Pappapasserpå

Alle barn har en imaginær venn. Albert har Skybert og Tommy har Tigeren. Og da hun begynte å mestre språket sånn noen lunde, fikk Julianne en venn som heter Krokodille. En krokodille litt utenom det vanlige…

Å ha en man kan snakke til og leke med når det ikke er noen andre å gjøre det med, kunne vel alle trenge av og til. Hadde fastlegene kunnet foreskrive denne typen samtaleterapi hadde sikkert norsk næringsliv kunnet redusert sykefraværet betraktelig. Og pappa hadde nok hadd en sånn enda hadde han ikke vært så opptatt av å late som han er voksen.
Ett av husets medlemmer har altså en (nokså) imaginær venn. Nå kunne jo godt denne vennen fort ha fått navn som Julbert eller Lille Gluffe, men da han ble spurt første gang svarte han Krokodille. Så da ble det navnet hans. Noen vanlig vannlevende krokodille er han jo ikke og så imaginær at det gjør noe, er han heller ikke. Noe bildet under viser.

Krokodille har pynta seg

På bildet kan det se ut som en hand inne i alt prinsessestashet. Og det stemmer for så vidt. Men, for Julianne er dette altså Krokodille som hun har kjent i ca. tre år. Krokodille er en nysgjerrig og ikke så alt for opplyst kar. Ganske så følsom og lett å vippe av pinnen er han også. Og så sier han så mye feil! For eksempel sier han bestandig Saptein Kabeltann. Noe Julianne synes er svært så fornøyelig. Det beste han vet er tåttis (småtær), is og sebraer (sjelden kost på disse trakter). Krokodille het i begynnelsen Klokloglille og dukket første gang opp på denne bloggen HER.

Krokodille er ett og et drøyt halvt år yngre enn Julianne, så i mangel av lillebror har han også en funksjon. Og det hender de krangler. Men, siden pappa er like i nærheten går det an å få hjelp. Etter hvert har det blitt slik at pappa også snakker litt med Krokodille. For både Krokodille og Julianne kan finne på å henvende seg til pappa. Og siden pappa definitivt ikke er en ventrilokvist (eller buktaler), så er han avhengig av at alle (Julianne inkludert) aksepterer at han beveger på munnen også når Krokodille nakker.

Krokodille er jo svært knyttet til pappa. Ja, faktisk så er han med stort sett over alt der pappa ferdes. Men, det er stort sett bare Julianne som snakker med han. Særlig når pappa har vært for voksen for lenge. Selv om Krokodille kan dukke opp mange steder, hører han hjemme i mamma og pappas seng. Det var der han første gang stakk det håndformede hodet opp over dyna og med sin litt hese pipestemme, introduserte seg som Krokodille. På bildet over har han altså blitt pynta opp. Men, som oftest bruker han ikke klær. (Krokodiller gjør jo ikke det.) Likevel roper Julianne titt og ofte på Krokodille. Trofaste, lojale og gjerne litt enkle venner er alltid velkomne som selskap.

Apropos selskap. I dag tror jeg faktisk at det er Krokodilles bursdag….. Ja, når jeg tenker meg om så må det være bursdag i dag. Vi får feire 3-årsdagen hans i morgen, for nå sover Julianne. Og det er ikke så artig å feire (imaginære) bursdager uten henne…

Dnort 

Skal ha, skal ha, skal ha! Jeg føler meg som en av måkene til Odd Børretzen når jeg kommer med ønskelistene mine. Men, blir man spurt om hva man ønsker blir det omtrent sånn:

I år ønsker jeg meg en nypussa glorie.
I hvert fall boka Norsk Rocks Historie.

Og så vil jeg ha en gullforgyllt morter.
Eller noen flere korterma skjorter.

Vil at hver dag skal fylles med moro og gøy.
Trenger i hvert fall noe mere undertøy.

Fred i verden, mat nok til alle og alt det som er bra.
The Pythons' Autobiography By The Pythons, VIL jeg ha.

Ønsker også at jeg snart bli tatt opp i Mensa.
Men, nøyer meg med vaksine mot svineinfluensa.

Og er du fireogetthalvt år og tjener ikke penger.
Er et lite smil fra deg nok alt jeg trenger…

Dnort

Synes det er fint med litt avveksling i mørketida. Halloween er fint så lenge det bare er søte småunger som går rundt. Værre om de voksne blir med…

Kjenslevarulven og mjølkeheksa

Dnort

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har vært på skattejakt i dag. Altså ikke sånn sjørøverskattejakt. Men, ikke langt ifra. Vi var nemlig på loppemarked. Og vi fant faktisk noen fine skatter.

Nå skulle jeg vel skrevet noen ord om overflodssamfunnet og at det ikke går an å kjøpe lykke. At all denne velstanden er på bekostning av resten av verden som ikke eier nåla i veggen. Det får bli en annen gang. Særlig siden vi nå har så mange nåler at vi kan gjennomhulle veggen…

Julianne med skattekista.

Loppemarkedet på Samfunnshuset i Kirkenes var virkelig et overflødighetshorn av de sjeldne. Og folk hadde gitt fra seg det utroligste. Beautybagen Julianne holder må ha kostet mange hundre kroner. Eneste problemet med den var at det finnes nyere beautybager. Kanskje var det noen som ikke lenger satte pris på skjønnhet som hadde kvittet seg med den? Vi stappet den i hvert fall full av de andre skattene vi fant.

Skattebord

Dagens fangst: En Beautybag, en bilderamme, en godteskål, en morter, en tunika, et skrin, en Disneybok og en Disney-DVD. Disneygreiene og morteren var det Julianne som plukket ut. Morteren hadde så fin klang at hun fant ut at den heller skal brukes til å signalisere middag med. Tunikaen hadde enda prislappen på. Hele 1299 kroner hadde den kostet! Den var visst kjøpt på kjeden S'nob. Mulig det forklarer noe. Den største skatten befant seg imidlertid inne i det rosemalte skrinet.

Russiske og norske medaljer og pins

Skrinet med det rare i, for det var noe oppi det, var litt av et funn. Fullt som det var av gamle medaljer og sjeldne pins. Så nå kan jeg smykke meg med flere kretsmesterskap fra før jeg ble født, mystiske russiske ordner og pins fra Murmansk, Vladivostok og Longyearbyen. Mangler bare en uniform så jeg kan paradere rundt i stua og brøle ordrer. Alt dette betalte vi 100 kroner for. Og da måtte jeg enda prute prisen opp fra 75 kroner…

Kan lykke kjøpes for penger? Neppe den varige sorten. Men, akkurat nå er jeg ganske så fornøyd med meg selv.

Dnort

Om man som undertegnede hører på radio på morgenen har man muligheten til å få med seg lokalsendinga før jobb. Der er det ikke bare lokalt nytt. Lokal musikk, tildels veldig lokal musikk, kan man også få med seg.

Ikke alt er like bra. Det har en tendens til å bli litt mye vassen køntri og tamjoik. Ja, og så har vi jo Blacksheeps. Man kan si hva man vil om tekstene til svartsauene, men det blir litt liv i kjøkkenet på morgenkvisten med litt gladpønk. De har likevel lite å stille opp mot Finnmarks aller tøffeste rockegruppe. Cyaneed fra Alta er noe av det mest orginale og samtidig fengende norske jeg har hørt på mange år.

Så mye energi er vanskelig å fange på film

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De er spesielle på flere måter. En gruppe bestående av kun jenter, som rocker skikkelig og de synger på norsk uten å gi meg frysninger! (Svært sjelden jeg hører norske rocketekster som jeg synes funker.) Var på konsert med dem for noen uker siden. De er utrolig energisk på scena. Og jeg må bare innrømme at jeg ble littegrann forelsket. Ja, i bandet da. De er søte og tøffe. Kule og sårbare. Og så har de sin egen stil. Hva mer kan man forlange? (Kanskje at jeg skulle klare å få med meg hjem den signerte CD'en jeg hadde like før jeg skulle gå hjem…)

Om noen som jobber i radioen leser dette. Se å få jentene på heavy rotation! Trenger ikke å dope seg med kaffe om man får høre Status eller Nummer 2 tidlig på morgenen. Sjekk dem ut! Sjekk ut bloggen deres også. Morsom lesing. Og om du ikke allerede har skiva, kjøp den!! Årets tøffeste julegave!!!

Dnort

Norsk film var tidligere kjent for å innholde mye "føling i fjæra". Og da snakker vi ikke medisinske symptomer. Etter å ha sett den nye operaen fra sjøsiden tror jeg jammen arkitektene må ha hatt litt sukkersyke likevel….

Man har plassert noe som ser ut som en stabel med lefser eller en mislykket napoleonkake nede i fjærsteinene. Når man ankommer Oslo havn med danskebåten, skal man vel vokte seg vel for å kritisere kultureliten. Men, jeg ser det jeg ser… 

Oschloo!

Mitt forhold til opera er ellers temmelig ikkeeksisterende. Jeg bryr meg like lite med opera som jeg bryr meg om romfart. Det er artig at de som synes det er moro får holde på med det. Men, det er litt irriterende at noens hobbier skal koste så astronomisk mye…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dnort

Må bare legge ut et bilde vi tok da vi var innom Ikea i Haparanda i sommer. Det var varmt og fullt av folk og egentlig ikke så mye å rope hurra for…

Bokstøtten "Julianne" kom ferdig montert

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er så synd på Finnmark at det nesten ikke er til å holde ut. Er det ikke fisken som svikter så er det sannelig noen der sør som undertrykker eller kaller oss lat. Selv navnet på fylket er en daglig fornærmelse!

Vi kan jo godt begynne med navnet på det vakre og vidstrakte fylket her lengst mot nord. Finnmark: Betyr vel noe sånt som "marka der finnene holder til". Og "finn" er det ikke lenger noen som ønsker å bli kalt. Like lite som "lapp" og andre ord som er forbundet med undertrykking og fattigdom. Desuten kaller de som før ble kalt finner, seg selv for "kvener" nå. Kanskje kunne vi få endret litt på navnet og tatt bort en n. Finmark beskriver jo landskapet her mye bedre.

På toppen av Norge – På bunnen av bøtta

Nå er det jo ikke alltid svart hav og oppfiskede kvoter. Men, da trenger man i hvert fall noen til å jobbe på fiskebåtene. Selv det er ikke en selvfølge lenger og i det siste har man måttet hente vante fiskere fra andre land. De som skulle hatt sitt levebrød på havet har vel enten flyttet sør eller så går de rundt og hever trygd. Det påstås til og med at finnmarkingene ikke vil ha jobb! Gamle myter om late finnmarkinger er jo ikke vanskelig å bevise om man bare lager analyser av minst mulig tallmateriale. Dessuten har man for vane å si rett ut hva man mener om tilbudet ikke er godt nok.

Nå har jo de som har jobb store problemer med å komme seg dit pga. at vegene har mer huller enn asfalt. Så da er det vel like greit å holde seg hjemme og skrive sinte leserbrev eller søknad om en eller annen erstatning. Eller så kan man hevde at alle som er uenig er rasist. Etter at deler av befolkningen ble tvunget til å lære seg å lese å skrive, fant de av dem som så verdien av dette og gikk videre på skole, ut at dette var overgrep. Og har siden sultestreiket og protestert på andre måter mot alt som ikke gir dem mer rett enn andre.

Bursdagsbarn

På slutten av andre verdenskrig ble hele Finnmark tvangsevakuert. Noe som satte dype spor og merket folk for livet. Og kanskje finner man noe av forklaringen på tristessen i Finnmark her. Eller kanskje ikke. Min 75 år gamle mor fra Nord-Troms opplevde evakueringen like traumatisk og nedverdingende som alle andre. Alt ble brent ned og de var de aller siste som led denne skjebnen. Tyskerne kapitulerte bare noen timer etter å ha ødelagt livsverket til bestemor, som endatil var enke med 4 små barn…

Et mer livsglad og positivt krigsbarn enn min mor skal du lete lenge etter. Så hvorfor er det så synd på finnmarkingene? "Det er altså i Vest-Finnmark det er værst" som Vidar Theisen så treffende sa det en gang. (Heldigvis bor jeg i øst.) Jeg tror alt henger sammen med at man er blitt vant til å si fra i så sterke ordelag her oppe, at en hver sak som kommer fram i media blir ekstra jævlig når den handler om Finnmark. Og det er jo ikke gladsakene som får førstesida i avisene. Dessuten er det jo en del finn i oss. Og finnene er jo verdenskjent for sine depresjoner.

Dnort

Fullmånen hang lavt over fjell
Det var en vakker sommerkveld.

Vi satt spent med kikkert og så
om det kanskje skulle bli fisk å få.

Noen bråhast hadde vi slett ikke
så da ble det tid nok til å kikke.

Men, der ute var det tyst og stille
og det var på fiskebankene vi ville.

Så da dro vi ut for å dra i snøret.
For slikt må man i ferien gjøre.

Fangst var vi ganske sikre på å få.
Vi hadde til og med flytevester på!

Akk, ingen fisk ville la seg spise.
Men, vi så i hvert fall en nise……

Ja, altså det tror vi…eller var det mor mi…?

Dnort