Når man skal komme unna med noe man ikke får lov til, er personangrep tingen. Røkke og Co. har forstått dette. Norske politikere har ikke snøring.
Må bare kommentere "stormen" rundt Berit Kjøll og Aker salgene. Røkke og Co. sine planer for å tilrane seg mest mulig verdier fra Aker, ble i siste liten avslørt. Og nå har de klart å få dette til å handle om den offentlig oppnevnte styrerepresentanten og informasjonen hun kan ha fått. Det skulle egentlig handlet om hvordan næringslivstoppene rævkjører norske arbeidstakere og plyndrer til seg store verdier midt i finanskrisas kaos. Men, neida, vi tar kjerringa som prøver å ødelegge hele greia…
Dette minner meg mye om en vellykket manøver jeg gjorde etter at broder'n og jeg hadde satt huset på hode mens de gamle var på fest. De kom tidlig hjem og tok oss på fersken mens vi satt inne på kontoret (ulovlig område for oss) og bladde i pappas smussliteratur (klassiske Cocktailblader fra 70-tallet). Storebror (jeg) klarte å vri det hele over til å handle om uansvarlige foreldre. Våre synder ble fort tilgitt og i stedet var det pappa som fikk gjennomgå.
Angrep er det beste forsvar. Men, timingen er avgjørende. Røkke-ligaen angriper midt i påskeferien…
Alle gode forsetter om å komme seg ut i marka på ski kan utsettes litt. Vi må bare spille litt først. Påska er jo også tid for å dyrke inneaktiviter. Det var jo tross alt ikke før på 3.dagen at Jesus gikk utendørs…
Vi diskuterte det Julianne og jeg. Det at vi liker å spille. Hun spiller dataspill, mens jeg spiller musikk. Jeg liker ikke dataspill, men det gjør hun og mammaen. Men, understreket hun, å spille musikk liker hun også. Så der liker vi det samme. Sånt er viktig. Å like det samme. Hun har altså konkludert allerede nå: I et hvert forhold er det viktig å ha noen fellesinteresser.
Ellers er det gjerne "litespillet" til mamma, eller Nintendoen som det kalles, som er favoritten. På Wikipedia står bl.a.: «Ninten» kan oversettes til «la himmelen styre lykken» eller «i himmelens hender». «Do» er en vanlig suffiks for butikker og laboratorier. Dette kan man spille over alt. Mens dataspill på PC også spilles, men i mindre omfang. PC-spillene er av de mer pedagogiske slaget. Labbe Langøre og Josefine er begge kaniner i ulike spill, som veileder de små gjennom ulike oppgaver.
Hvorfor kaninene med ett er blitt så pedagogiske, er et mysterium for meg. Men, så er jo påska, tiden for mysterier. Flere mystrier finner du her. Ellers har jeg tidligere skrevet om påskekrim og hva jeg tenker om den saken.
Akkurat nå sitter Julianne og venninna og jobber med et puslespill i lag. Så her spilles det fortsatt. Skiene får vente litt til…
Man havner til stadighet oppi situasjoner der man tvinges til å tenke med litt mer enn med ryggmargen. Ganske plagsomt egentlig. Det beste er jo å seile avgårde og slippe alle valgene…
Dagens dilemma er: Når man står på toppen av en bakke, klar til å suse utfor, vet man jo at man blir nødt til å slite ganske hardt for å komme i samme posisjon. På den annen side er det jo egentlig liten vits i å stå der på toppen. Grunnen til at man er der er jo at man ønsker å suse utfor. Eller er det det?
Det er i nedoverbakke det går nedover…
Dilemmaet er at på toppen av bakken har man valget mellom å suse utfor (moro) eller la vær. I siste fall har man ennå muligheten til å ha det moro senere. Men, setter man utfor, havner man fort i bunnen av bakken og hvilke valg har man der? Jo, slite seg til topps igjen (ikke moro) eller la vær. Man har altså valget mellom å svette og bli sliten eller ta det med ro og slappe av.
Og så har vi kulhetsfaktoren da. Sistnevnte valg blir lett oppfattet av andre som "kult". Det er helt greit og chille og ta det kuli. Å velge å sette utfor blir kun oppfattet som kult om nedfarten ikke ender med fall eller andre ukule utfall. Så hvorfor stresse opp en bakke da?
Det handler i grove trekk om valget mellom å ha det moro eller være kul. Et valg vi tar daglig. Jo eldre vi blir, jo oftere velger vi bort moroa. Man blir litt mett på å suse utfor. Og så blir man stadig mer redd for å falle. Samtidig er man stadig mindre opptatt av å bli oppfattet som kul. Det er først og fremst ungdom som prioriterer kulhet. Men, å gjøre ingenting er jo også kult. Og det er jo vanligvis ungdommene som trakker seg opp bratte bakker for å oppleve spenning på nedturen. Så da skulle det vel være kulest å være gammel?
Er det derfor ungdommen satser så hardt på å gjøre minst mulig av seg? Er kulhetsfaktoren så viktig i dag at de velger å ikke velge noe som helst? Frykten for å mislykkes overvinner enhver trang til å gjøre noe med tingenes tilstand. All chillinga og slumminga og hva det nå er, fører til gamle ungdom, både utenpå og innvendig. Allmennhelsa til dagens ungdom er alarmerende dårlig. Med finanskrise og økologisk krise er det nok å gjøre opprør mot. Men, det beste ungdommen i dag får til er å knuse noen butikkvinduer.
Så da blir vel oppfordringen til all ungdom, unge som gamle: Opp i bakken og drit i å være kul. Det blir ikke mye moro av å gjøre ingenting!
Alle foreldre har både rett og plikt til å mene at deres barn er unike og mye bedre enn andres barn. Siden vårt lille vidunder nylig ble fire år vil jeg benytte meg av den anledningen her. Her følger en liste over hva Julianne kan.
Musikalitet Hun kan plystre. Synger rent (om nødvendig). Lager egne sanger av og til. Synger gjerne death-metal eller opera vokal sammen med pappa. Husker teksten på og kan synge en masse sanger. (Desverre også The Schnuffel Bunny Song…)
Kroppsbeherskelse Danser swing med pappa. Hopper gjerne fra stor høyde om man tar mot. Stuper kråke og går på hendene (om føttene holdes.) Kan skjele så mye at hun ser nesen sin. (Se bilde.) Kan lage mange ansiktsuttrykk og tullefjes. Kan vise flere ulike fingertegn. (Ett av dem har R. J. Dio gjort kjent.)
Julianne har fått vannkopper eller er det tullekopper?
Psyke Overnatter gjerne hos andre uten problemer. Elsker å bade og svømme. Er sta som et esel og samtidig mulig å argumentere seg fram til en OK løsning med. Har empati. (Det er ikke nødvendig å bli sint på han Minus (katta). Han kunne ikke for at han måtte skite bak TV-en…)
Intelligens Spør spørsmål for å forstå. Ikke bare for å få oppmerksomhet. Lærer utrolig fort. Er en god hermer. (Gjentok "Ich habe Sauerkraut in mein Läderhosen" her om dagen.) Husker detaljer om personer, hendelser og steder lett. Det samme gjelder gjengivelse av drømmer hun har hatt. Kreativ med språket. Lager gjerne nye ord. Kan telle ganske langt og har begynt på bokstavene. Mestrer flere dataspill.
Humor Her er det ennå et stykke å gå på vitsefronten. Foreløpig består dette av å si "svensken og dansken!" etterfulgt av høy latter. Ler av pappa. (Alltid et godt tegn på god humoristisk sans.)
Og ellers er hun både snill og sjarmerende og ikke minst flink, flink, flink, flink, flink, flink, flink, flink, flink. (For å sitere De Lillos.)
Snerk var det første ordet jeg kom på akkurat nå. Andre blar seg gjennom nettavisene for å finne noe å skrive om. Jeg prøver gjerne å hente inspirasjon fra andre steder. Ordassosiasjoner er en måte å komme i gang på.
Men, var det ikke snerk jeg skulle skrive om? Nei, har man ikke mer på hjertet enn å skrive om tørka kakao, kan det nå være. Ikke det, det går an å skrive interessant om tilsynelatende ubetydelige ting. Tær for eksempel eller heller meningsløse dager. Eller så kan man velge å si noe viktig. Jeg skal heller gjøre noe midt i mellom. Om hvor ubetydelig viktige budskap kan bli.
Food for thought
Julianne og jeg var i barnedåp i dag. Lille Jonas og to andre skrikerunger skulle "få prestehainna på sæ". Kirka var for en gangs skyld full av folk. Og da presten kom til talen sin ble det ganske så opplagt for meg, at det kun var "prestehanda" de aller fleste var der for. For ordene som kom ut av prestemunnen druknet nesten i lyden av løping, roping, snakk og lyder fra mobiler og kameraer. I tillegg var det ei jente som flere ganger var oppe og gikk bak presten og trampet inn og ut av alterringen. Foreldrene til jenta satt på første rad og lo av det hele.
Jeg går sjelden i kirka og er vel ikke akkurat så religiøs. Respekt for andre mennesker og en sans for hva som er rett og galt har jeg likevel. Og skal man absolutt begi seg inn i et hus man ellers ikke har så mye forhold til, er nettopp slike ting viktig. Det er forresten et stort paradoks at så mange lever som samboere eller gifter seg borgerlig. Mens så godt som alle barn døpes…
Og så var det presten da. Midt i alt dette sto hun og forrettet (talte) om det lille mennesket og at også de små har en stemme. At bare man har tro på at det man har å komme med er viktig, kan man bli hørt. Skjebnens ironi er vel at en "uvaska hedning" som meg klarte å få det med seg. På tross av alle forstyrrelsene. Nå hjelper det jo at dagens prester taler i mikrofon. Og at presten hevet stemmen noen hakk mot slutten.
Kanskje handlet det hun sikkert hadde brukt mye tid på å skrive om, mest om henne selv. Der hun sto og talte med mild stemme og et smil om munnen, vistes hun ikke så godt. Lita som hun er. Og hun ble jo hørt. I hvert fall av meg. Når dagens overskrift var "snerk" så passer den kanskje likevel til resten av det jeg har skrevet. Om folks kjølige forhold til kirka. Om hvordan det presten sier for mange, blir som et uønsket biprodukt av det man egentlig er der for. Og når jeg i dag ikke skriver noe vittig om åttende mars eller hjelpeløs sex i Himmelblå, kan vel også dette innlegget bli som "snerk" for mange.
Likevel skriver jeg, for jeg vet det finnes noen der ute som følger med. Ikke ulikt hvordan dagens prest hadde det…
De som har fulgt lenge med på denne bloggen, har fått med seg at jeg gjerne presenterer egne forskningsrapporter en gang i mellom. Rapporter som baserer seg på gjetninger, spekulasjoner og fantasifulle tankesprang. Men, like fullt, rapporter.
I september 2005 presenterte jeg en egenprodusert rapport fra forskningen omkring navlelo. Mer navlebeskuende forskning skal man vel lete lenge etter. Nå viser det seg jo at om jeg gjør slik forskning gratis, så sitter det flere med dyre stipendiater og får godt betalt for å pirke i egen navle. Som denne karen nylig gjorde. Tre av sine beste år brukte han på denne forskningen!
Men, hvorfor stoppe der? I disse krisetider gjelder det jo å få økt sysselsettingen. Og sitter du hjemme hver dag har du tid nok til å berike verden med flere selvstudier. Temaene bør vel ligge i dagen, for å si det sånn. Her er forslag til tittel og undertittel for noen av disse studiene som sikkert kan gi mange mennesker en meningsfull framtid:
Endelig litt live rock på pappa. Måtte til Oslo da. Her jeg bor er det smått med tilbud. I hvert fall kommer ikke The Soundtrack of Our Lives hit…
De rocka Rockefeller og klarte selv med dårlig lyd å få liv i slappe osloensere som har sett alt før. Om du lurer på hva dette er for band har jeg bare to ord til deg: Hæ?! og Sjekk!
Jeg spurte Julianne (snart 4 år) om hva jeg skulle skrive om på bloggen min. Siden jeg har skrevet en del om henne, kan det jo være interessant å skrive om noe hun selv er interessert i. Hun svarte kontant "julenissen". Så da så…
Ja, hva gjør julenissen nå for tiden? Jula varer muligens til påske, men julenissen er det lenge siden jeg så. Selv ikke nissemann er så aktiv lenger. Dvs. han ser ut til å ha våknet av dvalen nå. Hibernering er muligens løsningen på nissens fravær, men kanskje ikke, fordi:
Kanskje har nissen fått seg ny jobb i regjeringen. Med alle de store og dyre pakkene som har vært delt ut nå på nyåret, kan mye tyde på at man der har rekruttert med kvalifikasjonskrav som "gavmild", "dumsnill" og "lettlurt". Jeg kan ikke komme på ett eneste år der jeg kun har vært snill. Likevel får jeg julepakker hvert år. Jeg kan heller ikke komme på en eneste dag der næringslivet og bankene har tatt sosiale hensyn. Likevel får de krisepakker når de har lekt seg med økonomien vår lenge nok.
Kanskje har nissen sagt ja til for mye og er nå sykemeldt. Å være julenisse handler jo om å stå på og levere helt uten tanke på egen helse. Noe et rødmusset fyllafjes og en kropp som kun har fått hurtigmat, tyder på. Nissen er jo også inkluderende, men hijabkledte små barn har han likevel ikke på julegavelista si. Så kanskje ikke…
Kanskje har nissen tatt over NAV. Her om dagen fikk man beskjed om at NAV's fremste oppgave nå er å betale ut mest mulig dagpenger. Skal man følge denne oppfordringer kan det få en del uheldige utslag. Men, har man tabbet seg ut, hender jo det at man kan betale seg ut av krisa. Når julenissen er fraværende hele resten av året, er det ikke rart han pøser på med gaver den ene dagen i året. Så da er vel masse dagpenger løsningen på fraværet av jobb?
Ebbot Lundberg er nissen
Eller kanskje har nissen jobb i et rockeband og er gavmild med antall låter på albumene sine. Dette bandet ga like før jul ut et album med hele 24 låter. Like mange som det er luker i julekalenderen. De har til og med en vokalist som ser ut som julenissen. Ja, det er nok der julenissen holder til. Og nå i helgen skal jeg til Oslo og oppleve dem live. Julenissen rocker!
Da jeg i sin tid endelig gikk til anskaffelse av mobil var det kun som en kriseløsning. Dette var rett før jeg skulle bli far og behovet var stort for å være tilgjengelig hele tiden.
Akkurat det med å være tilgjengelig hele tiden har hele tiden vært mitt viktigste argument mot mobiltelefonene. Svært få trenger å være så tilgjengelige og konstant i kontakt med all verden, som mobilen kan sørge for. Så løsningen min på dette dilemmaet er å la denne lille kreftstrålegeneratoren ligge hjemme når jeg er på jobb. Eller om jeg drar på besøk eller trening. Den får aller nådigst være med når jeg er ute og reiser eller bare ute, på byen. That's it.
Juliannes investerer i håret
Nå kan jo dagens telefoner være kjekk å ha i mange situasjoner. Så mange tilleggsfunksjoner har de nå at du snart ikke trenger noen andre digitale hjelpemiddler i hverdagen. Til jul fikk jeg ny telefon. Etter fire år med samme gamle fikk jeg nå en som kunne spille musikk, ta opp lyd, filme og knipse bilder. Og det blir bra bilder. I sommer kjøpte vi nytt kamera, men i godt lys tar denne lille dingsen utrolig skarpe bilder. Bildet fra frisøren er tatt med det nye vidunderet.
Så kanskje, bare kanskje, tar jeg den med oftere nå framover. Vi får se. Jeg mener fortsatt man kan skrive om det kjente slagordet til: Nokia – Disconnecting people…
Sitter og ser på Anne Grossvold intervjue sjefen for politiet i Oslo Ingrid Killengren. To viktige kvinner på hvert sitt felt for så vidt. Men, det er noe med fru Killengren som gir meg frysninger…
Om du ikke så dette intervjuet, har du kanskje sett andre intervju med henne? Ikke det. Vel, det er det med denne politiinspektøren at hun har lagt seg til en noe uvanlig vane når hun snakker med folk. Hun stirrer! Ikke lenge om gangen riktignok. Men, hun ser intenst på deg i noen korte sekund.
Tenk deg at sjefen i medarbeidersamtalen med deg plutselig "sætta auan i dæ" som vi sier her nord. Fru Killengren argumenterer med øynene sine. Hun viser det hvite i øynene når hun skal understreke noe hun synes er viktig. I resten av dyreriket er dette det samme som å advare sine konkurrenter. Sperrer du opp øynene slik Oslo-politiets øverste sjef gjør, er det et klart signal om at du akter å fly rett i strupen på den som måtte si deg imot.
Er det sånn man blir sjef for politiet? Er det eneste måte man kan bli kvinnelig sjef? Vet ikke. Men, dette med kroppsspråk facinerer og jeg tror det er viktigere enn vi vil innrømme. Tenk å bli argumentert i senk av et par oppspilte øyne!
