Endelig er det over. Fotballen parkeres og skiene skal fram. Mens TIL skjendet seriemestrene på hjemmebane, var vi ute og bygde snymann…
Slenger jo litt med leppa på andres blogger. Gjerne på Nissemann sin. Nissemann er bergenser og SVÆRT opptatt av Brann. Her er et ganske aktuelt utdrag av en slik leppeslenging:
Dnort sa…
Siste kamp er borte mot TIL. Da skal dere gruses grundig. Strippes for heder og ære. Det feite gliset trenger å bli justert noe…
Merkelig… Jeg har nemlig hørt rykter om at Brann ikke gidder å reise til Tromsø, siden det er en ubetydelig kamp. Dumt å risikere noe rett før UEFA-kampene i november… :o)
Gullet skal hem. Tromsø skal brenne. Gutan skal klappe. Dnort skal fryse.
Morten Moldskred 3 Brann 0
Var fint å få så til de grader rett. 3-0 tap for Gutan mine bør svi litt i gullrusen til bergenserne. Målskred av Moldskred (alle 3 målene). Skal vi fortsette å spå så tipper jeg at Brann kjøper inn Moldskred til neste sesong for 3 ganger mer enn det TIL betalte for han.
Vel, da var det bare å begynne å kle godt på seg, selv om jeg ikke frøys mye i dag…
Bestanden av husdyr i familien har den siste tiden økt med så mange prosent at man vel trenger høy promille for i det hele tatt vurdere å regne på det. Det er først og fremst fiskene i det nye akvariet som skaffer oss matematiske problemer. Alle de andre står Minus for.
Liten, svart og like hyper som sin mor er husets yngste. Minus kalte vi mora når hun var på besøk tidligere. For litt over 2 måneder siden fikk hun tre kattunger. Bare noen dager etter fødselen ble hun dessverre overkjørt. De tre morløse kattungene ble adoptert av en annen kattemor som nettopp hadde fått eget kull. Den ene av dem er prikk lik sin mor. Svart som natten og ikke så ulik vår forrige katt, Kelvin.
Minus den eldre ble ikke så gammel
Så da vi fikk en ny svart katt i hus etter at de to forrige forsvant så alt for tidlig, måtte det bli en Minus. Liten av vekst er han jo også. (Eller er det en hun? Er ennå ikke 100% sikker.) Minus er høyt og lavt hele tiden. Unntatt når han sover. Da ligger han bare lavt. Føttene våre er i hvert fall ikke trygge lenger. Minus elsker tåfis. Bare en ting elsker han/hun mer. Svette armhuler. Rare dyr disse kattene…
Da jeg sto opp i morges hadde familiens yngste bærsja i vasken. Den nest yngste (Julianne) hadde også rukket å fylle bleien sin. Minus hadde prøvd å begrave beviset der det lå oppe i servanten. med den følgen at det var bærsj over det hele. Litt lettere å rengjøre var Julianne. Da Minus senere på dagen også tisset i vasken, fant fruen ut at han/hun skulle vaskes på stedet. Siden har det ikke vært noen katt oppi den.
Gullfiskene er greiere. Gjøre ikke så mye av seg, liksom. De er bare veldig produktive.
Tenkte bare jeg skulle dele et bilde med dere som jeg nå ser har noen kvaliteter som på tidspunktet det ble tatt, ikke var tilsiktet. Eller det tror jeg da. Det er fruen som har tatt det, så hvem vet…
Far og datter prøver ut steiner
Når man skal komponere bilder (og det kan man jo også gjøre når man tar foto) bør en prøve å få linjer i bildet til å passe sammen. i dette bildet står vi "riktig" både i forhold til stien, steinene, skogen bak og formen på fjellet. Tilfeldig eller planlagt? Fruen har jo fusket litt i akvarellfaget, så hvem vet.
Ellers er jo Prestefjellet som vi bor på fullt av slike tilsynelatende tilfeldig plasserte steiner. Det kan se ut som en høyere kraft (la oss kalle han/henne Gudrunn) har spilt klinkekuler og blitt avbrutt midt i spillet. Det kan jo ha en naturlige forklaring også. Med en isbre som bare tinte bort før steinene havnet i havet eller ble most til grus, men jeg går for klinkekuleteorien. I hvert fall når jeg om ikke lenge skal forklare Julianne hvorfor steinene ligger der. Jeg får si som en kar fra plassen jeg vokste opp, brukte å si: "Ka ska man med onga om man ikke kain lyge før dæm?!"
Som nevnt i forrige innlegg er min eneste form for jakt, jakten på bær. Mer sanker en jeger, altså. Dette er nok litt tilfeldig at det er blitt sånn. Tror jeg i hvert fall?
Mulig jeg har mer kontakt med min feminine side enn vanlig er. Eller kanskje det rett og slett skyldes faderns gamle hagle som aldri traff noe. Dessuten er det gjerne både kaldt og ufyselig vær i jakttida. Men, mens multebær og blåbær ennå kan plukkes, er været som oftest på sitt beste. Tidlig høst er da det virkelig kan bli varme her oppe.
Det viktigste er likevel at man kommer seg ut av huset og opplever naturen på sitt beste. Og da er høsten rette årstid. For meg som avla jaktprøven for bær i 3-årsalderen og har svart belte i multebær, brukes bøtte og bærplukker ofte i denne tiden. Multebæra er for lengst i boks. Blåbæra det samme. Der hjalp også Julianne til med sanking. Men, da ble fra-hånd-til-munn metoden hovedsakelig brukt. Det som av og til havnet oppi koppen hun hadde med ble ikke lenge der.
Nå nylig avsluttet jeg krøkebærsesongen. Krøkebæra (eller kreklingen om man vil) er den siste bærsorten som bringes i hus. Tyttebæra plukkes omtrent på samme tid. Men, ikke av meg. Tyttebær smaker æsj! Krøkebærsaft derimot er både sunt og godt. I tillegg skal den visstnok være både magisk og motvirke kreft! (Se omtale og oppskrift på Althelse.com) I går gjorde jeg ferdig 3 liter krøkebærsaft som ble helt på halvliters plastflasker og frosset ned. Hvor magisk den er vet jeg ikke. Men, nå kan jeg i hvert fall trylle den fram og ha den drikkeklar i løpet av få timer. Selvgjort er velgjort!
Noe jeg tar som en selvfølge, er for andre en sjeldenhet. Det jeg kan gjøre når som helst, må andre planlegge i månedsvis. Jeg kan bare gå ut av døra. Andre må reise i mange timer før de er der. Mange som regner seg som "friluftsmennesker" må slite og slepe som slaver i timesvis for å få noen korte timer med friluft til rådighet.
Av og til kan man nok ønske seg til mer urbane strøk. Ikke det, jeg bor jo i en by. Om man kan kalle Kirkenes det. Men, det er bare ca. 5000 mennesker som bor her og det langt til neste by. Av og til, og det er ikke så sjelden, tenker jeg at jeg kunne hatt mye moro i en stor by. Og like ofte tenker jeg at det bare er tull. Som småbarnsfar finnes det nesten ingen fordeler med å bo i en stor by. Alle som har kjempet for barnehageplass, lekeplass og husplass i Bergen, Oslo og andre storbyer skjønner nok hvor jeg vil hen.
Dnort blogger på gamlemåten – I ei turbok ved varden oppafor Nordeidet
Når man har vokst opp på landet der frisk luft og masse tumleplass er en selvfølge, skulle man jo tro at det kan bli vel tøft å flytte til storbyen og bo på 14 kvadrat. Jeg vet om flere som gjør det i Oslo og påstår at de har god nok plass. Og så er det jo bare å rusle ut i Nordmarka om man absolutt må klemme et tre eller lukte på blomstene…sukk…
Dem om det. For at jeg skal trives vet jeg at det er en del ting som må være på plass før jeg kan si – Her vil jeg bo! Her er en liten liste:
– Slippe å bekymre meg for at lufta jeg puster inn sakte men sikkert dreper meg og endrer DNA'et mitt. Frisk luft er mer enn bare å kjenne vind i ansiktet.
– Kunne dra ut i skogen og være der i timesvis uten å støte på joggere hele tiden. Vi var en tur i Pasvik og hugde ved i dag. Muliheten for å støte på bjørn var større.
– Slippe lange bilkøer for å komme meg på fjellet. Jeg bor der!
– Velstelte hager kan være flott, men om det er alt du ser blir du fort lei. Jeg hadde heller ikke klart å bo alene langt fra folk. En plass midt i mellom med kort vei til både det urbane og det rurale passer meg best. Byer som Kirkenes er perfekt sånn.
– Å dra på fisketur i båt, i en elv eller ved et fjellvann er noe de fleste kan sette pris på. Jeg kan gjøre det når som helst. Dvs. om jeg kjøper meg båt eller fiskekort…
– Bærplukking er noe alle burde prøve. Bedre terapi for overspente hjerner og muskler skal man lete lenge etter. Du kan betale tusenvis for psykoanalyse og selvutviklingskurs eller plukke bær gratis. Velg selv.
– Jeg har aldri vært så interessert i jakt. Ikke det at jeg er i mot å drepe dyr. Jeg var fast "holder" når sauene på gården jeg vokste opp på, skulle slaktes. Uansett bor jeg midt i et jakt-eldorado. Elg, rein, rype, hare, storfugl, småfugl mm. går bare (og flyr) og venter på å bli middagsmat rett i nærheten. Og jaktprøven kan jeg nok komme til å ta. Fruen har tatt den.
I det hele tatt handler det vel mest om å kunne velge om man vil være sosial eller rusle for seg selv i egne tanker. Og samtidig føle seg som en del av naturen og ikke bare kulturen. Jeg vil ha både i pose og sekk og jeg får det her jeg bor. Samt en haug med muligheter til å gjøre ting jeg ikke ennå har gjort. Og flyplass har vi også her…
Hvorfor heter det "å bli tatt ved nesen"? "Ved nesen" må vel være ved siden av nesen. Altså kinnet. Kan man ikke bare si "tatt på kinnet", da?!
Ja, sånn kan man spørre. I hvert fall gjør jeg det. Det er ikke alt som er like lett å skjønne. "Trøtt som en strømpe" for eksempel. Hva er så trøtt med strømper? En hullete og godt brukt strømpe kan man vel si er trøtt, men likevel…
Bestemor blir tatt PÅ nesen
Ord og uttrykk har alltid facinert meg. Språkinteressert som jeg er. Det kan det se ut til at vår lille Julianne også er. Hun har nå snakket i ca. 1,5 år, men kommer nå ikke med så vanskelige spørsmål. "Ka e det?" brukes fortsatt flittig. "Kor e mamma?" og "Kan vi se film?" likeså. Må vel egentlig si at jeg gleder meg til de vanskeligeste spørsmålene. Det er da man kan få bruk for litt av kreativiteten sin.
Appropos trøtt. Her i huset sier vi ofte "trøtt som en høtt" og "mett som et spett". Like greit å gjøre det helt uforståelig med en gang. Ordtak blir fort umoderne så fort som språket forandrer seg. Og nå kjenner jeg at jeg er litt sliten… som en eeeeh… nøtteliten? Så da får jeg bare avslutte.
Altså, Nøtteliten gjorde jo ikke annet enn å hoppe fra tre til tre og erte andre dyr. Klart man blir trøtt av det!
Som småbarnsfar kommer man ikke unna høytlesing av bøker om Mummi, Ole Brumm, Postmann Pat, Byggmester Bob, Lærhomsen Hugo osv. Det kan til tider bli vel mange bøker. Særlig når stadig nye kan lånes på biblioteket. Så hva med blader for de små?
Alle aldre, legninger, interesser og særinteresser har sitt eget blad. Scooter i Skuddet, Hekleheftet, Lakk og Lær, Nøttenytt, Drit og Dra og Vi over Hundre selger alle som hakka møkk. Nordmenn kjøper blader som aldri før. Og stadig fler kommer til og vil ha oss til å bruke mer av de pengene vi tror vi har. Når det gjelder barn har likevel valget vært enkelt, lenge. Donald Duck og andre tegneserier har regjert siden kongen gikk i kortbokser. Dette har en publikasjon ved navn ElleMelle tenkt å gjøre noe med.
ElleMelle er et blad med tegnede historier, oppgaver og spill og er både innholds- og fargerik. Første nummer er ute i salg nå og undertegnede har fått ett eksemplar. ElleMelle er den norske versjonen av et blad som heter Pomme D'api (Bayard forlag) i Frankrike. Og fransk er det. Alle bidragsyterne har franskklingende navn. Dvs. alt er selvfølgelig oversatt til norsk. Men, det finnes altså ikke en eneste historie eller tegning av norske forfattere i bladet.
Sjørøverbamser burde slå an
At bladet har kommet ut i flere europeiske land i mange år, borger for kvalitet. Og innholdet er bra det. Det eneste ankepunktet jeg har er at bladet blir litt vel koselig og at det norske preget er totalt fraværende. En lovende start likevel. Så gjenstår det å se om man noen gang vil kjøpe et sånt blad. Noen gamle årganger med Donald Duck og flere runder på biblioteket virker også fristende.
En liten oppfølger til forrige post her. Etter tilbakemeldingen på bildet som ble brukt, trengs en liten oppklaring. Samt dokumentasjon av at sikkerhet også er viktig for oss.
De som studerte bildet av Julianne og meg på havet, la kanskje merke til at ingen av oss hadde redningsvest på oss. (Om du er mere opptatta av annen bekledning var det kanskje den horrible hatten jeg hadde på, som vakte oppsikt.) Uansett, vi vil bare ha avklart en gang for alle at sikkerheten var i høysetet også her. Som en ser holder jeg godt rundt henne. Og fruen gjorde også sitt.
Julianne fikk forresten for første gang se en levende fisk. Og at den mistet livet da pappa bløgga den. Hun studerte den lenge i stillhet. Kanskje tenkte hun over om fisken har sjel. Om den hadde hatt et lykkelig liv og om den satte pris på å oppfylle sin skjebne.
Hun sa ikke noe om fiskedrapet, men etter å ha sett Oppdrag Nemo så ofte kan det vel hende at setninger som: "Fisk er ikke for. Fisk er våre venner." og "Fortsett og svømme. Fortsett å svømme." fikk ny mening for henne.
Så ble det sol og sommer på oss også. Vi måtte vestover for å oppleve det. Altså rett vest til Tromsø m/omegn. På vei tilbake holdt det også på å gå rett vest, selv om vi da var på vei mot øst igjen…
Vi satset på bilferie i år. Kjørte gjennom Finland og startet rett etter at jeg var ferdig på arbeid. Turen til Tromsø tok ca. 11 timer med matpauser og slikt. Var framme kl. 02:00 og gikk rett i seng. Da hadde Julianne sovet halvparten av turen. Det gikk helt brillefint, selv om det regnet hunder, katter og ass. husdyr på slutten.
Selve ferien var bare solskinn og glede. En uke hos min mor i naturskjønne omgivelser med fjellturer og molteplukking, fisking i midnattsol, sosial omgang med kjente og kjære samt soling, bading og alt annet som er gøy på landet. Kunne ikke hatt det bedre. Og været var som det skal være på en sommerferie. Strålende!
Iført min fars gamle fiskehatt og treningsdrakten hans fra tidlig 80-tall.
Etter noen dager i Tromsø hos min svigersøster som sloss mot Avinor for tiden (de bor nær flyplassen), satte vi oss i bilen og kjørte mot Kirkenes igjen nå på tirsdag. Veien vi kjørte, skulle i følge kjentfolk her i Kirkenes, bare ta 8 timer. Grunnet mye regn og mange stopp på turen fra Kirkenes, brukte vi som tidligere nevnt 11 timer. Tilbake brukte vi enda lengre tid. I tillegg var det bare så vidt vi nådde fram!
Å kjøre gjennom de tusen sjøers land på dagtid går stort sett greit. At det ikke er så OK når natta siger på, oppdaget vi ikke før på returen. Da kom nemlig "dimman"! Tåka lå nemlig tykk over det meste av landskapet vi egentlig skulle fly lavt gjennom. Det klarnet etter hvert opp, men kjøring i tåkegraut tar på. Og både vi og Finlands større pattedyr levde farlig i ca. to timer. Det var da vi oppdaget denne beskjeden: "Bitte tanken!"
Vår nazi-wagen var så vennlig å minne oss på at den trenger benzin for å funktionieren, ca. midt i ødemarka. Da var det ennå langt igjen til neste bensinstasjon. Jeg bannet lavt på tysk (Gesplindern gevurtz!) og gassa på for å rekke fram før tanken var tom. Ikke så lurt, all den tid det brukes mer per mil når man ligger i 120 enn når farten er nærmere fartsgrensen. Og bare noen få kilometer før bensinstasjonen i Näädäämää (tenker vi sier finsk Neiden i stedet) begynte det å rykke i bilen.
Heldigvis hadde vi akkurat passert noe som kunne ligne sivilasjon, så vi tok mot til oss og gikk inn på gården bilen stoppet utenfor. Etter litt ringing, banking og roping (dette var kl. 01:00) kom mannen i huset ut i trusa. Men, nei han hadde verken gasoline, benzin eller bensin. Og han var nok innstilt på å gå og legge seg igjen og la oss seile vår egen sjø. Det er da man er glad for at man har med seg et lite barn samt en kone som kan dette med dådyrblikk. Han sa i hvert fall til slutt: "Venta lite…"
Det endte med at han kjørte meg til bensinstasjonen, fylte opp en kanne (eller kannister som man sier der i landet) med det vi trengte og fylte det på bilen vår da vi kom tilbake. Det kaller jeg service! Det viste seg også at han snakket brukbart norsk og at kona hans hadde samme yrke som min egen Bambi. Så det gikk bra til slutt. Så rart…
En kaldere sommer kan ikke jeg huske å ha opplevd. Helt siden begynnelsen av mai har det gått et skille en plass inne i Tana, mellom vest som har fått sol og sommer og oss i øst som har vært ute i kulda.
Heldigvis har det vært noen få solskinnsdager, men temperaturen har sjelden ligget over 10 grader. Nå kan det se ut til at dette er i ferd med å bedre seg. I en to-tre dager nå har sola velsignet oss med sitt nærvær, samtidig med at det har vært varmt i været. Ja, til og med over 20 grader på det heiteste. Kanskje det blir litt sommer i år også?
Husets yngste elsker å bade. Hun kan som de fleste i samme aldersgruppe drive på til hun er blåfrossen. Selv om det er varmt ute synker kroppstemperaturen fort i 16-17 grader om man opptrer "au naturel". Men, moro er det å få plaske rundt i sitt eget lille badeland.
Vi gleder oss forresten en masse til byens nye badeland blir ferdig. Det skal visstnok åpnes nå til høsten og da blir det vannsklier, boblebad, varmebasseng og mye annet moro. Og etter denne sommeren trengs det. Så langt har undertegnede ikke "hærtes" å gå uti vannet en eneste gang. Dvs. man har jo dyppet tåa oppi Juliannes lille andedam. Likevel blir det ikke ordentlig sommer før man har svømt utendørs.
