Pappapasserpå

Et av programmene på barne-TV som de fleste som har vokst opp på 70-tallet husker godt, er Lekestue-programmene. Hvorfor de het det forsto jeg aldri helt. Var de i en stue? Eller befant man seg i en lekestue. Slike som sto ute i hagene til enkelte rikfolk i byen?

Dukkestuer ble de også kalt, disse små luksusvortene i rikfolks hager. Ikke for det. Hadde man litt tid og materialer til overs, trengte ikke en slik lekestue koste all verdens. Det var vel heller det at man ikke ville skjemme bort de små, slik rikfolk gjorde. Hadde ikke naboen det, ville det være dumt å skille seg ut på den måten. Og var det gutter i familien var man kanskje redd for hva en dukkestue kunne gjøre med dem. Det er vel godt kjent hva utagerende teselskaper i dukkestuer kan gjøre med legningen til en stolt bondesønn…

Her var det huskestue!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hos mine fremtidige svigerforeldre sto det likevel en lekestue i hagen. Kanskje fordi de bare hadde jenter i familien. Hvem vet. Det som er sikkert er at denne stua etter som barna vokste opp, ble mindre og mindre brukt. Helt til i år. Nå har jenten selve begynt å få barn. Og så har de også skaffet seg noen nevenyttige (og lydige) karer som kan fikse ting. Så nå er den gamle lekestua fiksa og pussa opp.

Hos Julianne og Heike har dette blitt godt mottatt. Og med en ny sandkasse og et lite telt utenfor, er det ikke måte på hvor populært det er å oppholde seg ute i hagen, når de er på besøk. Det blir nok en tur til Vadsø igjen om noen dager. Da blir det nok huskestue på nytt.

Dnort

Ting som brukes mye, slites fortere. Så også med filmer. Men, man skulle tro at en DVD skulle vare mer enn ett år. Uansett hvor ofte den ble sett. En av Juliannes favorittfilmer er Operasjon Nemo. En dag virket den ikke lenger…

Jeg tenkte jo at da måtte det gå an å klage. En gang for noen år siden sendte vi en klage på en pakke potetgull og fikk en hel eske ass. potetgull i retur. Samt en beklagelse. Så da tenkte jeg det kunne være en mulighet også her.

Har spist ferdig nå. Se Nemofilm?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er brevet jeg sendte:

Oppdrag Nemo i fare

Hei, jeg er pappaen til Julianne. Hun er 2 år og tre måneder. Julianne elsker filmene deres og spesielt Oppdrag Nemo. Men, vi har et lite problem?

Siden denne ene filmen er så populær hos den lille frøkna vår, har den blitt utsatt for en del slitasje. I gamle dager da videokassettene dominerte var det gjerne slik at man kunne spille filmene ofte, i mange år, og fortsatt ha glede av god nok kvalitet på det som vistes på skjermen. I DVD'ens tidsalder er situasjonen en litt annen.

Etter at Julianne oppdaget filmens verden og muligheten for å se filmer når som helst, har hylla med DVD'er blitt flittig besøkt. Hun får ikke se film hver dag. Likevel har vår utgave av Oppdrag Nemo 2-disc spesialutgave fått mer medfart enn den klarer å takle. Det hakker og hopper slik at filmen er helt umulig å se på nå. På undersiden av DVD-platen ser man tydelig flere riper. At platen ikke bare er blitt utsatt for slitasje som vanlig avspilling kan medføre, er nok mulig. Og muligvis vil man mene at vi foreldre burde passet bedre på. Selv om det ikke skal så mye til før en DVD-plate blir skadet.

Grunnen til at jeg skriver er at jeg (om jeg vil) har muligheten til å skaffe en erstatning for denne platen ulovlig. Dvs, via nedlastning fra internett. Dette ønsker jeg ikke å gjøre. Samtidig mener jeg det er urimelig at vi skal bli nødt til å kjøpe denne DVD'en på nytt. En barnefilm for hjemmebruk bør kunne tåle litt mer slitasje enn dagens DVD'er. Derfor vil jeg be om å få erstattet den slitte DVD-platen (disk 1) med en ny. Siden det ikke er det fysiske produktet som koster så mye, men det å lage innholdet, bør ikke en slik erstatning medføre særlige utgifter annet enn porto.

Lille Julianne spør stadig om å få se "Nemo-filmen" igjen, så det haster med svar.

Har ikke fått svar ennå…

Dnort

PS. Noen dager etter at brevet var sendt, hadde fruen vært og kjøpt filmen på nytt…

I min noe grønnere ungdom var jeg fire ganger på rad på telttur til Roskilde. Bortsett fra første året da de to siste dagene regnet bort, fikk jeg med meg alt. I mitt "comeback" ti år etter var det bare så vidt det holdt.

Jeg sitter på et hotellrom i Roskilde og skriver på senga. (På et ark. Ikke på selve senga…) Det er søndag og siste dag av festivalen. Alle har vel fått med seg at hele greia holdt på å regne bort i år. Det var i hvert fall tilfelle den første dagen. Da hadde vi allerede gitt opp campinglivet.

Truende skyer…

En bra start
En kamerat og jeg kom ned på tirsdag og måtte allerede så tidlig lete lenge før vi fikk klemt oss inn med alt vårt i utkanten av det enorme telthavet. Fornøyd med oss selv og plassen vi hadde erobret, feiret vi og hadde det superdupert til langt på natt. Traff på en fyr som sa "superdupert" til alt. (Han var forresten dyrenes advokat, noen-og-tjue og forlengst en erfaren trygdemottaker.) Festen ble avbrutt da det begynte å hølje ned. Da vi dagen etter våknet av at våre bosniske naboer snakket med mammaen sin på walkie-talkie, var det i et telt halvfullt av vann. Heldigvis på kompisen min sin side. (Han flyter lettere enn meg.) Det meste av klær var vått og dette var før det virkelig begynte å regne.

Rotbløyte
En tur inn til Roskilde for å få tørket klærne og undersøke mulighetene for alternativ overnatting, var påkrevd. Om så i København, en knapp times togtur unna. Vi hadde vel ikke noe tro på det, men prøvde først på Hotell Prindsen. Der var det faktisk ledig! Men, bare for en natt. Dagen etter hadde syndefloden startet. Og det måtte ha blitt syndet mye siden søndagen da campingen åpnet, for det var ikke måte på hvor mye vann som ville falle ned akkurat der.

Fra håpløshet til hotell
Før vi dro ut til katastrofeområdet undersøkte vi om det ikke likevel var mulig å få kanskje en natt til på hotell. Så kunne vi i hvert fall få litt av festivalen med oss før vi måtte dra hjem. Vi fikk rom for resten av festivalen! "Hurra" ropte vi mens det svei som faen på pengepungen. Likevel, ingen flere netter på vannseng var det beste som kunne skjedd oss. For da vi kom ut til teltet vårt var det bare bardunene som hindret det i å seile avgårde på den lille innsjøen det nå befant seg på. Sekkene med sagflis vi hadde kjøpt ga vi til våre noe heldigere naboer. (De fleste av de omkringliggende teltene hadde gitt opp da vi var ute en tur på lørdag og sjekket hvordan "fotfolket" hadde det.)

På gjengjørmete stier
Resten av festivalen ble en lang vadetur i gjørme og sølevann. Det har aldri vært så slitsomt å gå på konsert som disse dagene. At man kanskje har blitt litt for gammel til å gå på 4-dagers festivaler, er vel mulig. Når jeg kan konkludere med at The Who spilte fletta av alt annet på festivalen, sier det vel også noe om min alder. Da hoppet ihvertfall denne 69-modellen så søla skvatt og spilte vindmøllegitar. Og akkurat da, sent på en lørdagskveld, følte også jeg meg hjemme i dette "teenage wasteland".

Dnort

Da bærer det av gårde til Roskilde og fest og fyll i 4 dager til ende. Pappa passer ikke på andre enn seg selv i noen dager.

"Ja, riv no ikkje ned halve huset mens vi e borte," brukte mine forldre å si når de skulle dra noen plass uten oss. Så da får vel jeg sende den hilsenen videre. Og jeg skal love å (prøve) å ikke rive ned noen telt der jeg kommer.

So long og arrividerchi!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dnort

Etter en lang vinter og en enda lengra vår, kan også vi her oppe i Kirkenes begynne å snakke om sommer. Temperaturene er på vi opp sammen med humøret til de mest værsjuke. For min del er det klart for en aldri så liten "sydentur".

Så langt sydover skal jeg ikke. Ikke lenger enn til Danmark. Men, det holder for meg. Grunnen til denne soloturen er at jeg endelig har fått til det jeg har ønsket i mange år. Et gjensyn med Roskilde festivalen. Fire dager med musikk, bajer og teltidyll. Sammen med en god venn drar jeg av gårde med store forventninger og nytt telt kommende helg.

Solblond i havna på Nordeidet

Ferie i gamle dager ble som regel avviklet hjemme på Nordeidet. Man ferierte sjelden andre steder enn på hjemplassen eller hos slektninger andre steder i nærområdet. Sydenturer var en utopi for de fleste. Kom vi oss en snartur til Finland (for å handle kjøtt slik at turen var til nytte) var det ren luksus. Ellers kunne det bli litt lengre turer til mors hjemplass på Vorterøya. Helst nærmere høsten. (Etter at høyonna var over selvsagt. Og slik at man fikk plukket multebær.)

Å kunne reise langt og med fly ble først mulig for den jevne Nordlending en gang på 80-tallet. Før det hadde bilen vært framkomst middel på feriereisene i ca. 10 år. Før det igjen hadde man reist med båt så lenge man husket. I hvart fall der jeg kommer fra. Da jeg var liten var det pappas racerbåt vi dro av gårde med. Joda, vi hadde en liten racerbåt, men sammenlignet med dagens båter blir den et ynkelig syn.

Så min lille tur til dejlige Danmark hadde nok vekt både bestyrtelse ("Kor har han pængan fra?!") og beundring ("Herregud, heilt tel Danmark. Ja, dein guten tar sjansa!") for noen og tjue år siden. I dag er det sånt Hvermandsen gjør hvilken dag som helst.

Dnort

Man skal ikke klage, så lenge man har helsa. Joda, jeg klager ikke. Særlig ikke over været. Man vet da hvor man bor. Men, det bør være lov å lengte etter sommervarmen.

Heldigvis for Julianne forstår hun ikke så mye av værmeldingene. Ikke annet enn at det er lov å peke der. For oss andre som har levd noen år mer, kan det bli litt slitsomt med alt maset om sommertemperaturer. Når gradestokken ute ennå for det meste holder seg under 10 grader blir kontrasten stor til den sørlige delen av Norge. Men, å klage har ikke noe for seg. Finnes ikke dårlig vær, bare… Åh, hold kjeften!


Plutselig ble det så dårlig akeføre…

Nå er snøen forlengst tint bort, så det er jo bra. Vel, kanskje ikke for alle. For et par dager siden måtte pappa ha en lengre redegjørelse for husets yngste, om hvor avhengig man er av snø om man vil ake. Sommertemperaturene er med andre ord ikke så etterlengtet av alle.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi får i hvert fall vår i lange baner i år.

Dnort

Nye regler fra EU gjør at også vi her i Norge får gleden av å putte i oss nesten hva det skal være. Maten kan pyntes på eller sminkes til det ugjenkjennelige.

Akkurat det tenkte nok ikke Julianne så mye på da hun malte munnen sin blå, her om dagen. Tidlig krøkes den som god pyntedokke skal bli.
PS. Hun har begynt å "smile" på bildene. Vi får vel sende henne på et aldri så lite smilekurs snart…

Sminken sto ihvertfall til Supermann-bodyen

Joda, jeg har meldt meg på vennekarusellen jeg også. "Alle" er med der nå. På Facebook altså. Men, hvorfor er vi der? Hva skal det være godt for? Hvor går vi?!

Å holde kontakt med venner og finne nye og gamle bekjente er jo vel og bra. Og bruker man denne greia riktig, kan man kanskje ha nytte av den. Spesielt om man er flink til å opprette og bearbeide nettverk. Sånt er jo stadig mer viktig i disse tider. I gamle dager gikk man kanskje over til naboen og tok en kopp kaffe. I dag er det vel mer sannsynlig at man først blir kjent med naboen på nettet. På Facebook eller MySpace eller et eller annet nettspill. Det sosiale livet i den virkelige verden blir i stor grad byttet ut til fordel for kommunikasjon på internett. Ikke av alle, men mange nok til at man kan se en tendens. En tendens jeg ikke er helt komfortabel med. Spesiellt fordi annen skriftlig kommunikasjon som tekstmeldinger, Windows messenger og e-post brukes så mye allerede.  

Så mange venner har jeg…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selv bruker jeg en del tid på internett. Kanskje en time pr. dag. Sammenlignet med gjennomsnittet tror jeg ikke dette er så mye. Og jeg er altså nå også med på den siste dilla der det gjelder å få flest ansikter i boka si. Da alle begynte å sende SMS'er til hverandre sa jeg: Ring meg hvis det er noe. "Ingen" ringte…

Så nå er jeg med. For sikkerhetsskyld. På Facebook. Og jeg sender SMS'er. Og så har man jo bloggen i tillegg. Alt i liten målestokk sammenlignet med resten av verden. Som familiemann er det begrenset hva tid man har til rådighet. Og den tiden som blir til overs vil jeg gjerne bruke til å prate med fruen eller besøke venner, live. Gå på byen eller snakke med familien på fasttelefonen. Jeg har sikret meg der også. Den dagen strømmen går og all digital kommunikasjon stopper opp, kan jeg ennå ringe rundt og finne ut hva som har skjedd. Jeg innbiller meg i hver fall at det ennå er mulig med fasttelefon.

Man har jo vokst opp i en tid der den eneste toveis kommunikasjon som var mulig, uten å oppsøke den man pratet med, skjedde via telefonlinjer som virket selv om strømmen gikk. Kanskje er det ikke sånn det fungerer lengre. Kanskje er alle ordene erstattet med 0-er og 1-ere. På jobben der vi allerede sliter med en del nedetid på nettverket, skal vi nå få IP-telefon. Vi får håpe på gode strømforhold…

Dnort 

Superhelter er det nok av i tegneserieverden. Med superkrefter av alle slag. I den virkelige verden derimot, er det lengre mellom  heltene. Helt fritt er det likevel ikke. Noen superhelter er det der også. Bare med litt mer jordnære begavelser…

Har du noen gang voknet opp tidlig på morgenen av kraftig motordur fra naboen din? "Klipper han gress igjen?!" Spør du deg kanskje. Det du ikke vet er at du er nabo med Gressklippermannen. Som alle superhelter er hans evner ikke høyt verdsatt av riktig alle. Særlig ikke naboer som liker å sove lenge i helgene. Men, Gressklippermannen tar sin misjon alvorlig og er dedikert til å bekjempe gresstustene til alle døgnets tider. Da får det ikke hjelpe at naboen ser stygt på han. Grilldress er forøvrig Gressklippermannens forkledning.
På vinteren skifter han drakt og står på natt og dag iført scooterdress. Da er det snøen som må lide samme skjebne som gresset. Snøfresermannen viser ingen nåde.

En fjærn slekting av Gressklippermannen – Skogrydderen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det skal både viljestyrke og pågangsmot til for å utføre de kunststykkene Majoneskvinnen presterer daglig. Et kvinnelig søskenbarn av meg har majones på alt! Jeg kan selvfølgelig ikke røpe Majoneskvinnens identitet her. Men, siden hun har majones på alt fra brunost til syltetøy, kan det jo hende at hennes bedrifter er godt kjent allerede. Noen egen drakt hadde hun ikke sist jeg traff henne. Siden jeg allerede visste hvem hun var, brydde hun seg kanskje ikke om å skifte om med meg tilstede.

Mange nordmenn har sykkel. Men, slett ikke alle sykler så ofte. Sykkelhelten kommer seg frem over alt med sykkel. I alt slags vær og uansett ærend, kommer Sykkelhelten susende på sin alltid veltrimmede og trofaste følgesvenn. Du har kanskje sett han på vei til jobb, der han raser forbi deg der du sitter fast i rushtrafikken. Også Sykkelhelten må tåle noen stygge blikk. Men, en av dem (for det er flere) kom så langt at han ble statsminister. Han ble derimot fratatt både uniformen (kondomdrakt og hjelm) og sykkel da han tok over styringen av landet vårt.

I tillegg har man jo Mammadamen som alltid står klar med plaster og pyrisept. Den avskyelige Fikseren (antihelt) som til stadighet løser kvinners problemer iført en fiksehatt. Samt Superpappa. Sistnevnte er det bare en av og går under navnet….

…Dnort