Pappapasserpå

Det nærmer seg vår. Mye tyder på det. Ikke bare de klassiske vårtegnene med hestehov i grøfta og tjeld i fjæra. Det er mange fler vårtegn.

Vi gikk oss en søndagstur i finværet. mer eller mindre frivillig. Og pappa tok som vanlig med kamera. Så her kommer noen bilder med mer eller mindre sikre vårtegn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nede i Jomfrulia har beboerne på øversida av stien, som jo brukes daglig av resten av folket på Prestefjellet, begynt sin årlige vårreingjøring av gårdsplassen. Det finnes selvfølgelig ingen andre plasser enn Jomfrustien, å dumpe vinterens etterlatenskaper. Ingenting er vel mer vår enn å snuble seg gjennom steinharde isklumper.

Nede på E6 er det nok av store vanndammer å plaske i. Julianne fikk dispensasjon av fotografen til å hoppe litt i en av dem. Heldigvis kjører bilene der så fort forbi at vannet raskt blir sprøytet vekk, og opp på fortauet. Sånn unngår man oversvømmelse av veien og vannplaning. Og en frisk dusj tidlig på morgenen kan jo være på sin plass for trøtte mårratryner.

Resultatet av Consto sitt arbeide med å rive gammelskolen begynner også å tine frem. Kanskje ikke så mye å vise frem. For arbeidet der har gått i stå for mange måneder siden. Noe som gjør at skolebarna nesten ikke har noe uteområde å leke på. Lettere å holde oversikten i skolegården, blir det jo.

Julianne fant en fin isbit som var veldig fristende å slikke på. Men, som vanlig fikk hun formaninger om å la det være. “Både hunda og katte kan ha vært å tissa på den!” Vi brukte den heller til et kunstfoto med fruen som motiv. “Gravid i motlys” har bildet fått som tittel.

Etter å ha sett så mye is som smelter, fikk man jo lyst på litt is som var garanter fri for animalske etterlatensskaper. Og så fungerte det som grei motivasjon midtveis. Hurtigruta lå ennå ved kai, så vi gikk ombord. Alle tyskerne og amerikanerne var ennå på land for å se på røytende reinsdyr, smeltende snøhotell og for å kjøre hesblesende hundespann.

For å gjøre turen en anelse mer spennende, hadde pappa fått det for seg at vi kom til å finne minst ti kroner som hadde tint fram, en plass i veikanten. Han hadde til og med drømt om det natta før! Men, uansett hvor mye man gikk med nesa i asfalten, var det bare søppel og hundebæsj å finne. Kanskje var alt av verdi vasket vekk og skylt ned gjennom et av de mange kumlokkene fra Ulefos Jernværk.

Utbyttet av turen regnet i penger, ble nok heller magert. Nå som alle betaler med bankkort, er det vel liten sjanse for at man skal kunne finne mistet skillemynt. Ellers var utbyttet av turen rikt på karakterbyggende mosjon. Selv om veien hjem igjen kunne virke noe lang, var alle (dvs. alle med stemmerett) enige om at det hadde vært en fin tur i solfylt vårvær.

Dnort

Det er vel absolutt ingen tvil
Påskeferien fremkalte smil
Og vi smiler her fremdeles
For smil er skapt for å deles

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da jeg var liten var det å gå tur på ski hver søndag fast takst. Helst lange og slitsomme turer i djupsnø og oppoverbakker.

Bakkene var alltid bratte og nedovekjøringene hasardiøse. Og som sagt, det var ikke snakk om å gå noen korte koseturer. En kald kvikklunsj eller en avmagret appelsin lokket i det fjærne. Likevel ble jeg etter hvert glad i å gå turer. Og i dag fant jeg ut at tiden var inne for å komme seg ut på ski sammen med Julianne. En kort tur måtte det ihvertfall bli.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter noen minutter med slit kom vi oss opp til Fjellvannet. På en blanding av skare og nysnø var min forsøk på å smøre totalt bortkastet. Her oppe var det likevel ikke så viktig. Værre var vinden som truet med å blåse Julianne over ende flere ganger. Ja, det måtte nok bli en kort tur…

Vi kom oss i ly for vinden oppe i et skar. Der fant vi en plass å sitte og så var det tid for appelsin. Joda, det gamle appelsintrikset funka fortsatt. Vi satt der en stund og koste oss før det var på tide å gå ned igjen. På spørsmål om vi skulle gå lengre, var svaret et kontant nei fra min turkamerat.

Tur ble det jo. Om enn kort. Påsken står for døra, så dette fikk holde som oppvarming. Ikke det at vi ble så varm av turen. Men, kakaoen etterpå hjalp på. Og så så vi filmen Se Opp til dessert.
Eventyret er der ute!

Dnort

Selve byen Kirkenes er ikke veldig spektakulær utseendemessig. Flere påstår til og med at byen er mindre pen. Men, bli gjerne med på en liten søndagstur ut av sentrum.

Å gå tur på gangstien mot Hesseng er noe stadig fler gjør. På en søndag er det heller ikke mye annet å gjøre. Det aller meste er likevel stengt i denne byen. På spark går det fortere. Noe også turistene har oppdaget. Selv om teknikken ofte er temmelig ubehjelpelig, kommer de seg rundt og får sett seg om. Og det er nok å titte på.

Januarlys over gangstien

Midt på dagen sent i januar, som er da disse bildene ble tatt, er lyset og himmelen på sitt vakreste. Mørketiden er tross alt ikke bare mørke. Det gjelder bare å komme seg utendørs rett tid på dagen. Og da gjerne på spark. Man rekker mer på den måten. Lyset varer jo ikke så lenge.

Gangstamottafokka!

Undergangen som er bygd under veien som går opp til det nye boligfeltet i Førstevannslia, var ikke gammel før noen fant ut at den måtte dekoreres. En liten smak av storby for den som savner sånt. Det smaker også av mye skulk på skolen. Det var nok meningen å skrive at veggen var for kjedlig og ikke “til kjedelig”…

Toget som ikke har noen mellomstasjoner

Tog har vi også her i Kirkenes. Dessverre er det ikke lov for passasjerer å sitte på. Det romler stadig forbi i løpet av turen. Med den samme lasten hver gang. Nisser og dverger i Bjørnevatn driver og graver etter malm og den har eksklusiv adgang på dette toget. Turistene lurer nok på hvor passasjervognene er. Selv har jeg lyst til å få tak i en dresin og teste sporet. Kanskje en ide for opplevelsesturisme.

Lav rein får reinlav

En mer opplagt turistattraksjon er Kirkenes Snøhotell. Der finnes det også rein. Den vi traff var sulten. Så sulten at fruen måtte passe på så ikke vottene også ble spist. Julianne holdt sikker avstand til “Rudolf”. Ja, for det kaller altså folkene her reinen. Alle reinene heter Rudolf. Den opplagte mangelen på en rødglødene nese ser ikke ut til å affisere. Det var forresten livretten reinlav vi ga den.

Inngangen til snøhotellet

Snøhotellet er ikke mye å se på sett fra utsiden. Da ser det bare ut som er rekke med snøhauger. Man får kanskje lyst til å klatre oppå haugene. Men, det er nok ikke lov. Man kunne da risikere å brase gjennom taket og ned i senga til to nygifte fra Kina. Man reiser gjerne langt på bryllupstur. Selv husker jeg som nygift at vi dro til  nabokommunen.

Gang på gang

Inne under snøen er det to lange ganger som leder til en rekke soverom. Utenfor står det isstøtter med plaketter på. Hvert rom har et tema, noe som beskrives på plaketten. Av en eller annen grunn hadde flere av disse plakettene falt av. Pappas oppfordring til å feste plakketene på igjen ved å slikke på isen ble overhørt.

Her er nok Svanemadrass på krevd
,
Sengene er selvfølgelig av is. Snøsenger ville nok blitt for ustabile. Madrassene så myke ut og mine to kvinnelige turkamerater kunne fortelle at de slett ikke var kalde. De prøvelå, men lot være å prøvehoppe. Nygifte fra Kina er nok ikke så veldig opptatt av å hoppe i senga. Det er nok litt andre aktiviteter de ser fram til.

“En scotch on the rocks, takk”

Ute i resepsjonen var det ingen. Det var det heldigvis ikke på rommene heller. Så vi fikk rusle uforstyrret fra rom til rom. Innenfor bardisken sto det brukte shot-glass. Av is selvfølgelig de også. Alle rommene var designet av kinesiske isskulptører. Noen spor etter en av verdens eldste kulturer fant vi riktignok ikke der inne. Rein og samer var det derimot i rikt monn.

Trær med glasur

Lyset var fortsatt innstilt på “nydelig” da vi sparket hjemover. Trærne dekket julekortaktig med snø. I det hele tatt kan det være riktig så vakkert i Kirkenes. Bare man kommer seg ut av byen…

Dnort

Når noe av det aller første som møter deg i hovedstaden er en nylig rana 7-eleven, er det en grei påminnelse om at en helg i Oslo er nok. Men, turen den ble fin den. Oslo på dagtid er ikke riktig så skummel.

Rett etter at papsen hadde fått med seg en del av oppstyret rundt dette ranet, ble han tilbudt å kjøpe katt. Altså ikke en kosete pusekatt. Denne typen katt tror jeg nok man kan tygge på. Jeg så i hvert fall ikke at fyren gikk rundt med en sekk å ha katta i. I så fall hadde man jo risikert å kjøpe katta i sekken. (Og for de som ser programmet Brille på NRK, så vet man også hvor uttrykket kommer fra….)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Oslo på dagtid er altså ikke så skummel, men litt redd er det lov å være. Litt sunn skepsis har ingen dødd av. Vi hadde hotell like ved siden av Oslo Børs. Og den kan kollapse når som helst får man jo høre, så vi holdt god avstand til det bygget. Dessuten er det fullt av hensynsløse spekulanter og grådige kapitalister der inne, så Julianne og pappa gikk heller til Oslo S.

Utenfor Sentralbanestasjonen ble Julianne angrepet av en tiger. Nå viste det seg at den bare ville kose. Og som ivrige fans av Tommy og Tigeren, har vi en viss forkjærlighet for kattedyr. Det var forresten ingen som tilbød oss katt denne dagen. Det hjalp kanskje at vi holdt oss mest mulig unna nederste del av Karl-Johan. Der er Tigerstaden mer en tiggerstad.

Siden vi følte mere for å holde forbruket og kjøpepresset oppe enn å være uproduktive, men gode samaritanere, tok vi turen til Oslo City. Her er det nok av muligheter for å svi av noen tusenlapper. Men, gjevest var nok turen med den kjempelange rulletrappa. Og så var det is å få kjøpt. Turen innom BR resulterte forøvrig i et nytt familiemedlem. En puddel ved navn Rubina.

Vi tok trikken et stykke oppover og Julianne syntes det var spennende med reporteren fra TV2 som intervjuet en kar om finanskrisa. Pappa klarte bare såvidt å ikke bryte inn med sin ærlige mening, da fyren presterte å uttale at det er det grådige grekere som må skjerpe seg. Alle vet jo at det var lutfattige amerikanske arbeidere som absolutt skulle eie egen bolig, som startet det hele… 

Der Karl-Johan knekker nedover igjen og det er slutt på alle karene med heroinknekk, kan man skue Soria Moria eller i hvert fall Slottet i det fjerne. Der ble vi møtt av en due. Ingen brevdue med beskjed fra en prinsesse som tror på alt som kan fly og har fjær. Nei, den var nok mer på jakt etter mat. Og vi hadde ikke med noe. Å kaste penger til den hadde heller ikke hjulpet. Da hadde vi bare tiltrukket oss gribbete grekere.

Stortinget var stengt. Dit inn kommer man ikke på en lørdag. Alle politikerne var nok hjemme og skrev taler for hverandre. Kanskje jobbet de med en eller annen reform der mest mulig skal slåes sammen, sånn at vi kan få enda flere byråkrater. Teknokrati får man aldri nok av. Uansett var det ikke en politiker å se der. Ikke var det noe særlig stort dette tinget heller.

Etter mange inntrykk og påfyll for hodet, var det på tide å fylle opp magen. På et bakeri fikk også Rubina litt å spise. Ellers smaker frøhorn akkurat det samme i Oslo som i Kirkenes. Utsikten til alle de travle menneskene som løp forbi, var nok ikke den samme. Der man hjemme i Kirkenes mer løper for å holde varmen, virker det mer som om folk i hovedstaden løper unna tidsklemma.

Vi to hadde gooood tid. Og kunne f.eks. leie skøyter og danse rundt i Spikersuppa. Vi var ikke alene, så det fantes altså noen fler der som tok seg tid til å bare ha det artig. Hand i hand, under mottoet “støtt en god sak”, skled vi rundt. De pepsidrikkende snowboard-folkene som hadde slått opp leir like ved og skulle ha oss til å digge den gjennomsponsa VM-konkurransen deres, overså vi glatt.

Pappa prøvde istedet gamle kunster fra da han hadde lengdeløpsskøyter. Men, han kom aldri opp i Rolf Falk Larsen fart. Kulere klær enn “Falken” hadde han i hvert fall. (Ingen kler kondomdress!) Og så fikk han kjempevondt i føttene etter hvert. Skøytinga måtte avsluttes pga. krampe. Samt et akutt behov for å betale mannen i Saras Telt fem kroner for å snuse inn store mengder amoniakk nede under jorda. 

På vei til Saga kino for å se Ariettas Hemmelighet (kan anbefales!), måtte vi stoppe foran Nationaltheateret og ta bilde. Kanskje skal Julianne opptre der en dag. Hvis hun ikke blir romfarer eller dyrelege, da. Noe teater ble det ikke denne gangen. Rockeulven gikk der. Men, var utsolgt for lenge siden. Vi hadde uansett fått sett nok skumle ting på en dag.

Da vi skulle tilbake til hotellet ville ikke trikkemannen ta imot penger. Selv om vi kunne ha lovet at de var ekte og ikke kom til å bli devaluerte med det første, var det ingen annen råd enn å gå inn på nærmeste kiosk å få trimmet minibankkortet enda mer. Og der vi suste i full fart nedover mot uteliggere og andre husløse på Sentralbanestasjonen, måtte pappa bare ta enda ett bilde:
Julianne med sin nye hundevenn som suser storøyd inn i framtiden. Håper den blir levelig for både tøydyr og mennesker.

Dnort

Fikk lyst til å skrive en oppfølger til posten om bygdefester. Men, denne gangen handler det om selve fylla. Og grader av den.

Etter å ha fått litt å drikke skjer det noe med oss mennesker. Og så forskjellige som vi er, så vil forandringene også variere voldsomt. Her er noen stadier i prosessen som jeg har obervert langt ut i festen:

Gullfisk: Du har drukket så mye og så fort at det meste av hjernen er koplet ut. Dine stadige oppfordringer om å “sætte på den med Plumbo” er begynt å irritere de andre gjestene. At du insisterer å hilse på folk du allerede har hilst på 5 ganger det siste kvarteret, tyder også på at du har nådd gullfiskstadiet. Det er faktisk mulig at du har en hukommelse som er langt dårligere enn hos en gjennomsnitts gullfisk.

På tide med litt kaffe, ja…

Snurrebass: Mange har nok opplevd å være litt på en snurr. Også kjent som karusellfull. Om dette kombineres med det å være på gullfisk-stadiet, blir det å se deg svirre sånn passe ukontrollert gjennom et rom, ikke ulikt hvordan en snurrebass oppfører seg. Og siden du er blitt snurrebass som glømmer du helt hvor det var du skulle. Det som skulle vært en tur på do, kan like gjerne ende med en tur inn i et klesskap. Men, dette er temmelig uskyldig i forhold til neste stadie. Her er du ennå i stand til å nå andre rom i huset.

Orkan: Som en skjønner har vedkommede nå fått i seg så mye at han ikke bør gjøre noen forsøk på avanserte oppgaver som det å stå eller gå. Personen har også svært liten kontroll på de øvre ekstremiteter. Om det å reise seg opp likevel forsøkes, vil resultatet for omverdenen veldig fort kunne bli det samme som om en orkan skulle ha sluppet løs. Orkanvarsel med egennavn er på sin plass for resten av festen.

Svamp: Du har kanskje hørt om å være helt amøbe? Vi snakker da om noen som er så ettertrykkelig ute av stand til å gjøre noe som helst, at de gjerne sammenlignes med en encellet organisme. Svampene står litt høyere oppe på utviklingsstigen. Og som i dyreverdenen, har en som har nådd stadiet “svamp” bare en ting han eller hun behersker. Det er å drikke mer. Kanskje prøver man ennå å oppfordre de andre om å spille låter av Plumbo. Man har helt gitt opp forsøkene på å stå og gå.

The awakening: For dette stadiet må vi ta i bruk et annet språk. For det som har sett filmen “The awakening” med bl.a. Robin Williams i hovedrollen, så er vel årsaken åpenbar. Det handler altså om noen som har sovna og har meldt seg ut av festen. Men, personen driver til stadighet og våkner og skal være med igjen. For så og oppleve at bevisstheten svikter igjen. Like før det går helt i svart kommer gjerne et siste hviskende “phhlumbooo…”

Lyset på men ingen hjemme…

Det skal nevnes at alkoholisme ikke er noe å tulle med. Og at man må passe på hverandre. På den annen side er det grenser for hva man kan tvinge av fornuft på voksne mennesker. Stadiene jeg har beskrevet er all tildels farlige og jo yngre man er, jo større fare er det for at noe går alvorlig galt.

Så ha det for all del moro. Men, pass på hverandre. Uansett hvor man er i utviklingsstadiene…

Dnort