Tiden går jaggu fort når man har det travelt. Det siste halve året har vært en smule slitsomt. Men, du verden så gøy. Her er et lite Julianne-dikt + bilder:
En tidlig vårdag skjedde endelig det. Det vi hadde venta på kunne nå skje. Et lite nurk kikket opp på oss to. Mor var litt sliten. Far han bare lo.
Snill og god og søt som en knupp. Ja, vi to har virkelig gjort et kupp. Og når det blir kveld og dagen er over så er du minst like søt når du sover.
Våken og vilter. Sånn passe fornøyd? Det hender tålmodigheten blir noe tøyd. For selv om du er søt som sjokolade kan det bli litt mye når du skal bade.
Som oftest er det bare fest og basar. Bordskikken har du nok arvet fra far. Men, om du nekter å spise din grøt, gjør det ikke noe. Du er jo så søt.
På tur har vi trillet mang en gang. Far hørt musikk og du fuglesang. Tankene vandrer så lett der man går. Er lykken man høster, glede man sår?
Og kunne man kanskje klart seg foruten? Svaret er enkelt der du smiler fra puten. Livet fikk mening alt da du lå i magen. Gratulerer så mye med halvt års dagen!
Stortingsvalget i morgen og på mandag sies å være et verdivalg. Hvilke verdier legger vi vekt på? Hva er viktig for oss som nasjon? Hvilken vei skal vi ta framover? Og har vi lært av egne OG andres feil? Når jeg ser hva folk flest svarer blir jeg skremt!
Høye bensinpriser? Oj oj, som vi lider… Mange har dette som sin hjertesak!
Bompengeringer irriterer? Vel, ingenting er gratis. I hvert fall ikke enda flere motorveier sørpå!
Fortsatt kontantstøtte? De fleste bruker kontantstøtten til å betale dagmammaen sin. Mens de som bruker barnehage ikke får kontantstøtte OG må betale i dyre dommer for den plassen de får. Vil man at flere skal bruke dagmamma?
Færre innvandrere? Ja bli kvitt svenskepakket!
Mere privatisering? Ta en titt på USA og England og fortell meg så at dette er land som er på rett vei…
Verdivalg er ikke å velge mellom Mercedes og Ferarri. Verdivalg er ikke å velge tykkelsen på egen lommebok. Verdivalg er ikke å velge bort alt som er ubehagelig eller fremmed. Verdivalg er ikke å velge mere frihet til de som allerede har alt.
Verdivalg er så mye mere og gjelder ikke bare oss, men de som skal ta over etter oss. Om folk tenkte mindre på seg selv og mere på samfunnet som helhet, ville vi kanskje kommet noen vei. Jeg frykter desverre at alt for mange bare driter i alle andre og stemmer på de partiene som vil gi mest til en selv, her og nå.
Man sier så mye rart. Uten å tenke seg om kan man komme med de mest utrolige sammensetninger av ord og uttrykk som man ikke egentlig aner hva betyr. Fra jeg var liten har jeg stilt spørsmålstegn til alt. Også hvorfor man uttrykker seg som man gjør. Barn kommer i 4-5 års alderen i en fase der de spør om alt mulig. Jeg er fortsatt der… I dag handler det om ”sterke” uttrykk. Bare pass deg!
Hvorfor sier man egentlig:
– ”Du store kineser”?
Uttrykket brukes gjerne når man blir overrasket av at noe er veldig annerledes. Så vidt jeg vet har man i dag et minst like stort fedmeproblem i Kina som man har i USA. Dvs. at de aller fleste kinesere er overvektige. Altså store. Gjennomsnittlig er kineserne ikke så høye. Burde det ikke heller hete; ”Du høye kineser”?
”Du store alpakka” brukes også. Her er en link til hva en alpakka egentlig er…
– ”Du godeste min”?
Dette uttrykket er totalt uforståelig for meg. Jeg kan ikke se en eneste grunn til å bruke det. Likevel insisterer en figur i et barne-TV program som går på NRK nå, å bruke dette utrykket til stadighet. Det virker mer som noe noen velmenende foreldre har prøvd å komme opp med et snilt alternativ til banning. Men er det snilt å bruke språket så skjødesløst? Man kunne like gjerne sagt ”åjhg asijh giurv buh!”. Det hadde gitt like mye mening…
– ”Guri Malla”, ”Søren Klype” og ”Pokker og…”?
Skikkelige ”søring utrykk”. Selvfølgelig totalt meningsløse disse også. Ingen ved sine fulle fem, nord for Sinsenkrysset, bruker vel disse? Barn liker å bryte tabuer og jeg skjønner hvorfor disse ”snille” besvergelsene har kommet. Men, det må da gå an å sverge på noe litt mer meningsfylt?! Hva med ”Harald Rex!”, ”Norges lover!” eller ”Menneskerettskonvensjonen og….”
PS. Min mor klarte for noen år siden å overbevise sitt første barnebarn om at det ikke heter ”fan” og ”hælvete” slik han mest sannsynlig hadde lært av sin far, men ”Petter”… Dette fortalte hun stolt til alle som ville høre på. Gutten gikk rundt å sa ”Petter” når han ville sjokkere. Stakkaren fikk aldri noen større respons på dette. Og etter en tid gikk han derfor over til uttrykk som ”fan i hælvete” og ”satans bitch”…
– ”Fuck you”?
Man ber altså en person om å ha samleie med seg selv. Hvorfor skal det være så kontroversiell en uttalelse? Sex er stort sett noe de fleste forbinder med glede og tilfredsstillelse. Også når man ”gjør det på egen hånd”. Er det bare det at man sier dette på engelsk? Uttrykket mister nok mye av sin kraft om det oversettes til norsk. ”Pul deg” høres ikke akkurat ut som noen fornærmelse.
Det er høst og mange flotte farker å se. Selv soppen kan glimte til med fristende farger. Vet ikke helt hvorfor, men jeg får lyst til å spise den når den ser ut som på bildert under.
Artig sopp
Man skal selvfølgelig ikke spise alt som ser kult ut. Det er heller ikke så lurt å slikke på frossen metall og å tisse på et elektrisk gjerde er både spennede og dumt i vanlig og i overført betydning. Men, det er vel litt vikingblod i årene mine da…
Det nærmer seg stortingsvalg med stormskritt og storpolitikerne (og de litt mindre) gjør hva som helst for å bli sett og hørt. Et utall valg debatter og "dueller" går av stabelen rundt om kring. Og Kirkenes er jo ikke dårligere enn at de også har sine. Litt betegnende for den rådende velgermassen er jo at debattene som har gått her har vært i regi av LO.
Kirkenes er nok enda temmelig rød. Vi ligger jo foruroligende nært det landet som en gang var det rødeste landet i verden. Sovjet er oppløst og på god vei til å bli verdens mest fargeløse land. Men, her på andre siden av grensen er det ennå gamle arbeider sympatier som røder. Syd-Varanger konsernet avlet jo i sin tid mange kommunister og rabulister.
Arne – rabulist eller rablende gal?
Derfor var det litt merkelig at bare Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var invitert til debatt på Grenselandsmuseet i dag. Årsaken til at jeg dro dit var derimot ikke debattantene, men en ekte Maori som kom på besøk for å forelese om det markedsliberalistiske eksperimentet som hadde foregått på New Zealand på 80 og 90-tallet.
Undertegnede hadde nok sett for seg en litt mere eksotisk skikkelse enn den kontorrotta som stilte opp. Det han hadde å fortelle var derimot meget interessant. Kort fortalt hadde New Zealand med en sterkt høyrevridd regjering nærmest kjørt landet helt i grøfta med sin ukritiske omgang med privatisering og frislepp av markedskreftene. Etter fire år med arbeiderparti-regjering hadde de klart å rette opp noe. Men stortingsvalget der i landet som går av stabelen omtrent på samme tid som hos oss, var likevel jevnt.
Det merkelige var at etter at foreleseren var ferdig og de to som ønsket å komme på stortinget, fikk slippe til, nevnte ikke en av dem noe om det som nettopp hadde vært temaet. Man fikk nok en gang høre politikere skylde på hverandre og skryte av sine gamle merkesaker. Samma gamle skiten altså…
Politikerne i dette landet er slik jeg ser det, totalt uten visjoner og vilje til faktisk endring. De som tror vi lever i et demokrati har tatt sørgelig feil! Norge, som Japan, blir styrt av de rike og mektige. Pengene råder alt og ingen avgjørelser tas før en har sikret seg og alle sine inflytelsesrike venner økonomisk på alle bauger og kanter.
Stortingsvalget i år handler om det det alltid har handlet om: Hvem skal få lov til å bli enda rikere. Joda vi har velferdsgoder. Men, du kan ta gift på at uansett hvem som kommer til makten, "blir vi nok nødt til å stramme livreima litt inn". Budsjettet skal jo i balanse…
Melk er jo vel og bra, men i lengden er det litt for ensformig. Derfor har vi jobbet litt i det siste med å få Julianne til å spise grøt. Det gikk bra i begynnelsen. Grøten gikk ned på høykant. Men, så skjedde det noe…
Pakkene med havre- og maisgrøt fra Nestle var en stor suksess. Dosene bare økte fra dag til dag. Og Julianne smilte fra øre til øre med gøt over hele fjeset. Men, da det var gått noen uker begynte hun å spise mindre og mindre av grøten. Stadig mere måte bare spyles ned i vasken. Pappa fortvilte like mye fordi all den gode maten måtte kastes.
Man kommer jo fra et hjem der man ALDRI kastet NOE. Med en far som drev landhandel var derfor fersk frukt og nybakte brød en sjeldenhet. Det fikk kundene. Da fikk man heller trøste seg med at "bananan e jo bæst når dæm e årntli’ moden". Flekker, mugg og andre tegn på at man hadde med gammel og råtnende mat, ble gjerne tolket som tegn på at maten var EKSTRA god. Og som sagt, man kastet ingen ting. "Kaste du det bæste på heile fesken?!" fikk man høre om man ikke spiste øyet eller noe annet ekkelt.
Men, tilbake til vår lille solstråle med grøtvegring. Vi sleit virkelig. Alle mulige triks ble utprøvd. Fra hvordan maten ble servert til eksperimentering med ulik konsistens og hvem som matet henne. Ingenting hjalp og undertegnede hadde begynt å grue seg til neste møte med jordmor:
"Ja, denne lille krabaten spiser vel fast føde nå?" "Tja, fast og fast fru Blom.." "Ja, dere gir henne vel i det minste grøt?!" "Nåh, vi har jo prøvd…" "Mener du at den lille bare drikker melk?" "Ja, ho e’kje ulik faren der. He he.." "Et øyeblikk, jeg skal bare ta en telefon…… Ja, er det barneværnet?"
Nå er det jo slik at det finnes to hovedtyper grøt for spedbarn. En med sukker og en uten sukker. Min bedre halvdel som hadde stått for innkjøpene kom en dag på at det muligens var den varianten med sukker vi først hadde gitt Julianne. De vi nå hadde var i hvert fall uten sukker. Det ble kjøpt inn en pakke til, nå med sukker. Og viola! Grøtgramsen var tilbake. Det er derfor ingen tvil lenger. Julianne er ikke bare søt hun er også en ordentlig sukkerunge.
Pappa har selvfølgelig sneket inn litt av den sukkerfrie grøtblandingen når han har stått for matingen. Det har gått helt fint. Synes hun er søt nok. "Å så kaste man ikkje fuillt brukbar mat!"
For mange år siden, da undertegnede var en yngre, nyforelsket mann. Var noe av det første han gjorde da han kom på besøk til sine kommende svigerforeldre, å lage en sang om husets folk. Ikke noe sjakktrekk skulle man tro. Men, dette var en familie med mye humor, så det gikk bra. Etter å ha mimret om husets hund (Tassen) her om dagen, synes jeg det er på tide å grave fram denne "klassikeren" til glede for gamle lesere…
Oscarsgate 122 (mel. Gamle Blakken)
Oppi Oscarsgate hundr-og-to-og-tjue bor en familie som aille veit kem e. Og far i huset e en artig skrue. Men, dem der hjemme sei ikkje no’ på det. Sparkan brukes heile vinteren og dem struse. Fatrus først og Tassen ætte for å strø. Men, utpå våren, så havne dem bak huset. Der kor sparkan kommer for å dø…
Tempramentet det har dem i fra Finland. De fire døtren har arva en del kvær. Mor e lita, far han e en stor mainn. Men, i kjæften der e dem aille svær. Og blir naboan for bråkat og det heinde. Særlig om dem lar en huind stå ute å gjø. Kan du være sikker på at dem vil teinne der kor sparkan kommer for å dø…
Tre av døtren har reist langt ut i verden for å studere og lære litt om ailt. Og de gamle ønska lykke til på ferden. Hjem dem kommer, sjøl når det e kailt. For i Oscarsgate føle dem sæ hjemme. Hos mor og far, huinn og katt og vainn og brød. Ta en tur dit, så ser du at det stemme. Det e hit sparkan kommer for å dø…
Det stunder mot høst og kveldene blir stadig mørkere. De stakkars søringene som bor her oppe føler seg for en stakket stund litt mer hjemme. Men, den følelsen er nok kortvarig. Snart er det mørkt ”hele døgnet”. Vi som er vant med dette lar ikke dette påvirke humøret så alt for mye. Men, det er unntak.
Så lenge jeg kan huske har jeg vært redd for mørket. Denne irrasjonelle frykten er mest av den plagsomme sorten nå når jeg er blitt voksen. Det er også stadig sjeldnere at jeg kjenner kalde ilinger nedover ryggen når jeg er alene i mørket. For det er når man er alene i mørket at det er ordentlig skummelt. Alt man ikke kan se klart, kan sette i gang fantasien. Og i fantasien er det mye rart der ute.
Da jeg var liten var jeg ordentlig mørkeredd. De fleste barn er nok det til en viss grad. Et av mine aller første barndomsminner er fra et mørkt lite rom i huset der min mor vokste opp. Hver sommer brukte vi å dra til Vorterøya for å feriere. På høsten dro man dit for å plukke bær. En av de første høstturene ble jeg plassert alene på dette rommet for å sove. Det var som nevnt et lite rom. Øverst oppe på veggen var et lite, sprukkent vindu som jeg ikke rakk opp til. Senga lukta rart og i tillegg var det ikke så lenge siden bestefaren i huset hadde dødd. Det var nok derfor jeg til stadighet kom inn på kjøkkenet der de voksne satt, for å meddele at jeg ikke fikk sove. Jeg trodde nok mer på spøkelser og gjenferd enn på Gud og Jesus, i de dager. (I dag er jeg visstnok ”en uvaska hedning” i følge ei som kjenner meg godt…)
Det hjalp ikke så mye at de voksne på kjøkkenet prøvde å overgå hverandre i å fortelle historier om mystiske hendelser. Dauinger, gjenferd, varsel og syn haglet veggimellom når de eldste kom sammen. I et hus der det ikke fantes TV, var dette underholdning god som noen. Særlig var min bestemor, som kunne stoppe verk og blod, en god forteller. Etter en slik seanse var det ikke rart at en liten tass så spøkelsene tyte ut av de tynne, trekkfulle pappveggene i kottet han hadde fått tildelt å sove alene i for første gang. God fantasi og forestillingsevne har jeg alltid hatt og er man mørkeredd er ikke det akkurat noen fordel.
I hjembygda som selvfølgelig ikke hadde gatelys, var det å gå hjem en sen høstkveld også en prøvelse. Det var liksom trygt så lenge man var der utelysene på husene ennå lyste litt opp. Men, så snart jeg kom utenfor disse feltene måtte jeg springe som en galning. Med hjertet langt opp i halsen, jaget jeg av gårde til jeg kom til en ny opplyst plass. Flere hus sto også tomme og disse var ekstra skumle. Spesielt ett gammelt, hvitt hus midt i bygda gjorde meg ekstra engstelig. Hver gang jeg løp eller syklet forbi syntes jeg at jeg så noe der inne. Samtidig følte jeg en slags dragning. Jeg fantaserte om å gå inn i huset og møte spøkelsene. Det hendte faktisk noen ganger at jeg ble stående på veien nedenfor å stirre som hypnotisert inn i de tomme vinduene. Det endte alltid med at jeg plutselig skrek som besatt og løp alt jeg kunne til jeg kom hjem. Ikke rart at jeg ble en god sprinter…
Så mye bedre var det ikke hjemme i eget hus. Når jeg ble stor nok til å være alene hjemme var det for flaut å innrømme at man var redd for spøkelser. ”Spøkelsa finns ikkje! Tenk på nokka ainna…” fikk jeg høre om jeg ymtet frampå om overnaturlige ting. Jeg prøvde å trøste meg selv med at alle lydene jeg hørte, sikkert hadde en naturlig forklaring. Knirket i trappa var nok treverket som beveget seg litt og ikke en dauing som kom listende ned fra mørkeloftet for å ete meg levende. Skrapinga på stuevinduet skyldtes nok klestørken på snora utenfor og ikke draugen som hadde slept seg opp fra fjæra til huset vårt for å dra meg med seg ned i dypet. Ulinga fra loftet kom nok fra gjennomtrekk. At en flokk sultne varulver skulle stå øverst i trappa og ventet på meg var lite sannsynlig. Vampyren som nettopp hadde smelt igjen kistelokket og var på vei opp fra kjelleren for å bite meg i hjel var nok bare et fantasifoster. Åpne vinduer som smeller igjen er likevel nokså ekkelt.
Likevel var det ikke alltid jeg klarte å rasjonalisere alt skrømtet vekk. Da var det bare en ting som hjalp. Sang. Høytsynging av Tutti Frutti og Hound Dog hjalp som oftest. ”A-wom-bop-a-lula” og alle spøkelsene flyktet i panikk! Om jeg da leste litt i en bok holdt de seg så langt unna at jeg etter en stund turte å legge meg til for å sove. Men, så var det marerittene da.
Et mareritt husker jeg ennå. Dette fordi jeg hadde det flere ganger. I drømmen hører jeg temamelodien til serien om bjørnen Colargol. Sangen kommer fra naustet nedenfor det hvite huset jeg var så redd for. Jeg går sakte nærmere naustet og går rundt og rundt det, inntil sangen stopper. Da går jeg på tross av at jeg egentlig ikke vil det, inn. Og innenfor er det en haug med beinrangler som strekker seg mot meg. Etter å ha kommet til denne delen av drømmen våknet jeg alltid og skrek som en stukket gris. Foreldrene mine hadde problemer med å skjønne hvorfor jeg begynte å gråte så snart bjørnen Colargol kom på TV…
Som sagt er jeg ikke lenger så mørkeredd. Med ei lita jente i huset har man ikke tid til å gruble over alt som befinner seg i dunkle kroker og mørklagte rom. Det skjer kanskje noe med en når man går fra å være den som trenger trøst, til å være den som trøster.
Etter å ha vært en tur til Vadsø og oppholdt meg i min svigermors hus noen dager, var det et navn som stadig dukket opp i tankene mine. Tassen var hunden de hadde da jeg ble sammen med min kjære. Tassen var noe uberegnelig for fremmede (særlig barn) og tok sin siste tur for noen år siden. Men, han var den som alltid tok i mot meg med åpne poter… Jeg har egentlig alltid vært særdeles skeptisk til alle hunder. Glad i dyr, men hunder kan jeg egentlig unnvære. Tassen derimot, var mer enn bare hund.
Tassen
To ører ble spisset, en hale dasket mot teppet. Det livnet til hos en som lå og tok seg en lur. Om man satt inne og var sur og bare deppet, var det bare å si det forløsende ordet: TUR. Skal vi gå tur, Tassen? Skal vi gå tuuuur?
Du stakk av og kunne bli borte flere netter. Men, du var lett å like og alltid like lett og be. Du var sær, egenrådig og hørte dårlig etter. Men, sa man det rette ordet ble du alltid med. Skal vi gå tur, Tassen? Skal vi gå tuuuur?
Om man hadde mye godt å komme med, var det slett ikke sikkert at løpet var kjørt. Det var ikke alt du egentlig merket deg ved. Men, en setning visste man, ble alltid hørt. Skal vi gå tur, Tassen? Skal vi gå tuuuur?
Juliannes mamma er på en av sine sjeldne jenteturer på byen, så pappa må folde fortet i kveld. Så langt har det gått greit. Stor porsjon med grøt gikk ned på høykant og badinga var en suksess. Og snart skal vel Julianne sove og da bør det gå enda greiere. Bare hun ikke forvandlere seg til sitt alter ego Umuli’anne da…
Må bare si jeg beundrer alle alenemødre (og enda mere alenefedre) som må gjøre alt alene. Det er svett nok å være to om alle oppgavene. Alene går det en dag eller en helg, men hele livet… No way! Pappa har alt for mye han også skulle gjort til at hver våkne time skulle ofres til å bare tenke på bleier og grøt.
—–
Etter litt "slossing" har nå Julianne funnet roen. En skvett varm melk hjalp mye og plutselig var bare øyelokkene så tunge. (Umuli’anne ser vi i det hele tatt svært sjelden noe til.) Pappa blir like lettet hver kveld når søvnen setter inn. Ikke fordi jeg er lei av det vesle krapylet. Tvert imot, men sjelden ser du en mer fornøyd unge enn en som nettopp har sovna. Og så er de jo om mulig, enda søtere når de sover…
