Det har snart gått en uke siden operasjon Sutteslutt startet. En helg ble viet et prosjekt som man ofter sliter lenge med. Men, dette var faktisk bare slutten på en lengre kampanje.
Kommende tirsdag fyller Julianne 3 år. Opp til forrige helg har vi gradvis redusert bruken av sutt. Fra å bruke sutten når som helst, har den blitt stadig mer marginalisert. I barnehagen har den lange vært lagt bort store deler av dagen. Det begynte tidlig i barnehagekarrieren og drevne ansatte der fikk fort fokus over på at sutt bare ble brukt når hun skulle sove. Likevel var det nok av unntak hjemme.
Til og fra barnehagen satt den i og det førte til kuldeutslett på vinteren. Så da måtte den ned i pappas veske under transport. Også ved bilkjøring har den vært brukt. Men, siden det kan være vanskelig å skjønne hva som sies når sutten sitter i, klarte vi å argumentere for at den måtte få ligge store deler av turen. Også hjemme ble det etter hvert kun når det var leggetid at sutten var lov. Og det var der sist helg ble avgjørende.
Nå kunne hele operasjonen ha skjært seg mandagen etter. At sutten hadde blitt gitt bort og ikke skulle brukes mer, ble fortalt i barnehagen ved levering på mandag morgen. Dårlig intern komminikasjon der gjorde at Julianne likevel hadde fått lurt til seg en lånesutt i løpet av dagen. Heldigvis har ikke det gjentatt seg. Og hjemme er det altså ikke en sutt å oppdrive. Det er noe Julianne snakker mye om. Det og spørsmål om hvor sutten hennes nå egentlig er. Hvem var det nå som fikk sutten? Har den det bra?
Likevel; det går fint. De tre siste dagene har ingenting blitt suttet på. Og etter at tunga satt fast i et gjerde for et par uker siden, har det ikke blitt sleiket så mye heller.
Endelig suttefri. Smokkens dager er over. Aldri mer "dutta". Julianne har blitt pasifisert nok. Snart tre år og straks litt større.
Alle småbarnsforeldre har vært gjennom det samme. De fleste barn bruker sutt en tid. Hvor lenge denne tingesten blir brukt er som regel opp til foreldrene. Om barna selv får velge er det ikke så sikkert at det ikke ligger en liten puppesubstitutt nederst i skolesekken første skoledag. Jeg har faktisk også sett voksne bruke sutt. Dette var da afro-amerikanere med en hang til å fremføre rytmiske rim. Ellers er det vel en allment akseptert teori at røyking er noe vi gjør pga. et sugebehov vi har med oss fra barndommen.
Å få avsluttet suttens dager kan nok gjøres på mange måter. Men, det de fleste innser er at barnet selv må motiveres. Å kaste noe som har vært en så viktig del av deres liv, uten noe forvarsel og uten å la barnet få sjansen til å delta i beslutningen, tviler jeg på er så lurt. Da min lillebror nektet å slutte med sin sutt, tok storebror affære og svidde den i tuppen. Etter at den hadde vært i kontakt med vedovnen smakte den naturlig nok ikke så godt. Så da ville han ikke bruke den sutten lengre. Noen ny sutt kjøpte heller ikke mine foreldre. Hva dette hadde å si for lillebror er usikkert, men akkurat der og da følte han seg muligens både sveket og fornedret.
Når vi nå for et par dager siden fant ut at denne helgen skulle brukkes til "Prosjekt sutteslutt", ble flere framgangsmåtter vurdert. Av tidligere nevnte grunner burde involvering være etsentralt element. Julianne fikk første kveld beskjed om at i dag skulle hun legge seg uten sutten. Dette var altså noe vi bestemte for henne. Og det endte da også med masse gråting og at vi måtte gjøre full retrett. Da jeg etter en halv time med hjerteskjærende barnegråt gikk inn til henne med sutten, fant jeg ut at vi skulle gjøre en avtale der og da. Pappa fortalte henne da om den lille babyen han viste om som ikke hadde noen sutt. Og at om Julianne fikk sove med sutten denne kvelden så kunne kanskje den lille babyen få sutten dagen etter? Joda, det ble godtatt. Akkurat da hadde hun nok godtatt det meste bare det involverte umiddelbar suttetilfredsstillelse.
Det første hun nevnte dagen etter var faktisk dette med den lille sutteløse babyen. Og nårtid skulle vi dra på besøk slik at hun fikk gitt fra seg sutten? Det skulle vise seg at denne måten å gjøre det på gikk helt fint. Julianne overrakte sutten til den lille jenta med et høytidelig "vær-så-god" og etter å ha vært der en stund og lekt med tog, dro vi hjem til et suttefritt hus. Da det ble tid for å legge seg ble det litt snakk om at vi kunne kjøpe en ny. At alle butikker er stengt på søndag, ble forklart. Ved leggetid nå på søndag ble ikke sutten nevnt i det hele tatt. Så det ser ut til at prosjektet kan ha endt med 100% måloppnåelse.
Så var det bare å få herr Pampers og fru Libero ut av huset…
Jeg kommer opprinnelig fra en kommune som er oppkalt etter en øy som har et rykte. Et av de heller mer tvilsomme ryktene, må jeg vel få si. Karlsøy i Troms er kjent som Norges hippie øy.
De siste ukers oppslag om hasjplanter i stua og hele hus fylt av frodig og grønn glede, fikk meg å tenke tilbake til den tiden da det virkelig var liv på Karlsøya. Selv kommer jeg fra Reinøy som ligger like ved den mer beryktede hippie-øya. Ennå i dag når jeg presenterer meg og hvor jeg kommer fra, får jeg skeive smil oppfulgt av spørsmål om alternativ livsstil.
Tilbake på tidlig 80-tall var ennå kunnskapen om dyrking av alternative vekster i heimen, heller ukjent blandt lensmennene rundt om i landet. Ja, det heter jo ikke politi ute på bøgda. Lensmannen er den som skal passe på at men oppfører seg sømmelig rundt om i lenet (kommunen). På Karlsøya grodde det store, flotte hasjplanter rett under barten hans. De gangene han tok seg en tur ut dit og var på husbesøk, var det ikke nødvendig å gjemme de illegale vekstene unna. Om han spurte hva det var som sto og tok opp så mye plass i stuevinduet, var det bare å fortelle at Tromsøpalmen hadde en fjern slektning. Han tenkte nok at når øyas befolkning var så alternativ i alt de gjorde, var nok også potteplantene deres det også.
At det var mange karakterer og mye interessant som skjedde på Karlsøya, er det vel ingen tvil om. Det kom jo også godt fram på filmen om øya som Svein Andersen gjorde ferdig i 1994. Mellom geiter, rock og Mohammed hadde forresten med musikk fra øyas store sønner, Karlsøy Prestegård. Selv om øya lenge hadde et tvilsomt rykte, var det mest pga. alle de narkomane som flyttet dit etter at hippiene etablerte seg der først. Disse er enten døde eller har flyttet tilbake til byen de rømte fra. Igjen sitter en gjeng heller loslitte idealister som i flere år nå har klart å holde i gang en musikkfestival. Karlsøyfestivalen har etter hvert blitt ganske godt kjent rundt om. Det hjelper nok på publikumstilfanget at man har satset på det øya er kjent for. Det alternative.
Sliter også du med å delta aktivt i livet ditt. Har du store konsentrasjonsvansker? Er alt du gjør et ork og sliter du med noe så enkelt som det å puste?
Da har du mest sannsynlig nettopp hatt årets utgave av influensaen. Undertegnede er selv midt i overgangen mellom syk og frisk. Andre jeg har snakket med sliter på samme måte. Feberen er borte, men snørra renner. Og en hoster og hoster og hoster…
Skulle gjerne spadd opp noen gode råd for å bli frisk. Men, kjenner jeg meg selv rett er det lite å hente. Kjerringråd fungerer bare på de som er lettlurte nok til å tro på dem. (Kjerringer?) Skeptisk til alt som jeg er, skal det mer til enn en varm klut som lukter kamfer eller gnukking av div. kroppsdeler mot katteskinn, for at allmentilstanden skal endre seg til det bedre.
Så da er det bare å håpe at det blir bedre til helga. At hvile er det som skal til. Os så får vi se om hvile er særlig aktuelt da. Fruen har jobbhelg igjen…
Konseptet "overnatting" er noe vi tidlig introduserte for Julianne. Både borte hos andre og med overnattingsgjester. Uansett noe som kan være både skummelt og morsomt. Særlig om du er alene der, uten mamma og pappa.
Første gang jeg skulle overnatte hos noen andre alene, var hos mine besteforeldre. Kjent og kjær som de var, ble det likevel et lite sjokk da det viste seg at jeg skulle sove i en seng jeg aldri hadde ligget i før. Rommet var malt hvitt og det luktet rart. Men, verst av alt: Det krydde av edderkopper der! Og de drev og firte seg ned fra taket og oppi senga mi til stadighet. Det nyttet ikke å klage til mine strenge besteforeldre heller. "Slutt å bæs gut. Edderkoppan e meir redd dæ einn du e førr dem" var den trøsten jeg fikk.
Etter en søvnløs natt med konstant edderkoppterror var det ikke rart jeg i massevis av år slet med å sove om jeg kunne skimte en prikk oppe i taket. Slike prikker har en tendens til å bevege seg, jo mer man ser på dem. Ja, det kommer gjerne fler fram om man studerer lenge og nøye nok. Små edderkopp-ninjaer som bare venter på at du skal lukke øynene slik at de kan fire seg ned og gå til krig mot all kroppens hulrom.
Skal man få et naturlig og avslappet forhold til noe nytt, er måten det blir introdusert på, avgjørende. Med mine egne heller dårlige erfaringer med overnatting etter "slutt-å-bæs-metoden", ble vi enige om å la Julianne få en gradvis tilnærming til det hele. Først med flere overnattinger sammen med oss i andres hus. Så å være alene der uten å sove. Og til slutt overnatting alene. Og det har gått helt smertefritt. Nesten for lett. Vi foreldre vil jo gjerne høre at man har vært savnet…
For et par helger siden hadde vi besøk av en annen liten jente som også heter Julianne. Egentlig var det ikke planlagt noen overnatting. Men, de to venninnene hadde uansett funnet ut at nå skulle det overnattes. Pappaen til overnatteren ble tilkalt med tannbørster, kosebamser og det som skal til. Og etter litt kveldsmat, bar det til sengs. Om de hadde vært slitsom å ha i hus før på kvelden, var det ingenting mot arbeidet som nå sto forran undertegnede.
Med en Julianne i hus, er leggerutinen lett å følge og gir 100% sikkert resultat. Nå måtte det improviseres. Og noe så veldig! Først en godnatthistorie. Så en til og enda en til. Når man nektet å lese flere historier så skulle det synges om trollemor og bæ bæ lille lam og ro ro ro din båt, flere ganger. Litt senere ville begge ha hver sin vannflaske. Det ble det nei til, med påfølgende gråt og "tenders gnidsel". Til slutt kom det fra den overnattende: "Æ trur ikke æ kan overnatte. Æ må hjem no!"
Når et barn selv har bestemt seg for å gjøre noe vanskelig, mener jeg det er viktig at vi voksne hjelper til også når barnet senere begynner å tvile på seg selv. Også i en slik situasjon. Sta som jeg er, ville jeg heller ikke la det ende som jeg vet det har endt for andre vennepars overnattingsforsøk, med hjemhentelse. "Operasjon avsporing" ble derfor satt igang. Når alt annet ikke nytter er det ofte bare det å få tankene over på noe annet, som hjelper. Etter ca. fem minutter med "æ må hjem" og en pappa som snakket om alt annet enn hjemmet hennes, var det forslaget om å synge nattasangen hennes en gang til, som avgjorde. Det og mangelen på søvn.
Det altså endte godt med fullført overnatting og to blide jenter som vekte pappa kl. 06:30 lørdag morgen. Sove lenge får man vel vente med til senere…
Ellers fikk jeg i ettertid høre at dette var aller første gang Julianne (ikke vår Julianne) sov borte. Får bare håpe jeg ikke ga henne noen traumer a-la edderkoppfobien min. Hva skulle i så fall det være?
I går var det samenes nasjonaldag. I hvert fall i Norge. Dette ble feiret i barnehagen vår med flagg og det hele. Der feires alle nasjonaldager. Og denne dagen er altså en nasjonaldag.
Først hvorfor man feirer dagen: 6. februar – Samefolkets dag. Den er til minne om det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Dette var første gangen at samene var samlet for å arbeide for felles samiske saker over nasjonalstatsgrensene. Dagen ble første gang feiret i 1993.
Og så hva som skal til for å kunne regne seg som same:
I Norge kan enhver person definere seg som same, men for å oppnå status som same i samemanntallet er samisk som «hjemmespråk» for personen selv eller en av dens forfedre et klart kriterium. Følgende kriterier må oppfylles (sitat fra den norske sameloven):
har samisk som hjemmespråk, eller
har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller
er barn av person som står eller har stått i manntallet
Her i huset feira vi dagen med en boks joika og 3 ganger 3 hejålelåle. Det finnes en same i oss alle. Vi må bare ta av ytterskallet. Jeg vil jo heller hevde at jeg kommer fra en lang rekke med feskarbønder. Men, vanker det joikakaker kan jeg vel saktens feire.
Og skulle man ønske å bli regnet som same er det altså bare å lære seg samisk og bruke det så ofte man kan. Da har du samtidig sikret deg selv, din familie, dine barnebarn og oldebarn samme status. Om du da ikke allerede er same. Med en slik definering er det nok ikke mange i Norge som ikke er same, under ytterskallet.
Så var vi der. Julianne er begynt å snakke om kjærester. Å ha og å være kjæreste. Snart tre og klar for varige forpliktelser?
Tror nok det blir en stund til giftemål og eventuelle barnebarn, men kjæreste det må man jo ha. Etter flere runder med Lady og Landstrykeren ser det ut til at love-storyen har fenget. Og hvem er så den heldige? Pappa selvfølgelig! En liten kommentar om håret var alt som skulle til.
Pappa: No va du fin på håret.
Julianne: Æ e kjæresta.
Pappa: Kæm med da?
Julianne: (Blunker med øynene og kaster på håret) Du!
Pappa: Ææææh…
Far out!
I noen sekunder ble jeg svar skyldig. Å gå fra å mase på henne om å spise opp fiskekakene sine til å motta kjærlighetserklæringer, var et litt langt sprang. Det ble til at jeg takket for tilliten og forklarte at pappaer kan ikke være kjærester. Når jeg tenker meg om var kanskje ikke settingen så unaturlig likevel. Landstrykeren gir jo Lady mat han også…
Å komme seg ut i friskluft er noe alle vet er bra. Å faktisk komme så langt som utenfor døra, er det ikke alle som prioriterer. Men, når man først er kommet så langt gjelder det å vite hvor man vil. En tur i fjæra (eller langs stranden som man sier andre plasser i landet) er en av mine favoritter.
Nå kan det fort hende at man nesten aldri har vært i fjæra. Eller kanskje man bare har ruslet langs den i trygg avstand fra alt det våte som grenser mot fjæra. Det våte eller havet/sjøen kan være i mange slags tilstander. Rolig, opprørt eller villt. Uansett hvor emosjonelt det er nede i fjæra er det alltids noe å finne på der. Det er ikke bare føling i fjæra som er aktuelt når man omsider har kommet dit.
Erting av bølger
Her er noen tips til hva man kan gjøre på slike plasser der vann og land møtes. Det er selvfølgelig bare fantasien som setter grenser. I tillegg har jeg satt det som en forutsetning at man ikke har noe med seg. Leketøy som surfbrett, badeballer og lignende er likevel ikke så aktuelt å ta med seg der vi bruker å ferdes.
Fiskesprett/flyndring Dette har nok alle gjort en eller anne gang. Morsomst er det når vannet er rolig og steinene i fjæra flate. Det som derimot kan gjøre dette mye mer moro er når et vann har frosset til. De fleste typer stein går langt på glatt is. I tillegg lager de en morsom lyd på sin ferd bortover isen. Lyden ligner mye på den man får når man kaster stein på lyktestolper og ikke treffer selve lykta…
Bølgeerting Når bølgene slår mot stranda er det moro, særlig for de minste, å utfordre elementene. Å stå helt nede ved vannkanten og rygge unna i siste liten når bølgene kommer blir vel aldri noen folkesport, men morsomt nok. (Vår Julianne syntes dette var storartet underholdning.) Størrelsen på bølgene varierer, og så lenge det ikke er en tsunami som er på vei, kan man slå ihjel overraskende mye tid med bølgeerting.
Plopping av stein Å kaste stein i fjæra kan gjøres på mange vis. Å "ploppe" stein er en av mine favoritter. Poenget er å kaste steinen langt opp i luften og ikke for langt ut. Gir man i tillegg steinen litt rotasjon forrover, vil den når den bryter vannflata, lage et artig lite "plopp". Man må selvfølgelig være varsom i all sin omgang med stein. I dette tilfellet er det en viss fare for å slippe steinen litt forkjært i oppkastet og ramme sine fjæremedvandrere i hodet.
Julianne plopper
Kasting på blink Det skal godt gjøres å ikke finne noe å kaste blink på og noe å kaste med, nede i fjæra. Alt slags skrot reker jo iland. Glassflasker fylt med vann er best, men av hensyn til evt. badere bør man ikke kaste blink på slike mål hvor som helst. Det som er bra med glass er at det fort slipes av bølgene og blir rund i kantene. Men, for sikkerhets skyld kan det være greit å kaste steinene på flasker av plast eller andre ikke så knuselige objekter. En skal selvfølgelig ikke kaste stein på bevegelige objekter som måker og andre fugler. Selv om man aldri treffer dem er det fy-fy! Uansett hvor moro det er å se dem så vidt vri seg unna en stein som har beregnet fuglens bevegelser og fart temmelig presist, er det ikke pent å utsette dem for slikt. Vil man ha bevegelige mål er det bare å få noen til å kaste noe opp i lufta og kyle avgårde steiner mot dette. Det må ikke være en lerdue, men har samme formål.
Samling av rekved Mulig dette er en syssel som man drev mest med i gamle dager. Da tok man jo vare på alt som kunne brukes til noe. I hvert fall var rekved (bordbiter og trestokker som har havnet på land igjen etter en tid i havet/sjøen) en ressurs enda da jeg vokste opp. Vi dro flere turer langs fjæra på våren og samlet sammen rekved. Dette ble bært opp til pappas Toyota Hi-Ace som han kom kjørende i, på vegen som oftest bare var noen få meter oppfor fjæra. Uansett er det mye fint man kan plukke med seg fra en tur i fjæra. Både dekorative steiner og skjell, samt annet mer eller mindre nyttig skrap.
Som nevnt er det bare fantasien som setter grenser for hva man kan finne på i løpet av en slik tur. Selv uten medbrakte hjelpemidler. Har man med fyrstikker eller lighter kan man alltids tenne et bål og svi noen medbrakte pølser. Å spise medbrakt mat nede i fjæra er alltid kos. Selv i ruskevær.
Så kom deg ut og oppsøk gjerne andre plasser enn gangstier og parker.
Her om dagen var vi for første gang på allidretten. Et tilbud til alle barn om fri bruk av en gymsal i noen timer. Og det slo virkelig an hos husets yngste. Hun fikk jo hoppe så mye hun ville.
Å aktivisere barn er ikke alltid like enkelt. Julianne er jo ennå eneste barn i huset. Minus (katta) er for så vidt artig å leke med i noen minutter, men ellers blir det mye mas på oss andre. Det er jo slett ikke hver dag det er vær til å være ute på ettermiddagen. Mørkt er det også.
Fri lek og fritt fall
Julianne koste seg i vilter lek på diverse apparater, matter og tjukkaser. En hel time med fri utfoldelse og masse lekekamerater. Særlig redd av seg er hun ikke. Hopping fra stor høyde gåt fint. Hopping fra lav høyde går greit det også. I det hele tatt var hopping populært. Hopping og trilling av ball.
Moro hadde vi det også i det nyåpnede badelandet her på søndag. Der er det varmebad, boblebad, stupebrett og vannsklier. Pappa tøffet seg i vannsklia mens Julianne likte seg best i det lille vassebassenget. Ja, de hadde altså et tilbud også til de med vannskrekk! Ikke det at noen av oss har det. Bare pappa holdt Julianne i hånda, gikk det greit å hoppe ned i det litt dypere varmebassenget. Nevnte jeg at hun liker å hoppe?
Vi hopper hjemme også. Å hoppe i senga er det vi gjør oftest. Det vil si, Julianne hopper med pappa som springbrett. Det hender også at hun leker skihopper, med tilhørende lyder og jamsies nedslag. Ellers så slenges hun oppi eller snurres rundt i lufta av pappa. Om det ikke blir langrennsløper av henne kan det kanskje være at hun blir første kvinnelige OL-mester i hopp om noen år. Til da er vel endelig kvinnehopping på programmet?
En liten historie fra julaften hjemme hos min mor. Med de siste tiders historier om barn som ikke gidder åpne alle julegavene sine, var man kanskje litt skeptisk til gavehaugen under vårt tre. Det trengte vi ikke være.
Det vil si: Alle gavene var vel ikke like stor suksess hos Julianne. Marimekko-sokkene jeg kjøpte i Finland førte vel ikke akkurat til jubelscener. Og boka om kokkelering for barn var nok noen år for tidlig, selv om hun liker å røre i pannekakerøra. Ikke før vi hadde pakket ut alle pakkene og kom på at det var en stor pakke vi hadde glømt, kom det bredeste gliset.
Marit Bjørgen – Pass på!
Dette er nemlig noe hun har snakket litt om tidligere. Ski altså. De store ungene i barnehagen går jo på ski. Og hun har fått låne av dem noen ganger. Men, egne ski syntes vi var litt tidlig. Inntil nå. Snart blir hun tre år og skal det bli OL-deltagelse, må det tross alt startes tidlig. Ulvang-familien holder jo til rett opp i bakken…
Da hun fikk se hva som var inni Øfas-sekken vi hadde drasset med oss fra Kirkenes, ropte hun høyt "Ski, det e jo ski!" Og med tindrende barneøyne og et salig smil gikk hun fram og tilbake fra stue til kjøkken og til stue igjen, resten av kvelden. Nesten så man fikk en liten juleklump i halsen. Og tankene gikk tilbake til den gangen jeg likevel fikk den grønne gravemaskinen som pappa hadde hatt stående til salgs på butikken før jul. Hver dag jeg fikk anledning var jeg og prøvelekte med den. Den ble plutselig borte fra hyllene rett før jul og da pappa fortalte at han hadde solgt den, ble jeg så skuffet at jeg gråt. Den dukket altså opp under treet en gang for mange, mange år siden. Lykke kan kjøpes!
Problemet er bare at nå må far sjøl også ha nye ski. Mine gamle er nemlig klar for å havne i en Øfas-pose de også. Men, da med retning Tana der søpla havner. Julianne må jo få litt selskap der hun stabber av sted. Så om fruen leser dette kan det jo hende at det blir en ordning. Hun skylder meg visst en julegave…
