På engelsk heter det "count your blessings". Dette er vel noe man sier når ting går en litt i mot. Det er viktig å fokusere på det positive og telle "velsignelser" i stedet for "forbannelser". Hittil har det vært en forbanna dårlig sommer, så her kommer en klimatisk liste over ting som er velsignet bra med Finnmark. 

Nå er jo vi i Norge blitt så pass lite religiøse at ord som velsignelse og forbannelse ikke er så mye brukt lenger. Vi snakker mer om goder og onder eller fordeler og bakdeler. Når jeg nå skriver dette har endelig sola tatt til vett og begynt å varme også her i Kirkenes. Så da er det på tide å telle opp alt som er bra med å bo her:

12 hvelig bakke
Akeføre til langt ut i mai
 

–         Med så mye dårlig vær setter man mer pris på det gode været når det en gang kommer. Sjansen for solbrenthet, solstikk og andre solrelaterte lidelser er også mindre.

 

–         Man får karakter av å gjennomgå prøvelser. At våren kommer to måneder etter at "resten av landet" har tint fram, er en kjempeflott prøvelse.

 

–         Det blir få drukningsulykker i forbindelse med bading i sjøen her oppe. Man snakker vel heller om muligheter for frostskade for de mest "hærige" (hærig=en som med dødsforakt utfordrer det kalde vannet og legger på svøm i ishavet).

 

–         Om det er dritkaldt på Dombås blir de minnet på det hver gang de ser en værmelding. Men, værdamene og værkallene sørpå stiller seg heldigvis foran kuldegradene på værkartet for Øst-Finnmark og forskåner oss mot slike ubehagelige synsintrykk.

27 17 mai 2008
Det er Finnmark i hvitt, hvitt og hvitt
 

–         Bøndene sørpå må stå på vår, sommer og høst med såing, vanning og innhøsting fordi gress og annet bonden har bruk for, vokser så fort. Bønder i Finnmark trenger ikke gjøre annet enn å skrive erstatningskrav for tapt avling pga. isbrann.

 

–         Vi bor så nært Russland at når dødsskyene kommer seilende neste gang ser vi dem lenge før alle andre og kan komme oss fortere unna. Forutsatt at bilen starter i kulda eller at Viderøe har flere avganger den dagen.

 

–         På grunn av redsel for isbjørner, pingviner, kongekrabber og andre skumle polare dyr, er det sjelden søringene kommer hit. De få som kommer busser rundt i noen timer mens hurtigruta ligger til kai. Noen få tar sjansen på frigang utenfor turistfellene. De snakker gjerne tysk og har sikkert en velbrukt Luger klar på innerlomma.

 

–         Vi har midnattsola som holder noen av oss våken hele døgnet. (Mest lysømfintlige søringer.) Vi har derfor gode muligheter til å følge opp oppfordringa fra Geir Tveitt om ikke å "søva burt sumarnatta".

 

–         Det tørre klimaet i Kirkenes medfører lite nedbør. Vi har derfor god grunn til å le litt av Bergenserne. "Aldri så galt at ikke noen har det enda værre."

 

Dnort

Sand er i tillegg til å kunne sørge for godt grep på glatte vinterveger, noe som er gøy å leke med når den holder seg der den skal være; på stranda.

Selv om været ikke var det beste, koste vi oss i flere timer nede på stranda utenfor Vadsø en vakker dag i mai. Å bygge sandslott er både moro, lærerikt og en fin fellesaktivitet. De voksne får være litt barn igjen og barna får være med på noe som er litt voksent. Vår lille enterprise endte opp med dette resultatet:

ferdig arbeid
Survær, sykkel og sand

Nå ble vel ikke resultatet så imponerende. Men, her var prosessen viktigere enn produktet. Da gjenstår det bare at vi snart får oppleve de to første ordene i overskriften, også her oppe i Kirkenes. 

Dnort

Her er en sak som alle som har brukt spark kan kjenne seg igjen i. Se også egen revytekst om dette sand og strøing av gangvei her.

Klagesang for spark 

Her er en liten sang om det å bruke spark i en kommune der "alle andre" insistere på å kjøre bil. Melodien er Unit Five sin og het opprinnelig Kjære Doktor.
 

Du kommunen her e en bønn i fra mæ.

No e æ nok nødd tel å klage tel dæ.

Æ slit så med veian i aill slags vær.

Og det e vel dokker som styre det der.

 

Ref.     Før dækkan på bilan e no blidd så skral

at veian må strøes langt mer enn man skal.

Før brukte æ sparken når æ sku no sted.

Med null sparkeføre mått æ slutte med det.

 

Så no må æ traske fra hus å tel hus.

Og uansett føre så går æ på grus.

I nedoverbakke går det ikke fort.

Å ødelegg for sparking det e dårlig gjort.

 

Ref.     Å det kun fordi man skal kjøre med bil.

så ofte og fort og i ka vær som man vil.

Det e no vel andre som har bruk for sand.

Sku Prestefjell Vel ikke ha badestrand?

 

—

 

Nei, la det bli glatt så tar vi sparken fatt.

Da sus vi av gårde om det e bratt eller flatt.

Og bilen kan stå vi ha?kje ont av å gå.

Den globale oppvarminga skulle kjølne litt då.

 

Ja, den globale oppvarminga skulle kjølne litt då.

Dnort

klatremus

Høyt i et tre sitter en jente og titter ned.
Nede står en far og er ikke mye til kar.
Er dette riktig? Selv om hun er forsiktig.
Enda går det bra. Men, hvor lenge da?

Så klatrer jenta ned og far er glad for det.
For mye kan gå galt. Faktisk nesten alt.
Det er nok best å vite littegrann for lite,
enn plutselig å få svar på frykten man har.

Dnort

Del to er en monolog som fremføres sittende. Ikke akkurat standup, men så er heller ikke inspirasjonen til saken av ny dato. For de som har lest Nord-Norges humorbibel Vett og Uvett, bør vel sluttpoenget være kjent. En del lokalt innhold. Likevel er nok krisa i sykehusvesenet og Viderøefly som bare kanskje går, ikke ukjent ellers i landet.

heisand
Sandstrandsand

  Kommunesand 

Mann sitter og leser opp et brev han nettopp har skrevet. (Uthevet skrift betyr hevet stemme.)
 

Sandnes – Fredag 1. februar 2008

Kjære kommunen. Æ skriv te dokker førrdi æ har et stort problem. Det har sæ sånn at sia mildvære slo inn, etterfulgt av spikfrost, har veian her vært speilblank og livsfarlig å ferdes på. Dokker har sikkert mye å gjør på i kommunen. Det kain æ skjønne. Kommunen vårres e jo både stor og mangfoldig. Men, at det ska vær så steine hakke umulig å få strødd veian med litt sand, kan æ ikke forstå! 
 
Æ læs jo i avisa at dokker e svært så ivrig på å strø inne i Kirkenes og at gårdseieran får huinnkjæft for å ikke ha strødd godt nok utfør butikkan. Sælv den minste lille stubben med vei får grus, bare den e nær nok sentrum. Det e imidlertid ikke nåkka grunnlag for nån næsegrus beundring for det som blir gjort her hos oss på Sandnes, for det e INGENTING! 

Førr en liten time sia kom æ heim fra sykehuset. Der har æ logge så lenge at dem blei lei og huta mæ heim. Ætte at æ sklei og datt og brekte lårhalsen på glarholka som ligg utover gangstien her utfor, måtte æ altså ligge å ta opp plass på et sykehus som ikke vil ha folk. Hell i uhell va det jo. Dette kunne ha skjedd i helga og gud vet kor man da havne…      
                            
Så kjære kommunen, da har æ en liten bønn tel dokker. Æ e klar over at det nok e et eller anna skjema æ skulle ha fylt ut, for dokker like jo sånt. Men, som dokker vel skjønne e æ nokka skeptisk tel mulighetan for å komme mæ helskinna inn tel sentrum, under de rådanes forhold. Så det blir no med det herre brevet. Kan dokker vær så inderlig helvetes snill å hute dokker hit å strø?! 

Vennlig hilsen… 

Det ringer i mobilen:
Ja? Sei du det? Herregud! Ja, æ kommer så snart æ tør… Ja, om Viderøe går da. 

PS. No ringe kjerringa fra otropediavdelinga på Hammerfest sykehus. Ho haustompa på sparken i bakken nedfor han Moill-Anton. Dokker hadde strødd likevel…. Unnskyld!  

Trond G. 2008

Det har vært revy her i Kirkenes. Skulle selv være med, men måtte trekke meg underveis. Hadde ikke tid nok til overs. (Småbarnspappa m/turnusfrue.) Skrev noen revytekster som ikke ble brukt og har tenkt å legge dem ut her i stedet.

Først en smått etnisk en:

Griminalboliti Bill Buljo  
En privetdetektiv som er svært så inspirert av Kill Buljo sitter på sitt kontor og skriver. Bill Buljo som han kaller seg, har begynt på en kriminalroman: 

Det va en mørk og stormfull natt. Nei, det e jo lyse dagen.
Det va en lys og stille dag. Nei, fan det her blir jo bare piss! Nei, no har æ det: Bill Kuljo satt i egne tanker da det blutselig panket på…
(Det banker på og Bill skvetter til.) 
Bill: Å fan, det panka blutselig på! Ja, kom inn da. Ikke stå der og skrem folk. 
Kvinne: (gråtende) Er dette hos Bill Buljo? 
Bill: Ja, det e mæ. I egne lave berson. (Han reiser seg opp fra stolen.) 
Kvinne: Og du er den nye privatdetektiven som tar over det politiet i Sør-Varanger må gi opp. 
Bill: Stemme! Æ tør der… eh andre mangler folk. 
Kvinne: Jeg trenger hjelp. Mannen min er borte. Ikke bare det. Jeg hadde en elsker og han er også borte. Bikkja har også stukket av. 
Bill: (Har satt seg igjen) Nåh, det va no svært kor du hadde ordna dæ. Vel vel, kom no hit og fortell mer. 
(Hun skal til å sette seg på stolen foran bordet.) 
Bill: Nei, nei, ikke sett dæ der. Den stolen e ikke i orden. Ikke helt til å stole på altså, he he… Nei, du får sette dæ her. (Peker på fanget.) 
Kvinne. Jeg tror jeg prøver stolen likevel jeg. 
Bill. Nåh, ikke kom å si at æ ikke advarte dæ. 
(Hun skal til å sette seg, men spør først.) 
Kvinne: Så du er til å stole på da?! 
Bill: Nå nå, vi e da brofesjonell. Æ vil jo bare spare dæ for enda flere broblema. Så, kom no! 
(Hun setter seg litt motvillig på fanget hans.)  
Bill: Da skal du bare fortelle han onkel Buljo. 
Kvinne: Du er da ikke min onkel! 
Bill: Neida, men man sei jo "onkel boliti" ellers, så….
(Hun sitter veldig urolig.) 
Bill: Ka det e? 
Kvinne: Det var noe som bevegde seg. 
Bill: Nåh, det ska du ikke bry dæ om. Du må fortelle mæ meire om de her portkomne bersonan. 
Kvinne: Men, altså, jeg sitter på noe hardt… 
Bill: Jada, æ vet det. Det e bare mopilen min. Så, må du fortelle ka æ kan hjelpe dæ med. 
Kvinne: Å herre gud. Der bevegde den seg igjen! 
Bill: Ja. Da fikk æ vel en sæssæmæss, skjønne du lille vænn. 
Kvinne: Din gamle gris! 
Bill: OK, Røys dæ, ska æ vise dæ den. 
(Hun spretter opp og løper ut.) 
Bill: Men, æ sku jo bare vise ho mobilen min… 
(Løper etter henne, men oppdager at han har dratt opp en dildo fra lomma.) 
Bill: Nei, har du sett. Va det der æ hadde putta kuken…

Dnort

Sirkus har alltid hatt en viss mystisk tiltrekningskraft på meg. Mystisk fordi det ikke er så imponerende når en ser det på TV. Men, er man inne i teltet, da er det noe helt annet…

Første gang jeg var på sirkus var sammen med mitt 5 år eldre søskenbarn, Anita. Forventningene var spent til bristepunktet og Sirkus Merano som var på besøk i Tromsø da, innfridde. Jeg husker ikke så mye av selve forestillingen, annet enn at det var en voldsom opplevelse og en fest for alle sansene. Anita sier hun ikke fikk et ord ut av meg på hjemveien. Så det går visst an å bli stum av begeistring.

Det var aldri alle dyrene som imponerte mest. Det var akrobatene som inspirerte. Lillebror og jeg fikk da etter hvert også til et par triks. I familieselskaper hadde vi noen oppvisninger med meg på ryggen på gulvet og han oppå i ulike balansenumre. Da han en dag falt rett ned med strake ben og holdt på å gjøre meg til "storesøster", forsvant lysten til å bli sirkusartist. Likevel, appelerer sirkus ennå. Og nå som man har fått barn (tross en gammel "sirkusskade") er det også "lov" å gå på sirkus.

sirkus i senga
Duo Julianne meeeed "Sirkus i senga"!!!

Sist vi var på sirkus lånte vi to yngre søskenbarn av fruen. Men, det er noen år siden. Gleden var derfor stor i huset da pappa før helga kom hjem med to rabattkuponger til Sirkus Merano. Utenom tegnefilmen Dumbo, har ikke Julianne noe forhold til konseptet. Likevel måtte forventniger om å få sitte oppå hester og elefanter dempes på veien til sirkusplassen. Vi var ute i god tid. Her skulle bli god tid til å suge inn inntrykk og gjøre seg kjent med denne eldgamle institusjonen, som sirkus er.

I all oppstussen rundt dette med sirkus hadde vi desverre oversett en liten ting. Det var ennå en uke til det kom til byen! Det fant pappa ut da vi kom fram og fant en tom grusbane. Bare to elskovssyke måker der drev med noe som kunne likne akrobatikk. Så da ble det retur og en liten trøste-is. Men, neste fredag, da blir det andre boller, popcorn og sukkerspinn.

Dnort

Å gi seg mens man er på topp er vel lurt. Selv om fansen ikke nødvendivis bifaller avgjørelsen.

Sigurd Rushfeldt, Vadsøs store sønn, synes 36 år var en grei pensjonsalder. Får håpe han har pensjonsforsikring eller kanskje det finnes en AFP for fotballspillere? Kanskje han får noen ekstra kroner å leve på om han putter på 4 mål til og kommer opp i 100 eliteseriemål før sesongen er over. Savna vil han uansett bli….helt til en ny superspiss dukker opp.

heia til
TIL-henger

Her i huset ligger TIL-trøye med Sigurds nummer 10, klar til bruk. Den kommende Kirkenes store datter må bare vokse litt til, så er hun klar til å ta over.  

Dnort

All diskusjonen den siste tiden om flaggbruk i 17-mai togene har mer forbauset enn forarget. Man skulle jo tro at saken var ferdigdebattert i 1905 da Norge endelig ble helt selvstendig. Jeg vil heller fortelle om en av mine første 17-mai opplevelser. 

Om du har lest denne bloggen tidligere kan du ha fått med deg at jeg som barn var nokså naiv og lettlurt. Om noen som var litt eldre enn meg f.eks. påsto at Tromsøya var i ferd med å synke i havet pga. overbefolkning, så var jeg ikke så vanskelig å overbevise. Med den følge at jeg løp hjem for å få mamma til å ringe tante og onkel i byen og advare dem om den nært forestående apokalypsen. Historien om lensmannen og korketyveriet er en annen følge av min litt for aktive forestillingsevne.

iiis
Tvilsom kombinasjon – Finstas og is
 

Da jeg var 6 år gammel skulle vi for første gang reise en annen plass på 17. mai. Til da hadde 17-mai tog bestått i trasking etter en fylkesvei i full vårløsning. Så jeg gledet meg til å komme til Skjervøy og feire 17-mai på ordentlig. Og det var jeg overbevist om at innebar ekte tog. Tog som gikk på skinner og sa tut-tut… Det var liksom ingen som hadde gått inn for å forklare at 17-mai tog ikke under noen omstendigheter innbar skinnegående transport. Så da hadde jeg innbilt meg selv at man andre steder enn i den bakevja jeg hadde havnet, tok toget.

 

For å komme til Skjervøy måtte man ta båt og pappa hadde på den tiden en racerbåt som vi skulle krysse et godt stykke hav med. På grunn av mye bølger og en lett sjøsyk unge (meg) ble det gjort vendereis da vi var halvveis. Jeg prøvd litt vel lenge å være tapper og holde ut på bølgekarusellen, så det var mamma som til slutt slang inn håndkleet på vegne av kanskje verdens grønneste fjes. Og selv om vi rakk tilbake til oppstarten på toget i hjembygda, gikk ferden rett hjem. Og rett ut på sofa med bøtte forran.

 

Dette ble derfor første gang jeg fikk sett overføringen fra 17-mai togene rundt i landet på TV. Og der i sofaen, grønn i ansiktet og med spysmak i kjeften, ble en 6-åring nok en illusjon fattigere. Selv i Oslo gikk de til fots! Riktignok på asfalt og med musikkorps og faner. Det var ikke en gang en trikk å se. Skuffa!

gruvetog
 

Jeg bør kanskje være litt føre var med vår Julianne og oppklare hennes mulige misforståelse tidligst mulig. For selv om Syd-Varanger Gruver skal starte opp til neste år og da benytte de gamle togskinnene til befraktning av malm, så er sjansene for servering av is og brus i en spisevogn som suser av sted med hurra-ropende passasjerer ombord, svært små. Men, det er jo faktisk ikke en så dum idé…

 

Dnort

    

Da jeg var liten syntes jeg mamma og pappa så litt merkelig på meg av og til når jeg spiste. Særlig når jeg hadde vært syk og begynte å spise igjen. Nå som jeg selv har barn skjønner jeg bedre hva det var som var så interessant med å se på et barn som spiser.

Vår Julianne har vært syk i dag, med sår hals og høy feber. Det begynte i går, ikke så lenge etter middag. Ettersom det tiltok med sutring og gråt begynte selvsagt min alltid livlige fantasi å bringe fram tanker om listeriabakterier, ebola og det som verre er. Var pinnekjøttet vi spiste gammelt og fullt av salmonella? Hva med munn og klov syke? Å få sove er nesten umulig når hjernen jobber så til de grader på overtid.

flagre spiser yoghurt
Mat inn, bekymring ut.

Bedre var det ikke i dag. Ingenting av det hun ble tilbudt, ble spist. Når et barn til og med ikke vil ha is eller sjokolade, kan en trygt konkludere med at det er sykt. Fri for febernedsettende ble vi også. Heldigvis har vi gode venner med velfylt hjemmeapotek. Ellers ble det masse stryking på mage, kalde kluter på pannen og tegnefilm så mye hun måtte orke.

Så nå i kveld spiste hun endelig en brødskive. Det er da man blir sittende å se på spisingen med et litt dumt flir om munnen. Å se et barn spise kan være som et lite under etter slike bekymringsfulle strabaser.

Dnort