattes rettigheter.

Bare så det er sagt. Sånne møter er slitsomme og langtekkelige om man ikke klarer å engasjere seg i det som foregår. Og da må man i tillegg lese mange og laaange dokumenter. Men, jeg synes altså det er flott å få kunne være med å bestemme og legge føringer for framtidas arbeidsliv. Og så tar jeg gjerne noen bilder underveis…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Elever fra Ringerike Videregående skoles musikklinje sto for åpninga. De både sang og spilte bra. Innslag av egenkomponert musikk trakk opp. Vi var vel alle enige om å sende dem videre til Oslo…

NTL sin øverste sjef John Leirvaag var med på å åpne han også. Han var temmelig forbanna på Staten som ikke vil forhandle om noe som helst. Bjørnevatns store sønn Even A. Pettersen (nr. 2 til høyre for taleren) var med på å styre ordet.

Diskusjonene gikk livlig i pausene og det var mange som trengte å snakke sammen før avstemningene. Og avstemninger var det nok av! Catrine R. Aronsen (blondina i sentrum av bildet) fra Vardø var en av de som ble valgt inn i styret. Forøvrig sammen med tidligere nevnte Even. Øst-Finnmarkingan stiller opp når det trengs!

Liv Tone Lind fra Ingen Grenser hadde ikke Lars Monsen med seg. Men, hadde en historie å fortelle. En som rørte fler av de som hørte på. Den handlet mye om å slåss mot byråkratiet. Hun skal forresten gifte seg til høsten!

Etter at de fleste avstemningene var unnagjort og nytt styre var på plass, var det på tide å løsne litt på snippen. Musikken var det Christiansand String Swing Ensemble som sto for. Og ja, det svingte.

I løpet av møtet var det to av deltagerne som fylte bursdag. At bildet er noe uklart skyldes ikke at de to var bedugget. En noe ustødig fotograf med nytt mobilkamera får ta skylda.

Utenfor hotellet satt ei lita jente og venta. Kanskje på sommeren, for våren var så absolutt kommet. Og hotellets ansatte var i full gang med våronna.

Inne i en av hotellets to store konferansesaler holdt nyvalgt leder Hanne Nordhaug en fin avslutningstale på fredag. Blomster ble delt ut og noen tårer ble kanskje felt. Forandring både fryder og får fram følelser.

Til slutt var nok de aller fleste enige om at det hadde vært et godt rep.møte. Og før vi dro hver til vårt rakk vi nok en velsmakende lunsj. Maten på hotellet var 1. klasses.

På veien hjem fra møtet skrev undertegnede, som var oppe på talerstolen flere ganger, et langt og engasjert innlegg til fagorganisasjonens eget blad. Så får vi se om det dukker opp i en framtidig utgave av Gaiden.

Dnort

En pakke var kommet i posten. Fra Alvdal av alle steder! Hva i all verden, i hvert fall Alvdal, kunne det være..?

Pakkelappe fra postmannen betydde at noe stort hadde ankommet. Noe vår ellers så staute og stødige postmann, ikke klarte å presse ned i den store postkassen vår. Eller var det noe som var så bra at han håpet at pakkelappen vår ble borte innimellom all reklamen. Pakker som ikke hentes blir nok postmannen sine. Vi fortet oss ned til postkontoret. Det var lørdag og alt stenger tidlig da. Kanskje var vi for sent ute? Kanskje satt allerede postmannen og lekte med Lego Friends, spilte Wii eller spiste multekrem, eller hva det nå var denne slampen av en postmann hadde tusket til seg…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Postkontoret var ikke stengt, selv om det var sent på lørdagen. Heldigvis! Og pakken var der. Stor og rød og med Alvdal-krumelurer på. Tung var den også. Og definitivt hard. Alle kjennetegn på at det er en skikkelig bra pakke, hadde den. Alle de andre tingene vi skulle gjøre i byen, tok uvanlig lang tid denne lørdagen. Eller det var nok det at man måtte vente med å åpne, som strakk ut tiden.
Men, den som venter på noe godt venter sjelden forgjeves. Selv om Julianne lettere pessimistisk uttalte: “Det e sikkert bare klær og sånt inni”, håpet hun jo på noe hardere enn klær. Og det var det! Joda, noen klesplagg var det også. Faktisk ikke så værst de heller. Og så var det noen Donaldpocket-bøker. Men, hadde postmannen vist hvilke skatter som lå innerst i pakken, hadde han nok lurt den med seg hjem…

På den andre siden, hadde nok postmannen blitt avslørt fort. En statsansatt med så mye perler, smykker og armbånd på seg er et meget sjelden syn. Julianne var over seg av begeistring og brukte ord som fantastisk, kjempebra og nyyyydelig. Alt måtte prøves på med en gang. Drømmene om å bli filmstjerne virket plutselig ikke så fjærne. Hvilke fotomodeller ville vel satse på å overleve i bransjen uten en smykkepung av dette kaliberet? Pikerommet ble plutselig så mye mer fargesprakende. Men, det var slett ikke bare der det ble fargeglede. Som den gode sosialisten hun er, delte selvfølgelig Julianne godene.

Denne helgen hadde hun besøk av to mus. Musi og Mina er to mus som bor i en gul pappeske og som hver helg blir med hjem til en av klassekameratene til Julianne. Denne helgen hadde de vunnet selveste lykkeloddet. Et opphold hos grevinnen av Prestefjellet er rimelig eksklusivt. Og når det så sammenfalt med helgen da Alvdalspakken kom, kunne de ikke ha timet besøket bedre. Selvfølgelig måtte Mina få prøve noen av smykkene. Spesielt det røde perlebåndet falt i smak. Musi og husmusa Ole holdt seg litt på avstand når smykkene skulle prøves. Men, de syntes Mina ble flott. Mina svinset lenge rundt med røde perler over hele seg. Og så fikk Julianne en god ide…

Musefest! Det måtte jo bare bli musefest. Med litt lyseffekter fra sirkus og egenkomponerte partylåter, ble festen i senga en stor suksess. Låter som “Museparty tonight”, “Hoppe i senga” og “Power to the piiiipol” sto på spilleplanen. Det er strengt talt ikke lov å hoppe i senga. Men, sidene musene var små og senga stor, ble dispensasjon innvilget. Musefesten måtte riktignok avsluttes da Musi snublet i et smykke, falt ned fra senga og forstuet halen. Dessuten likte han heller dårlig husmusa Ole sine tilnærmelser overfor Mina. Musi og Mina er gift, men har ennå ingen barn. Etter en liten tenkepause ble alle enige om at en tur på restaurant kunne hjelpe på stemningen.

Husmusa Ole fikk også være med på restauranten. Men, på betingelse av at han holdt seg litt for seg selv. Og etter litt smelta ost fra pizzaen og noen dråper brus til musene, var alle enige om at dagen hadde vært fin. Senere på kvelden tok alle badstu. Det var også den eneste delen av dagen der Julianne ikke hadde noen perler eller armbånd på seg. Og så måtte hun nesten ta av seg smykkene da hun, sliten men fornøyd, la seg.

Dnort